Den som sier at han er en kristen, skal leve slik som Jesus levde. Hva betyr det?

(Oversatt av Ruth Hansen.)

Innholdsfortegnelse
1. Guds plan for menneskene
2. Å leve i ydmykhet
3. Å leve i hellighet
4. Å leve i kjærlighet
5. Å leve i Ånden
6. Å leve i Guds vilje
7. Å leve ved Guds kraft
8. Å leve for Guds ære
9. Kristi brud

«Enhver som sier at han er en kristen, bør leve som Jesus levde»
(1. Johannes 2:6-eng.overs.)

1. GUDS PLAN FOR MENNESKENE

Gud skapte ikke mennesket fordi han trengte dem til å tjene seg. Han hadde allerede millioner av engler som stod til tjeneste. Han skapte mennesket fordi han ønsket å ha noen som ville åpenbare hans karakter og hans natur.

Hvis vi glemmer denne sannheten, kommer vi lett på et sidespor hvor vi tror at det å tjene Herren er den overordnede hensikten med frelsen i Kristus. Og det er mange kristne som har blitt avsporet til å tro det.

Da Gud skulle skape Adam, sa han: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse» (1. Mosebok 1:26).

Da Adam syndet, hadde Gud, fordi han kjente framtiden på forhånd, allerede laget en plan som kunne løfte mennesket opp fra avgrunnen som det var falt i. At Jesus skulle bli et menneske og dø på et kors, var i Guds tanker før Adam ble skapt.

Guds frelsesplan i Kristus er å føre oss tilbake til utgangspunktet, slik at vi kan fullføre Guds egentlige plan for mennesket – nemlig, å åpenbare hans natur.

Vi er frelst ved troen på Jesus. Troen kan bare bygges på en guddommelig åpenbaring av personen Jesus, og det er bare ved denne troen Den Hellige Ånd kan forvandle oss til å likne Jesus.

En forstandsmessig eller begrenset kunnskap om Jesus, uten guddommelig åpenbaring, kan gjøre at vi forblir like blinde som bibellærerne var på Jesu tid. Deres forståelse av Skriften fikk dem til å lete etter en annen Kristus, en med andre egenskaper enn det Jesus fra Nasaret hadde.

Den Jesus vi leser om i Bibelen, er en som var i Guds skikkelse – en som var Gud lik – men som også «gav avkall på det» og ble menneske (Filipperne 2:6-7). (I noen oversettelser står det at han «uttømte seg selv.»)

Her må vi holde tunga rett i munnen. Jesus var fremdeles Gud da han kom i vårt kjød, for Gud kan aldri slutte med å være Gud. Det klareste bevis på Jesu guddom i hans kjøds dager ser vi i at han tok imot tilbedelse. Vi leser syv ganger i evangeliene at Jesus godtok at andre tilba ham (Matteus 8:2; 9:18; 14:33; 15:25; 20:20; Markus 5:6; Johannes 9:38). (Noen oversettelser har «tilbe» der andre har «falle ned for.») Engler og gudfryktige menn godtar ikke å bli tilbedt (Apostlenes gjerninger 10:25-26; Åpenbaringen 22:8-9). Men Jesus gjorde det – fordi han var Guds sønn.

Hva var det han uttømte? Jo, han uttømte sine privilegier som Gud.

Tenk over disse to eksemplene: Vi vet at Gud ikke blir fristet av det onde (Jakob 1:3). Likevel står det i Skriften at Jesus ble fristet (Matteus 4:1-11).

Vi vet også at Gud er allvitende. Likevel står det skrevet at Jesus måtte komme nær fiken-treet før han kunne vite om det hadde frukt (Markus 11:13). En gang sa Jesus at han ikke visste dagen for sitt andre komme til jorda (Markus 13:32).

Så det er helt klart at Jesus hadde uttømt seg selv for de guddommelige privilegiene da han vandret her på jorden i vårt kjød. […]

Ordet var Gud. […] Ordet ble kjød» (Johannes 1:1, 14).

Hvis vi skal unngå vranglære, må vi tro like mye på begge disse sannhetene om Jesu person, både hans guddommelighet og hans menneskelighet.

Vi kan ikke neglisjere en eneste bibelsk sannhet uten at vi taper på det, åndelig sett. Derfor, hvis vi ikke legger like stor vekt på Jesu guddom og menneskelighet i vår forståelse og vår tjeneste, vil vi sitte igjen med en ufullstendig Jesus – «en annen Jesus» enn han som er åpenbart i Skriften. Dette vil føre til et tilsvarende tap i vårt kristne liv og tjeneste. Vi er ikke bare kalt til å tilbe Jesus som Gud, men også til å etterfølge ham som et menneske.

Jesus har ikke bare løskjøpt oss ved sin død, men også vist oss ved sitt liv på jorden hvordan Gud hadde tenkt at mennesket skulle leve. Han er ikke bare vår Frelser, men også vår forløper (Hebreerne 6:20). Han har gitt oss et eksempel på hvordan vi skal leve i fullkommen lydighet mot Gud til enhver tid og i enhver situasjon.

Gud har gitt oss syndenes forlatelse, Åndens fylde og alt som Guds nåde virker. Det er ment å føre oss til det endelige målet – at vi må bli dannet til likhet med hans Sønn. Enhver læresetning i Guds ord kan bare bli rett forstått hvis den blir sett i lys av Guds evige plan for mennesket – å gjøre det lik Jesus.

Den Hellige Ånds hovedoppgave er tosidig og kan beskrives slik: «Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra her-lighet til herlighet, som av Herrens ånd» (2. Korinter 3:18).

Den Hellige Ånd søker alltid å vise oss Jesu Kristi herlighet i Skriften (speilet) – og så forsøker den å forandre oss til å bli lik dette bildet.

Den allmektige Gud, vår Far, ordner alt som skjer med oss slik at det skal tjene denne hensikten. «For vi vet at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud, […] for dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde» (Romerne 8:28-29).

Gjennom alle hendelser og omstendigheter i livet ønsker Gud å bearbeide og forvandle oss, slik at vi blir mer lik Jesus.

Dermed ser vi at vår Far (i himmelen) og Den Hellige Ånd (i våre hjerter) begge arbeider mot samme mål – at vi skal bli lik Jesus.

Jo mer vi får del i Jesu natur, jo mer vil vi leve her på jorden slik han levde. Dette er det ånds-fylte livet.

Jesus kom ikke til jorden som en engel, men som oss. Bibelen sier at han «i alle ting» ble «sine brødre lik» (Hebreerne 2:17). (Hans brødre er hans disipler – Matteus 12:50). Hvis han ikke var blitt gjort lik oss, sine brødre «i alle ting,» kunne han ikke ha blitt vårt eksempel. Han kunne heller ikke ha gitt oss befalingen «Følg meg,» for vi kan jo selvfølgelig ikke følge en som ikke har våre begrensninger. En engel kan heller ikke lære oss å svømme, siden den ikke opplever den tyngdekraften som trekker oss ned.

Da ville Paulus’ formaning i 1. Korinterne 11:1, om at vi skulle etterfølge han som han etterfulgte Kristus, være meningsløs. Paulus selv ville ikke kunnet leve som Jesus. Kristi liv ville bare vært noe vi kunne beundre, men aldri etterfølge.

Men lovet være Gud at Jesus kom i vårt kjød, at han aksepterte våre begrensninger, og at han har gitt oss fotspor vi kan følge i.

Siden det var som menneske Jesus levde et hellig, rent liv, er det ingen grunn til at vi ikke kan «vandre som han vandret» (1. Johannes 2:6).

Fordi vi er svake som mennesker, gir Gud oss den samme Åndens kraft som Jesus hadde mens han levde som menneske på jorden.

Det Gud gjorde for Jesus, vil han med glede gjøre for oss, for han elsker oss slik som han elsket Jesus (se Johannes 17:23). Men hans kraft er bare tilgjengelig for den som tror (se Efeserne 1:19). Så når dagens troende føler seg maktesløse overfor synden og Satan, er det fordi de ikke har en levende tro på Guds ord.

Apostelen Peter formaner oss til å «følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd» (1. Peter 2:21-22). Djevelen vil at vi skal unnskylde oss med at vi bare er mennesker og er «nødt» til å synde nå og da. Men når vi forstår at Jesus kom i vårt kjød – uten å synde – skjer det to ting:

1. Vi har ikke lenger noen unnskyldning for å synde.

2. Vi får tro på at også vi kan leve i seier over synden, slik som Jesus gjorde.

For deg som leser Skriftens sannheter i denne boka, ber jeg slik Paulus bad for sine lesere: At «vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg (Jesus)» (Efeserne 1:17). Og at han «etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske» (3:16).

Bare når vi har skikkelig kunnskap om Kristus, kan vi kjenne kraften av Den Hellige Ånd. Jesus er det fullkomne eksempel på et åndsfylt menneske.

Legger vi merke til hvordan han levde her på jorda, vil vi tydelig se hva som kjennetegner et åndsfylt liv.

2. Å LEVE I YDMYKHET

Verden ser Guds storhet i skapelsens underverk (Salme 19:2). Universet er så enormt at det er vanskelig for et menneske å fatte det. Galakser av stjerner har blitt kastet utover i verdensrommet, milliarder av lysår fra hverandre. På samme tid er materien i universet laget av atomer som er så små at det blotte øye ikke kan se dem. Men likevel inneholder de hundrevis av elektroner som roterer inni dem. Hvor stor vår Gud er!

For Jesu disipler kommer ikke Guds storhet til syne først og fremst ved universets undere, men heller i den ydmykheten som fikk Guds Sønn til å uttømme seg selv, ta på seg vårt kjød og identifisere seg med vår falne slekt.

«Og ordet ble kjød og tok bolig i blant oss. Og vi så hans herlighet,» skriver apostelen Johannes (Johannes 1:14). Og vi kan tilføye: Det er en herlighet som langt overgår skapel-sens herlighet.

Himmelens store konge kom ned til oss som en av oss – i vårt kjød. Og han kom ikke på en overlegen og nedlatende måte, men med ekte ydmykhet, og ble ett med oss på alle måter.

Jesu Kristi herlighet kommer langt klarere fram ved hans ydmykhet enn ved de vidunderlige miraklene han gjorde.

Den Hellige Ånd setter alt inn på å åpenbare denne ydmykhetens vei for oss, slik at vi kan lære å vandre på den alle våre dager. Det er først og fremst i dette vi skal følge Jesus.

For å kunne leve dette rene, kjærlighetsfulle liv her på jorda som et menneske, måtte Jesus ydmyke seg. Det var det første skrittet. Og det er det første skrittet for oss også.

Mange tusen år før Jesus kom til jorda, skapte Gud en engel som ble kalt Lucifer. Han var fullkommen i visdom og skjønnhet. Gud hadde utnevnt Lucifer til å være leder for englene. Men han ble hovmodig og var misfornøyd med den stilling han hadde fått, så han opphøyet seg (Esekiel 28:11-17; Jesaja 14:12-15). Slik brakte han synden inn i Guds skaperverk. Gud kastet ham straks ned- og Lucifer ble til Satan.

Derfor er hovmod roten til hver eneste synd og til all ondskap i universet.

Da Adam syndet, ble han også smittet av Satans hovmod.

Alle Adams barn er født med denne sykdommen.

For å frigjøre mennesket fra denne giften, ydmyket Jesus seg selv.

På samme måte som synden har sitt opphav i Lucifers stolthet, springer frelsen ut ifra Jesu selvfornedrelse. Vi har like mye av Kristi sinn som vi har av hans ydmykhet. Dette er et umiskjennelig tegn på åndelig vekst.

At Jesus forlot himmelens herlighet og kom ned til jorda, er i seg selv en vidunderlig demonstrasjon av ydmykheten hans. Men det står også at som et menneske «fornedret han seg selv» (Filipperne 2:8). Han ble «i alle ting» gjort «sine brødre lik» (Hebreerne 2:17) Han inntok sin plass overfor Gud som alle andre mennesker. Han ble intet for at Gud kunne bli alt. Dette er sann ydmykhet!

Verdslig storhet og herlighet blir målt etter en persons posisjon, velstand, hva man har utført, familiestatus osv. Hvor forskjellig er ikke den herligheten vi ser i Jesus Kristus!

Jesus var den eneste person som noen gang har hatt mulighet til å velge hvilken familie han skulle bli født inn i. Ingen av oss har hatt det valget.

Hvilken familie valgte Jesus? En ukjent snekkerfamilie. Om stedet han kom fra, ble det sagt: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Johannes 1:46). Josef og Maria var så fattige at de ikke en gang hadde råd til å ofre et lam som brennoffer til Gud (se Lukas 2:22-24 i forhold til 3. Mosebok 12:8).

Jesus var også det eneste mennesket som noen gang har kunnet velge det stedet der han ønsket å bli født. Hvilket sted valgte han? En krybbe i en fattigslig stall!

Legg også merke til hvilken slekt han valgte. Fire kvinner er nevnt i Jesu slekt i Matteus 1:3-6. Den første, Tamar, fikk en sønn ved å drive hor med sin svigerfar Juda. Den andre, Rahab, var en velkjent prostituert i Jeriko. Den tredje, Ruth, var en etterkommer av Moab, og han ble født fordi Lot drev hor med sin egen datter. Den fjerde var Urias kone, Batseba, som David drev hor med.

Hvorfor valgte Jesus en så vanærende familielinje? For at han kunne identifisere seg fullt ut med Adams falne slekt. Her ser vi hans ydmykhet. Han ønsket ikke en familie eller en slekt han kunne være stolt av.

Jesus identifiserte seg fullstendig med mennesket. Han trodde at alle mennesker har en grunnleggende verdi, uavhengig av rase, familie, posisjon i livet osv. Han ble ett med dem som var minst og lavest på rangstigen. Han gikk under alle, for å kunne være en tjener for alle. Det er bare den som går under de andre som er i stand til å løfte dem opp. Og det var på den måten Jesus kom.

Den Hellige Ånd forvandler oss ved at vårt sinn fornyes (Romerne 12:2). Det er i våre tanker frøet til sann ydmykhet blir sådd. Det er ikke ved våre handlinger eller ved vår oppførsel overfor andre, men heller i våre tanker (når vi er alene) at vi kan finne ut om vi er blitt omskapt til å likne Jesus på dette området eller ikke – våre tanker om oss selv og hvordan vi sammenlikner oss med andre.

Det er bare når vi er virkelig ringe i egne tanker, at vi oppriktig kan akte andre i ydmykhet høyere enn oss selv (Filipperne 2:3), og ser på oss selv som «den minste av alle de hellige» (Efeserne 3:8).

Som menneske regnet Jesus seg aldri for noe overfor sin far. Derfor ble Faderens herlighet åpenbart gjennom ham i hele dens fylde.

Fordi Jesus inntok denne stillingen hvor han var et intet overfor sin Far, kunne han med glede bøye seg under alt det Faderen hadde planlagt for hans liv. Derfor kunne han også adlyde alle hans bud av hele hjertet.

Han fornedret «seg selv og ble lydig inntil døden – ja, døden på korset» (Filipperne 2:8).

Det umiskjennelige tegnet på ydmykhet er full og hel lydighet mot Gud. Dette er den sikreste prøven på det.

I tretti år ydmyket Jesus seg under en ufullkommen mor og fosterfar – fordi det var Faderens vilje. Han kunne mye mer enn Josef og Maria. Og han var uten synd, i motsetning til dem. Likevel underordnet han seg dem.

