Syv brev fra Jesus

Forklaring på de tre første kapitlene i Johannes Åpenbaring.

(Oversatt av Ruth Hansen)

INNHOLDSFORTEGNELSE
1. Jesu Kristi åpenbaring
2. Oppmuntring i trengselen
3. Den oppstandne Herre
4. Menigheten uten kjærlighet
5. Den lidende menighet
6. Den verdslige menighet
7. Skjøgemenigheten
8. Den hyklerske menighet
9. Den trofaste menighet
10. Den stolte menighet
11. Å snu den dårlige utvikling

1. Jesu Kristi åpenbaring

I dette heftet vil vi gå igjennom de tre første kapitlene i Åpenbaringsboken og se hva Jesus har å si oss.

Satan hater Åpenbaringsboken fordi den beskriver hvordan det skal gå ham og hvor han skal ende. Hvis Satan hater denne boken, kan vi være sikre på at den inneholder noe verdifullt for oss.

Åpenbaringsboken er skrevet spesielt for de som ønsker å seire i endetiden. I det første kapitlet får vi se et syn av den oppstandne Herre. I de neste to ser vi at han vurderer de syv menighetene i Lille-Asia. I disse gjennomgåelsene kan vi også ransake oss selv og vår menighet – hvis vi ønsker det.

Jesu vurdering av vårt liv kan være ganske forskjellig fra vår egen og andres vurdering av oss. De fleste av oss tror at vi er langt mer åndelige enn det som sant er. Hvis vi her og nå er villige til å la Herren vurdere oss, og ta et sant oppgjør med det som han viser oss av oss selv og våre menigheter, vil det spare oss for mye sorg og ulykke den dagen vi skal stå for hans domstol.

Syv innledende bemerkninger
”Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje. Han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes, som har vitnet om Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han så. Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær.” (Åpenbaringen 1:1-3).

I disse tre første versene finner vi syv uttrykk som er en introduksjon til hele Åpenbaringsboken.

Denne boken er først av alt kalt en åpenbaring. Ordet ”åpenbaring” kommer fra et gresk ord som betyr ”en avduking”. Gud alene kan avduke sin sannhet for oss. Dette er det første vi må huske på. Vi trenger visdom og åpenbarings Ånd for å forstå det som Gud vil si oss gjennom sitt ord. Menneskelig intelligens kan ikke fatte det.

For det andre, ser vi at denne åpenbaringen ble gitt for å bli ”vist til hans (Jesu) treller”. Den er ikke ment for alle og enhver. Det er bare for Herrens frivillige treller.

Det er forskjell på en lønnet tjener og en slave. En tjener jobber for lønn. Men en slave er en som tilhører sin herre og ikke har noen som helst rettigheter.
Hvem er det som er Herrens treller? De som med glede har gitt opp alle egne planer og ambisjoner og alle rettigheter og bare ønsker å gjøre Guds vilje på alle livets områder. Bare slike troende er sanne treller.

Jesus har mange tjenere, men veldig få som vil være treller. Det er bare hans treller som fullt ut forstår hans ord. De andre kan forstå det rent intellektuelt, på samme måte som en studerer en lærebok. Men de vil aldri være i stand til å fatte de skjulte åndelige sannheter i ordet. Jesus sier det tydelig i Johannes 7:17 at det bare er ved å lyde Guds vilje at man kan kjenne sannheten.
For det tredje, står det at boken var kunngjort i tegn til Johannes (vers 1 eng. overs). Det betyr at budskapet ble gitt gjennom symboler. I de tre første kapitlene leser vi om lysestaker og stjerner, bronsebein og et toegget sverd, skjult manna, en hvit stein osv. Dette er ikke bokstavelig. Det er symboler med åndelig virkelighet. Vi må sammenligne skriftsted med skriftsted for å finne ut hva symbolene betyr.

For det fjerde, kaller Johannes denne ”avsløringen” ”Guds ord” (vers 2). I Åpenbaringen 22:18-19, blir det beskrevet en streng dom over dem som legger noe til eller trekker noe fra ”ordene i denne boken”. Det er ingen bok i hele Bibelen som inneholder en slik klar advarsel.

”Hele skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.” (2. Timoteus 3:16-17).
Disse tre kapitlene i Åpenbaringsboken som vi vil gå gjennom, har vi også fått for at vi skal bli fullkomne. Det er bare de som er interessert i å bli fullkomne som vil få maksimalt utbytte av å studere alt Guds ord.

For det femte, er denne åpenbaringen ”Jesu Kristi vitnesbyrd” (vers 2). I Åpenbaringen 19:10 leser vi at ”Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd”. Sanne profetier vil alltid vise til Herren og ikke bare til begivenhetene. En sann forståelse av profetier vil gjøre oss ydmyke overfor Herren og ikke stolte over vår innbilte kunnskap om framtidige ting. Selv om vi skulle ta feil av den korrekte rekkefølgen av de forskjellige begivenhetene i tiden som kommer, gjør ikke det noe bare vi ikke tar feil i vår kunnskap om Herren.

Selv om denne Åpenbaringen åpenbarer ”det som snart skal skje” (vers 1), er ikke det dens hovedhensikt. Det kalles ”Jesu Kristi vitnesbyrd”. Det er ikke gitt oss for å gi oss en detaljert kunnskap om fremtidige begivenheter, men for å vise oss at Jesus har kontroll over alt som skal skje i framtiden. Det er Jesu seier vi hovedsakelig leser om i Åpenbaringen.

La oss da ”feste blikket på Jesus” når vi nå går igjennom disse kapitlene.
For det sjette, så er det et løfte om velsignelse for de som ”holder det som er skrevet i boken” (vers 3 eng. overs.). Vi har fått denne siste boken i Bibelen for at vi skal ADLYDE den. Det er velsignet å kunne være lydig mot alt i Bibelen, men det er bare i Åpenbaringsboken det er et løfte om en spesiell velsignelse for de som er lydige mot det som står skrevet der.

Selv om vi ikke skulle forstå noe særlig av symbolikken, er det nok at vi er lydige mot det vi leser. Det er ingen løfter om velsignelse til de som forstår symbolikken eller til de som kan tolke når de forskjellige begivenhetene skal inntreffe. Lydighet er langt viktigere for Gud enn en ren intellektuell forståelse av hans ord. Dessverre så verdsetter de fleste troende kunnskapen om ordet mer enn det å være lydig mot det.

Den maten vi spiser blir omdannet til muskler, blod og knokler selv om vi ikke forstår hvordan det skjer. Det holder at fordøyelsessystemet vårt fungerer som det skal. Slik er det også med det åndelige. Kunnskap uten lydighet mot Gud er det samme som ufordøyd mat. Det bringer død istedenfor liv. Kunnskap sammen med lydighet bringer liv.

For det syvende, så er det også et løfte om velsignelse til de som ”leser det profetiske ord” (vers 3), som her refereres til de som leser det offentlig og lærer det bort til andre troende.

Man må huske at enkeltkopier av Åpenbaringsboken ikke var tilgjengelig for de troende i det første århundre. Den eneste måten man kunne høre budskapet på, var hvis det var noen som leste det høyt på møtene. Det var derfor Paulus oppmuntret Timoteus til ”å legge vinn på opplesningen av skriften, på formaningen og på læren” (1. Timoteus 4:13).

For oss betyr det at vi skal dele med andre det som Gud har gitt oss gjennom sitt ord. Her er det løfte om velsignelse til alle de som gjør det.

Nåde og fred fra Gud
«Johannes, til de sju menigheter i Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de sju ånder som er for hans trone, og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen. Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen. Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige». (Åpenbaringen 1:4-8).

Johannes begynner med en bønn om at nåde og fred må komme til dem fra Gud.

”Nåde” betyr at ”Gud gir oss hjelp i vår nåværende nød”. Hvis vi trenger tilgivelse, kan nåden tilgi oss. Trenger vi kraft til å seire, kan nåden gi oss kraft. Trenger vi hjelp til å være trofaste i prøvelsens time, vil nåden gi oss den rette hjelp. Guds nåde er alltid tilstrekkelig i all vår nød.

”Fred” er en annen stor gave fra Gud – fred i hjertet uten noen nagende følelse av skyld eller fordømmelse, og fred med de rundt oss bringer samfunn i menigheten.

Hilsningen er sendt til oss i Den Treenige Guds navn.

Den som er og som var og som kommer refererer til Faderen.

”De syv ånder” henviser til Den Hellige Ånd. Syv er det symbolske tallet for fullkommenhet i Skriften. Og ”de syv Ånder” henviser til Den Hellige Ånd som fullkommenhetens Ånd. I Jesaja 11:2-3 er Den Hellige Ånd beskrevet som:

– Herrens Ånd
– Visdommens Ånd
– Forstands Ånd
– Råds Ånd
– Styrkes Ånd
– Kunnskapens Ånd
– Herrens frykts Ånd

Jesus Kristus, den andre personen i treenigheten er beskrevet med en rekke titler som vi nå skal ta for oss en etter en (vers 5).

Tittelen på Jesus
”Trofast vitne” beskriver Jesus som den absolutte trofaste i forbindelse med løftene han kom med.

”Den førstefødte av de døde” beskriver ham som det første menneske som for evig har beseiret døden og graven. De som har blitt oppreist fra de døde før han, har alle dødd igjen. Nå som Jesus for alltid har beseiret døden, trenger vi ikke lenger å frykte sykdom og død.

Jesus er også beskrevet som ”herskeres Herre på jorden”. Vår Herre har fått all makt i himmel og på jord. Han styrer likeledes de jordiske herrers hjerter. ”Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil (Salomos ordspråk 21:1).

Jesus er videre beskrevet som «den som elsker oss og som en gang for alle har fridd oss fra våre synder med sitt blod» (vers 5 eng. overs). Hans kjærlighet for oss er evig. Han ofret ikke sitt blod bare for at våre synder skulle bli tilgitt, men også for å fri oss ut fra synden en gang for alle. Det første løftet i Det Nye testamentet ar at Jesus ”vil frelse sitt folk fra deres synder” (Matteus 1:21). Å bli frelst fra syndens makt er gjennomgangstonen i hele Ny Testamentet. Det er ingen synd som kan herske over oss hvis vi lever under nåden (Romerne 6:14).

