I Det nye testamentet står det ikke om å frelse folk fra helvete, men hovedvekten er på det å bygge Kristi legeme.

(Referat av tale av Zac Poonen.)

Jesus elsket og gav seg selv for menigheten (Efes. 5, 25). Det må vi aldri glemme. Han gav opp sitt liv og døde for henne. Jo mer en person blir lik Kristus Jesus, jo mer vil man elske menigheten. Jo mer vil en være villig til å ofre sitt liv for den.

Man kan ikke si at man har blitt lik Kristus fordi en har seier over sinne, urene tanker eller er blitt mer kjent i Guds ord. Mange tenker på å bli lik Kristus bare i deres egen personlige utvikling. Men husk at Jesus kom til jorden for å rense seg en brud, menigheten. Det var for den han gav sitt liv på Golgata. Den største tjeneste vi kan ha her på jorda, er å bygge Kristi legeme.

Er du en helhjertet kristen, som har det samme sinn som Jesus, vil all din tid, energi, ambisjoner, penger, helse og alt du har – peke mot dette ene målet, som er Guds mål: At menigheten, som er Kristi legeme må bli bygget.

Vi er ikke kalt til å vinne sjeler (uten å føre dem til legemet), men vi er kalt til å bygge Kristi legeme. I Det nye testamentet står det ikke om å frelse folk fra helvete, men hovedvekten er på det å bygge Kristi legeme. Selvfølgelig kan man ha mindre ambisjoner enn det, men det vil bare forpurre Guds planer.

I Efes. 4, 11-12 står det om evangelister, profeter, hyrder og lærere. Gud har gitt dem nådegavene av en grunn, og det er for at de skal sette de hellige i stand til tjenestegjerning, til å tjene Herren. Hva er det arbeidet? Det er oppbyggelsen av Kristi legeme. Hva er evangelisten kalt til å gjøre?
– Hovedsakelig å bygge Kristi legemet. Nå en evangelist bygger opp sin egen organisasjon/kongedømme, er han langt i fra Guds hensikt. Er han bare interessert i å vinne mennesker og så sende dem tilbake til døde forsamlinger, bygger han ikke Kristi legeme, men bedrer sitt eget rykte. Det er det som foregår i verden i dag. Du kan velge om du vil vinne sjeler eller bygge Kristi legeme.

Det er som en som skal lage bord. Man lager bare bordbenene, og ikke bordplata. Blir det da et bord? Uansett hvor mange ben man lager, blir det ikke bord. Men hvis andre lager bordplater, blir det bord. En må arbeide med den som lager bordplata så han kan gjøre den ferdig. Du kan ende opp med massevis av ben, men de har ingen funksjon uten plata. Slik er det, du kan få mange til å ta imot Jesus, men ikke til å fungere som et Kristi lem på legemet.

Ved han blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, vers 16. Legemet må passe i sammen. Det må vokse gjennom hver enkelt del. Det er apostlene, profetene, evangelistene, hyrdene og lærerne som må gjøre hvert lem i stand til å arbeide ordentlig.

En mann som bare er en stor taler og har en svær forsamling med tusenvis av mennesker som bøyer hodet på møtet, bygger ikke Kristi legeme, men bare et prekesenter. Mange menigheter fungerer kun som prekesentre. Når predikanten dør må de ut for å finne en ny predikant. Det er ikke Kristi legeme.

Grunnen til at menigheten kalles Kristi legeme er at lemmene har forbindelse med hverandre. Hver enkelt av lemmene fungerer sammen med de andre. Det er ingen konkurranse, ingen sjalusi, ingen krangling, ingen som prøver å vise at en er bedre enn de andre. Det er omsorg for hverandre. Hvis en blir skadet, tar de andre seg av dem. Tenk på en som spiller piano med 10 fingre og fotpedal. Litt av en koordinasjon. Hvorfor? Ikke fordi de 5 fingre på høyre hånd et forbundet med de på venstre hånd. Der er ingen forbindelse. De fem på høyre hånd er forbundet med hodet, likeså de på venstre. Forbindelsen deres er gjennom hodet og det er hodet som gir dem beskjed om hva de skal gjøre. Hver del av kroppen er fullkomment forbundet med hodet.

Hva når den ene armen blir lammet og ikke kan spille piano? Det er fordi forbindelsen med hodet er brutt. Den er ikke lydig mot hodet. Er den fremdeles et lem på legemet? Ja, blodet flyter i den. Slik er det med mange kristne, blodet flyter, men de har ikke kraft. De er ikke fylt med Den Hellige Ånd. De er lamme og unyttige, passasjerer. Jesu blod renser dem, men de er ikke fylt med Den Hellige Ånd. De er kun stille lyttere på møtene. Det er ikke Kristi legeme.