Det er ikke lett for et menneske å underordne seg slike som står på et lavere nivå enn dem selv, enten det er intellektuelt eller åndelig. Men er man ydmyk av hjerte, er ikke dette noe problem. For den som i sannhet har sett seg selv som et intet i Guds øyne klarer fint å underordne seg dem Gud har satt over en.

Jesus valgte ikke noe spesielt imponerende yrke – han arbeidet som snekker. Og da han startet sin offentlige tjeneste, tilføyde han ikke noen tittel til navnet sitt. Han var ikke «pastor Jesus.» Enda mindre var han «dr. theol. Jesus!» Han verken søkte eller ønsket noen jordisk posisjon eller tittel som kunne opphøye ham over de vanlige menneskene han var kommet for å tjene. Den som har øre, han høre.

En gang hadde menneskemengden flokket seg om ham og ville gjøre ham til konge. Da dro han seg stille vekk fra dem (Johannes 6:15). Han ønsket bare å bli kjent som «Menneskesønnen.»

Han verken søkte eller brydde seg om ære av mennesker. Han levde bare for Faderens åsyn, og var helt fornøyd med å gå gjennom livet oversett og foraktet av mennesker. Den eneste anerkjennelse som betydde noe for ham, var den Faderen gav ham.

Da Jesus helbredet noen eller gjorde et mirakel, var han opptatt av at ingen skulle vite om det. Da han gjorde tegn og under, var det fordi han hadde medlidenhet med dem som trengte det, ikke som noe PR-stunt. Selv da han oppvakte Jairus’ datter fra de døde, gav han streng beskjed om at ingen måtte si det til noen (Markus 5:43). Først etter at Jesus hadde forlatt jorda, ble livet hans nedskrevet og offentliggjort av apostlene.

Den siste kvelden de var samlet før han ble korsfestet, tok han et kar med vann og vasket disiplenes føtter. Det var typisk for hvordan han hadde levd hele livet. Han hadde vært en tjener for alle. Han var rask til å se at føttene til disiplene var skitne og var like rask til å ta et kar og vaske dem, i stedet for å vente og se om noen andre ville gjøre det. Den handlingen var et symbol på den tjenesten han hadde for andre gjennom hele livet. Jesus ventet ikke til han ble spurt før han gjorde noe. Han så behovene og handlet.

Jesus hadde nær kontakt med de laveste lag i samfunnet og gikk blant dem som en likemann. Og enda han var uten synd og fullkommen, lot han aldri noen føle seg dumme på grunn av deres ufullkommenhet. Han hadde ikke en ovenfra og ned holdning da han gikk sammen med disiplene. Sannheten er at han gikk så ledig og naturlig sammen med dem at de følte seg frie nok til å irettesette ham og til og med gi ham råd (Matteus 16:22; Markus 4:38; 9:5).

Vi ser Jesu ydmykhet i det at han søker samfunn med disiplene i bønn. I Getsemane bad han Peter, Jakob og Johannes om å be sammen med seg, fordi hans sjel var «bedrøvet inntil døden» (Matteus 26:38). Jesus var seg bevisst det ytterst svake kjød han hadde påtatt seg. Derfor søkte han deres samfunn i bønn.

Når Guds kraft åpenbarer seg så lite i oss, er det fordi vi ikke er ærlige nok til å erkjenne at vi er et intet. Jesus har vist oss ydmykhetens vei. Det er å erkjenne at kjødet vårt er svakt og at vi som mennesker er intet.

Fordi Jesus ydmyket seg selv, kunne Gud opphøye ham til den høyeste posisjon i universet (Filipperne 2:9). De som når lengst på ydmykhetens vei, er de som vil sitte ved hans høyre og venstre side i herligheten.

Jesus gikk veien nedover gjennom hele livet. Han kom ned fra himmelen og fortsatte å gå ned – ja, helt ned til korset. Ikke en eneste gang forandret han retningen og søkte oppover.

Det er bare to åndsmakter som er virksomme i dag. Den ene, Satans (Lucifers) ånd, søker å få folk til å komme seg opp – enten det er i verden eller i kristenheten. Den andre, Kristi ånd, leder folk til å gå ned slik som deres Mester. Som hvetekornet gikk Jesus ned. Og det er faktisk dette som er kjennetegnet til alle sanne disipler.

Man kan se Jesu strålende ydmykhet i hans død. Det har aldri vært en mer urettferdig rettssak enn den Jesus var utsatt for. Likevel bøyde han seg i stillhet for krenkelser, fornærmelser, urettferdighet, ydmykelser og latterliggjøring. Han nedkalte ikke forbannelser over sine fiender. Han tenkte verken på hevn eller ropte på hjelp fra englene. Han gav opp alle rettigheter som Guds sønn.

«En knyttet neve» er et passende symbol på menneskeslekten – den tilkjennegir både begjæret etter å holde på sine rettigheter, makt og posisjon, og samtidig ønsket om å slå tilbake når en blir angrepet.

Som en motsetning til det, åpnet Jesus villig opp håndflatene for å motta naglene på korset. Hans hender var alltid åpne for å gi og atter gi. Til slutt gav han opp sitt eget liv. Dette er sann ydmykhet. Og slik viste han seg virkelig som en mann, etter Guds mannsideal.

Jesu disipler, som ønsker å få del i og utstråle guddommelig natur, må være villig til å lide urett uten å klage.

Vi leser i 1. Peter 2:20-23: «Men om dere tåler lidelse når dere har gjort det gode og ikke for-tjener det, da kan Gud godta og finne behag i det. For til dette ble dere kalt – det kan ikke skilles fra deres kall. Fordi også Kristi led […] og etterlot dere et personlig eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor. […] Når han ble hånet og fornærmet, hånet og fornærmet han ikke tilbake, når han ble utskjelt og led, truet han ikke med noen hevn, men overlot seg selv og alt til ham som dømmer rettferdig» (Eng. overs.).

Jesu ydmykhet tillot ham ikke å dømme noen. Gud alene er alle menneskers dommer, og alle de som dømmer hverandre, tar den plassen Gud alene har rett til. Som et menneske på jorda, sa Jesus: «Jeg dømmer ingen» (Johannes 8:15). Han overlot all dom til sin himmelske Far. Her ser vi også skjønnheten i hans ydmykhet.

Jesus bøyde seg frivillig for den ydmykende døden hans Far hadde planlagt for ham. Fordi Jesus kunne se sin Fars hånd bak de menneskene som Gud brukte til å utføre korsfestelsen, kunne han villig drikke den kalk Faderen gav ham (Johannes 18:11).

Han «ble lydig til døden – ja, døden på korset» (Filipperne 2:8).

Dette er den ekte, bibelske Jesus. I motsetning til moderne evangelister, ble han ikke æret som en kjendis eller som en filmstjerne. Nei, tvert i mot! Han ble spottet og forkastet av men-nesker, og menneskene på den tiden ble kvitt ham ved å nagle ham til et kors. Verden i dag er ikke annerledes, og disiplene er ikke over sin mester. En kristendom som er populær og får ære av verden, er en forfalskning av den sanne troen. Hele Jesu liv – fra krybbe til grav – viste at «det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne» (Lukas 16:15).

» Lær av meg,» sa Jesus, «for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet» (Matteus 11:29). Ydmykhet var hovedsaken i det Jesus ba sine disipler om å lære av ham. Og det er det vi også må lære av ham.

3. Å LEVE I HELLIGHET

Gud er lys og kjærlighet (1. Johannes 1:5; 4:8). Han «bor i et lys dit ingen kan komme» (1. Ti-moteus 6:16). Fordi han er hellig, kaller han oss til å bli hellige.

Et menneske kan bare bli hellig gjennom fristelse. Adam var skapt uskyldig, uten kjennskap til godt eller ondt. Gud ville at han skulle bli hellig, og derfor lot Gud ham bli prøvet.

Treet til kunnskap om godt og ondt var blitt skapt av Gud og var ikke ondt i seg selv. Det eksisterte den gangen Gud sa: «Det er overmåte godt» (1. Mosebok 1:31). Det var veldig godt, fordi det gav Adam anledning til å bli hellig ved å stå imot fristelsen.

Det står skrevet. «Akt det bare for glede mine brødre når dere kommer i mange slags prøvelser» (Jakob 1:2), fordi fristelsen gir oss anledning til å få del i Guds hellighet (Hebreerne 12:10) og bli «fullkomne og hele» (Jakob 1:4).

Når vi ser på Jesu hellighet, ser vi ikke den iboende helligheten han hadde som Gud, for det ville ikke bli noe eksempel for oss. Vi betrakter ham som en «som måtte bli sine brødre lik i alle ting» og «prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd» (Hebreerne 2:17; 4:15).

Jesus er vår forløper (Hebreerne 6:20), som løp det samme løp vi skal løpe, og banet en vei for oss å følge etter. Og så sier han til oss: «Følg meg» (Johannes 12:26). Når vi ser på ham som har løpt løpet foran oss, kan vi også løpe med utholdenhet, uten å bli trett eller miste motet (Hebreerne 12:1-4).

Det er ikke den fristelse som noe menneske kan komme utfor, som ikke Jesus har utholdt. Han ble fristet på alle områder som oss. Det står tydelig i Hebreerne 4:15 og det er en oppmuntring for oss. Jesus utøvde ikke noen kraft som ikke er tilgjengelig for oss i dag. Han ble fristet og seiret, som et menneske, ved styrken som Faderen gav ham i Den Hellige Ånd.

Satan har alltid fortalt menneskene at Guds lover er en byrde, og umulig å adlyde. Men Jesus kom som et menneske, og ved sitt liv i fullkommen lydighet avslørte han Satans løgn. Hvis det hadde vært en eneste fristelse å beseire, eller et eneste bud å holde, som Jesus var fritatt for, hadde vi kunnet bruke dette som en unnskyldning for å synde. Og hvis Jesus hadde levd et fullkomment liv uten vårt kjøds svakhet, eller gjennom en kraft som ikke er tilgjengelig for oss, ville ikke vi kunnet etterfølge ham. Heller ikke ville hans seier kunne oppmuntre oss eller styrke oss i fristelsens stund. Men Jesus demonstrerte at kraften vi har til rådighet er nok til at vi kan holde hvert eneste bud i hans ord gjennom vårt liv her på jorda.

«For vi har ikke yppersteprest som ikke kan ha medynk med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd» (Hebreerne 4:15). Dette syndfrie livet til Jesus er Guds demonstrasjon overfor verden av at det er mulig for mennesket, gjennom Den Hellige Ånds kraft, å ha full seier over synd, og å lyde Gud med glede. Hvis vi blir i ham, kan vi «vandre som han vandret» (1. Johannes 2:6).

Alle de fristelser vi møter hver dag, har Jesus møtt før oss. Og han ble ført av sin far gjennom alle de fristelser som noe menneske kan komme utfor. På denne måten ble han utrustet til å bli vår leder og vår yppersteprest (Hebreerne 2:10; 17, 18; 5:7-9). I alle disse forholdene ydmyket han seg og fornektet alle lystene som fristet ham til synd. Det var på denne måten han alltid «led i kjødet.».

Skriften peker på ham som vårt eksempel: «Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje» (1. Peter 4:1-2). Gjennom sitt liv i «lydighet inntil døden» viste Jesus oss at det er bedre å lide på grunn av ting som kan komme i vår vei enn å være ulydig mot Gud på et eneste punkt.

Kjernen i all synd er å gjøre sin egen vilje. Og kjernen i all hellighet i et menneske er å fornekte sin egen vilje og gjøre Guds vilje. Slik levde Jesus. Han sier:

«For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg. […] Jeg har kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg. […] Ikke som jeg vil, bare som du vil» (Johannes 5:30; 6:38; Matteus 26:39).

Jesus ofret sin egen vilje som et stadig offer til sin far, selv om det betydde intens lidelse. Det står: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop» (Hebreerne 5:7).

I Getsemane advarte Jesus de tre disiplene om at det var bare ved å våke og be (å søke hjelp fra Gud) at fristelsen kunne bli overvunnet, siden vi er så svake som mennesker (Matteus 26:41). Han seiret kun fordi han ba.

Rett før Jesus kom til Getsemane fortalte han disiplene at de også ville kunne gjøre de gjerninger han gjorde, for Faderen skulle gi dem Den Hellige Ånd som deres «hjelper» (Johannes 14:12-16). Jesus kom ikke for at vi skulle gjøre mirakler, men for å gjøre oss hellige. Hans gjerninger var hellighetsgjerninger. Det var lydighetsgjerninger mot Faderen, og det er disse gjerningene han har lovet at vi også skal kunne gjøre. Og alle disse gjerningene gjorde han som et menneske fylt med Den Hellige Ånd.

På pinsefestens dag, da disiplene ble fylt med Den Hellige Ånd, mottok de også kraften til å gjøre lydighetsgjerningene som Jesus gjorde. Mens Jesus levde på jorda hadde de fått makt til å helbrede syke, oppreise de døde, helbrede spedalske og kaste ut demoner (Matteus 10:8) – men ikke kraft til å seire over synden. De måtte først bli fylt med Den Hellige Ånd på pinsefestens dag.

Åndens fylde skal sette oss i stand til å gjøre «de gjerninger som Jesus gjorde» eller, med andre ord, «Guds vilje» (se Johannes 4:34).

Dette er det herlige livet Jesus tilbyr oss i den nye pakt.

«For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendt sin egen Sønn i syndig kjøds liknelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, FOR AT lovens rettferdighet (Guds vilje) skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden» (Romerne 8:3-4). Det som har betydning for oss når det gjelder Jesu fristelser og seirer, er at han på denne måten åpnet en ny vei for oss hvor vi kan følge etter ham.

Veien som Jesus har åpnet, kalles i Hebreerne 10:19-20 «den nye og levende vei»: «Vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innvidd for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.»

Det var i tempelets skjulte kammer, det aller helligste, at Guds herlighet var å finne. Det er inn dit Jesus har åpnet en vei hvor vi kan følge ham, slik at vi kan få del i hans hellighet. Han er vår forløper, den første som gikk gjennom kjødets forheng (Hebreerne 6:20). Nå skal vi delta i løpet, med blikket festet på ham som vårt forbilde (Hebreerne 12:1-2).

Vi trenger ikke å få forhenget til å revne, for det gjorde Herren en gang for alle. Men vi skal følge ham på den veien hvor forhenget er revnet – korsets vei, veien hvor kjødet må dø med alle dets lyster og begjæringer.

Herligheten ved Guds hellighet ble åpenbart gjennom Jesu liv fordi kjødet ble dødet. Og det er ingen annen vei for oss. Bare når vi bærer «Jesu død» med oss i legemet kan vi leve et rent og hellig liv, slik at «Jesu liv kan åpenbares i vårt legeme» (2. Korinterne 4:10).

Den Hellige Ånd vil bare lede oss – slik den ledet Jesus – på korsets vei. På denne veien får vi stadig større del i hans hellighet. Slik var det for Jesus og slik er det for alle dem som vandrer på den nye og levende vei.

Jesus kom for at vi skulle få del i guddommelig natur, slik at det livet som var i ham, også kan være i oss.

«Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og Gudsfrykt […] og gjennom dette har han gitt oss de største og dyreste løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur» (2 Peter 1:3-4).

Gud har ikke lovet å gjøre oss fullkomment syndfrie her på jorda. Vi skal jage mot det fullkomne. Men vi kan leve i seier over bevisst synd.

Vi har lest at Jesus ble prøvd i alt, i likhet med oss. Noen av de sterkeste fristelsene er de som angriper tankelivet vårt. Slik må det også ha vært med Jesus. Likevel syndet han aldri. Vi kan også seire i tankelivet.