Et kongedømme og prester for Gud vår Far
Det står videre at Jesus har gjort oss til ”et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen. (vers 6).

”Himlenes rike” er det virkefeltet der Gud utøver full autoritet. Menigheten er en representasjon av ”himlenes rike” på jorda, og det betyr at gruppen av mennesker som har blitt ”ett rike”, fordi de har underordnet seg Guds autoritet på hvert område i livet. Jesus har forvandlet en ustyrlig flokk til et ordentlig rike – et folk som nå lar seg styre av Gud.

Hver eneste troende – mann eller kvinne – har blitt gjort til prester for Herren. I Guds øyne er det ikke en spesialklasse som kan kalle seg ”prester” i menigheten. Det er et Gammeltestamentelig konsept. I de menighetene hvor slikt eksisterer i dag føres folk tilbake til forholdene i tiden før Kristus!! Vi er ALLE prester.

Som prester er vi kalt til å ofre til Gud. Hvor de i Det Gamle testamentet ofret dyrekropper, ofrer vi i dag våre egne kropper som et levende offer for Gud (Romerne 12:1).

Uttrykket ”Hans Gud og Far” er likt uttrykket som Jesus brukte etter oppstandelsen, ”Min far og din Far, min Gud og din Gud” (Johannes 20:17). Hans far har nå også blitt vår far. Vi kan nå finne vår trygghet i Gud som vår far, på samme måte som Jesus fant den. ”Amen! Sier Johannes (vers 6). Og vi sier også: ”Slik skal det bli”.

I vers 7 leser vi om profetien om Jesu som kommer tilbake til jorden. Det siste verden så av Jesus var at han i skam hang på et kors på Golgata. Men i de dager vil verden se at han kommer i skyene i herlighet. Hvert øye vil se ham. De som gjennomstakk ham (Israel folk) vil også se ham. Folkeslagene på jorden vil gråte over ham når han kommer. Men vi vil glede oss. Igjen sier Johannes “amen”. Og vi sier også: “slik skal det bli!”.

I vers 8 beskriver Gud seg som Alfa og Omega, Den allmektige Gud som er og som var og som kommer. Han var der helt fra begynnelsen, før noe eksisterte. Han vil være der når tiden tar slutt. Gud vil ikke bli overrasket uansett hva som kommer til å skje. Det er ikke bare det at vår Far helt fra begynnelsen av visste hvordan alt kommer til å gå, men Den allmektige Gud kontrollerer også alt som skjer. Derfor trenger vi ikke å ha noe frykt angående framtiden.

På slutten av Åpenbaringsboken beskriver Gud seg igjen som Den allmektige og som Alfa og Omega (Åp. 19:6; 22:13). Man kan si at hele Åpenbaringsboken er omkranset av disse to uttalelsene; den allvitende og den allmektige kraften i vår Gud og Far. Det er dette som gir oss fullkommen trygghet midt i at vi leser om de prøvelser og trengsler Guds folk vil møte og den katastrofen som vil gå over jorden i de siste dager.

Syv herlige sannheter
Noen av de største sannhetene vi trenger å bli grunnfestet i, i disse dager, er de som gjelder Jesus og vårt forhold til ham:

1. Den absolutte tillit vi kan ha til Jesu løfter
2. Hans seier over menneskets største fiende (døden)
3. Hans fulle og hele seier over alt i både himmel og på jord
4. Hans evige og uforanderlige kjærlighet til oss
5. Han frigjør oss fra syndens makt
6. Hans Far er nå blitt vår Far
7. Han kommer tilbake for å etablere sitt rike på jorda

Vi trenger å bli rotfestet og grunnfestet i disse sannhetene hvis vi skal klare å forbli faste og stødige i tiden som kommer.
2. OPPMUNTRING I TRENGSELEN

“Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. Jeg var borttrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom av en basun”. (Johannes Åpenbarings 1:9-10)

Din bror Johannes
Vi leser her at Johannes kaller seg selv “deres bror”. På den tiden var Johannes den eneste gjenlevende av de tolv apostlene som Jesus hadde utvalgt seg. Han var omtrent 95 år da Jesus gav ham denne åpenbaringen på øya Patmos. Da hadde han vandret med Gud i ca 65 år. Men han var fremdeles en bror.

Han var ikke Pave Johannes eller Biskop Johannes. Han var heller ikke Pastor Johannes! Han var bare en allminnelig bror. Jesus hadde lært sine disipler å unngå alle titler og bare kalle seg selv for vanlige brødre (Matteus 23: 8-11). Og disiplene tok det bokstavelig, i motsetning til mange i dag.
Vi har bare ett hode og en leder, som er Jesus. Alle vi andre er brødre, uansett hvilken tjeneste vi måtte ha i menigheten.

Den lidelsen som er i Jesus
Johannes beskriver seg som “en som har del med Jesus i trengselen”. Enhver helhjertet disippel av Jesus bør gjennom hele livet være rede til å ta del i “Jesu lidelse”.

Johannes fikk ikke denne åpenbaringen mens han levde komfortabelt. Han mottok den under trengsel på Patmos, fordi han hadde vært tro mot “Guds ord og Jesu vitnespyrd” (vers 9). Han måtte selv gjennomgå trengsler for å bli istand til å skrive om det de hellige i endetiden må gå gjennom av trengsler under Antikrist. Gud fører oss først gjennom prøver og trengsler før vi kan betjene de som opplever slike ting.

Paulus sa: “han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den (samme) trøst vi selv blir trøstet med av Gud (2. Korinter 1:4 til norsk fra Amplified).

Det er derfor ikke overraskende at læren om at Jesus vil komme i det skjulte og hente menigheten , før den strore trengsel, oppsto første gang i et land (England) hvor kristne levde i komfort og på den tiden (midten av 19. århundre) opplevde ikke kristne noen forfølgelse for sin tro i det hele tatt. Denne læren blir fremdeles forkynt og trodd av kristne som lever et behagelig liv, i land hvor det overhode ikke er noe forfølgelse mot kristne.

Siden de fleste kristnes bønner lyder slik: “Jesus gjør mitt liv mer komfortabelt”, er det ikke noe rart at de med glede har akseptert denne læren om at Jesus henter sin menighet før trengslen. Slik har Satan lykkes i å lulle mengder av kristne inn i en falsk trygghet, slik at de ikke vil være rede til den store trengsel når den kommer over dem.

Jesu ord er klare: “Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden HAR DERE TRENGSEL. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden, Johannes 16:33). Han lovte aldri at vi skulle unnslippe trengsler, verken de små eller de store. Men han sa at vi skulle seire likesom han hadde seiret. Han er langt mer interessert i å gjøre oss til seirende mennesker enn å redde oss ut av trengselen, fordi han er langt mer interessert i vår karakter enn i vår komfort.

Jesus sa heller aldri at det å unngå den store trengsel var en lønn for trofasthet, slik som noen forkynner. På den annen side sa han at de som hadde forlatt alt og fulgt ham til og med ville få større trengsler enn de som ikke følger ham (Markus 10:30).

Når han ba for sine disipler sa han: “Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde (Johannes 17:15). Han ønsket IKKE at disiplene skulle bli tatt ut i fra verden den gangen, bare fordi de kom til å møte trengsler.

I det tredje århundre da kristne ble kastet til løvene i amfiteatre og brent på bål rundt om i Romerriket, reddet ikke Gud dem fra slike lidelser. Den Gud som lukket løvens munn og reddet de tre mennene i ildovnen på Daniels tid, gjorde IKKE et slikt mirakel for disiplene til Jesus. Disse var kristne av en ny pakt som skulle herliggjøre Gud, selv inntil døden. Som sitt forbilde, Jesus, ba de aldri om eller forventet, at tolv legioner engler skulle komme å beskytte dem fra fienden.

Fra himmelen så Gud sin Sønns Brud bli slitt i filler og brent til aske; og han ble herliggjort ved deres vitnesbyrd – fordi de hadde “fulgt Lammet hvor det går”, selv til en brutal død (Åpenbaringen 14:4). Det eneste Gud sa til dem var: “Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone”. (Åp. 2:10).

Selv i dag når Jesu disipler blir forfulgt og torturert for sin tro i mange land, tar ikke jesus dem vekk fra denne jorda. Og han vil ikke hente oss opp til himmelen før den store trengsel heller. Han vil gjøre noe som er mye bedre. Han vil gjøre oss seirende midt i den store trengsel.

Jesus er langt mer interessert i å redde oss fra det onde enn å redde oss fra trengsel. Han tillater at vi går gjennom trengsler – for han vet at det er den eneste måten vi kan bli åndelig sterke på.

Et slikt budskap er fremmed for bekvemme benkeslitere som søndag etter søndag, år etter år, ikke får høre annet enn behagelige ord fra sine forkynnere. Men dette er det budskapet apostlene talte til den første menigheten. “De (Paulus og Barnabas) styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler” (Apostlenes gjerninger 14:22).

De små trengslene vi møter hjemme og på arbeidsplassen setter oss bare i stand til å møte større trengsler i tiden som kommer. Derfor er det så viktig av vi er trofaste nå. For Gud sier: “Når du løper sammen med fotgjengere, og de gjør deg trett, hvordan vil du da løpe om kapp med hester? Du kjenner deg nok trygg i et fredelig land, men hva vil du gjøre i krattskogen ved Jordan?” (Jeremias 12:5).

Johannes taler om å ha “del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus” vers 9. Før vi kan dele trone med han i hans rike må vi komme i samfunn med han i trengsel.

Utholdenhet er en stor dyd som er forkynt gjennom hele Det nye testamentet. Jesus sa: “Da skal de overgi dere til trengsel…..Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst!” (Matteus 24:9, 13).

Å være “i Ånden”
Johannes fikk denne åpenbaringen på Herrens dag (vers 10). Den første dagen i uke ble kalt “Herrens dag” fordi det var den dagen Jesus sto opp fra de døde, beseiret synden, Satan, død og grav.

De første disiplene møttes på den første dagen hver uke for å oppbygge hverandre og for å bryte brødet. “På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet” (Apostlenes gjerninger 20:7, 1. Korinter 16:2). De hadde ingen spesielle dager i året. De hadde ingen langfredag, påske eller jul. De hadde blitt utfridd fra å holde dager og årstider osv., for de var kommet under den nye pakt (Kolosserne 2:16-17).