Han elsket Menigheten og gav seg selv for den. Han gav nådegaver til å bygge den, ikke få folk kun til å lytte til gode taler. Det gamle Israel kunne aldri bli et legeme. De var kalt Jehovas brud, Guds familie og flere andre titler, men det kunne ikke bli kalt et legeme. Det kunne de ikke bli for Den Hellige Ånd måtte dvele i dem først, før de kunne bli ett. Med en ånd er vi døpt til å bli ett legeme (1. Kor. 12, 13). Den Hellige Ånd er som en ild som smelter stål. Eller som Adam som Gud blåste livets ånde i. Det var det som skjedde på pinsefestens dag. Han døpte de 120 til et legeme. Og det er dette vi er kalt til å bygge overalt hvor vi ferdes.

Mange uavhengige lemmer er ikke noe legeme. Hvis vi går til et medisinsk universitet, hvor de har et anatomisk laboratorium, ser vi hvordan de forskjellige kroppsdeler ligger spredd. De er sammen deler av et legeme, men de er ikke et legeme. De er bare individuelle lemmer. Kanskje er det en kjempe som ligger der partert i deler, men er det ikke bedre med en liten baby hvor lemmene fungerer som et legeme? Mange menigheter er lik denne store kjempen. Det er ingen forbindelse mellom lemmene, akkurat som i det anatomiske laboratoriet.

Hvis en går ut for å gjør et arbeide for Gud og samler folk som ikke får en funksjon i sammen, men bare lytter til deg som en stor taler, da har du ikke bygget Kristi legeme. Jeg prøvde å tjene Gud på den måten. Ved å tale noe her og noe der. Ha vekkelsesmøter hvor jeg kunne få folk til Herren, og også bringe troende videre. Men alt jeg oppnådde var å få ære og penger. Etter 9 år fikk jeg nok. Fordi jeg fant ut at jeg ikke bygde Kristi legeme. Jeg ønsket å bruke livet til det som Jesus brukte livet sitt til, bygge Kristi legeme. Han elsket menigheten. Bygg det som varer evig.

Noa fikk beskjed om å bygge arken og at det var bare den som ville bli reddet. Arken er et bilde på Kristi legeme. Og den menigheten var bare på 8 familiemedlemmer. Hadde de bare samlet en masse tømmer, hadde det ikke blitt en ark, men tømmeret var hogd for å passe i hverandre og så spikret de det sammen. Da var Arken klar for alle dyrene, som er et bilde på lemmene. Noen er tigrer og andre er lam, men de levde lykkelig sammen i Arken, menigheten. Løven og lammet ligger sammen. Det er Guds rike, som en dag skal komme, men det skulle være slik i menigheten nå.

En broder har løvenatur og skal være sammen med en med lammenatur i fred og ro. Finner du dette i menighetene i dag? Nei, løvene svelger alle lammene. Er det en ark? Nei, for der bor de sammen i fred. Og et lite barn skal lede dem. Det er ikke dem med en flott personlighet som skal lede dem. Og i den sanne menighet må det være den som er som et barn, hjelpeløs avhengig av Herren. I de fleste menigheter er det ikke slik. Den som er menneskelig mest utrustet er ofte ledere og ikke de som lever trofast i ydmykhet. I en sann menighet burde det være den som var mest ydmyk som burde være leder.

Ønsker du å være en leder, burde du være den mest ydmyke mann i menigheten og den største tjeneren. Det er så vanskelig å finne en menighet eller kristen organisasjon som er slik, hvor lederen er alles tjener. Lederen må være hjelpeløst avhengig av Gud. Da kan Kristi legeme bli bygd. Den kan ikke bli bygd av diktatorer. Kristi legeme blir bygd av tjenere. I bryllupet i Kanaan brukte ikke Jesus de fornemste til å gjøre underet, men en tjener. Jesus er den samme i dag.

Enn i dag gjør han vann til vin, men har ser etter tjenere. Og deres ordinære arbeide, vann, kan han gjøre om til vin, som bygger Kristi legeme. Det er den nye vin, det nye liv i Kristus. Vi kan ikke produsere det. Vi bare heller opp i vann. Og Jesus gjør det til vin, men bare der han finner en tjener. De andre kan komme med gode taler og ha mye flott å si, men det er alt. Det største i dette legemet er samfunn. Når vi snakker om nådegaver, så er det viktig, men først og fremst samfunn. Hva har en bruk for en sterk arm hvis det ikke er noe samfunn? Efes. 4, 16 «Ved han blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet».