Jesu tale var ren. Ikke et eneste råttent ord slapp noen gang ut mellom leppene hans, heller ikke tomme ord. Han talte alltid sannhet. Det var aldri noe falskhet eller bedrag i hans munn. Ingen kunne få Jesus med i en samtale om hvordan man kan tjene en masse penger (i alle fall mer enn det man har behov for). Han var slett ikke interessert i slike ting. Hans sinn stod til det som var der oppe, ikke til det som er på jorden. Han brukte det jordiske, men han elsket det ikke, han var ikke bundet til noe av det.

Det var en indre hellighet Jesus hadde. Det var ikke en ytre fromhet som viste seg i mat, klær eller vennskap. Han var ingen asket eller eremitt. Han levde midt i den vanlige hverdag, gikk kledd slik som folk fra hans sosiale lag pleide å gjøre, spiste og drakk som andre (Lukas 7:34) og gledet seg over alle de godene som Gud hadde gitt menneskene i denne verden. (1. Timoteus 6:17). Likevel var han ikke en slave av god mat, for han voktet seg for å bruke sin kraft til å omdanne steiner til brød, selv etter 40 dagers faste. Han omgikk ikke bare religiøse mennesker, men selv den verste synder, og i alt dette var han ren. Hans hellighet var først og fremst innvendig.

Det var ikke bare synden Jesus unngikk. Han gav også opp mange legitime gleder som ikke var nyttige, eller som han ikke kunne nyte uten å måtte tilsidesette Faderens gjerning som han hadde kommet for å utføre (1. Korinter 6:12).

Jesu hellighet var også et utslag av at han alltid grunnet på Guds ord. Han kjente Skriftene grundig innen han var 12 år, fordi han gjorde seg umak og grunnet på dem for å søke Åndens lys. Han visste mer enn de skriftlærde, fordi han søkte Åndens åpenbaring. Jesus gikk ikke på bibelskole. Han lærte av sin Far, slik de sanne profetene i gammeltestamentlig tid også gjorde – Moses, Elisa, Elias, Jeremia, Johannes og døperen Johannes. Ingen sann profet i Bibelen ble utlært på en bibelskole. La oss huske det!

Først studerte Jesus ordet, og så var han lydig mot det. Derfor ble ordet et mektig våpen i hans hånd – ikke bare i hans kamp mot Satan, men også i hans forkynnergjerning. Han talte med autoritet og hans tale kom i strid med den populære tradisjonen på den tiden som ble forkynt av de skriftlærde.

Han åpenbarte fariseernes hykleri og verdslighet, og fortalte dem at helvetes dom ventet, om de var aldri så ortodokse i sin lære (Matteus 23:33). Samtidig avslørte han de læremessige avvikene og de feilaktige tolkningene (av Skriften) som saddukeerne holdt fast på (Matteus 22:23-33).

Jesus søkte aldri å bli populær ved sin tale. Han ville gladelig akseptert tortur og pine framfor å vike en tomme fra sannheten. Han trodde ikke på «fred for enhver pris.» Selv hans fiender erkjente: «Vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk» (Matteus 22:16).

Jesu hellighet ser vi også i hans iver etter å holde Guds hus rent (Johannes2:14ff.). Da Jesus kom inn i tempelet og så de som tjente penger i religionenes navn, ble hans rettferdige vrede tent, og han drev dem ut med en pisk.

Det står i Efeserne 4:26 at vi skal bli sinte, men ikke synde. Da de romerske soldatene slo Jesus og pisket ham hos Pilatus, bar han det tålmodig. I saker som gjaldt hans egen person ble han ikke sint en eneste gang. En slik vrede ville vært synd. Men når det gjaldt å holde Guds hus rent, var det annerledes. Der ville det vært synd å ikke bli vred.

Han brukte pisk den dagen uten å bry seg om folk ville misforstå ham eller tro at han hadde mistet kontrollen over seg selv og gitt etter for kjødet. Uansett levde han ikke for folks åsyn. Han hadde kommet med sverdet (Matteus 10:34); og han brukte det uten å spare noe. Det kuttet og såret. Og på denne måten ble Faderens herlighet åpenbart.

Jesu liv var det vakreste, mest ordentlige, mest fredfulle og det lykkeligste liv som verden noen gang hadde sett. Og det var det fordi han var lydig mot Guds ord i ett og alt.

Tenk på den orden det er i universet. Stjernene og planetene beveger seg i en slik fullkommen orden at vi kan innstille vår tid nøyaktig en milliondel av et sekund etter dem. Så forutsigelig er himmellegemenes baner at astronomene kan regne ut deres posisjon for en hvilken som helst dag i framtiden. Hva er hemmeligheten til en slik fullkommen nøyaktighet? Ja, at himmellegemene følger Guds lover til punkt og prikke. De kretser i sine baner med den hastigheten Skaperen har bestemt.

Overalt hvor det utvises lydighet mot Gud, råder det skjønnhet og fullkommenhet. Og hvor det er ulydighet mot Gud, er det kaos og styggedom.

Selv stjernene er stumme vitner til det faktum at Guds bud er til vårt beste, og at hans bud ikke er tunge.

Jesu liv bærer vitne til den sannhet at det ene og alene er gudsfrykt som lønner seg både i dette livet og i det neste (1. Timoteus 4:8). Ingen er mer lykkelig, mer fredfull eller mer fornøyd enn et gudfryktig menneske. «Å frykte Herren er en livets kilde» (Ordspråkene 14:27); og Jesus adlød budet «alltid nidkjær for herrens frykt» (Ordspråkene 23:17). Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt (Hebreerne 5:7). Himmelen var alltid åpen for Jesus, fordi han levde i frykt for Gud. Han sa en gang: «Men jeg ærer min Far» (Johannes 8:49). Ved sitt liv demonstrerte han sannheten i dette skriftsted: «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom» (Ordspråkene 9:10).

Jesus ble ikke automatisk bønnhørt fordi han var Guds sønn, men på grunn av sin gudsfrykt (Hebreerne 5:7). Han var salvet med gledens olje og autoritet i Den Hellige Ånd. Han ble ikke automatisk salvet med «gledens olje» fordi han var Guds sønn, men fordi han elsket rettferd og hatet synden (Hebreerne 1:9). Gud kan bare forplikte seg overfor en som er moralsk ren. Dette er hemmeligheten til åndelig autoritet.

Den religiøse verden på Jesu tid kunne imidlertid ikke dele Guds syn på Jesu hellighet. Jesu hellighet gjorde dem hatefulle, fordi han pekte på deres synd med stor frimodighet. (Johannes 7:7). Og derfor ble Jesus et offer for deres fiendtlige innstilling, forkastelse, hat, kritikk, bannlysning av religiøse jødiske ledere og til slutt døden – fordi han forkynte hellighet. De ville ikke ha korsfestet ham om han bare hadde levd et hellig liv. Men han refset deres hykleri og blottet deres synd ved sin forkynnelse. Derfor var de fast bestemt på å bringe ham til taushet.

Jesus sa: «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset» (Johannes 3:19-20).

Den ‘kristne’ religiøse verden i dag er helt lik; og disiplene står ikke over sin Mester. Den lunkne kristenheten vil ikke applaudere de som lever et hellig liv. «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» i ethvert land og til alle tider. (2. Timoteus 3:12); og forfølgelsen vil hovedsakelig komme fra den religiøse verden, som var tilfelle med Jesus.

Hvis noen vil følge Jesus, må han først sette seg ned og beregne omkostningen, deretter må han «gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! » (Hebreerne 13:13).

3. Å LEVE I KJÆRLIGHET

Vi har lest at Gud er både lys og kjærlighet. Man så Guds herlighet i Herren Jesus, full av lys så vel som av kjærlighet. Lys og kjærlighet kan ikke separeres. Sann hellighet er full av kjærlighet og den sanne kjærlighet er fullkommen ren. Her skiller vi mellom dem bare for å gjøre det lettere å forstå det.

Hvis en påstår å ha hellighet, men ikke viser guddommelig kjærlighet, er det ikke en ekte hellighet man har, men bare en fariseisk ‘rettferdighet’. De som på den annen side påstår å ha stor kjærlighet til alle, men som ikke lever i renhet og rettferdighet, er også bedratt til å mistolke sin bløtaktige sentimentalitet, som guddommelig kjærlighet.

Fariseerne hadde en ‘rettferdighet’ som var stiv og tørr. De var som skjelett – harde og frastøtende. De kom med noe sannhet, men den var fordreid og ute av proporsjoner.

Jesus kom med hele sannheten. Han sto for ‘hver eneste tøddel av Guds lov’, mye mer enn det fariseerne gjorde. Men han var ikke bare knokler. Knoklene var dekket med kjøtt, slik som Gud hadde skapt mennesket – lyset var omsluttet av kjærlighet. Han talte sannhet, men han talte den i kjærlighet (Efeserne 4:15). Det var autoritet i hans ord, men de var også vennlige (Lukas 4:22, 36).

Det er denne naturen Den Hellige Ånd ønsker å kommunisere til oss og åpenbare gjennom oss.

Gud ER kjærlighet. Det er ikke bare det at han oppfører seg kjærlig. Han ER i sitt innerste vesen KJÆRLIGHET. Guds herlighet som vi ser i Jesus, åpenbarer det klart. Han framviste ikke bare en kjærlig oppførsel, han gikk rundt og «gjorde godt» (Åpenbaringen 10:38). Men det var fordi Guds kjærlighet gjennomsyret hele hans person.

Kjærligheten har sitt utspring, på samme måte som hellighet og ydmykhet, fra vårt indre menneske. Det flyter elver med levende vann fra det indre hos et åndsfylt menneske (Johannes 7:38-39). Våre tanker og holdninger (selv om de aldri blir uttrykt) gir en duft til våre ord, handlinger og personlighet. Og andre merker lett denne duften. Det hjelper ikke om det vi sier og gjør er godt , hvis vi i våre tanker og holdninger overfor andre forblir selviske og kritiske. Det Gud attrår er «sannhet i det innerste av hjertet» (Salme 51:8).

Jesus så på alle mennesker som veldig verdifulle og derfor respekterte han alle. Det er lett å respektere de gudfryktige, kultiverte og intelligente. Vi kan tro at vi har kommet langt når vi elsker alle våre med-troende i Kristus. Men Guds herlighet viste seg i det at Jesus elsket alle mennesker. Jesu så aldri ned på noen fordi de var fattige, uvitende, ukultiverte eller fordi de var lite pene. Han sa at en menneskesjel er mer verd enn hele verden. (Markus 8:36). Slik verdsatte han mennesker. Og han frydet seg over menneskene. Han så hvordan de var bedratt og bundet av Satan og han lengtet etter å sette dem fri.

Denne lengselen som var født ut av kjærlighet var så stor at han var villig til å betale den høyeste pris for å frigjøre menneskene fra det grepet synden hadde over dem. Og fordi han var villig til å dø for menneskene, for å frelse dem fra synden, fikk han myndighet til å tale med kraft mot synden. Vi har ingen rett til å tale mot synd hvis vi ikke har dømt den samme synden i vårt eget kjød og seiret, eller hvis vi ikke er villige til å dø (hvis nødvendig) for å frelse andre fra den synden vi har talt imot. Det er dette som menes med å «tale sannheten i kjærlighet». (Efeserne 4:15 eng. Overs.)

Det som virker frukt i andre til Guds ære, er kjærlighetens varme i ordene vi sier. Selv om det er mye lys på nord- og sydpolen, vokser det ikke mye der, fordi det mangler varme.

Jesus så klart forskjellen på menneskenes verdi og verdien til materielle ting. Mennesker var skapt for å bli elsket, ting for å bli brukt. På grunn av syndens perverterte innflytelse, har dette blitt snudd på hodet i verden – ting blir elsket og mennesker blir brukt til egen fordel.

Jesus så at menneskene var langt mer verdifulle enn ting. Han elsket dem så høyt at han identifiserte seg fullt og helt med dem, og lot dem føle seg ønsket. Han delte deres byrde og hadde et vennlig ord til de underkuete og et oppmuntrende ord til de som hadde mislykkes i livets strid. Han så aldri på noe menneske som verdiløst. De kunne være både grove og grusomme, men de var fremdeles mennesker som trengte å bli forløst.

På den annen side – ting betydde ikke noe for ham i det hele tatt. Det materialistiske har ingen verdi hvis det ikke brukes til å gjøre godt for andre. La oss tenke oss at et av barna fra nabolaget kom inn på verkstedet til Jesus og ødela noe verdifullt. Han ville ikke brydd seg om det, fordi barn var så mye mer verdifulle enn det som hadde gått i stykker. Han elsket menneskene og ikke tingene. Ting er kun til bruk for å hjelpe folk.

Den Hellige Ånd fornyer vårt sinn slik at vi kan «se ting fra Guds synsvinkel» (Kolosserne 1:9-eng. overs.). Å elske en person er det samme som å se ham slik som Gud ser ham – med medlidenhet.

Gud jubler over sitt folk med fryderop (Sefanja 3:17). Og siden Jesus var fylt med Den Hellige Ånd, delte han Faderens glede over hans barn. Slik vil det også bli med de som blir fornyet til å se på menneskene fra Guds synsvinkel. Når Jesus tenkte på menneskene, var tankene hans fulle av kjærlighet – aldri kritiske tanker hvis de var vanskelige eller onde. Derfor kjente folk denne gode duften av hans ånd, «og vanlige folk var glad for å høre ham» (Markus 12:37- eng.overs.). Når vi er fylt med Den Hellige Ånd, fyller Gud oss med denne kjærligheten (Romerne 5:5).

Jesus var alltid fylt med medlidenhet overfor de syke, de trengende, de sultne og de som var uten hyrder. Han identifiserte seg med deres lidelse og ble dermed i stand til å trøste dem. Vi kan trøste andre i deres lidelser i samme grad som vi har identifisert oss med deres lidelse. Jesus var følsom for den usynlige nøden andre hadde, fordi han brukte sin forestillingsevne til å sette seg inn i deres situasjon, og var derfor i stand til å forstå problemet. Han ble en gang full av sorg da han så hvor hardhjertet og uten medlidenhet de var overfor en stakkars mann (Markus 3:5).

I sin omgang med andre mennesker, døde Jesus kontinuerlig ifra seg selv. Han ble aldri fornærmet for noe som folk sa eller gjorde mot ham. Jesus ble heller aldri fornærmet for det folk ikke gjorde for ham, fordi han aldri forventet noe av de andre. Han kom ikke for å bli betjent, men for selv å tjene.

Jesus ble aldri irritert på noen, uansett hvor ondskapsfulle eller hvor dumme de var, fordi han bar sitt kors hver eneste dag. Andres treghet gikk ham aldri på nervene, heller ikke deres rot, uorden eller andres skjødesløshet. Ikke noe av dette gjorde ham noen gang utålmodig. En fullkommen mann kan lett bære over med ufullkomne mennesker. Det er bare ufullkomne mennesker som synes andres ufullkommenhet er uutholdelig! Det største beviset på vår kjærlighet til andre, er når vi er tålmodige.

Tenk over herligheten som viste seg i Jesu kjærlighet i måten han snakket på.

Jesus fikk aldri noen til å føle seg liten og han kom heller aldri med bemerkninger eller morsomheter som kunne såre andre. Han kom aldri med skarpe og sårende kommentarer. Han diskuterte aldri disiplenes mangler bak deres rygg. Det er virkelig fantastisk at Jesus gikk sammen med Judas i tre år uten at de andre disiplene fikk noen som helst mistanke. For selv ikke under det siste måltidet kunne noen av de elleve gjette hvem som kom til å bedra Mesteren deres.