Johannes var “i Ånden” og derfor hørte han Herrens stemme. Vi kan også høre den stemmen – hvis vi er i Ånden. Alt kommer an på hvor vi har vårt sinn. Hvis vårt sinn er i det jordiske, vil de røstene vi hører være om det.
Vi vet for eksempel at det er mange stemmer i radiobølgene i luften omkring oss. Hvilke stemmer vi hører kommer an på hvilken frekvens vi har stilt radion inn på.

Du kan enten høre Guds ord på radioen eller du kan høre rockemusikk. Valget er ditt.

På samme måte er det med sinnet vårt. Hvis vi er i Ånden – det er hvis vi er fylt med Ånden og vårt sinn er i det som er der oppe (Kolosserne 3:2) – vil vi være i stand til å høre Guds stemme.

Men det er også andre stemmer i lufta som roper om vår oppmerksomhet. Det er stemmer som vil fortelle deg hvordan du skal tjene mer penger, hvordan du skal få din del av familieeiendommen, hvordan du skal få gjort opp med den som bedro deg og hvordan du skal forsvare deg mot de som sprer falske rykter om deg osv., osv. Satans radiostasjon sender ut løgn, bitterhet og redsel osv, 24 timer i døgnet hver dag. Det eneste du må gjøre er å stille inn og du kan høre på det du vil!!

Når troende klager over at Gud ikke taler til dem, er det ikke fordi Gud ikke taler, for han taler hele tiden. Men sinnet deres er innstilt på denne verden og dens interresser. Jeg er overbevist om at det er mye Ånden har talt som skulle vært til oss, men som vi aldri hørte, fordi vi ikke var i Ånden.

Du kan sitte på et møte i menigheten og overhodet ikke høre hva Ånden sier, selv om du forstår alt hva taleren sier. Det kan sitte noen ved siden av deg som er “i Ånden” og som lik Johannes hører Herren stemme. Johannes hørte Herrens stemme så kraftig at det hørtes ut som en trompet sa han! Så høyt taler Gud! Men de som er døve vil ikke høre selv om det blåses i trompeten med full styrke.

La meg formane og utfordre enhver av dere til å forbli i Ånden hver dag og spesielt i disse siste dager. Vær følsom overfor synden og vandre i ydmykhet for Guds ansikt, slik at du kan ha åpne ører så du kan høre hva Ånden har å si deg.

3. DEN OPPSTANDNE JESUS

“Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue.Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter”(Åpenbaringen 1:11-20)

Syv lokalmenigheter
Gud gir oss ikke bare budskap til oss selv, men også for andre. Det er en god vane å skrive ned det Gud sier til oss, slik som Johannes her fikk beskjed om å gjøre (vers 11). Han ville ellers kanskje ha glemt hva Gud hadde talt til ham.
I dette tilfellet var budskapet til de syv menighetene i Lille-Asia. Det som ble kalt Lille-Asia den gang, er i dag en liten del av Tyrkia. Disse syv menighetene var alle innenfor en radius på 120 kilometer. Legg merke til at de IKKE ble kalt kollektivt «MENIGHETEN i Lille-Asia», selv om de var så nær hverandre. De ble kalt «MENIGHETENE i Lille-Asia».

Dette er et lite poeng, men likevel veldig viktig. Dersom betegnelsen «Menigheten i Lille-Asia» hadde blitt brukt, ville det betydd at disse menighetene hadde blitt et kirkesamfunn med et sentralt hovedkvarter. Men “menighetene i Lille-Asia” viser at hver menighet var en lokal menighet underlagt Gud.

Menigheten er et Guds verk, bygd av Jesus Kristus. Kirkesamfunn er et menneskeverk. Undervisningen og skriftene til apostlene gjør det klart at Guds vilje for hver menighet er å være direkte under Guds ledelse, og ikke en del av et kirkesamfunn.

Det fantes ingen biskop eller noe annet overhode som hadde ansvar for disse syv menighetene som Johannes kunne sende brev til for å få budskapet distribuert til menighetene. Hvert brev måtte sendes direkte til budbringeren («engelen») for menigheten – for hver menighet var en selvstendig enhet. Herren hadde gitt apostler til menighetene. Johannes var selv en av dem. Men Jesus hadde ikke utnevnt noen biskop eller annet overhode.

Det finnes ikke noe slikt som for eksempel “Menigheten i India”. Det er menigheter i India og disse er bygd av Jesus på forskjellige steder og enhver av dem er under hans ledelse.

Satans endelige mål er å bygge denne falske globale “menighet”, Babylon. Det første skrittet mot dette målet var å samle menighetene i kirkesamfunn, allerede flere århundrer tilbake. Han visste at det å bygge Babylon ville vært umulig på noen annen måte. Vi må ikke være naive i forhold til Satans plan.
De syv gullysestakene symboliserer de syv menighetene (se vers 20). Under den gamle pakt hadde templet én syv-armet lysestake. Det var fordi alle Israels stammer var et “kirkesamfunn” med et sentralt hoverkvarter og ledere i Jerusalem.

Men det er annerledes i den nye pakt. Det er syv forskjellige gullysestaker og alle er helt adskilt fra hverandre. Grunnen er, som vi har sett, at hver enkelt menighet var uavhengig under Jesus, selv om de hadde fellesskap med de andre menighetene, gjennom hodet.

At menigheten blir kalt en lysestake viser hva som er hovedoppgaven til menigheten sett fra Guds side – å gi lys. En lysestake av gull viser til det guddommelige opphavet til en sann menighet. Den er bygd av Gud og ikke av mennesker.

En lysestake skal ikke bare være en pyntegjenstand. Det skal heller ikke en menighet være! Lyset som enhver menighet må skinne med er Guds ord, det eneste som er et lys for vår sti i denne mørke verden (Salmene 119:105). Når såkalte «menigheter» begynner å legge hovedvekten på drift av skoler, sykehus og annet sosialt arbeid, i stedet for å holde fram lyset, kan vi være sikre på at de har drevet bort fra Guds hovedhensikt.

Den oppstandne Herre
Da Johannes snudde seg for å se hvem som talte, så han Jesus (vers 12-13). Men han så ham midt blant menighetene. Det er gjennom den lokale menigheten at Jesus ønsker å åpenbare seg og å tale til menneskene.
Det første sted hvor det nevnes i Bibelen at Gud tok bolig, var i den brennende tornebusken som Moses så ute i ødemarken (5. Mosebok 33:16). På samme måte som Johannes på Patmos, snudde Moses seg rundt for å se dette fantastiske synet. Da talte Gud til ham (2. Mosebok 3:3).

I dag er menigheten Guds bolig. Guds ønske er at enhver menighet skal være tent i brann av Den Hellige Ånd, slik som tornebusken. Når menneskene ser en lokal menighet, bør de kunne se at livet til Jesus kommer fram i menighetsmedlemmene. Da kan Gud tale til menneskene gjennom den menigheten.

Johannes fortsetter å beskrive Jesus slik som han så ham. Selv om Jesus hadde stått opp fra de døde, blir han fortsatt kalt “Menneskesønn”. På den måten ville han understreke at han for alltid identifiserte seg med menneskeheten.

Den lange kappen (utvilsomt i hvit) rakk ned til føttene. Den er et symbol på hans øversteprestlige forbønnstjeneste for oss – for slik var de jødiske øversteeprestene kledd når de på den årlige soningsdagen gikk inn i det aller helligste i tabernaklet (vers 13).

Jesus bar et belte av gull under brystet (vers 13). Gull symboliserer det guddommelige. Beltet symboliserer rettferdighet og trofasthet (ifølge Jesaja 11:5). Dette peker på Guds fullkomne rettferdighet som ble synlig i Jesu jordiske liv og hvor fullkomment trofast han holder sine løfter overfor oss.
Hans hår var som hvit ull (vers 14). I Daniel 7:9 brukes det samme symbolet til å referere til Guds uendelighet (hans liv er evig). Det hvite håret representerer også visdom. Dette viser altså at Jesus, selv om han er Menneskesønn, også er den evige Gud, fullkommen i visdom.

Hans øyne var som ildslue (vers 14). Det betyr at “alt er nakent og bart for han” (Hebreerne 4:13). Hans øyne ser tvers gjennom all religiøs overflate, gjennom alle vakre og fromme talemåter og “skinn av gudsfrykt” hos religiøse hyklere. De ser også bak til de ufullstendige og stammende ordene til en gudfryktig sjel, inn i det oppriktige hjertet. Dermed blir hans evaluering totalt annerledes enn menneskenes evaluering.

Føttene hans var lik skinnende bronse (vers 15). Offeralteret i forgården i tabernakelet, der hvor syndofferet ble ofret, var også laget av bronse. Det symboliserer derfor Guds dom over menneskets synd på Golgata. I det Satans hode ble knust, måtte Jesu føtter bli gjennomstunget på korset (1. Mosebok 3:15).

Hans røst var som lyden av mange vann (vers 15). Elver med levende vann symboliserer Den Hellige Ånd (Johannes 7:37-39). Jesu tale var alltid full av vennlighet og Den Hellige Ånds visdom.

Han holdt syv stjerner i sin høyre hånd (vers 16). De syv stjernene er de syv englene for menigheten (vers 20). Gud har bestemt at en nytestamentlig menighet skal ledes av mer enn én eldste (Apostlenes gjerninger 14:23; Titus 1:5; Apostlenes gjerninger 20:17). Men Gud gir vanligvis en av de eldste nådegaven til å tale Ordet til menigheten, som Guds budbærer. Denne blir her referert til som «budbærer til menigheten». (Ordet som er oversatt med “engel” er et gresk ord og betyr “en som kommer med nyheter” eller en “budbærer”).

Jesus holder budbærerne i sin høyre hånd. Derfor er vi pålagt å gi dobbel ære til de eldste, “særlig de som arbeider i tale og lære” (1. Timoteus 5:17).
Det er viktig å påpeke at ikke alle eldste i menighetene som forkynner Guds ord er holdt av Gud i hans hånd, fordi de er selvoppnevnte og ikke utvalgt av Gud.

En budbærer som Gud har utvalgt er en Guds mann som styrker din tillit. Gjennom hans liv og tjeneste mottar du åndelig mat, ledelse og velsignelse. En slik mann bør bli respektert – for Gud holder han i sin hånd. Det er få slike menn i verden i dag – men lovet være Gud så er det noen.