Det er det som holder kroppen sammen. Tenk på hvor mange ledd det er i en arm. De er mye viktigere enn vi tenker på. Hver gang vi bruker armen kan vi være glad for leddene som beveger seg så knirkefritt. Ikke noe bråk. Alt går så smidig. Slik skulle Kristi legeme være. Hva symboliserer disse leddene? Samfunn! Man kan ha en sterk underarm og en kraftig overarm – et bilde på to sterke brødre. Hvis samfunnet med dem ikke er godt vil det bli som om leddet ikke fungerer. Med en sterk overarm og en sterk underarm er en ikke i stand til å gjøre noe hvis ikke leddet fungerer. Slik er noen brødre. To gode brødre hver for seg, men de fungerer ikke sammen. Det er som om armen er stiv eller sammenbøyd. Hvorfor? Fordi de ikke vet hvordan de skal gi seg.

Overarmsmuskelen må gi seg når underarmsmuskelen trekker ned. Når den ene muskelen trekker opp eller ned, må den andre si at den er klar for å gi etter. Det skjer med armene våre hele dagen uten at vi tenker på det. Det er det å gi seg som er så vanskelig, særlig blant ledere. Da kan man ikke si at nå er det din tur å gi deg, jeg gav meg sist. Fortsetter det slik vil en ende opp med en stiv arm – to gode brødre som ikke kan ha samfunn med hverandre.

Jeg kjente en gang et misjonærektepar i India som reiste rundt og vant sjeler, men de klarte ikke å leve sammen. De skulle heller reist tilbake til Amerika, for vi ønsker ikke en slik kristendom her. Hvis evangeliet ditt ikke virker i ditt eget hjem, så eksporter det ikke videre! Hvorfor bringe videre noe som ikke fungerer?

Kjære brødre og søstre, det som er viktigst er samfunn. Det som er problemer i menighetene i dag er «leddene» som knirker mellom brødre. Det er ulyder og stivhet i leddene. «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tro på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far». (Joh. 14, 12). Når vi tenker på gjerningene Jesus gjorde, tenker vi straks på alle undere. Jeg har ikke sett noen gjøre det, men her står det at enhver skal gjøre det. Er det et vers man ikke tror på i Bibelen, så stryk det ut! Jeg har ikke strøket ut et eneste ett. Det er vers jeg ikke forstår, men det er fortsatt Guds ord. Det er noe i vers 12 som en hver troende kan gjøre.

Hvilke gjerninger gjorde Jesus? Da må vi ikke bare se på hans tjeneste. Hva med alt han gjorde for familien den tiden han bodde hjemme? Var ikke det også gjerninger Jesus gjorde? 90 % av hans tid gjorde han det vi kaller ordinært arbeide. Han gjorde Faderens vilje. Det rommer alt han gjorde. Han kom fra himmelen for å gjøre Faderens vilje. Fra fødsel til grav gjorde han den. Derfor sa han: Alle de som tro på meg , skal gjøre de gjerninger jeg gjør. Og de kan fullføre Hans vilje med sitt liv. Ikke det en annen skal fullføre.

Problemet med mange av lemmene er at de prøver å imitere en annens tjeneste. Og i fortsettelsen av verset: Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far. (Joh. 14, 12). Hva kan det være?

– Jeg tror det er å bygge Kristi legeme, bringe de troende til samfunn i Kristus. Jesus kunne ikke gjøre det selv med 2 av sine disipler, for Den Hellige Ånd ble først sendt til jorda etter at han ble tatt opp til sin Far. Enn ikke 2 av hans 11 disipler hadde blitt ett. Ikke fordi Jesus var svak, men fordi de ikke hadde mottatt Den Hellige Ånd. Han vil døpe dem i en ånd slik at de kan bli ett og det er det største arbeid.

Nå kan vi forstå at det å bygge Kristi legeme er det største vi kan gjøre her på jorda. Det er det aller største! Når man har sett det, vil man ikke gjøre noe annet. Noa forsto det og bygget arken. Arken var det eneste som ville bestå. Han bygget nok arken fra egen lommebok. Jesus sa at de siste dager vil være som Noas dager. Det vil bli mye synd, men det vil også bli mennesker som Noa. En som sto for Gud og aldri slo av på sannheten.

Vi må være villige til å tjene Gud på vår egen bekostning. Vi må være villige til å være enslige. Det er ikke det samme som at det blir slik, men villigheten må være der. Vi må være villige til å bygge arken med egne penger. Er ikke villighet der, er det mangler i overgivelsen.

Ved at Noa var lydig mot Gud, reddet han enorme mengde med dyr, noe som er et bilde på mennesker som blir brakt til menigheten. Slik kan vi tjene Gud. Ved å bygge arken. Å bygge samfunn mellom to personer – få to planker til å passe i sammen, spikre dem sammen og dekke dem med et vannfast stoff, slik at ikke en dråpe vann trenger inn.