Jesus brukte tungen til å oppmuntre og formane andre, og på den måten ble tungen et livets instrument i Guds hånd. Han brukte tungen til å snakke milde ord til den trette (Jesaja 50:4), men også som et sverd til å bryte ned den stolte og hovmodige (Jesaja 49:2).

Den romerske høvedsmannen og den kanaaneiske kvinnen må nok ha kjent seg kraftig styrket når Jesus roste dem offentlig for deres tro (Matteus 8:10; 15:28). Den syndige kvinnen ble rost for sin kjærlighet (Lukas 7:47) og Maria fra Betania ble rost for sin gode gjerning (Markus 14:6). De kan umulig ha glemt ordene Jesus sa til dem.

Tenk hvor styrket Peter må ha blitt da Jesus sa at han ville be for han (Lukas 22:32). Bare noen få ord, men de brakte mye styrke og oppmuntring.

Mange ble nok styrket i sin ånd da de hørte ord fra Jesus, for det står i Jesaja 50:4 at Jesus daglig lyttet til sin Far, slik at han kunne bringe et ord i rett tid til de trette sjeler han møtte på sin vei.

Jesus fikk ikke et dystert uttrykk i ansiktet av rettferdigheten sin. Nei. Han var salvet med gledens olje (Hebreerne 1:9). Han hadde en slik overflod av glede før han skulle korsfestes, at han sa til disiplene, «….at min glede kan være i dere» (Johannes 15:11). Overalt hvor han gikk, spredte han glede til triste, gledesløse, sjeler.

Jesus var vennlig mot alle, han knuste ikke et knekket siv, og slukket ikke en rykende veke (Matteus 12:20). Han så det gode i svake, syndige mennesker og ønsket det beste for alle. Folk ønsket å være sammen med ham fordi han var så forståelsesfull, mild og vennlig. Bare de stolte og de som levde i skjulte synder unngikk ham.

Jesu kjærlighet var ikke sentimental. Den søkte det aller beste for andre. Han unnlot ikke å gi et formaningens ord der det trengtes. Han irettesatte Peter da han prøvde å få ham vekk fra korset – og det med slike kraftige ord som «Vik bak meg Satan» (Matteus 16:23).

Han irettesatte Jakob og Johannes for å søke æresplasser, og for å ønske hevn mot samaritanerne (Markus 10:35-40; Luke 9:54). Syv ganger irettesatte han disiplene for deres vantro.

Jesus var aldri redd for å si sannheten, selv om andre ble såret ved det, for hjertet hans var fylt med kjærlighet til dem. Han var ikke redd for å miste sitt gode rykte når han måtte tale strengt til dem. Han elsket de andre høyere enn seg selv, derfor var han villig til å miste sitt gode navn og rykte, hvis han bare kunne hjelpe dem. Han talte sannheten fast og bestemt for å hindre mennesker i å gå evig fortapt. Deres evige velferd betydde mye mer for ham enn hva de mente om ham.

Peter beskrev Jesu tjeneste med at han «gikk omkring og gjorde vel» (Apostlenes gjerninger 10:38). Dette var en sann oppsummering av hans liv. Han var ikke bare en god predikant eller bare interessert i å vinne sjeler. Han elsket hele mennesket, og gjorde alltid godt både for deres kropp og sjel.

Fiendene hans hånte ham og kalte ham «tolleres og synderes venn» (Lukas 7:34), og det var akkurat det han var, en venn av de mest foraktede i samfunnet.

Det er ikke naturlig for et menneske å gjøre det gode og å vise seg som en venn for de utstøtte i samfunnet. Noen gjør det, men det kan lett gjøres med selviske motiver. Men Jesu kjærlighet for de utstøtte var ren og uselvisk.

Vi åpenbarer ikke Jesu natur ved å bli kultiverte mennesker, men bare ved å dø bort fra det naturlige, og gi rom for det guddommelige som kommer fra Den Hellige Ånd.

Jesu kjærlighet gjorde ham i stand til å tjene disiplene med glede, og ta de dårligste jobbene for dem – som å vaske føttene deres. Han gjorde ikke det for å vise dem at han var ydmyk, men det kom som en naturlig følge av hans kjærlighet til dem.

Menneskelig godhet og kjærlighet har alltid et eller annet bakenforliggende motiv, som å søke ære eller andre selviske motiver. Den er fordervet helt fra roten. Det er guddommelig kjærlighet som ikke er fordervet. Jesus hadde ingen tanker om personlig gevinst da han gjorde det gode. Hans godhet var en åpenbaring av Faderens natur; «for han lar sin sol gå opp over både onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Matteus 5:45).

Guds natur er å gjøre godt, og å gi og gi og gi. Det er like naturlig for ham som det er for sola å skinne. Denne herligheten var det som ble åpenbaret i Jesus liv. Han gjorde ustanselig det gode, tjente andre, hjalp andre og gav alt det han kunne til andre.

Ordene i Johannes 13:29 viser hva disiplene hadde sett av Jesu pengebruk. De hadde kun sett Jesus bruke penger til to ting: kjøpe det de trengte OG gi til de fattige.

Jesus hadde lært disiplene at det er «saligere å gi enn å ta imot» (Apostlenes gjerninger 20:35). Ved sitt liv viste han at det å leve fullt og helt for Gud og for andre mennesker, er det lykkeligste og mest velsignede liv et menneske kan leve, og hvor man gir seg selv og alle ens eiendeler for å velsigne andre.

Jesus gråt og ba for de som han talte til. Han gråt over Jerusalem fordi de ikke ville ta imot Guds ord. Han hadde grått for hyklerne i tempelet før han drev dem ut med en pisk (Lukas 19:41,45). Det er bare de som gråter som er kvalifisert til å bruke pisken.

Det er intet menneske på jorda som noen gang har hatt en viktigere jobb å fullføre enn Jesus. Det er ingen andre enn Jesus som har klart å fylle tre års offentlig tjeneste med et så nyttig arbeide. Han må ha vært opptatt natt og dag. Selv om det ene underet etter det andre skjedde, ansatte han heller ikke en sekretær som skulle regulere menneskenes tilgang til ham. Han irettesatte disiplene da de prøvde å være sekretær for ham (Markus 10:13-15).

Han gjorde seg selv tilgjengelig for alle til alle tider, skjønt han hadde en mirakeltjeneste som langt overgår noe menneskes (et faktum som alene ville ha fått folk til å gjøre krav på hans tid).

Slektningene hans mente at han ikke var vel bevart, siden han var så opptatt med å tjene folket som var i nød at han ikke fikk spist (Markus 3:20-21).

Folket visste at Jesus alltid var tilgjengelig. Derfor følte Nikodemus seg fri til å besøke Jesus sent på natta, etter at Jesus hadde vært travelt opptatt med å tale. Nikodemus visste at han ville bli tatt hjertelig imot. Jesus gav inntrykk til folk at de var velkommen for å få hjelp både natt og dag.

En gang etter at sola hadde gått ned, ble et stort antall syke brakt til ham og Jesus la sine hender på dem (Lukas 4:40). Det må ha tatt ham mange timer. Men han prøvde ikke å korte ned tiden ved å be en enkelt bønn for alle samtidig. Han var interessert i de enkelte og ønsket å gi dem individuell oppmerksomhet. At han ved det ville gå glipp av middagen og miste mange timers søvn, betydde ikke noe for ham.

Jesus regnet ikke den tiden han hadde til rådighet som sin egen tid. Han ofret seg helt og holdent for menneskene. De trengende kunne gjøre seg bruk av ham, hans tid, hans eiendeler og alt som tilhørte ham (Jesaja 58:10). Han var villig til å bli forstyrret og ble aldri indignert da folk ba om hjelp eller da de brøt seg inn i hans privatliv.

De mektige, overnaturlige Hellige Ånds gaver som ble åpenbart gjennom ham, velsignet folket fordi Guds kraft i ham var gjennomsyret av Guds kjærlighet og medlidenhet. Mirakler uten kjærlighet og medlidenhet kan føre til åndelig død, på samme måte som en elektrisk ledning som ikke er isolert.

Jesu hadde kjærlighet og omsorg også for sin egen familie. Han hadde ikke den forvridde ideen om «Herrens arbeid» som fariseerne hadde, som oppmuntret folk som hadde gått inn i «fulltidstjeneste» til å ignorere sine trengende foreldre, fordi en skulle «elske Gud mer enn sine foreldre» (Markus 7:10-13). Rett før Jesus døde på korset hadde han omsorg nok til å sørge for framtiden for moren sin. (Johannes 19:25-27).

Midt i det at Jesus var døende, ledet han en tyv til frelse, fordi han levde så fullstendig for Gud og for andre mennesker. Han tenkte ikke på sine egne lidelser, på hånlige tilrop eller hat fra folk da han hang på korset, men var mer opptatt av at de som hadde korsfestet ham skulle få sin synd tilgitt (Lukas 23:34).

Jesus overvant alltid det onde med det gode. Hatet som fløt fra folk kunne ikke slukke hans kjærlighets flamme (Salomos høysang 8:7). Dette er den kjærligheten han vil gi oss ved sin Ånd, slik at vi kan elske hverandre som han elsket oss (Johannes 13:34, 35; Romerne 5:5). På denne måten vil vi også åpenbare den guddommelige natur.
5. LEVE I ÅNDEN

I de tre foregående kapitlene har vi sett hvordan Jesus levde på jorda – i ydmykhet, hellighet og kjærlighet.

Faren er nå at vi kan tro vi kan imitere Jesus på disse områdene og på den måten bli lik ham. Guds herlighet kan ikke bli åpenbart i oss gjennom en imitasjon av Jesus, men ved at vi får del i guddommelig natur.

Det er mange ikke-kristne gjennom verdens historie som har beundret Jesus og har prøvd å etterligne hans ydmykhet, renhet og kjærlighet, og har klart det temmelig bra. Men det er som en malt flamme, som ikke gir noen varme.

Falske diamanter kan se ut som de ekte, slik at kun en som har nødvendig ekspertise kan se forskjellen. Men de er bare glassbiter, som er verdiløse i forhold til ekte diamanter. Menneskene er eksperter på etterligning – selv på etterligning av Jesus.

Hvordan kan vi unngå å bli bedratt? Hvordan kan vi vite om vi virkelig får del i guddommelig natur eller om det bare er en etterligning?

Det kan vi bare når vi lar Den Hellige Ånd bruke ordet til å blottstille og skille det sjeliske fra det åndelige i våre liv (Hebreerne 4:17). Hvis vi ikke skjelner mellom det sjeliske og det åndelige kan vi bli fullstendig forført og det kan til og med skje at vi selv ikke er klar over at vi er forført.

Det troende først og fremst trenger å forstå, er hvordan kreftene i deres sinn, følelser og vilje kan hindre Den Hellige Ånds arbeide. Der vi ikke skiller mellom sjelisk og åndelig arbeid, er det ikke bare mulig at vi kan bli bedratt av vårt eget hjerte, men også av onde ånder som forfalsker Guds arbeide.

De fleste troende er fullstendig uvitende om forskjellen på sjelisk og åndelig virksomhet, fordi de ikke har kommet til det punktet i sin åndelige utviklingen, hvor deres videre utvikling er avhengig av å skille mellom det sjeliske og det åndelige.

En 9-klassing vet kanskje ikke forskjellen på derivasjon og integrasjon (og regner dem kanskje for å være det samme), fordi de ikke har kommet langt nok i matematikkstudiene, og hvor den videre utvikling er avhengig av å skille mellom disse to regnemetodene. Er du fornøyd med å bli sett på som oppriktig, grei, vennlig og medfølende, så vil du ikke komme lenger enn til å være en ‘sjelisk’ kristen og bare å imitere Jesus.

Paulus deler kristne inn i 3 kategorier:

1. Det åndelige mennesket (1 Korinter 3:1)
2. Det sjeliske mennesket (1 Korinter 2:14-ordrett overs.)
3. Det kjødelige mennesket (1 Korinter 3:1)

Dette henviser til den tredelte inndelingen av mennesket som det står om i 1. Tessaloniker 5:23- ånd, sjel og kropp.

Vi er kjødelige hvis kroppens begjæringer behersker oss. Vi kan seire over dette begjæret og likevel forbli sjeliske, ved at begjæringene fra sinnet og følelsene styrer oss. Det åndelige mennesket er det som lar seg styre av Den Hellige Ånd og hvor både kropp og sjel er under Åndens kontroll.

Selv om det sjeliske mennesket ikke nødvendigvis er i fiendskap mot Gud slik som det kjødelige mennesket er (Romerne 8:7), kan det ikke forstå eller motta åndelige ting (1. Korinter 2:14) for det er en dårskap for det. Selv det å skille mellom sjel og ånd virker for det som noe dumt og unødvendig, fordi det sjeliske mennesket er fornøyd med å være sjelisk, fordi det har et godt vitnesbyrd av mennesker. Den som søker ære av mennesker kan aldri komme lenger enn å være sjelisk.

I denne tiden hvor det er en massiv forførelse i kristenheten, med utallige stemmer og åpenbaringer som alle blir påstått og være fra Gud, er det viktig som aldri før å skille mellom sjelisk og åndelig aktivitet, hvis vi skal unngå å falle for Satans list.

«Det første mennesket Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en levendegjort ånd» (1. Korinter 15:45).

Den som er blitt frigjort fra den første Adams ledelse og nå har Kristus (den siste Adam) som leder, trenger å forstå hva det betyr å slutte å leve etter sjelen, og leve i Ånden.

Det er ikke nok at det kjødelige elementet i oss blir brakt til taushet. Det sjeliske er til like stort hinder for åndelig vekst, selv om det ikke ser så farlig ut. Vi må ikke bare renses daglig fra syndens makt, men også fra den rastløse sjelsaktiviteten.

Sjeliske mennesker vil aldri klare å forstå hvorfor Jesus talte som han gjorde i spesielle tilfeller. En gang da han sto midt i en flokk og ble fortalt at familien hans ønsket å treffe ham, pekte han på disiplene og sa at de var hans nærmeste familie (Matteus 12:49-50).

Både familien hans og de andre som hørte det, må ha synes at det var lite hensynsfullt å si noe slikt. Men Jesus ønsket ikke å ha noen sjeliske bånd til familien sin.

Disiplene til Jesus forsto vel heller ikke hvorfor Jesus trengte å irettesette Peter så hardt da han sa, «Vik bak meg Satan».

Sjeliske mennesker kan aldri si slikt, da de alltid er opptatt av hva andre synes om dem.

Vi har kanskje seier over kjødets synder. Men spørsmålet er nå om vi lever ved menneskelige ressurser, den sjeliske måten for å ligne Jesus, eller ved kraften i det guddommelige livet.

Prøver vi å bli fullkomne ved vår egen kraft eller ved Den Hellige Ånds kraft (Galaterne 3:3)?

Det sjeliske står i veien for åndelig vekst. Da Peter prøvde å få Jesus bort fra korset, var det en intens menneskelig kjærlighet til Kristus som drev ham. Men Jesus identifiserte det med Djevelens stemme. Han sa til Peter: «du har ikke sans for det som hører Gud til [det åndelige], men bare for det som hører menneskene til [det sjeliske]» (Matteus 16:23). Tenkemåten til den sjeliske kristne er fremdeles styrt av ‘Adams liv’. Det kan være en intens menneskelig kjærlighet og til og med et ønske om rettferdighet, men det er ikke guddommelig.

Gud skapte mennesket med ånd, sjel og legeme (1. Tess. 5:23). Mennesket ble skapt for å være et tempel for Gud. Da Gud gav Moses tegningene til tabernakelet, besto det av den samme tredelingen – for det symboliserte mennesket som Guds bolig.