Guds tjenere er et spesielt mål for Satan. Derfor holder Herren dem ekstra godt i sin hånd. Så lenge de forblir der i ydmykhet, kan ikke Satan røre dem. Men blir de oppblåst, eller de synder uten å omvende seg, vil Gud tillate at Satan påvirker dem på forskjellige måter, slik at de kan komme til omvendelse. Det er et enormt privilegium å bli holdt som en budbærer i Herrens hånd, men det er også et enormt ansvar.

Ut av Jesu munn gikk det et skarpt tveegget sverd (vers 16). Dette viser til Guds ord som han taler (Hebreerne 4:12). Vi så i vers 15 at røsten hans var som lyden av mange vann. Disse versene til sammmen viser at Jesus alltid taler Guds ord i Den Hellige Ånds kraft. Han taler med stor vennlighet, men han kan også irettesette kraftig hvor det er nødvendig.

Ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft (vers 16). Det var slik Peter, Jakob og Johannes så han på forklarelsens fjell (Matteus 17:2). Dette symboliserer “det lyset ingen kan komme til”, hvor Gud bor (1. Timoteus 6:16). Guds hellighet blir her sammenlignet med middagssolen, som vi ikke kan se direkte på. Solen er en ildkule hvor hverken bakterier eller celler kan leve. Heller ingen synd kan være i Guds nærhet (Jesaia 33:14).

Ved Herrens føtter
Den samme Johannes som lente seg mot Jesu bryst under nattverdsmåltidet, faller nå for føttene hans som en død mann (vers 17). Johannes vandret med Gud i 65 år. Han var utvilsomt den helligste mannen som levde på jorda på den tiden, likevel kunne han ikke stå oppreist i Herrens nærhet. De som kjenner Herren best, har størst ærefrykt for ham. De som kjenner ham minst later som om de er veldig familiære med ham.

Serafene i himmelen dekket sine ansikter foran Herren (Jesaia 6:2-3). Job og Jesaia så sin synd og sørget da de så Guds herlighet (Job 42: 5-6; Jesaia 6:5). Men “de dumme løper inn der hvor englene frykter å gå”!! Slik er dumskapen til den kjødelige troende.

Jo mer vi kjenner Herren, jo mer vil vi falle for hans føtter i beundring, med vår munn i støvet. Det er bare når vi vedvarende ser Herrens herlighet, at vi vil se vår egen mangel på likhet med Kristus. Først da vil vi slutte å dømme andre og begynne å dømme oss selv. Bare da vil vi få oppleve å bli berørt av Den hellige Ånds kraft, slik som Johannes opplevde det på Patmos.

Jesus la sin høyre hånd på Johannes (vers 17). Dette symboliserer utrustning med kraft og autoritet. Han oppmuntret Johannes til ikke å være redd.
“Vær ikke redd” og “følg meg” er de to utsagnene av Jesus som er gjentatt flest ganger i evangeliene. Han taler de samme ordene til oss i dag.
Jesus fortsatte med å si at han var den Første og den Siste – akkurat den samme tittel som ble brukt om Faderen tidligere (vers 8). Han kjenner tidens ende fra begynnelsen og han selv er før tidens begynnelse og etter tidens slutt. Derfor trenger vi aldri å frykte.

Jesus forteller videre hvordan han har beseiret død og grav, og nå har nøklene til døden og dødsriket (der åndene er i varetekt) (vers 18). Nøklene symboliserer makten til å åpne og lukke dører. Før var det Satan som hadde dødens makt (Hebreerne 2:14-15), men da Jesus døde og sto opp igjen, tok han disse nøklene fra Satan. I dag har Jesus nøklene til døden og dødsriket.
Dette betyr at du ikke kan dø før Guds time er inne, hvis du er en helhjertet Jesu disippel og bare søker Guds vilje i ditt liv. Ingen sykdom eller ulykke kan ta ditt liv før Jesus bestemmer at det er tid for å åpne dødens dør for deg, slik at du kan komme inn til ham. Dette er en enorm oppmuntring for alle Jesu sanne disipler.

Det kan hende Johannes ble forfulgt på Patmos, men ingen kunne drepe ham før Guds time var kommet. Jesus hadde fortsatt en oppgave for Johannes.
Nå ble altså Johannes utrustet og fikk et nytt oppdrag av Jesus – å skrive denne vidunderlige Åpenbaringsboka (vers 19). Dersom vi skal klare å fullføre vår tjeneste i triumf, må Gud få fylle oss med sin kraft på nytt og på nytt.

Tredelingen av “Åpenbaringen”
I vers 19 beskriver Jesus tredelingen av denne boken:
1. Hva Johannes allerede har sett (kapittel 1) – synet av en triumferende Herre som sier: “Vær ikke redd”. Frykt har absolutt ingen plass i en disippels hjerte som har sett Herrens herlighet.

2. Situasjonen på den tid Johannes levde (kapittel 2 og 3) – en beskrivelse av tilstanden til de syv menighetene i Lille-Asia. Herrens budskap til disse menighetene er en advarsel og en utfordring til alle menigheter til alle tider og til deres “budbærere».

3. Det som skal komme etter Johannes sin tid (kapittel 4 til 22) – uttrykket som er brukt her, “det som skal komme etter dette”, blir igjen brukt i kapittel 4, vers 1, noe som viser at den tredje delen av boken begynner der.

Jesus forklarer Johannes den skjulte betydningen av lysestaken og stjernene (vers 20). Vi så på det da vi gikk gjennom versene 12 og 16.

Det er bare Jesus som kan gi oss åpenbaring om hemmelighetene i sitt ord. For å motta slike hemmeligheter må vi ha to nødvendige kvaliteter – gudsfrykt og ydmykhet. “Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham [……..] og lærer de saktmodige (ydmyke, engelsk ov.) sin vei” (Salme 25:14, 9).

La oss derfor studere brevene til menighetene i denne ånd.

4. DEN KJÆRLIGHETSLØSE MENIGHETEN

“ Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, han som går omkring blant de sju lysestaker av gull: Jeg vet om dine gjerninger; du har arbeidet, og du har holdt ut. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har holdt ut; du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett. Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om. 6 Men den ros skal du ha, at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis.” (Åpenbaringen 2:1-7)

Jesu vurdering
Selv om disse syv brevene først og fremst ble rettet til budbærerne i menighetene, er det i slutten av hvert brev en invitasjon til alle som har øre å høre med, til å høre etter hva Ånden sier til ALLE menighetene. De har derfor et budskap til hver disippel i hver menighet i hver generasjon.

Vi så i første kapittel at Jesus ble beskrevet som Det trofaste vitnet. Vi ser at han oppfyller denne tjenesten i disse brevene. Jesus sier det slik det er. Kristus er Dommeren midt i sin menighet og han dømmer både budbæreren og selve menigheten. Han forteller budbæreren og menigheten nøyaktig hva han synes om dem.

Jesus pynter ikke på virkeligheten, slik moderne fotografer gjør med sine bilder. Han elsker sitt folk alt for mye til å gjøre det!! Han syns det er bedre at vi tar et oppgjør med synd, verdslighet, lunkenhet og selvopptatthet nå, enn at vi senere må stå til regnskap for det foran hans domstol. Det vil ikke være noen fordel for oss å bli dømt for dette der, og han har vårt evige beste for øye. Det er derfor godt for oss å legge nøye merke til hva Herren sier i disse brevene.

Når det er noe å rose, uttrykker Herren oppriktig tilfredshet. Og hvor det er behov for irettesettelse, nøler han ikke med å gjøre det selv om det kan såre. Kreft kan ikke vaskes bort med vann og såpe. Det kan heller ikke bli fjernet på en skånsom måte. Det må brukes radikale metoder. På samme måte er det med synden.

Ros før refs
I brevet til budbæreren i Efesus beskriver Jesus seg selv som den som holder de syv stjernene i sin høyre hånd og som går midt mellom de syv menighetene (v.1).

Jesus går alltid midt i menighetene og følger med på alt som blir sagt og gjort av de forskjellige, og spesielt budbærerne som han holder i sin hånd. Og han måler alt, ikke etter den lave standarden som kjødelige kristne har, ei heller etter standarden i de ti bud, men med loddlinjen til guddommelig rettferdighet.
Han uttrykker sin anerkjennelse og glede før han peker på hva som må rettes inn (vers 2). Den guddommelige natur er slik. Jesus ser alltid først etter hva som er bra, og så roser han det før han peker på det som må rettes på.

Den menneskelige natur er ganske annerledes. Den ser ikke først etter det gode i andre, men etter det dårlige. Mennesket er vanligvis trege til å uttrykke takknemlighet og ekstremt raske til å kritisere. Dette er bare et av utslagene av giften fra “brødrenes anklager” som er i oss (Åp. 12:11). Men jo mer vi får del i guddommelig natur, jo mer vil vi bli lik Jesus – raske til å rose og sene til å kritisere.

Det er godt å ha denne retningslinjen for livet: “Jeg vil aldri peke ut en feil hos noen, som jeg ikke først har kunnet rose.”

Ved å følge denne enkle regelen kan vi få en langt raskere åndelig utvikling enn det vi noen gang har forestilt oss. Det vil gjøre oss til en langt større velsignelse i menigheten, og til langt mindre bry for andre enn det vi har vært til i dag.

Det er bare når vi har uttrykt at vi setter pris på noen, at grunnlaget er lagt for å gi dem konstruktiv kritikk. Ellers blir det bare å kaste steiner på dem. Du kan ikke skrive med kritt ute i løse lufta. Du trenger en svart tavle hvis folk skal se hva du har skrevet. På samme måte danner rosen denne tavla, slik at vi kan “tale sannheten i kjærlighet” til andre. Da er det også større sjanse for at det vi sier skal bli godt mottatt.

Både ros og formaning er tegn på kjærlighet. Men vi må begynne med oppmuntring. Legg merke til hvordan Paulus fulgte dette prinsippet, selv da han skrev til de kjødelige kristne i Korint (1. Korinter 1. 4-10).

Jesus roser budbæreren for menigheten i Efesus for hans gjerninger og hans arbeid og utholdenhet i å holde menigheten ren for onde mennesker. Han hadde uten tvil kjempet en kamp for at ikke verdslighet skulle trenge inn i menigheten. Ikke bare det, han hadde også strevd for å holde læren ubesmittet. Han hadde prøvd de som sa seg å være apostler, og han hadde funnet ut at de var falske.