Hvis arken ikke hadde vært helt tett, men noe vann hadde trengt igjennom, hadde den råtnet. Det holdt ikke bare å spikre arken sammen, men like viktig å smøre på belegg så vann umulig kunne trenge inn. Det er et slikt samfunn vi må bygge mellom lemmene i menigheten. Vi må ikke gi Satan noe rom til å trenge inn, ikke et bitte lite hull engang. Jesus sa i Matt 18, 20, som ofte er misforstått av de fleste troende: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt iblant dem.» De fleste av de tusenvis av kristne forsamlinger tar det til inntekt og sier at Kristus er i deres midte.

Laodikeamenigheten sa sikkert det samme. I Åp. 3 sier Jesus til dem at han står ved døren og banker. Han sto utenfor. Men de takket nok for at Jesus var der. Slik er det med mange menigheter i dag. Men han er ikke der i det hele tatt. Han prøver å komme inn. Han er ikke innenfor så mange menigheter. En legende sier slik: «En sort troende gikk inn i en menighet som bare var for de hvite. De ønsket ikke å ha han der. Ha sa til Jesus: Hva er dette for noe? Jeg visste ikke at det var forskjell på hvite og sorte i ditt rike? Jesus svarte han og sa: Jeg har også prøvd å komme inn i den menigheten uten å lykkes»

Det er én betingelse for at Jesus skal være i ens midte. Les alltid versene i sammenheng. V. 19-20. Hvis to av dere er enige om å be om noe i midt navn. Det greske ordet for å være enige er symfoni. Det er et musikalsk uttrykk. Hvis musikere som spiller i en symfoni skulle spille i den duren de ønsket, hadde det da blitt symfoni? Nei, kaos! Symfoni, samme takt, samme skala. Det krever ydmykhet, samarbeidsevne og det og kunne gi seg. Hvis to har en symfoni lik det, kan de be om hva de vil. De vil ha en slik autoritet. Er to og tre samlet av slike, vil jeg være midt i blant dem. De er vel forskjellige, men de er forenet. Det er stor forskjell mellom de forskjellige instrumenter og også mellom stemmene, men i sammen blir det en vakker symfoni. Og det er det Kristi legeme er ment å være. To og tre eller 20 eller flere er ikke viktig, men det må være symfoni, enhet. Forskjelligheter betyr ingenting. Se på høyre hånda og venstrehånda. Er de like. Ser slik ut, men de er helt motsatt hverandre. Den ene tommelen til høyre og den andre til venstre. Gud lagde dem helt motsatt av hverandre. Når vi setter dem mot hverandre er det fullkomment samfunn. Når Gud setter sammen i legemet, setter han sammen en Paulus som er sterk, med en mild Barnabass. Gud valgte dem til å være sammen.

I Det gamle testamente arbeidet Guds menn alene, men i Det nye testamente arbeider man to og to. Det er ikke én alene, men Peter og de elleve. Det er bare når det er minst to i sammen at det et uttrykk for Kristi legeme. Der kommer kraften.

Matt 18, 18 – når Satans aktiviteter skal bindet, trenges to som er helt forenet. De kan løse mennesker som er fanget. Det er der Jesus er midt i blant dem, hvor han sier: Jeg vil bygge min menighet og helvetes porter skal ikke makte å reise seg mot den, for selv om den menigheten bare har to eller tre mennesker, er de forenet.

Tusen demoner kan bli kastet ut hvis to eller tre er forenet, men tusenvis av troende kan ikke klare det samme, når de ikke er forenet. Det er enheten som er det største. De fleste troende forstår det ikke. Men djevelen vet det! Han vet at enhet vil ødelegge hans rike. Hvor han ser at to troende er forent, er han fast bestemt på å komme mellom dem. Når Adam og Eva var ett, kom Satan i mellom og separerte dem. Når Paulus og Barnabass var ett, kom Djevelen imellom og skilte dem. Når mann og kone er ett, prøver Satan og komme mellom.

Når to brødre er forenet, prøver han å komme mellom. Han sår misforståelser, kritikk og separerer dem. Hvorfor gjør han det? Fordi han vet at hvis Kristi legeme blir bygd, vil hans rike bli ødelagt. Han er ikke redd for 200.000 troende, så lenge de ikke blir et legeme.

Må Gud åpne alles øyne for dette! Det tok meg 16 år etter at jeg var født på ny å se det. Årene etter har blitt mye mer tilfredsstillende fordi jeg har forstått litt av det å bygge Kristi legeme, hvor samfund er mer viktig enn antall.

To eller tre som er forenet er mye mer virkningsfullt enn 200.000.

Må Gud åpne våre øyne!