Tabernakelet bestod av tre deler. Den ene delen, den ytre forgård, var åpen. Den henspeiler på menneskets kropp som alle kan se. De andre to delene, det hellige og det aller helligste, var dekket til. Disse henviser til den usynlige delen av mennesket som er sjel og ånd.

Gud var i det aller helligste. Derfra talte han med menneskene. Når vi blir gjenfødt blir vår ånd gjort levende med Herren ved Den Hellige Ånd (1 Korinter 6:17) – som en mann og kone blir ett kjød. Guds plan er at han gjennom Den Hellige Ånd kan være herre over vår gjenløste kropp og sjel. Hvis vi forstår dette og bøyer oss under Guds plan for oss, kan vi bli åndelige mennesker.

Menneskets sjel består av sinnet (evnen til å tenke), følelser (evnen til å føle) og viljen (evnen til å gjøre valg). Sjelen får ikke kontakt med Gud gjennom noe av dette, på samme måte som det ikke kan ta på Gud, for Gud er Ånd (Johannes 4:24).

På samme måte som det materielle bare kan bli berørt av kroppen, kan den åndelige verden bare bli nådd gjennom ånden. Hvis vi ikke skiller mellom sjel og ånd kan vi bli forført av Satans forfalskninger, som i sjelslivet utgir seg for å være Den Hellige Ånds arbeide.

Vi kan ikke kjenne Gud kun med sjelen vår. Den smarte har ingen fordel framfor den mindre smarte når det kommer til det å lære Gud å kjenne, for menneskenes sjelskapasitet gir ingen fordel når det kommer til det som skal mottas av Ånden. Ånden og sjelen er totalt forskjellige. Å prøve å forstå Gud gjennom sin sjel er like dumt som å prøve å se gjennom øret!

Tenk på hvordan vi studerer Bibelen. Vi bruker kroppen (øynene) og sjelen (sinnet) når vi leser Guds ord. Men vår ånd kan likevel være mørk som natten, hvis ikke Den Hellige Ånd gir meg åpenbaring om betydningen av ordet. Bibelkunnskapen beviser bare at du har en god hjerne – sjelskraft. Din ånd kan likevel være blind. Gud har skjult sin sannhet for de vise og forstandige og åpenbarte det for de umyndige (Matteus 11:25). Det klareste beviset på dette er blindheten til teologene på Jesu tid (1. Korinter 2:7-8).

Våre følelser er også en del av sjelen. Vi kan ikke føle Gud med følelsene. Følelsesmessig begeistring er ikke åndelig, men hovedsakelig fra sjelen. Den kan eksistere i en person side om side med den største synd, akkurat som intellektuell skarphet kan leve i kombinasjon med synd i et menneske.

Ba’als profeter på Karmelfjellet var svært følelsesbetonte. De både ropte, danset og lot seg henføre (1. Kongebok 18:26-29), men de var ikke åndelige. En slik uttrykksform kan man også se i svært følelsesbetonte kristne møter, men det har ikke noe å gjøre med sann åndelighet. Judas Iskariot var sannsynligvis den smarteste av disiplene, men hans sjelsstyrke hjalp ham ikke til å lære Guds sannhet. Jerusalems lærere kunne heller ikke forstå det som Peter – som ikke hadde utdannelse, forstod ved guddommelig åpenbaring (Matteus 16:17).

Vi kan ikke kjenne Gud med sjelens makt. Den sjeliske kristne er en som prøver seg på dette.

Den sjeliske kristne kan virke ydmyk, men er alltid klar over sin ydmykhet. Den som virkelig er ydmyk, er ikke klar over det selv. Den sjeliske kristne må anstrenge seg for å virke ydmyk, men sann ydmykhet kommer automatisk og uten anstrengelse – ydmykheten strømmer ut fra det innerste.

Den sjeliske kristne kan også ivre for rettferdighet. Han kan ta en pisk og kaste folk ut av menigheten, og til og med tordne imot synd, og innbille seg at han er en profet. Men han søker ære av mennesker ved det han gjør. Han følger alltid med i hva andre mener. Det er også andre snedige variasjoner av sjeliskhet, hvor man kan si: «Jeg bryr meg ikke om hva folk mener om meg.» Men det at man ønsker at andre skal vite at man ikke bryr seg, åpenbarer ens sjeliskhet.

Den sjeliske kristne kan også framstå som om han har stor medfølelse med andre. Men den vil alltid bli menneskelig og uten særlig visdom. For eksempel kan en sjelisk kristen i sin iver etter å være kjærlig, sende jevnlig materiell hjelp til et trengende menneske, som egentlig er «en fortapt sønn» som Gud disiplinerer. Slik hjelp vil være et hinder for at han skal vende tilbake til Gud. Den sjeliske kristne vil føle en tilfredsstillelse, og innbiller seg at han tjener Gud, uten å være klar over at han egentlig fullfører djevelens hensikt ved sin ‘kjærlighetshandling’.

Dette er bare noen få eksempler av mange muligheter. Men det skulle være nok til å vise hvilket desperat behov det er for å skille mellom sjelisk og åndelig virksomhet.

Mange har blitt forført, fordi sjelisk frukt kan ligne på åndelig frukt. Vi kan også bli forført.

Bananer og appelsiner i plast har narret mange. Men de er bare til dekorasjon og har ingen næringsverdi. Slik er det også med den sjeliske etterligningen av Kristi dyder.

Men alt det som er skrevet hittil betyr ikke at sjelen er ubrukelig. Det var Gud selv som skapte sjelen, og han har ment at den skal ha en funksjon. Vi må bruke vårt sinn og våre følelser, men sann åndelighet starter med at vi ydmyker oss under Guds mektige hånd og overgir vår vilje (som er inngangsdøra til vår ånd) fullstendig til Gud. Det er utenfor denne ‘vår viljes dør’ at Jesus står og banker på for å komme inn (Åpenbaringen 3:20).

Det er bare når vi er villige til å si som Jesus sa i sitt kjøds dager: «Ikke min vilje, men din,» at vi kan leve som Jesus levde. Da kan Gud ha herredømme over vår ånd. Og sjelen vår vil bli en tjener for Guds Ånd. Bare et slikt menneske kan bli kalt ‘et åndelig menneske’ eller et ‘åndsfylt menneske’.

Omvendelse, åndsdåp, og bruk av åndelige gaver gjør ikke et menneske åndelig, noe som er innlysende hvis vi ser på forholdene blant de kristne i Korint (1. Kor.). De utøvde alle åndens gaver, samtidig som de var bundet av synden i kjødet og solte seg i sin intellektuelle kunnskap og følelsesmessige begeistring. De var ikke åndelige.

I tabernakelet så vi at Guds tilstedeværelse var i det aller helligste. Mellom det aller helligste og det hellige hang det et tykt forheng. Dette hindret at Guds herlighet skulle skinne gjennom til det hellige. Forhenget symboliserte kjødet (Hebreerne 10:20). Det er når kjødet blir korsfestet (forhenget revner) at Guds herlighet skinner gjennom til hele vår personlighet (vår sjel).

Hvis vi går trofast på denne nye og levende veien gjennom kjødet, som Jesus har innviet for oss, vil Guds liv skinne gjennom vår personlighet og bli mer og mer åpenbart gjennom oss.

Da vil dette skriftstedet bli sant i oss: «De kompromissløse rettferdiges sti er som et lys ved daggry, som skinner mer og mer – sterkere og klarere – inntil det når sin fulle styrke på den fullkomne dagen (når Jesus kommer tilbake)» (Salomos ordspråk 4:18-eng. overs.).

På denne måten forvandler Den Hellige Ånd oss fra en grad av herlighet til en annen (2. Korinter 3:18), inntil vi blir helt lik Jesus den dagen han kommer tilbake (1. Johannes 3:2).

Vi har lest at Jesus aldri gjorde sin egen vilje. Med andre ord overlot han aldri ledelsen i livet sitt til sinnet eller følelsene. Han levde i ånden og hans menneskesjel var underlagt Den Hellige Ånd. Jesus brukte sinnet og følelsene i stor utstrekning, men bare som en tjener for Den Hellige Ånd, som var herre i hans liv. Slik skinte Guds herlighet uhindret gjennom Ham i all sin fylde.

Bibelen lærer oss at den dagen Jesus kommer tilbake, vil alt vi har gjort i livet bli prøvet med ild (1. Korinter 3:10-14). Flammeprøven vil åpenbare om vårt arbeide var sjelisk eller åndelig. Vi blir formant til å bygge med gull, sølv og edle steiner som tåler ilden og ikke med høy, strå og tre som bare vil bli aske.

Hva betyr det å bygge med gull, sølv og edle steiner?

Romerne 11:36 gir oss svaret. Der står det at alle ting er «av Gud, ved Gud og til Gud».

All skapning har sitt utgangspunkt i Gud, er opprettholdt ved hans makt og er ment til å herliggjøre ham. Men Satan og menneskene har brutt denne loven.

Det eneste som varer evig er det som har sitt utspring i Gud, og er gjort i hans kraft for å herliggjøre ham. Alt annet vil forgå og bli redusert til aske av ilden fra Kristi domstol.

Så det som har sitt utspring i menneskets sjel (fra mennesket) og er utført i menneskelig kraft for å få ære av mennesker, er tre, høy og strå, selv om det kalles kristent arbeide!!

På den annen side vil alt det som har sitt utspring fra Gud, og er gjort i hans kraft, for hans ære, framstå som gull, sølv og edle steiner på dommens dag.

Den dagen vårt arbeide skal prøves, er det ikke kvantiteten det blir spurt etter, men kvaliteten på vårt arbeide. Da vil materialet vi har brukt bety mer enn størrelsen på byggverket. Beveggrunnen, kraften og motivet i vår tjeneste vil være av langt større betydning på den dagen enn hvor mye vi har gjort eller ofret.

Jesus er vårt eksempel i å leve etter Ånden og ikke etter sjelen. Han handlet aldri på eget initiativ, eller ved sine menneskelige egenskaper eller for egen ære. Han gjorde bare det som kom fra Gud, og i Guds kraft og for Guds ære.

Han sa gjentatte ganger til disiplene sine, «Den som ønsker å spare sitt sjels-liv, skal miste det, men den som mister sitt sjels-liv for min skyld skal finne det.» (Eng. overs.) Disse ordene av Jesus om å hate (eller miste) sitt sjels-liv er gjentatt syv ganger i de fire evangeliene (Matteus 10:39; 16:25; Markus 8:35: Lukas 9:24; 14:26; 17:33; Johannes 12:25).

Det må ganske sikkert være noe av det viktigste av det Jesus lærte, siden Den Hellige Ånd har bevirket at det står syv ganger i de fire evangeliene. Likevel er det veldig få troende som har forstått hva Jesus mente med det.

Hvordan kan vi skille mellom det sjeliske og det åndelige i våre liv? Svaret er: Ved å se på Jesus, det Levende Ordet, slik det er åpenbart for oss ved den Hellige Ånd i skriftene, det Skrevne Ord.

Vi må ikke dømme oss selv i lyset fra vår sjel, men i Guds lys (Salme 36:9). Det lyset finner vi i Jesus (Johannes 8:12) og i Guds ord (Salme 119:105).

Jesus, ordet som ble kjød, sier: «Lær av mitt eksempel […..] og du vil finne hvile fra din sjelsaktivitet» (Matteus 11:29-parafrase).

Vi leser også at «Guds ord skiller og viser oss hva som er sjelisk og hva som er åndelig» (Hebreerne 4:12-parafrase).

Vi må se både på Jesus, som er vårt eksempel (forløper) og på Guds ord som vår guide, for å få lys på dette området. Fullkommenheten finnes i Jesu jordiske liv og i Guds ord. Så la oss betrakte dem nøye.

6. Å LEVE I GUDS VILJE

«Av Ham er alle ting» (Romerne 11:36).

Jesus sa at himmelens rike tilhørte de fattige i ånden (Matteus 5:3). Han sa også at det bare er de som gjør Guds vilje som vil komme inn i himmelens rike (Matteus 7:21). Himmelens rike er evig og bare det som er gjort etter Guds vilje vil være der. De fattige i ånden er de som er bevisst sin menneskelige utilstrekkelighet, og som derfor fullt og helt underlegger seg Guds vilje.

Jesus levde slik som Gud hadde ment at mennesket skulle leve – i en vedvarende avhengighet av Gud der han nektet å utføre noe som helst av seg selv i egen kraft utenfor Gud. På denne måten var han fattig i Ånden til enhver tid. Se på disse ordene:

«Sønnen kan ikke gjøre noe av (ut fra) seg selv [….] Og av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg [….] For jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg [….] For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale [….] De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen som blir i meg, han gjør sine gjerninger» (Johannes 5:19; 8:28, 42; 12:49; 14:10).

Jesus gjorde ikke noe bare fordi han så et behov. Han så nøden, brydde seg om den, men handlet kun når Faderen ba ham om det.

Han ventet minst fire tusen år i himmelen, mens verden desperat trengte en frelser, og kom først til jorda da Faderen sendte ham (Johannes 8:42). » Da den rette tiden kom, den tiden som Gud bestemte, sendte han sin Sønn» (Galaterne 4:4-eng.overs.). Gud har utnevnt den rette tid for alle ting (Predikanten 3:1). Gud alene vet den tiden, så vi kan ikke gå feil hvis vi søker Faderens vilje i alt, slik som Jesus gjorde.

Og når han kom til jorda, gikk han ikke rundt og gjorde hva som helst han syntes var godt. Selv om sinnet hans var fullstendig rent, handlet han ikke etter lyse ideer som kom til ham. Nei. Han gjorde seg til en tjener for Den Hellige Ånd.

Selv om han ved tolvårsalderen kjente hele skriften, tilbrakte han likevel de neste 18 årene som snekker og bodde hjemme hos moren sin og lagde stoler og bord etc. Han hadde det eneste budskapet som døende mennesker rundt ham trengte, og allikevel gikk han ikke inn i forkynnertjenesten. Hvorfor ikke? Fordi hans Fars time enda ikke hadde kommet.

Jesus var ikke redd for å vente.

«Den som tror, haster ikke» (Jesaja 28:16).

Og når Faderens time kom, sluttet han i snekkerverkstedet og begynte å forkynne. Det var ofte han sa angående noe som skulle bli gjort: «Min time er ennå ikke kommet» (Johannes 2:4; 7:6). Alt i Jesu liv ble styrt og tidsbestemt etter Faderens vilje.

Menneskenes nød alene gjorde ikke at Jesus handlet, for det ville ha blitt ut fra ham selv – fra hans sjel. Han så menneskenes behov, men det var Guds vilje han var opptatt av å gjøre. Jesus gjorde det klart i Johannes 4:34-35.

Nøden (v. 35): «Løft deres øyne og se markene fylt av menneskesjeler, de er alt hvite til høsten…(eng. overs.).

Prinsippet han handlet etter: (v. 34): «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.»

Jesus gjorde ikke alt det gode som vennene hans foreslo, fordi han visste at hvis han lyttet til dem og gjorde det som syntes godt, ville han gå glipp av det som hans Far hadde for ham.

Engang da folk inntrengende ba ham om at han måtte bli et spesielt sted, sa han at han ikke kunne fordi han hadde hørt sin Fars stemme be ham om gå et annet sted. Menneskelig sett var det gode grunner for å bli der, for menneskene var uvanlig lydhøre for budskapet. Men Guds tanker er ikke våre tanker og Guds veier er ikke våre veier (Jesaja 55:8). Tidlig den morgenen hadde Jesus gått ut alene for å be, og han hadde hørt Faderens stemme (Markus 1:35-39), før Peter og de andre kom med sine forslag. Jesus satte ikke sin lit til menneskelig fornuft. Han var lydig mot ordet som sa: «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» (Salomos ordspråk 3:5-6). Han stolte på sin Fars veileding i alt.