Det at Jesus refererer til “apostler” i vers 2, viser tydelig at det var andre apostler i menigheten i det første århundre, i tillegg til de elleve som Jesus hadde utpekt da han var på jorda. Jesus har gitt apostler til menigheten selv etter at han “fòr opp i det høye” (Efeserne 4:11), og det finnes apostler selv i dag. Men det er også mange som påberoper seg å være apostler som ikke er det. Vi må ikke bli forført av falske apostler (vers 2).

Budbæreren i menigheten i Efesus hadde også holdt ut for Herrens navn uten å gi opp (v. 3). Dette må ha vært en fantastisk budbærer i henhold til mange troendes standard. Og for en glimrende menighet menigheten i Efesus så ut til å være – en som arbeidet, holdt ut, holdt onde mennesker og falsk lære og avslørte forførere – og på den måten vektla renhet både i liv og lære.

Du har forlatt din første kjærlighet
Man skulle tro at en slik menighet hadde alt det Jesus ønsket å finne i en menighet. Men sannelig var det ikke slik. Den manglet hovedtingen Jesus så etter. Den hadde forlatt sin første kjærlighet – kjærligheten til Herren og til hverandre (vers 4).

Jesu budskap var grunnleggende slik: “Midt i all deres iver og aktivitet har dere mistet synet av MEG. Dere har mistet den glødende kjærligheten som dere engang hadde for meg. Dere har holdt dere borte fra det onde og styrt unna læremessige feil. Men husk på hvordan dere elsket meg inderlig da dere først ble omvendt, og hvordan dere gjorde alt ut fra kjærlighet til meg. Nå er alt redusert til en tørr rutine. Dere går fremdeles på møter, leser Bibelen og ber. Men alt har blitt et ritual.”

Menigheten hadde blitt som en kone som engang tjente mannen sin med glede ut fra kjærlighet til ham, men som nå ser den samme oppgaven som et slit – fordi kjærlighetens ild har forsvunnet fra ekteskapet. Tidligere pleide hun å vente ivrig på at mannen hennes skulle komme hjem fra jobb om ettermiddagen. Slik er det ikke lenger. Hun er fremdeles trofast mot ham, men hun har mistet sin første kjærlighet.

Hva er det en ektemann først og fremst ønsker av kona si? Er det hennes kjærlighet eller arbeid? Det er ganske sikkert hennes kjærlighet. Det er det samme med Jesus. Han ønsker først og fremst vår kjærlighet. Når den har forsvunnet, blir alt vi gjør døde gjerninger.

Hvis ikke kjærligheten til Gud er motivasjonskraften i det vi gjør, blir gode gjerninger døde gjerninger.

De troende i denne byen hadde også mistet den brennende kjærligheten de hadde hatt til hverandre. De var ikke lenger i stand til å bære over med hverandres svakheter eller å overse hverandres synder. De hadde også mistet den første kjærligheten til hverandre.

Budbæreren hadde mistet sin første kjærlighet – og gradvis hadde menigheten blitt lik sin budbærer.

Det var ikke en liten feil. Det var et stort fall – for Jesus sier: “husk hva du har fallt ifra”. Vi tenker vanligvis at en troende har falt fra når han har falt i hor, tyveri eller begynt å røyke. Men når vi blir lydhøre for Åndens stemme, vil vi se at selv den minste reduksjon i overgivelsen til Jesus og den minste avkjøling i kjærligheten til de andre, er tilbakegang.

Fra hvor hadde menigheten i Efesus falt?

Efesus var stedet hvor apostelen Paulus omkring 40 år tidligere hadde etablert en menighet. Det var en slik vekkelse at hele byen fikk høre om det (Apostlenes gjerninger 19). Det var i denne menigheten Paulus arbeidet gjennom tre år og DAGLIG formante med tårer (Apostlenes gjerninger 20:31). Da han til slutt forlot Efesus, kalte han de eldste i menigheten til seg og advarte dem om farene de ville møte etter at han var borte. (Apostlenes gjerninger 20:17-35).

Fire år senere skrev Paulus et brev til dem som inneholder noen av de største sannheter om den nye pakt i hele Bibelen. Han kunne skrive til dem om slike ting fordi han regnet menigheten i Efesus for å være den mest modne og mest åndelig-sinnede av alle de menighetene han hadde etablert. Vi ser også av brevet at Paulus ikke hadde funnet noe å korrigere eller irettesette dem for. Slik var den posisjon menigheten i Efesus en gang hadde hatt.

Brevet til Paulus kan vi se på som det første brevet til Efeserne. Her i Åpenbaringen 2 ser vi det andre brevet. Nå er bildet helt forskjellig. En ny generasjon hadde vokst opp i menigheten, og de hadde ikke den samme overgivelsen og var ikke så åndelige som sine fedre.

Denne triste historien har gjentatt seg med nesten alle menigheter og kristne bevegelser gjennom to tusen år. Andre generasjonen har den samme lære, men ikke det samme livet som sine foreldre.

Derfor sier Jesus til menigheten i Efesus: “husk derfor hva du er falt fra”.

Behovet for anger og omvendelse
Det var bare en løsning på problemet. “Omvend deg og gjør de første gjerninger”, sier Jesus (vers 5).

Ordet vi vanligvis taler om til uomvendte – “OMVEND DERE” – er det samme ordet som Jesus talte til menigheten. “Før dere ber andre om å vende om fra sine synder, må dere vende om fra deres egen synd, som er at dere har forlatt den første kjærlighet”, sier han til dem. De må angre på at de har forlatt den første kjærlighet.

“Gjør de første gjerninger,” sier Jesus (vers 5). Hvis ikke deres arbeid sprang ut av kjærlighet, var all deres aktivitet av null verdi for Ham. Deres gjerninger var da tre, høy og strå, og egnet seg bare til å bli brent.

Det er motivet bak hver gjerning som gir den verdi. Motivet bak din utholdenhet, ditt strev og din renhet avgjør om de er akseptable eller ikke for Jesus. Den dagen vi står foran Herren, vil vi oppdage at spørsmålet “HVORFOR?” er mye viktigere enn spørsmålet “HVA?” Hvorfor vi gjorde det vi gjorde vil være testspørsmålet som Gud bruker til å vurdere våre handlinger. Det må vi aldri glemme.

Alt det som ikke springer ut av kjærlighet til Herren er døde gjerninger.
Husk at vi er befalt å omvende oss fra døde gjerninger. Hebreerbrevet 6:1 forteller at dette er en del av grunnlaget for å gå videre mot fullkommenhet i våre liv.

Hvis ikke budbæreren og menigheten omvender seg, sier Jesus at han vil flytte lysestaken bort fra dem. Det betyr at han ikke lenger vil se på dem som en av sine menigheter på jorden. De kan gjerne fortsette sine møter og stevner, og antallet vil kanskje fortsette å øke. Men i forhold til Jesus vil menigheten være død og ikke-eksisterende, uten salvelsen fra Den hellige Ånd og uten hans nåde.

Så alvorlig er det å miste den første kjærlighet.

Nikolaittenes hierarki
Jesus roser deretter budbæreren fordi han hater nikolaittenes gjerninger som Jesus også hater (vers 6).

Det er ikke noe skriftsted i Bibelen som sier oss noe om hvem nikolaittene var eller hva de gjorde, så vi kan ikke være sikre på hvilke gjerninger Jesus refererte til. På gresk betyr nikolaittene “de som beseirer folk”.

Hvis det var det Jesus mente, ville det referere til de som prøver å herske over menigheten (1. Peter 5:3) – eldste som oppfører seg som konger og ikke som tjenere. Slike eldste opphøyer seg selv til en separat presteklasse (slik som levittene var i Det gamle testamentet) og hersker over andre troende. Jesus sier at han hater nikolaittenes gjerninger.

I dag er det kristne predikanter som bruker tittelen Reverend (en tittel som bare ble brukt på Gud – Salme 111:9 – KJV) og pastor (som er en gave og ikke en tittel eller en jobb – Efeserne 4:11) osv., for å opphøye seg selv over andre og over menigheten.

Men det er ikke bare med titler predikanter prøver å herske over folk. Det er mange som bare kaller seg selv «brødre» som dominerer sine medtroende med sin sjelskraft (dominerende personlighet), økonomiske kapasitet og åndelige gaver.

Alt dette er ”nikolaittisme” og det er kvalmende for Gud.

I India ser vi det sørgelige syn at en mengde kristne menigheter og organisasjoner er styrt av vestlige herrer gjennom deres pengemakt. Ved at de står økonomisk i gjeld, og på grunn av de forpliktelser de har fått ved å bli invitert til vestlige land, har mange indiske kristne endt opp som slaver av “den hvite mann”. Å underordne seg slik slavisk er en del av “nikolaittenes gjerninger” og det er en vederstyggelighet i Guds øyne.

La oss se på en annen del av nikolaittenes gjerninger. Den romersk katolske kirke lærer at Maria er bindeleddet mellom Jesus og mennesket. Videre oppfører prestene seg som bindeleddet mellom katolikkene og Maria!! Men denne ubibelske mellommanns-holdningen kan bli praktisert like flittig av protestantiske pastorer som av katolske prester!

Hvis en pastor “finner Guds vilje” for en i flokken sin, enten når det gjelder jobb eller ekteskap eller hva som helst annet, handler han som et nikolaitt-bindeledd. På denne måten vinner prestene og pastorene makt over flokken sin på en måte som Gud hater.

Å gi åndelig råd er en god ting å gjøre. Men “å finne Guds vilje” for et annet lem på Kristi kropp er å frata ham hans personlige forbindelse med Kristus som sitt hode.

I den gamle pakt var det profeter som fant Guds vilje for folket, fordi Den Hellige Ånd enda ikke hadde blitt gitt til enkeltmenneskene. Men nå, i den nye pakt, er det annerledes. Alle kan kjenne Gud personlig (Hebreerne 8:8-12). Jesus ønsker inderlig at ethvert medlem i hans menighet (hans kropp) skal stå i direkte forbindelse med ham som er hodet (Kolosserne 2:18-19). Men nikolaittene hindrer dette.

Menigheten i Efesus hadde lyktes med å stå i mot nikolaittenes gjerninger. De hatet disse, og Jesus roste dem for det, fordi han også hatet disse gjerningene. Han hatet det i det første århundret og han hater det fremdeles.
Hva med deg? Hater du dette onde slik som Jesus hater det? Hvis ikke, ligner du ikke på Jesus, og du kan ikke være hans sanne budbærer. En nikolaitt kan aldri bygge Kristi kropp.

Et kall til de som seirer
Til slutt formaner Den Hellige Ånd de som har øre, til å høre hva Han sier, for budskapet er til ALLE menighetene (vers 7). Ikke alle troende er villige til å adlyde det som Gud sier, for flesteparten ønsker å gå sine egne veier eller ønsker å tilfredsstille andre mennesker. Siden Den Hellige Ånd er klar over dette, fortsetter Han å utfordre enkeltmennesker i menigheten til et seirende liv.

Den Hellige Ånd gir her anerkjennelse til en gruppe av helhjertede og trofaste troende som han kaller “seirende”, midt i en menighet. Disse er det som beseirer synd og verdslighet, og som står trofaste for Herren midt i det åndelige forfallet rundt dem.

På ethvert sted ser Gud etter de som vil forbli tro mot hans standard og som vil kjempe for denne standarden uansett hva det vil koste. I brevene til de syv menighetene ser vi at Jesus først og fremst er interessert i de som seirer. Selv i dag ser han etter dem som seirer på ethvert sted. Han finner dem kanskje ikke i alle menighetene, men han leter etter dem på ethvert sted.

Gud lover dem som seirer en lønn. I dette tilfellet var det sjansen til å få spise av livets tre (vers 7) – privilegiet som Adam mistet. Livets tre er et symbol på det guddommelige liv, den guddommelige natur. Den største lønnen Gud kan gi noe menneske, er å få del i hans natur her på jorden, selv om de fleste troende ikke verdsetter det slik. Men i evighetens klare lys, vil vi oppdage at det virkelig var den største lønn som Gud noen gang har gitt til noe menneske.
5. DEN LIDENDE MENIGHET

“Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende: Jeg vet om din trengsel og din fattigdom – men du er rik – og om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge. Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve, og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke rammes av den annen død» (Åpenbaringen 2:8-11).

Trengsel
Jesus beskriver seg her som den første, den siste og den som har beseiret døden. Når en menighet opplever motstand og forfølgelse, har den behov for å se Jesus som den ene som har kontroll over alt som skjer fra begynnelse til slutt, og som den som har beseiret menneskets største fiende, døden.
Jesus har ikke noe negativt å si på menigheten i Smyrna.

Det var en menighet som opplevde trengsel, fattigdom og baktalelse.
Trengsel er et emne som går igjen i Åpenbaringsboken – og legg merke til at det er de mest trofaste blant Guds barn som møter det, og ikke de som inngår kompromiss. I det første kapitlet i Åpenbaringen ser vi at Johannes måtte gjennom trengsler. Her ser vi også at en trofast menighet gjennomgår det samme. Det er den menigheten som Jesus ikke har noe som helst å utsette på, som blir forfulgt. De verdslige menigheter som gjør kompromiss har det enkelt.

Alt dette står skrevet for å vise oss at trengsler er en del av Guds fullkomne vilje for hans helhjertede barn. Den dagen vi selv opplever den store trengsel, må vi ikke tenke at dette er noe merkelig. Vi må bare gå den samme vei som Guds trofaste barn har gått på gjennom århundrene.

Gud tillater at de beste av hans barn møter trengsler. Det var slik i det første århundre, det har vært slik gjennom to tusen år av menighetens historie, og slik vil det også bli i de siste tider.

Guds beste barn, de mest trofaste blant dem, elitestyrkene i Guds hær, vil være de som blir hans vitner når Antikrist regjerer. Enhver general sender sine beste soldater der hvor kampen er hardest. Herren gjør det samme. Det vil være en stor ære og et stort privilegium å være i denne avdeling.

Gud vil helt sikkert ikke ta de seirende til himmelen på et tidspunkt når han virkelig trenger deres vitnesbyrd på jorda. Han har aldri gjort det og han vil heller aldri gjøre det i framtiden.

Herrens elitestyrker som vil motsette seg Antikrist under den store trengsel, beskrives i Åpenbaringsboken som de som “holder Guds bud og Jesu Kristi vitnesbyrd” (Åpenbaringen 12:17). De vil nekte å bøye seg for Antikrist og å ta dyrets merke. Mange av dem vil derfor måtte lide martyrdøden for sin tro (Åpenbaringen 13:7-8, 15-17). På denne måten vil de bli lagt til de utvalgte martyrene gjennom alle tider, de som “ikke hadde sitt liv kjært, like til døden” (Åpenbaringen 12:11).

Det er ingen av oss som har et medfødt mot til å dø for Jesus. Men hvis Gud har kalt oss til å besegle vårt vitne med vårt blod, kan vi hvile trygt i at han vil gi oss en spesiell nåde til det når den tiden kommer. Det var gjennom en slik ekstra stor nåde at de kristne martyrene gjennom historien møtte døden med fryktløshet. Det som Gud gjorde for dem, vil han gjøre for oss – selv for den svakeste og feigeste blant oss. Det eneste vi må gjøre er å si til han at vi ønsker å være trofaste mot ham uansett hva det måtte koste. Hvis vi er villige, vil han gi oss styrken.

Fattigdom
De hellige i menigheten i Smyrna var fattige. Fattigdom er en annen ting Guds trofaste barn har opplevd gjennom kirkehistorien.

Mange av de hellige i gammel testamentlig tid var rike. Gud hadde gitt dem løfte om jordisk velsignelse som lønn for lydighet, fordi Israel var kalt til å eie et jordisk rike.

Men Jesus innviet en ny pakt og brakte himlenes rike til jorda. Nå er den rikdommen vi er blitt lovet himmelsk, og ikke jordisk. Derfor var både Jesus og alle apostlene fattige.

I dag er det mange forkynnere som sier at rikdom er et tegn på Guds velsignelse. Denne læren ble først oppfunnet av predikanter i Vesten, som brukte den for å rettferdiggjøre at de selv hadde blitt rike på Guds barns tiende! Kristne forretningsfolk tok også imot denne lære med begeistring, for å rettferdiggjøre alt de selv hadde samlet av verdier. Over hele verden har griske predikanter funnet ut at denne behagelige læren passer også dem utmerket!!!

Det faktum at Jesus og apostlene var fattige burde være nok til å overbeise oss om at alle slike predikanter har blitt fullstendig forført av sitt eget begjær.
De troende i Smyrna var trofaste mot Jesus midt i store prøvelser, og de var fattige. På den annen side var de troende i Laodikea fullstendig døde, men materialistisk rike. Hva viser dette? Svaret er så enkelt at alle kan se det.
«Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen… Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg… Og det som er lavt i verden… Og det som ingenting er… for at intet kjød skal rose seg for Gud» (Jakob 2:5; 1. Korinter 1:27-29).

Gud har ikke gjort noen feil når han utvalgte sine barn.

Gud har lovt å stille alle våre behov hvis vi søker hans rike og hans rettferdighet først (Matteus 6:33; Filipperne 4:19).

I våre menigheter i India har vi sett gjentatte ganger hvordan troende som levde i ekstrem fattigdom og var i tung gjeld, er blitt velsignet økonomisk av Gud da de begynte å ære ham med sine liv. Dette er et mirakel i et land som India, hvor det ikke er noe som helst offentlig sosialsystem og hvor det er høy arbeidsløshet og en enorm byråkratisk korrupsjon. Men vi har også sett at slike troende ikke nødvendigvis har blitt velstående, men at Gud har stilt deres behov. Han har ikke gjort dem rike.

Vi har også sett at når troende har jaget etter velstand, har de ødelagt seg selv åndelig sett (1. Timoteus 6:9-10).

Hva bør en troende gjøre hvis han allerede er rik – som et resultat av arv eller av andre grunner? Han må lyde Guds ord: 1. Bli klar over at ALT hva han eier tilhører Gud (studer følgende v.: 1. Korinter 10:26; 1. Korinter 4:7; Lukas 14:33 og Johannes 17:10). 2. Vær lydig mot Guds bud om å bruke velstanden på å spre evangeliet, og på den måten søke hans rike først med sine penger («bruk pengene dine til få venner for evigheten» – Lukas 16:9 – parafrert). 3. Adlyd Guds bud om å dele din velstand med andre troende som er i nød (1. Timoteus 6:17-19).

Hvis han følger disse tre punktene vil han ikke forbli rik. Men han vil bli en åndelig mann, for Gud lønner oss åndelig sett nøyaktig etter vår trofasthet i det jordiske (Lukas 16:11). Det er mange som er åndelig fattige fordi de ikke har vært trofaste med «den urettferdige mammon» som Gud gav dem og som han testet dem med.

I Det nye testamentet har ikke Gud lovt oss materiell velstand. Men han sa til menigheten i Smyrna «… men du er rik» (vers 9). De var rike i Guds øyne fordi de hadde vært trofaste i trengslene og på den måten fått del i guddommelig natur. Det er de sanne evige rikdommer som Gud gir oss i den nye pakt.

Baktalelse
Menigheten i Smyrna ble spottet av «de som sa de var jøder og ikke var det» (vers 9).

Baktalelse er en annen ting alle Guds trofaste barn vil møte. Legg merke til at baktalelsen og motstanden de opplevde kom fra dem som kalte seg selv Guds folk – «om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge» (vers 9).

Disse jødene var religiøse jøder som studerte sine Bibel (1. Mosebok til Malaki). Likevel kalte Jesus dem «Satans synagoge», fordi de var hyklere. Derfor forfulgte de Jesu sanne disipler.

Mange synagoger som ble startet av gudfryktige jøder har over tid forfalt og blitt til en Satans synagoge. På samme måte er det mange kristne menigheter som ble startet av gudfryktige troende, som i dag, i Guds øyne, har endt opp som «en Satans menighet».

Motstanden Jesu sanne disipler møter i dag, kommer ikke bare fra hedenske religioner (som er forståelig), men også fra «slike som sier de er kristne, men ikke er det, men er en Satans menighet».