I en profetisk henvisning til Jesus i Jesaja 50:4, står det: «Morgen etter morgen vekker han (Faderen) meg og får meg til å forstå hans vilje» (eng. overs.). Det var en vane for Jesus. Han lyttet til Faderens stemme fra tidlig om morgenen og hele dagen, og gjorde nøyaktig det hans Far ba ham om å gjøre. Han diskuterte ikke med folk for å finne ut hva han skulle gjøre, men hadde bønnemøter med sin Far. Sjeliske kristne planlegger gjennom å diskutere med andre. Åndelige kristne venter på å høre fra Gud.

Jesus levde ved sin Far (Johannes 6:57). Guds ord var viktigere for Jesus enn mat (Matteus 4:4). Han måtte ta imot det mange ganger daglig, rett fra Herren. Etter å ha mottatt det, adlød han. Å være lydig var også viktigere for ham enn ‘det daglige brød’. (Johannes 4:34). Jesus levde i avhengighet av sin Far. Hans holdning gjennom hele dagen var, «Tal Far, jeg lytter».

Tenk på da han jaget pengevekslerne ut av tempelet. Det må ha vært mange anledninger hvor Jesus var i tempelet med pengevekslerne tilstede, hvor han ikke jaget dem ut. Han gjorde det kun da Faderen ba ham om det. Den sjeliske kristne ville enten ha jaget dem ut hver gang eller ikke i det hele tatt. Den som er ledet av Gud vet når, hvor og hvordan han skal handle.

Det er mye godt Jesus kunne ha gjort, som han aldri gjorde, fordi det var utenfor det område som var Faderens vilje for ham. Han var alltid opptatt med å gjøre det aller beste. Og det var nok. Han hadde ikke kommet til jorda for å gjøre tilfeldige gode ting, men for å gjøre sin Fars vilje.

Visste dere ikke at jeg måtte være der min Far er, spurte han Josef og Maria, da han var tolv år (Lukas 2:49). Det var det eneste han var interessert i. Da han kom til slutten av 33 ½ årene, kunne han med virkelig tilfredsstillelse si: «Far, jeg har gjort alt DU ba meg å gjøre» (Johannes 17:4 eng. overs.).

Han hadde ikke reist jorda rundt, han hadde ikke skrevet en bok, hans etterfølgere var få og det var fremdeles mye nød som ikke var møtt i mange deler av verden etc., men han hadde fullført det verket som Gud hadde planlagt for ham. Det er det, og bare det som til syvende og sist betyr noe.

Jesus var den Herre Jehovas tjener. Og «det viktigste med en tjener er at han gjør nøyaktig det hans herre ber ham om å gjøre» (1. Korinter 4:- 2eng. overs.). Han tilbrakte livet med å lytte til sin Far, og så utførte Faderens vilje uten utmattelse eller frustrerende travelhet. Han dødet sine menneskelige interesser. Han var ikke sjelisk. Han var åndelig.

Jesus prioriterte bønnelivet høyt. Han trakk seg ofte ut i ødemarken for å be (Lukas 5:16). En gang tilbrakte han hele natten i bønn for å finne ut hvem Faderen ville at han skulle velge til å bli de tolv disiplene (Lukas 6:12-13). Sjeliske kristne regner tiden for å vente på Gud som bortkastet tid, og ber kun for å lette samvittigheten. Bønnen er ikke livsnødvendig for ham, fordi han har tillit til seg selv. Men det åndelig menneske er alltid avhengig av Gud i alle ting og er drevet til å be av ren nødvendighet.

Jesus sa at det var kun å høre hans ord som var nødvendig (Lukas 10:42). Maria fra Betania var et eksempel her. Selv om Marta på sin side var travelt opptatt i uegennyttig tjeneste, var hun likevel urolig og kritisk ovenfor Maria. I disse to søstrene ser vi forskjellen mellom åndelig og sjelisk virksomhet. Marta gjorde ikke noen synd ved å tjene Herren og disiplene. Men hun hadde ikke hvile, og var kritisk overfor Maria. Dette er et klart bilde på sjelisk tjeneste. Den sjeliske kristne har ikke hvile og er irritabel. Han har ikke fått hvile fra «sine gjerninger», og har ikke gått inn til Guds hvile (Hebreerne 4:10). Intensjonene hans er gode, men han er ikke klar over at hans beste gjerninger uansett er som «skitne klesplagg» i Guds øyne, selv etter omvendelsen (Jesaja 64:5).

De gode sauene hos Amalek (kjødet) er like uakseptable for Gud som de dårlige (1. Samuel 15:3,9-19). Menneskets forstand forstår ikke dette. Det virker tåpelig å kaste de gode sauene når man kunne gitt dem til Gud. Men Gud krever lydighet og IKKE offer. «Lydighet er bedre enn offer» (1. Samuel 15:22). Men hvordan kan vi være lydige hvis vi ikke hører hva Gud sier? Først må man høre og siden adlyde. Derfor sa Jesus at det ene viktige, var å høre hans stemme. Alt annet avhenger av det.

De som ‘tjener’ på Martas måte, tjener egentlig bare seg selv, uansett hvor oppriktige de er. De kan ikke kalles Herrens tjenere, for en tjener venter på herrens befaling før han gjør noe.

Hvis vi er uttømt for egen kraft og evne, skal vi be som Salomo ba, «Så gi da din tjener et lydhørt hjerte til å skille mellom godt og ondt» (1. Kongebok 3:7-9 margtekst) Jesus visste at han måtte lytte til sin Far hvis han skulle klare å skille mellom hva som var godt (i utstrakt betydning og i de minste detaljer) og hva som ikke var godt, mellom hva som var Faderens vilje og hva som ikke var det.

Utenfor den tempeldøren som kaltes «Den Fagre» i Jerusalem så Jesus ofte en lam mann ligge og tigge etter almisser. Men han helbredet ham ikke, for han hadde ikke fått beskjed av sin Far om å gjøre det. Senere, etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, ble mannen helbredet ved Peter og Johannes. Det skjedde i Guds time og resulterte i at mange vendte seg til Herren (Apostlenes gjerninger 3:1-4:4). Først da var det Faderens vilje at mannen skulle bli helbredet. Jesus ville ha hindret Faderens vilje hvis han hadde helbredet mannen tidligere. Han visste at Faderens tidspunkt var perfekt, så derfor var han aldri utålmodig etter å gjøre noe.

Jesu liv var et liv i fullkommen hvile. Døgnet hans strakk fint til for å gjøre all Faderens vilje. Men hadde han villet gjøre det som for han virket godt, hadde ikke de 24 timene strukket til, og han ville ha kommet ut av hvilen de fleste dager. Jesus kunne glede seg over enhver avbrytelse, fordi han hadde akseptert at hans allmektige Far i himmelen hadde planlagt hans dag. Han ble derfor aldri irritert over avbrytelser. Jesu liv vil også bringe vårt indre liv inn i fullkommen hvile. Det betyr ikke at vi ikke ønsker å gjøre noe, men at vi bare vil gjøre det som Faderen har planlagt for oss. Da vil vi bli ivrigere etter å gjøre Faderens vilje enn etter å gjøre det vi selv hadde bestemt oss for.

Sjeliske kristne er så bestemt på å gjøre ‘sine egne ting’ at de ofte blir irriterte og urolige. Noen av dem ender til slutt opp med sammenbrudd, fysisk eller mentalt.

Det var umulig for Jesus å få et mentalt sammenbrudd, fordi han hadde fullkommen hvile i sitt indre. Han sier til oss, «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjerte. Så skal dere finne hvile for deres sjeler» (Matteus 11:29). Guds ånd viser oss Kristi herlighet i ordet og han har stor lyst til å meddele seg til oss og åpenbare seg gjennom oss.

Herren er vår hyrde og han leder sine sauer til grønne enger hvor det er hvile. Sauene planlegger ikke sin egen dag eller hvor de skal gå og beite senere. De bare følger hyrden. Men man må uttømme sin selvtillit og «jeg-klarer-selv-holdning» for å følge hyrden slik. Jesus fulgte ydmykt sin far. Men sjeliske kristne ønsker ikke å være sauer, og blir derfor ført på villspor av sitt intellekt. Vår intelligens er fantastisk og en svært nyttig gave fra Gud, men den kan bli den farligste av alle gaver hvis den får lov til å være herre i vårt liv.

Herren lærte disiplene å be, «Far, la din vilje skje på jorden som i himmelen.» Hvordan blir Guds vilje utført i himmelen? Englene løper ikke rundt og prøver å gjøre ‘noe for Gud’. Det ville blitt forvirring i himmelen hvis det var slik. Hva gjør de? De venter i Guds nærhet på ordre, og gjør nøyaktig det som hver enkelt får beskjed om. Hør hva engelen Gabriel sa til Sakarja: «Jeg er Gabriel som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg ….. (Lukas 1:19). Denne stillingen tok Jesus også – ventet i sin Fars nærhet, hørte hans stemme og gjorde hans vilje.

Sjeliske kristne kan arbeide hardt og ofre mye, men evighetens klare lys vil åpenbare at «de slet hele natten uten å fange noe». Men de som daglig tok opp korset (fornektet sitt sjelsliv og fikk det i døden) og var lydig mot Herren, vil på den dagen ha garnene fulle av fisk (Johannes 21:1-6).

«Enhver som lar seg distrahere vekk fra det arbeidet jeg har planlagt for ham,» sier Jesus, «er ikke skikket for Guds rike» (Lukas 9:62-eng. overs.). «Gi akt på den tjenesten du har fått i Herren, så du fullfører den» (Kolosserne 4:17).

«Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med rot» (Matteus 15:13). Spørsmålet er ikke om planten er god, men hvem som har plantet den. Gud er den eneste som har rett til å plante. Bibelen begynner med disse ordene: «I begynnelsen skapte Gud.» Slik må det også være med alt vi gjør. Det må være sprunget ut i fra Gud og ikke fra oss selv, hvis det skal vare evig.

«Men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid» (1. Johannes 2:17). Alt annet forgår.
Så la oss stille oss selv dette spørsmålet:

LEVER OG TJENER JEG ETTER GUDS VILJE?

7. Å LEVE VED GUDS KRAFT

«Ved Ham er alle ting» (Romerne 11:36).

Gud skapte Adam med en fantastisk sjelskapasitet. Han kunne gi navn til alle dyrene og fuglene som Gud hadde skapt (1. Mosebok 2:19). For oss er det vanskelig selv å huske noen få av disse tusenvis av navn. Adam gav forskjellige navn til alle. Dette er bare en liten indikasjon på Adams kapasitet. Det var meningen at disse evnene som Gud hadde gitt ham skulle brukes i avhengighet av Gud. Men Adam valgte å utvikle dem utenfor Gud, og etter det fatale valget i Edens hage, begynte han å leve etter sjelen.

Vi må vite noe om forskjellen mellom Den Hellige Ånds kraft og sjelskraft, hvis vi skal klare å skille mellom sjelisk og åndelig virksomhet og unngå å bli forført av Satans forfalskninger.

I dag er helbredelse et område innen kristendommen hvor menneskelig sjelskraft er brukt i stor utstrekning. Siden det nittende århundre har forskningen begynt å oppdage noe av den enorme makten som finnes i det menneskelige sinnet. Forskningen innen hypnose har gjort store framskritt og det er utrolig å se hva som er mulig gjennom mental kraft. Hypnosens prinsipper blir nå importert til kristendommen, merket med navnet ‘Den Hellige Ånds gaver’.

Dette er ikke for å forakte de ekte Åndens gaver, som alltid fører til bygging av menigheten og til å herliggjøre Gud, men heller de falske, som kan se veldig lik ut de ekte gaver, men som fører til opphøyning av menneskelige personligheter og til å bygge opp deres eget rike og deres eget finansielle imperium!

Mye av det som går under guddommelig helbredelse i disse dager fra hendene på ´tros-healere´ (kristne og ikke-kristne), er rett og slett kraften fra menneskesinnet – ved å overbevise seg selv om at en er helbredet, selv om symptomene fremdeles er der. Siden en stor prosent av sykdom i dag er psykosomatisk (dvs. fysisk lidelse som har en mental eller følelsesmessig årsak), er det tilfelle at ´positiv tenkning´ og en forandring av holdningen hos den syke, ofte kan bringe helbredelse til kroppen. Men dette er bare et resultat av de naturlige lovene for kropp og sinn. Det er ingen overnaturlig helbredelse i det hele tatt.

Jesus helbreder fremdeles mennesker mirakuløst, men ikke ved slike psykologiske triks. Hvor det har funnet sted en ekte helbredelse vil det ikke være strev i tankene for å tro, for troen er en gave fra Gud og er basert på løftene i hans ord og er ikke et produkt av ´positiv tenkning´.

Ved å bruke hypnosens prinsipper (selv uten å ville det), kan man få makt over andre på en måte som Gud aldri hadde ment at de skulle ha. Dette kan også i kristne sammenhenger feilaktig bli tatt for å være Den Hellige Ånds autoritet i en person.

Det ligger en stor fare i å utvikle sin sjelsstyrke utenom Gud. Gud gav oss denne styrken for at den skulle være overlatt ham og for hans bruk.

Slik var det Jesus levde. Han dødet sitt sjelsliv og nektet å leve etter styrken fra sin sjel. I stedet levde han i fullstendig avhengighet av sin Far og søkte uopphørlig etter Den Hellige Ånds kraft for sitt liv og for sin tjeneste.

Vi har allerede sett at han jevnlig søkte seg ut i ødemarken for å be (Lukas 5:16). I de siste dagene hans, rett før korsfestelsen, ville han undervise i tempelet om dagen og trekke seg tilbake til Oljeberget om kvelden – uten tvil for å ha en lengre tid med uforstyrret bønn (Lukas 21:37-38).

Å leve ved tro er å leve i slik uopphørlig avhengighet av Faderen. Det er bare det som er gjort i Guds kraft som varer evig. Alt annet vil forgå. Bibelen sammenligner den som lever i avhengighet av Gud med et tre som suger næring fra en bekk (Jeremia 17:5-8). Slik var det Jesus levde – sugde alltid næring for sin ånd, som et menneske, fra Den Hellige Ånd (Guds elv).

Jesu seier over fristelser kom ikke gjennom menneskelig besluttsomhet, men ved at han hele tiden hentet styrke fra Faderen. Denne selvfornektelsens vei som vi har sett og lært av Jesus består ikke i at sjelen skal gjøre et forsøk på å beherske seg selv. Nei. Det ligner buddhisme og yoga, og er så forskjellig fra Bibelens lære som himmelen er fra jorden.

Jesus lærte at vi som mennesker ikke har kraft til å leve og til å tjene Gud som vi burde. Han sa at vi er like hjelpeløse som grenene som er avhengig av saften som treet produserer for å bære frukt. «For uten meg,» sa Jesus, «kan dere intet gjøre» (Johannes 15:5). Det vi selv klarer å gjøre uten Den Hellige Ånds hjelp er altså UTEN VERDI.

Her ser vi viktigheten av å bli «kontinuerlig fylt med Den Hellige Ånd» (Efeserne 5:18 eng. overs.)

Jesus var fylt og salvet med Den Hellige Ånd (Lukas 4:1;18), og hans liv og tjeneste for sin Far var i Åndens kraft. Men dette var bare mulig fordi han som menneske var fattig i ånden.