Hvis vi sier i dag at en såkalt kristen «menighet» er en «Satans menighet», vil mange beskylde oss for ikke å være som Jesus. Men de har glemt at Jesus selv irettesatte Peter og sa: «Vik bak meg Satan» (Matteus 16:23); og at det var Jesus selv som kalte disse gruppene med religiøse mennesker for en «Satans synagoge». Jesus ville ha brukt nøyaktig det samme sterke språket i dag hvis han måtte ha irettesatt «menigheter» som hadde glidd bort fra sitt kall.

Jesus advarte sine disipler: «De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse. Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg.» (Johannes 16:2-3).

Det som han sa at folk i synagogen skulle gjøre mot dem, det gjorde også «menighetene» senere. I middelalderen ble de gudfryktige disiplene av Jesus drept i den romersk-katolske inkvisisjonen.

Hatet mot Jesu disipler vil nå sitt høydepunkt under Antikrist og den babylonske «verdensmenighet». Vi må være klar til å møte det når det kommer. Derfor må vi ikke være redde når vi i dag møter litt baktalelse og motstand fra såkalte kristne.

Vi må ikke være redd for å bli baktalt – selv Jesus ble baktalt og snakket stygt om. Han ble kalt en fråtser, falsk lærer, en blasfemiker, en gal mann, en demonbesatt mann og en som hadde Satans makt (Lukas 7:34, Johannes 7:12, Matteus 26:65, Markus 3:21-22, Johannes 8:48).

Han sa til sine disipler: «En disippel står ikke over sin mester, heller ikke står en tjener over sin herre. Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og for tjeneren å bli som sin herre. Har de kalt husherren Be’elsebul, hvor meget mer da hans husfolk!» (Matteus 10:24-25).

Peter formaner oss ved å si: «La deres ferd blant hedningene være god, så at de, skjønt de baktaler dere som ugjerningsmenn, likevel må prise Gud på den dag når han besøker dem, fordi de ser de gode gjerninger dere gjør.» (1. Peter 2:12).

Guds løfte til oss er: «Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt. Dette er arven til Herrens tjenere, den rett de får av meg, sier Herren» (Jesaja 54:17). Så vi trenger ikke frykte for baktalelse. Jesus selv vil bevise vår uskyld i rett tid. Inntil da kan vi bare være rolige og overse alt det de ugudelige sier om oss.

Frihet fra frykt
Deretter ber Jesus menigheten i Smyrna om ikke å frykte (vers 10). «Vær ikke redd», var noe Jesus sa ofte da han var her på jorda. De samme ordene sier han nå til en menighet som lider for hans navns skyld. Kanskje er dette ordet vi mest trenger å høre i disse dager.

Det er en frykts ånd over hele verden i dag, og den tar mer og mer tak i menneskene. Jesus forutsa at slik ville det bli i de siste dager (Lukas 21:26), men han sa også til disiplene sine at de ikke skulle bli grepet av denne fryktens ånd. Det er trist at de fleste troende ikke er fri fra denne ånd. Mange troende er slaver av frykt for hva som skal skje i framtiden, frykt for mennesker, frykt for sykdom, frykt for døden og mange andre forskjellige typer frykt.

Frykt er et av Satans hovedvåpen. Han bruker det til å slavebinde mange troende. Det er frykts ånd som hindrer mange troende å vitne frimodig om Jesus på møtene i menigheten og på arbeidsplassen. Mange troende forveksler beskjedenhet med ydmykhet, og slik lurer Satan dem.

Det var frykt som hindret Peter å vitne om Jesus til tjenestejenta som stilte ham spørsmål i palasset til ypperstepresten. Men da Peter ble døpt i Den Hellige Ånd på pinsefestens dag, forsvant all denne frykten. Da kunne han vitne frimodig til alle om Jesus.

Ved en senere anledning, da både Peter og de andre apostlene ble fristet til å bli redde igjen, ba de og de ble igjen fylt med Den hellige Ånd og frykts ånd ble nok en gang drevet ut av dem (Apostlenes gjerninger 4:31).

Dette er altså løsningen: Vi må bli fylt med Den hellige Ånd igjen og igjen.
Gud vil ikke at du skal være slave av frykts ånd som hindrer deg fra å åpne munnen og være et vitne for Jesus for venner, slektninger og kollegaer. Han ønsker å fylle deg med sin Hellige Ånd og å gjøre deg frimodig. Det eneste du må gjøre er å erkjenne at du er en feiging og så be Gud om å fylle deg med sin Ånd slik at du kan bli hans frimodige vitne. De som hungrer og tørster vil han fylle.

Vi vil bli fristet til å frykte langt mer i tiden som kommer. Så la oss bruke enhver anledning til å beseire frykt av ethvert slag.

Å lide etter Guds vilje
Gud holder ikke sine trofaste barn borte fra lidelse, for han vet at det er nødvendig for vår åndelige vekst. Menigheten i Smyrna ble heller ikke spart for lidelse. Men Jesus oppmuntret dem ved å si: «Frykt ikke for det du skal lide» (vers 10).

Jesus advarte dem og fortalte at Satan ville kaste noen av dem i fengsel. Gud har gitt Satan makt til å kaste troende i fengsel på urettferdig grunnlag, men vi må huske at Satan ikke kan gjøre oss noe uten først å få tillatelse fra Gud. Selv om vi skulle bli kastet i fengsel, vil det bare være for å prøve oss (v.10). Selv fengselsopphold bruker Gud til å oppfylle sine hensikter.

Paulus sier: «Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg [arrestasjon og fengselsopphold], heller har ført til framgang for evangeliet» (Filipperne 1:12-14). Gud brukte Paulus sitt fengelsesopphold til å tjene flere hensikter: (1) til å helliggjøre Paulus; (2) til å omvende flere fengsels-betjenter; (3) til å gi Paulus mulighet til å skrive brev; og (4) til å oppmuntre mange andre troende til å forkynne uten frykt.

Gud er virkelig i stand til å vende alt Satan prøver seg på (inkludert fengsling) på en slik måte at det tjener til å fullføre den guddommelige hensikt (Romerne 8:28; Salme 76:10).

Hvor lenge vi skal sitte i fengsel avgjøres også av Jesus. «Dere vil ha trengsel i 10 dager», sier Herren (vers 10). Det er vår himmelske Far som bestemmer hvor lenge hans barn skal ha trengsel.

Selv under den store trengsel, sier Jesus, vil trengselsperioden bli forkortet «for de utvalgtes skyld» (Matteus 24:22). Gud ble minnet på Noa under vannflommen (1. Mosebok 8:1), og han vil ikke glemme sine utvalgte på jorden når de er midt i den store trengsel. «Så glemmer ikke jeg deg… i begge mine hender har jeg tegnet deg», sier han i sitt ord (Jesaia 49:15-16).
Det er en stor trøst for oss å vite dette. Og vi må huske det i tiden som kommer, når vi må lide for Jesu skyld. Han vil aldri tillate at vi blir prøvd over evne. Han har fingeren på kontrollknappen og vil skru av presset (som vi møter) når tiden er inne.

«Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone», er Jesu formaning (vers 10). Vi må om nødvendig være villige til å dø for å være tro mot Jesus. Følg ikke eksemplet til de troende som slår av på sitt vitnesbyrd bare for litt jordisk vinning, som ære, forfremmelse eller penger osv. Hvordan vil slike troende klare å stå trofaste for Herren den dagen vi ikke engang får lov til å kjøpe den maten vi trenger uten å ha dyrets merke (Åpenbaringen 13:16-17)? Det er ganske sikkert at slike «troende» vil akseptere «dyrets merke» for å overleve.
Husk at livets krone er en langt større lønn enn noen jordisk ære og mye større enn selve det fysiske livet!

Jesus vet at ikke alle har øre til å høre et slikt budskap. Derfor kaller han de som har øre til å høre.

De som seirer vil ikke bli rammet av den annen død (vers 11). Den annen død er en evig død – å bli kastet bort fra Guds nærhet for all evighet, inn i ildsjøen. Det er viktig å merke seg at løftet om å unngå den annen død bare er gitt til de som seirer. Derfor er det så viktig å seire over synden – for døden er syndens sluttresultat (som Jakob 1:15 tydeliggjør).

Åndens grunnleggende budskap gjennom hele Det nye testamentet er at vi skal seire over synden i alle former.

6. DEN VERDSLIGE MENIGHETEN

“Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier han som har det tveeggede skarpe sverd: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Og du holder fast ved mitt navn. Du fornektet ikke min tro, heller ikke i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos dere, der hvor Satan bor. Men jeg har noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn – å ete avgudsoffer og drive hor. Slik har også du noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære. Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det» (Åpenbaringen 2:12-17)

Lyset i mørket
Jesus beskriver her seg selv som den som har Åndens toeggede sverd – Guds levende og kraftige ord (vers 12, Efeserne 6:17). Det var med dette sverdet Jesus beseiret Satan i fristelsene i ørkenen. Det samme sverdet går også i dag ut av hans munn. Vi trenger dette sverdet i dag på samme måte i vår kamp mot Satan.

Pergamum var en så ond by at Jesus sa at Satan hadde sitt jordiske hovedkvarter der. Dette er nevnt i vers 13. Og midt i denne byen hadde Gud plassert sin menighet.

Jesus sier til dem: ”Jeg vet hvor du bor”. Han vet nøyaktig hvor vi bor og i hvilke forhold vi lever under. Og han kan bevare oss rene og triumferende, selv om Satan har sin jordiske trone akkurat der vi bor. Med Åndens sverd kan vi også seire.

Det er ingen lamper som klager over at det er for mørkt for dem til å lyse. En lampe skinner uavhengig av omgivelsene. Den er kun avhengig av hvor mye olje den har.

Slik er det også med en lokal menighet. Kan hende omgivelsene er onde. Kanskje Satan har sin trone i samme byen. Men hvis menigheten er fylt med olje fra Den Hellige Ånd, vil den lyse klart. Jo mørkere omgivelsene er, jo sterkere vil den skinne i sine omgivelser! Det er om natten stjernene synes og ikke om dagen.

Jesus roser denne menigheten for å ha holdt fast på hans navn og ikke fornektet troen, selv under forfølgelser. Han nevner spesielt Antipas, som var et trofast vitne, en som ofret livet sitt for troen.