Jesus var klar over svakheten i den menneskeskikkelsen han hadde påtatt seg. Derfor var han alltid på utkikk etter en anledning til å være for seg selv og be. En har sagt at på samme måte som turistene ser etter gode hoteller og severdigheter når de kommer til en by, slik så Jesus etter folketomme steder hvor han kunne be.

Han ba om kraft til å seire over fristelsene og til å få sjelsstyrken i døden. Ingen andre var så bevisst ovenfor svakheten i kjødet som Jesus var, og derfor gikk han i bønn for Faderens ansikt for å få hjelp, langt mer enn noen andre har gjort. I sine kjøds dager ba han med «sterkt skrik og tårer». Resultatet ble at han ble kraftig styrket av sin Far, mer enn noe annet menneske. Derfor syndet han aldri, og levde aldri etter sjelen (Hebreerne 4:15;5:7-9).

Er det ikke betegnende at ordet «bønn» er nevnt 25 ganger i evangeliene i forbindelse med Jesus?

Her ligger hemmeligheten i hans liv og tjeneste.

Jesus ba ikke bare før store begivenheter, men også etter å ha oppnådd store ting. Etter at han hadde gjort underet med å gi mat til fem tusen i ørkenen, trakk han seg tilbake opp i fjellene for å be. Det gjorde han uten tvil for å vokte seg for fristelsen til å bli stolt og selvtilfreds over det han hadde gjort, og for å få fornyet styrke (Jesaja 40:31). Vanligvis ber vi bare før vi skal gjøre en stor oppgave for Herren. Hvis vi kunne utvikle denne vanen som Jesus hadde, å gå til Herren etter at vi har utført vår gjerning, ville vi bevare oss selv fra stolthet og ved det bli utrustet til å gjøre større ting for Herren.

Jo mer opptatt Jesus var, jo mer ba han. Det var tider hvor han verken hadde tid til å spise eller hvile (Markus 3:20; 6:31,33,46), men hvor han alltid tok tid til bønn. Han kjente når han skulle hvile og når han skulle be, og han var umiddelbart lydig mot Åndens minnelser.

Effektiv bønn krever fattigdom i ånden. Bønn er et uttrykk for vår hjelpeløshet, og hvis det skal ha noen betydning og ikke bare være et ritual, må man være fullstendig klar over sin utilstrekkelighet til å leve det kristne livet eller til å tjene Gud. Jesus søkte Den Hellige Ånds kraft til enhver tid, og han ble aldri skuffet. Slik fullførte han ting gjennom bønn, som selv ikke han kunne ha fullført på noen annen måte.

Den som er sterk i seg selv vil fortsette å stole på «kjødets arm» for å oppnå seier over synd. En slik person må bli brutt før han kan kjenne Guds kraft til seier. Derfor tillater Gud at han jevnlig faller, måned etter måned, helt til han kommer til et «null-punkt» og erkjenner sin udugelighet. Da vil Gud øse nådens ånd over ham og føre ham til et liv i seier, og Guds herlighet begynner å åpenbare seg gjennom hans liv.

Det er når vi er svake at vi er virkelig sterke (2. Korinter 12:10). Abraham fikk Ismael i kraft av seg selv, men Gud aksepterte ikke Ismael og ba Abraham om å sende ham vekk (1. Mosebok 17:18-21;21:10-14). Når vi skal stå for Kristi domstol og vi får se alle våre velmente gjerninger som ble utført i vår egen styrke uten avhengighet av Gud, vil Gud si til oss at de ikke er akseptert. Alt av tre, høy og strå vil bli til aske.

Bare det som ble gjort «gjennom Gud» vil bestå.

Etter at Abraham hadde blitt udugelig i seg selv, ved at han ikke kunne få barn lenger, ble Isak født, ved guddommelig kraft. Og denne sønnen ble akseptert av Gud. For Gud er en Isak verdt mer enn tusen Ismaeler. Ett gram gull er mer verdt enn ett kilo treverk – etter at ilden har prøvd begge to. Litt gjort i Den Hellige Ånd er langt mer verdt enn mye gjort i vår egen styrke.

Våre egne gjerninger og våre egne anstrengelser for å tjene Herren vil alltid være som skitne kluter både før og etter omvendelse. Men den rettferdigheten som er av tro, og den tjenesten som er utført i avhengighet av Den Hellige Ånd, vil bli våre brudeklær på Lammets bryllupsdag (Åpenbaringen 19:8). Hvilken forskjell på skitne kluter og en vakker brudekledning! Alt avhenger av om vi har levd våre liv i vår egen styrke eller ved Guds kraft.

Jesus var også avhengig av Åndens kraft for sin tjeneste. Han våget ikke å gå inn i forkynnergjerningen før han var blitt salvet av Den Hellige Ånd. Da hadde han allerede levd tretti år i fullkommen hellighet ved Den Hellige Ånds kraft, slik at Faderen kunne bevitne: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag» (Matteus 3:17). Likevel trengte han å bli salvet av Ånden for sin gjerning. Han ba om å bli salvet og han ble det (Lukas 3:21). Og fordi han elsket rettferd og hatet urett mer enn noe annet menneske som har levd, ble han salvet mer rikelig enn noen annen (Hebreerne 1:9). Som et resultat ble menneskene, ved hans tjeneste, frigjort fra Satans fangenskap. Dette var hovedhensikten og hovedutslaget av salvelsen (se Lukas 4:18 og Apostlenes gjerninger 10:38).

Guds arbeid blir ikke utført ved menneskelige evner og talenter. Svært begavede mennesker tror at når de har omvendt seg, så kan de bruke sin intelligens og sin sjelskraft til å påvirke andre for Gud.

Mange kristne tar feil av deres veltalenhet, logikk og klare uttrykksmåte og Den Hellige Ånd. Men dette er bare sjelsevner, og de vil hindre tjenesten for Gud, hvis man er avhengig av dem.
Gjerninger som er gjort med menneskelig sjelskraft kan aldri bli evigvarende. De vil forgå, om ikke her på jorda, så for Kristi domstol.

Jesus var ikke avhengig av makten det ligger i å være veltalende eller bruke følelsene for å bevege folk til Gud. Han visste at alt slikt arbeid gjort med sjelsstyrken bare ville nå hans tilhøreres sjeler, og det ville aldri hjelpe dem åndelig. Av samme grunn brukte han ikke musikalsk underholdning av noe slag for å dra folk til Gud.

Han spilte ikke på følelsene til tilhørerne ved å gire dem opp til oppjaget stemning, for å få dem til å overgi seg til Gud. Sannheten er at han brukte ingen av disse eller andre sjeliske metoder som er så vanlig blant evangelister og predikanter i dag. Han brukte ikke sterkt følelsesladet budskap eller sjelisk begeistring for å influere menneskene. Dette er metodene til politikere og selgere, og han var ingen av delene.

Som Jehovas tjener var Jesus fullt og helt avhengig av Den Hellige Ånd i sin tjeneste. Resultatet ble at de som fulgte ham kom inn i et dypere liv med Gud.

Jesus brukte ikke sjelsstyrken til å manipulere andre til å tenke som seg. Han påtvang seg heller ikke andre. Han gav alltid andre frihet til å forkaste ham hvis de ville det. Sjeliske kristne ledere dominerer flokken sin og medarbeiderne sine ved deres sterke personlighet.
Folk er skremt til å underkaste seg slike ledere og til å beundre dem og adlyde alle deres ord.

En mengde folk vil nok flokke seg rundt en slik leder, og de er nok endatil forenet, men bare forenet i overgivelsen til lederen. Slike ledere kan til og med narre seg selv til å tro at det de har er Den Hellige Ånds kraft, fordi de ikke er i stand til å skille mellom sjel og ånd. Tilhengerne deres er forført på samme måte. Men det klare lyset fra dommersetet vil åpenbare at det hele var menneskelig sjelsstyrke og at det hindret Guds arbeide.

Det er politikere og ikke-kristne ledere som har en slik utstråling at de er i stand til å tiltrekke seg store menneskemengder ved styrken i deres personlighet og talekunst osv.

En slik leder var ikke Jesus. Slik skal heller ikke en kristen være. Vi må være redde for å bruke vår sjelskraft, for den er i strid med Guds lov for menneskene, og er ikke annet enn et hinder i tjenesten for ham.

Sjelskraft kan kanskje få til en overfladisk forandring i andre og en form for gudsfrykt, men det vil ikke bli en dyp overgivelse til Gud eller seier over synd i deres personlige liv.
Et sant åndelig arbeid kan aldri bli gjort i menneskelig sjelsstyrke, men bare i Den Hellige Ånds kraft. Jesus visste det og derfor dødet han sjelsstyrken kontinuerlig. Slik var han i stand til på veldig kort tid, å gjøre et dypt og vedvarende arbeide i dem som fulgte ham.

Han påtvang aldri sin personlighet på andre, dominerte aldri over noen eller skremte folk med språket eller med intellektuell makt. Han søkte aldri å imponere noen, men bare å hjelpe dem.

Sjeliske kristne er mer interessert i å imponere andre enn på å hjelpe dem. Sjeliske kristne ledere kan ikke bygge en sann menighet, fordi de binder menneskene til seg selv og ikke til Kristus som er hodet.

De som har stor sjelsstyrke må tjene med ordet i frykt og beven (som Paulus gjorde – 1. Korinter 2:1-5), så ikke troen til tilhørerne hviler på talerens menneskelige visdom i stedet for på Guds kraft.

Jesus forble hele tiden klar over sin menneskelige svakhet. Han sa: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv…» (Johannes 5:19). På grunn av det hadde han et intenst bønneliv. Derfor var Faderen i stand til å gjøre sin gjerning i Jesus (Johannes 14:10).

Det er en slik avhengighetsholdning til Gud som vil avholde oss fra det som Gud har forbudt og som Jesus ba oss om å hate – sjelslivet vårt og dets styrke. Da vil Den Hellige Ånd få åpenbart Herrens herlighet gjennom oss.

Hvis vi lever ved tro (i avhengighet av Herren) og vårt arbeid er troens arbeid, vil vi sannelig bygge med gull, sølv og edle steiner.
La oss da stille oss selv dette andre spørsmålet:

LEVER OG TJENER JEG VED GUDS KRAFT?

8. Å LEVE FOR GUDS HERLIGHET

«Til ham er alle ting» (Romerne 11:36).

Gud er alfa og omega, begynnelsen og enden, den første og den siste. Og siden alt av evig skapning har sitt opphav i ham, så har de også sin fullendelse i ham.

Alt er skapt av ham for å herliggjøre ham. Det er ikke fordi Gud i selviskhet attrår vår ære. Han er fullstendig tilstrekkelig i seg selv, og det er ingen som kan gi ham noe som kan tilføre ham noe av betydning. Når han har kalt oss til å søke hans herlighet, er det fordi det er det aller beste for oss. På annet vis ville vi bli selvsentrerte og miserable.

Å være sentrert i ham er en lov som Gud har bygd inn i skapningen. Det er bare moralske skapninger med en fri vilje som kan sette seg opp mot denne loven. Den livløse skapningen lyder og herliggjør Skaperen med glede. Men Adam var ulydig mot denne loven, og vi ser konsekvensen i menneskehetens elendighet.

I den først setningen i den bønnen som Herren lærte disiplene å be, står det: «Far, la ditt navn holdes hellig.» Dette var det Jesus først av alt lengtet etter. Han ba: «Far, herliggjør ditt navn», og valgte korsets vei, siden det var for Faderens ære (Johannes 12:27-28). Faderens ære var den største lengselen som styrte Jesu liv.

Alt han gjorde var for Faderens ære. I hans liv var det ikke en separat avdeling for det hellige, og en for det jordiske. Alt var hellig. Han lagde stoler og benker for Faderens ære på samme måte som han helbredet de syke for Guds ære. Hver dag var like hellig for ham, og de pengene han brukte på livets nødvendigheter, var like hellige som de pengene som ble gitt til Guds arbeid eller til de fattige.

Jesus hadde fullkommen hvile i hjerte til enhver tid, fordi han bare søkte Faderens ære og brydde seg bare om sin Fars anerkjennelse. Han levde for Faderens ansikt og brydde seg ikke om ære og pris av mennesker.

«Den som taler av seg selv, søker sin egen ære,» sier Jesus (Johannes 7:18).

Uansett hvor mye den sjeliske kristne kan gi inntrykk av at han søker Guds ære, er han egentlig innerst inne interessert i sin egen ære. På den annen side søkte Jesus aldri noe ære for seg selv.

Det som har sitt utspring i egen dyktighet, evner og menneskelige påfunn, vil alltid ende opp med å herliggjøre mennesket. Det som begynner i sjelen vil bare herliggjøre skapningen. Men i evigheten vil det verken bli noe på jorden eller i himmelen som vil gi ære og pris til noe menneske.

Det som overlever tiden, og går gjennom porten til evigheten, vil utelukkende være det som var fra Gud, ved Gud og til Gud.

For Gud er det motivene bak handlingene som gir dem verdi. Det er viktig hva vi gjør, men langt viktigere hvorfor vi gjør det.

Vi har sett at Jesus ventet på sin Far for å høre hans plan. Han ventet også på Faderen for å få kraft til å utføre planen, slik at han kunne gjøre hele Faderens vilje i Guds kraft. Men det var ikke alt. Vi så i forrige kapittel at Jesus gikk for å be etter noen av hans største gjerninger, for å gi ære til Faderen. Han gav frukten av sin gjerning som et offer til sin Far. Han verken søkte ære, eller tok ære når han fikk det (Johannes 5:41;8:50). Da ryktet om ham ble kjent vidt og bredt, trakk han seg tilbake til fjellene for å herliggjøre sin Far (Lukas 5:15-16). Han var bestemt på å aldri ta ære for seg selv.

Resultatet av en slik trofast holdning, var at på slutten av livet sitt kunne han ærlig si: «Jeg har herliggjort deg på jorden» (Johannes 17:4).
Han kom til jorda som et menneske for å herliggjøre Faderen. Hver dag levde han med dette målet. Han ba oppriktig om at Faderen alene måtte bli æret, uansett hva det ville koste ham. Og til slutt døde han for at Faderen skulle bli æret, opphøyet og herliggjort på jorden som i himmelen.

Paulus sa at når alt skulle bli prøvd med ild, (1. Korinter 3:13) vil alle få vite «HVORFOR vi har gjort Herrens gjerning» (1. Korinter 4:5-eng. overs.). Motivene vil bli blottstilt og prøvd av Herren på den dagen.

Sjelisk tjeneste opphøyer seg selv og drar folk til seg selv i stedet for til Gud. Folk kommer for å høre oss og er imponert og kommer tilbake for å høre oss igjen og ærer oss og snakker pent om oss. Når vi forlater stedet, faller de tilbake til deres gamle åndelige stilling, og det blir ikke bedre selv etter alt de har hørt. Den virkelige prøven på ens tjeneste er å se på tilstanden til folket man har betjent etter at en selv har reist vekk eller er død. Da vil det komme for en dag om tjenesten var sjelisk eller åndelig.

All tjeneste som drar andre til oss selv, vil vise seg å være tre, høy og strå på dommens dag, for det herliggjør bare mennesket.

Jesu tjeneste var åndelig. Det viste seg ved det at han etterlot et antall (selv om de var få) som også ble åndelige og ikke sjeliske. Skal vi åpenbare hans herlighet, må vi følge hans fotspor her.

Sjelisk liv og tjeneste baner veien for å ta i mot Antikrist personlig og globalt. Han er et fullstendig sjelisk menneske. Han vil opphøye seg over andre og vil dra mengden til seg selv, og han vil bruke mirakuløs kraft til å gjøre det (2. Tessalonikerne 2:3-10).

Å dra folks oppmerksomhet til seg selv og til sitt arbeide er derfor essensen av Antikrists ånd. Å ha makt over andres samvittighet, og fortelle dem hva de skal gjøre og hvor de skal gå, er sjelisk. Å gi råd til andre er åndelig, men å øve kontroll over dem er sjelisk.

Jesus tvang aldri hans etterfølgere til å gjøre noe som helst. Han respekterte deres frihet til å velge, en rett som Gud hadde gitt menneskene.

Han var også tjener for alle, og tjente dem i stedet for å kommandere dem omkring.

Det er lett å tale med en herskerånd, og ikke som en tjener (2. Korinter 4:5). Vi kan bruke vår sjelsstyrke til å påtvinge vårt syn på andre. Resultatet blir at folk kommer i trelldom under oss.

En person som er ivrig og ignorerer sin egen sterke sjelsstyrke vil ikke engang være klar over at han vinner menneskene for seg selv og ikke for Kristus. Guds arbeid er ikke gjort i menneskelig styrke og makt, men ved Den Hellige Ånd. Et tegn på at Ånden arbeider er at det er frihet (2. Korinterne 3:17) – fullkommen frihet for hver enkelt.

Tenk på hvordan en tjener oppfører seg i et hjem. Han tjener stille og rolig og når han har gjort det han skal, trekker han seg tilbake til kjøkkenet. Han kommer ikke med pomp og prakt, og han forteller heller ikke de ved bordet hva de skal gjøre. Hvor mange er villige til å tjene Herren på denne måten?

Som en sa: «Det er kun en ting som en tjener har rett til å herske over, og det er sitt eget kjød.» I samme grad som han hersker over sitt eget kjød, kan han lede andre framover i det åndelige liv. En åndelig tjener, tjener bare etter den makt som er gitt ham fra Gud, og dette er kraft som er gitt ham kun for å betjene andre trengende. Bruker vi imidlertid den kraften til å dominere en person eller til å tvinge ham på noen måte, kan han bli motløs og til slutt gå sin egen vei. Oppgaven til en tjener er å arbeide på en slik måte at sjelene kommer til en levende forbindelse med Gud, som virker alle ting, og ikke i forbindelse med seg selv (1. Korinterne 12:6).

Jesus søkte Guds herlighet så mye at han var klar til å bane og forberede veien for apostlene, så de, etter ham kunne gjøre større gjerninger enn han gjorde (Johannes 14:12). Disse «større gjerningene» var uten tvil å bygge menigheten, hvor medlemmene kunne bli ett, likesom Faderen og Sønnen er ett (Johannes 17:21-23). I løpet av Jesu levetid var det ikke engang to av disiplene som var blitt ett som Faderen og Sønnen var ett. De søkte alle sitt eget. Men etter pinsefestens dag, var det mange av disiplene som hadde blitt ett slik som han ønsket. Dette var de større gjerninger.

Jesus banet veien for andre så de kunne gjøre større gjerninger. Han døde og la et grunnlag og disiplene bygde videre på det.

Det var ikke noen egeninteresse i Jesus. Det betydde ikke noe for ham hvis noen andre fikk ære for det han gjorde, hvis bare Faderen ble æret.

Det er denne ånden som må gjennomtrenge oss, hvis vi vil bringe liv til menigheten, som er Kristi legeme, og hvis vi bygger den, til fylden av Jesu Kristus.

Jesus levde så til de grader fullt og helt for Faderens ansikt alene, at han ikke brydde seg om å rettferdiggjøre seg for de som korsfestet ham, etter at han hadde stått opp fra de døde.

I verdens øyne og i de jødiske lederes øyne, hadde Jesu gjerning vært en fullstendig fiasko. Hvis Jesus hadde vært sjelisk, hadde han ønsket å gå tilbake og presentere seg for disse lederne etter sin oppstandelse, for å sjokkere dem og rettferdiggjøre seg selv. Men han gjorde ikke det. Etter oppstandelsen viste han seg bare for de som trodde på ham.

Faderens time for å rettferdiggjøre Jesus hadde enda ikke kommet, og Jesus var innstilt på å vente. Den timen har enda ikke kommet.

Jesus er fremdeles misforstått i verden, og mennesker flest mener at livet hans var en fiasko. Han startet livet (som et menneske), i vanære i en stall og endte opp med å miste livet i en ydmykende død på korset, sammen med to kriminelle av verste sort. Og det var det siste som denne verden så av ham.

Jesus var rede til å framstå som mislykket for menneskene, hvis bare Faderen kunne bli æret. Han verken levde eller tjente for å bli beundret av mennesker. Og derfor vil Faderen en dag rettferdiggjøre ham foran alle med stor herlighet og ære. På den dagen vil hvert kne måtte bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre – men selv det vil bli til ære for Gud – Faderen (Filipperne 2:11).

La oss da stille oss selv dette tredje spørsmålet:

TJENER OG LEVER JEG FOR GUDS ÆRE ALENE?

9. KRISTI BRUD

I de siste kapitlene i Bibelen finner vi resultatet av Den Hellige Ånd arbeide, Kristi brud. Der ser vi også resultatet av Satans forfalskningsarbeide – skjøgemenigheten.

Johannes sa: «Jeg så den HELLIGE BY, DET NYE JERUSALEM, vakker som en BRUD, steget ned fra Gud. Den var FYLT MED GUDS HERLIGHET og glødet som en kostbar edelsten, krystallklar som jaspis» (Åpenbaringen 21:2,10-11-eng. overs.).

Før Johannes så Jesu brud i et syn, fikk han et syn av Skjøgen – den åndelige horkvinne, som påstod at hun elsket Gud, men som egentlig elsket denne verden (Jakob 4:4). Dette er falsk kristendom, som gudsfryktens skinn (korrekt lære), men ingen kraft (ikke noe guddommelig liv) (2. Timoteus 3:5).

Johannes sa: «Jeg så en kvinne, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE, og en stemme sa: «Falt, falt er Babylon den store. RØKEN AV HENNE stiger opp i all evighet» (Åpenbaringen 17:3,5; 18:2,9; 19:3).

Kontrasten er slående. Mens bruden kommer ut av prøvens ild, «glødende som en kostbar edelsten,» blir skjøgen fullstendig redusert til aske, og røyken fra henne stiger opp til skyene, fordi hun var laget av materialer som forgår.

Jesu brud og skjøgen fra Babylon er to systemer – ett fra Gud og det andre «jordisk, sanselig og djevelsk» (Jakob 3:15).

La oss først se på Babylon.

Babylon har sitt utspring fra Babels tårn, som var bygd etter menneskenes tanke, i menneskenes styrke og for menneskenes ære.

«De sa til hverandre (FRA MENNESKET), ´Kom, la oss bygge oss en by (VED MENNESKET). La oss gjøre oss et navn (TIL MENNESKET)» (1. Mosebok 11:4).
Mange år senere så kong Nebukadnesar ut over Babylon – hovedstaden i imperiet som han selv hadde bygd og sa i samme ånd:
«Er ikke dette det store Babel,
som jeg har bygd (FRA MENNESKET)….
Med min veldige kraft (VED MENNESKET)….
til ære for min herlighet (TIL MENNESKET)» (Daniel 4:30).

Det endte med dom over Babels tårn. Nebukadnesars skryt brakte også omgående Guds dom over ham (Daniel 4:31-33). Guds dom vil til slutt gå over alt som er gjort i menneskelig visdom og menneskelig makt for menneskets ære. Det som er gjort ved menneskelig sjelsstyrke vil forgå, selv om det er kalt ´kristent arbeide´.

«Babels brede mur skal rives til grunnen. Og hennes høye porter skal brennes opp med ild; BYGNINGSARBEIDERNE (´kristne´ arbeidere?) FRA MANGE LAND HAR ARBEIDET FORGJEVES – DERES ARBEIDE SKAL BLI ØDELAGT AV ILD» (Jeremia 51:58-eng. Overs.).

Jerusalem, på den annen side, er Guds by. (Hebreerne 12:22). I Det Gamle testamentet var det der Guds tempel var. I tabernakelet, som var bygd av Moses, hadde Gud opprinnelig sin bolig (2. Mosebok 25:8).
Tabernakelet var bygd nøyaktig etter Guds plan:

«…..i ett og alt som Herren hadde befalt» (2. Mosebok 40:16). (FRA GUD).

Det var bygd av mennesker med kraft fra Gud:

«Besalel [….] Jeg har fylt ham med Guds ånd….» (2. Mosebok 31:1-5). (VED GUD). Det var bygd for å gi Gud ære:

«Herrens herlighet fylte tabernakelet» (2. Mosebok 40:34) (TIL GUD).

Det eneste som vil bestå til evig tid, er det som alene har sitt opphav i Gud og er utført ved guddommelig kraft for Guds ære. Det ville komme ut av ilden, strålende som en edelsten, fordi det var bygd med gull, sølv og edle steiner.

Hvis vi sammenligner de første sidene i skriften med de siste sidene, ser vi at de to trærne (livets tre og kunnskapens tre om godt og ondt) har i endetiden fremskapt to systemer – Jerusalem og Babylon.

Det som virkelig er født av ånden – fra Gud, ved Gud og til Gud – vil bestå til evig tid, mens det som er født av kjødet – fra mennesket, ved mennesket og til mennesket – vil forgå.

Nå lever vi tidsperiode mellom 1. Mosebok og Åpenbaringen. Enten vi er klar over det eller ikke, er vi fanget av ett av disse to systemer – det ene er bestemt for å herliggjøre Gud, og det andre for å herliggjøre og opphøye mennesket. Det ene følger Kristus og det andre følger Adam. Det ene lever i ånden og den andre lever i kjødet og i sjelen.

Både Jesus og Adam hørte Guds stemme, men forskjellen lå bare i det faktum at den ene var lydig og den andre ulydig. Slik vil det også være, sa Jesus, med de som hører min røst. Den ene vil lyde og bygger på fjell, for evig urokkelig, mens den andre vil høre, men ikke lyde og bygger derfor på sand, hvor det til slutt vil falle i grus (Matteus 7:24-27).

Disse to husene som Jesus talte om, er Jerusalem og Babylon.

Det finnes slike i dag som virkelig er rettferdiggjort ved tro og har kommet inn i den nye pakt, er beseglet med Jesus blod og etterfølger Jesus liv og lydighet mot Guds vilje (nøye beskrevet i Matteus 5-7), som bygger på fjell og har del i Jerusalem. Det er bare å lese Matteus 5-7 for å finne ut om en tilhører disse.

Samtidig er det disse (og det er flesteparten), som hører Jesu ord i Matteus 5-7, men som har en falsk forståelse av rettferdiggjørelse, tro og nåde og som lever i falsk trygghet og ikke bryr seg om å holde Jesu ord, og dermed bygger på sand – Babylon – som til slutt skal forgå for evig tid.

Disse er ´kristne´ i egne øyne, for Jesus sa at de som bygger på sand var de som hørte hans stemme, og helt klart ikke hedningene, men de som leste Bibelen og gikk på møter. Problemet var bare at de ikke var lydige og derfor ikke kunne få del i evig frelse som var lovet alle de som lød Jesus (Hebreerne 5:9). Troen deres var ikke ekte, for den hadde ikke lydighetsgjerninger som kunne fullkommengjøre den (Jakob 2:22,26).

De som er under Adams ledelse følger sitt eget hode i ulydighet mot Guds åpenbare vilje, men er overbevist av Satan om at «de ikke vil dø» (1. Mosebok 3:4), fordi de påstår at de har ´akseptert Kristus´. Derfor lever de under en falsk trygghet i Babylon.

De som lever under ledelse av Kristus, kjenner man igjen på at de «vandrer som Jesus vandret» (1. Johannes 2:6) i lydighet mot Guds vilje. Disse er Jesus brødre og søstre (Matteus 12:50), og er en del av Jerusalem.

Noe som er interessant ved lignelsen Jesus fortalte i slutten av Matteus 7, er at både den forstandige mannens hus og den uforstandige mannens hus sto for en tid, på samme måte som både Jerusalem og Babylon står i dag – inntil regnet og flommen kommer. Mens den uforstandige mannen bare var opptatt med det ytre utseendet på huset (menneskenes vitnesbyrd), var den forstandige mannen først og fremst opptatt av grunnvollen (hjertets skjulte liv for Faderens ansikt).

Men når regnet og flommen (Guds dom) kom, var det grunnvollen som først ble prøvd.

«For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen?» (1. Peter 4:17,18).

«Ikke enhver som sier til meg på den dagen: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg si til dem: jeg har aldri kjent dere (for «den som synder, har ikke kjent ham» – 1. Johannes 3:6). Vik bort fra meg, dere som gjorde urett (var ulydige mot Gud)» (Matteus 7:21-23).

Legg merke til at det er mange som er kristne i sine egne tanker (kaller Jesus «Herre») og etter følelsene (kaller Jesus «Herre, Herre!»), men som likevel ikke overgir sin vilje til å gjøre Guds vilje i sine liv. Herren avviser dem som ukjente for ham.

Kjennemerket på Jerusalem er hellighet. Det er kalt «den HELLIGE by» (Åpenbaringen 21:2). Mens Babylon er kjent for sin storhet. Det er kalt «den STORE by» (Åpenbaringen 18:10). Den er kalt «stor» elleve ganger i Åpenbaringen.

De som lever i sann hellighet, i lydighet mot Gud og har ved nåden gjennom troen fått del i Kristi natur, er bygd sammen inn i Jerusalem. Men de som søker storhet i denne verden (ære og godt vitnesbyrd av menneskene) er bygd inn i Babylon.

Kallet til Guds folk har lydt i nesten to tusen år: «Kom ut fra henne (Babylon) MITT FOLK; ta ikke del i hennes synder, ellers vil du bli straffet sammen med henne» (Åpenbaringen 18:4-eng. overs.).

Dette kallet er enda viktigere i dag, som enden nærmer seg. Det er svært leit at selv Guds folk kan bli blandet sammen med Babylon og slik dele hennes straff – hvis de ikke lytter til Guds kall som er så klart. På den dagen hjelper det ikke å ha holdt seg til en evangelisk lære eller å ha tatt bestemmelser for Kristus, hvis man har levd et liv som ikke er i overensstemmelse med den sanne lære, eller ikke har brakt fram lydighetsgjerninger som er kjennetegnet på sann tro.

Gud hadde et intenst ønske da han skapte mennesket i sitt bilde, at mennesket skulle få del i guddommelig natur og åpenbare hans herlighet.

Da mennesket falt, var Gud villig til å betale en stor pris ved at han «sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet» (Romerne 8:3), så veien kunne bli laget og mennesket derved kunne bli ført tilbake til det sted hvor det igjen kan fullføre den guddommelige hensikt.

Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er i sammen involvert i arbeidet med å forløse mennesket og forvandle det. Og selv om mange mennesker i sin dårskap ikke responderer på Gud, vil den guddommelige planen likevel bli fullført i en liten rest (de få som finner den trange vei til livet), som bøyer seg for Gud slik Jesus gjorde. Gjennom dem vil Guds herlighet bli åpenbart, ikke bare her i livet, men siden i all evighet, når Gud vil vise seg fram gjennom dem, hans nådes rikdommer som overgår all forstand, som de kan få del i gjennom Jesus Kristus.

Ham være æret, fra nå av og til evig tid.

Den som har øre, la ham høre.