Antipas var en som sto for Guds sannhet, selv om han måtte stå alene. Han fulgte sin overbevisning og prøvde ikke å tilfredsstille mennesker. De som kjenner Gud behøver ikke se på andre troende for å finne ut hvor mange som tror det samme som de selv. Om det skulle være nødvendig, er de villige til å stå for Gud alene, med hele verden mot seg. Antipas var en slik mann. Og som et resultat av det ble han drept.

Hvis han hadde prøvd å gjøre mennesker til lags, ville livet hans kunne bli spart. Han ble drept fordi han ikke ville gå på kompromiss med Guds klare sannhet. Folk kalte ham sannsynligvis trangsynt, steil, vanskelig å omgås og gal. Men det forandret ikke saken for han. Han fortsatte bare å være tro mot sin Gud og stå imot all synd, verdslighet, kompromiss, ulydighet mot Guds ord og Satan. Han var en mann som var en fare for Satans rike.

Kanskje var det fordi Antipas bodde i Pergamum at Satan valgte å sette sin trone der. Han måtte ha vært litt av en mann hvis selv Satan fryktet ham!
Gud trenger slike folk som Antipas også i dag, over hele verden. Tiden kommer snart da vi må betale en pris for vår tro. Hele den Babylonske kristendommen rundt oss vil inngå kompromiss og bøye seg for Antikrist. Vil vi stå trofaste den dagen slik som Antipas? Eller vil vi bøye kne for Satan for å redde livet? Er vi overbevist om at det er verdt å miste livet for Guds sannhet?

I dag prøver Gud oss med små prøver. Det er bare når vi er tro i disse små tingene at vi kan være tro i større prøver som vil komme i framtiden. Satan må se på deg som en fare for sitt rike, slik at han flytter tronen sin dit du bor.

Tilbakegang etter Antipas døde
Det som er trist er at menigheten i Pergamum tapte åndelig sett etter at Antipas døde. Det er sannsynlig at Antipas var budbæreren i den menigheten da han levde. Etter at han døde var det andre som tok over, og det gikk nedover med menigheten. Dette er den triste historien til mange menigheter…
Etter at Paulus forlot Efesus, sa han til de eldste der at han visste at menigheten ville inngå kompromiss og det ville gå nedover med dem etter hans bortgang (Apostlenes gjerninger 20:28-31). Så lenge Paulus var der, kjempet han mot verdslighet og synd og holdt antikrists ånd unna. Men det var ingen andre i Efesus som var sterke nok til å gjøre det etter at Paulus hadde reist. Og slik kom ulvene inn blant flokken og spredte sauene, mens de eldste sto og så på!

Satan forandret taktikk i Pergamum etter at Antipas ble drept. Det at Satan har tronen sin i en by vil ikke si at han alltid angriper menigheten med forfølgelser.

I Bibelen blir Satan ikke bare beskrevet som en brølende løve (1. Peter 5:8), men også som en listig slange som gjør seg om til en lysets engel (Åpenbaringen 12:9, 2. Korinter 11:14). Gjennom århundrene har han oppdaget at han lykkes langt bedre i å ødelegge menigheten med verdslighet innenfra enn gjennom forfølgelse utenfra.

Dette gjorde han til slutt med menigheten i Pergamum gjennom ”Bileamismen” – og på den måten lykkes han der han ikke hadde lykkes gjennom forfølgelse!

Bileams lære
Jesus sier til menigheten: “Du har noen som holder fast ved Bileams lære” (vers 14). Bileam var leid inn av kong Balak for å forbanne israelittene. Han var den første ”innleide predikanten” vi leser om i Bibelen.

I dag flyter kristendommen over av disse som får betalt for å tale, de som hovedsakelig preker for å ha et levebrød. Gud er i mot de som gjør det, de som ser ut som om de er hyrder for Guds flokk, men som bare er interessert i å flå sauene.

Bileam gikk ikke første gangen Balak ba ham om det, fordi Gud tydelig hadde sagt at han ikke skulle gjøre det. Men da Balak tilbød en høyere pris og mye ære, ”da søkte Bileam Guds vilje på nytt” – på samme måte som mange gjør i dag i lignende forhold!! Gud tillot Bileam å gå etter penger og ved det ødelegge seg selv. Og Gud tillater mange kristne predikanter å følge i Bileams fotspor og å ende opp der han gjorde.

Da Bileam forsto at han ikke kunne forbanne Israel, foreslo han for Balak at de kunne ødelegge Israel ved å friste dem til umoral og avgudsdyrkelse (4 Mosebok 24 og 25). Og slik lykkes Bileam å få Gud til å straffe dem.
På samme måte hadde Satan suksess i Pergamum. Han visste at han ikke kunne beseire menigheten før den på en eller annen måte ble verdslig. Derfor ødela han menigheten innenfra. På den måten ble menigheten et kraftløst vitne for ham og også ineffektiv i kampen mot Satan.

”Hvis du ikke kan beseire dem, så gå sammen med dem”, har vært Satans motto i forbindelse med menigheten. På denne måten har han lykkes i å ødelegge det vitnet mange menigheter skulle ha vært gjennom to tusen år.
Avgudsdyrkelse og umoral var de to syndene Gud oftest fordømte i Det gamle testamentet. Det er de to samme syndene han fordømmer også i dag. I henhold til den nye pakts standard er det avgudsdyrkelse å være grådig, å tilbe penger eller sitt yrke eller noe som helst av det jordiske. Og å se på en kvinne for å begjære henne, er umoral. Å sammenligne de mindre bra sidene hos din kone med en annen manns kone, er å begjære enn annen manns hustru. Også dette er umoral.

Hvis ikke denne nye pakts standard blir forkynt regelmessig i en menighet, vil skjult avgudsdyrkelse og umoral snart råde blant medlemmene og menigheten vil snart bli lik den i Pergamum.

Det er trist at budbæreren i menigheten i Pergamun bare så på at menigheten ble verdslig uten å gjøre noe som helst med det. På samme måte er det i dag. Mange eldste har ikke kraft til å stå i mot den verdsligheten som har kommet som en flodbølge inn i menighetene deres.

Budbæreren i Pergamum hadde ikke selv gitt seg over til Bileams lære. Det var bare ”noen” i Pergamum som hadde blitt et offer for den. Men budbæreren hadde ansvar, fordi han ikke hadde irettesatt den verdsligheten som trengte inn i menigheten. Det er der hans feil lå.

Grunnen for dette må være at han i sine egne tanker ikke hadde dømt slik verdslighet strengt. Vi kan bare ha autoritet i menigheten over de ting vi har korsfestet i eget kjød. Det er når vi tar synd og verdslighet lett i våre egne liv at vi blir tolerante overfor dette hos andre i menigheten. Det som kan se ut som en ”barmhjertig” holdning hos en eldste, mot en verdslig person i menigheten, skyldes vanligvis at det er verdslighet i hjertet til den eldste som han ikke har dømt hos seg selv.

Budbæreren i Pergamum var så slapp overfor verdslig forkynnelse at han til og med tillot at nikolaittenes lære hadde grobunn i hans menighet (vers 15). Denne ble forkynt som en lære av noen i menigheten i Pergamum! Og budbæreren gjorde ikke noe med det. Det var noe som Jesus også hadde imot dem.

Jesus advarer ham og menigheten og ber dem omvende seg. Hvis de ikke gjør det, sier han at han vil dømme dem med sitt munns sverd (vers 16). Det er ved sitt ord at Gud dømmer oss. Jesus sa at vi vil alle vil bli dømt av det ord han har talt til oss (Johannes 12:48). Livene våre vil bli sammenlignet med de Guds ord vi har hørt, og vi vil bli dømt etter dem.

Kallet til de som seirer
Den som seirer vil bli gitt av den skjulte manna, og få en hvit sten hvor det vil bli skrevet et nytt navn (vers 17).

I Det gamle testamentet ble Moses bedt om å spare noe av den mannaen som falt fra himmelen og legge den i arken, i det aller helligste i tabernakelet (2. Mosebok 16:33, 34). Mens mannaen som israelittene oppbevarte i teltene ble dårlig etter 24 timer, holdt den “skjulte mannaen” seg fersk i alle de 40 årene israelittene gikk omkring i ørkenen. Slik er Guds kraft til stede i det aller helligste, for å holde oss levende, hvis vi lever kontinuerlig for hans ansikt.
Det er bare mulig å komme inn i det aller helligste gjennom kjødets forheng (Hebreerne 10:20). Denne veien er det Jesus innviet for oss gjennom sitt kjød. Hvis vi vandrer på denne nye og levende veien, kan vi motta den skjulte manna som Gud gir oss – åpenbaring av hans ord og samfunn med ham. Og livene våre vil alltid bære den friske duften av Gud.

Den skjulte steinen som de seirendes navn er skrevet på (vers 17) er et bilde på et intimt samfunn med Jesus, slikt som en brud har med sin brudgom. Dette er det åndelige motstykke til en forlovelsesring (med en dyr stein og navnet inngravert i den) som verdslige menn gir til sine forlovede.

Brudgommen kaller bruden sin med et intimt navn som ingen andre kjenner (vers 17). Brudens intime forhold til brudgommen er lovet som lønn til alle som seirer.

En gjennomsnittkristen har en tørr og kjedelig forbindelse med Jesus, fordi de ikke har et radikalt hat til synd og verdslighet. Men den som seirer i sannhet kommer inn i et levende samfunn med Jesus, slik som en brud har med en brudgom hun er dypt forelsket i. Det er et slikt forhold som er beskrevet i Salomos høysang – og bare de som seirer kan til fulle forstå og oppleve realiteten av dette.

7. SKJØGEMENIGHETEN

“Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildslue og føtter som skinnende kobber: Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første. Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. Jeg gav henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv. Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som driver hor med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger. Men dere andre i Tyatira, alle de som ikke har denne lære og ikke kjenner Satans dybder, som de sier – til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene. Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far. Og jeg vil gi ham morgenstjernen. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!” (Åp. 2:18-29)

En falsk profetinne
Jesus sier her at han har øyne som ildsluer (vers 18). Han ser de skjulte tankene og motivene i hjertet – og derfor dømmer han ikke som mennesker dømmer, som bare ser det ytre. Føttene hans er som skinnende bronse, som betyr at han tror på streng dom over synden. Dersom det er et klart budskap fra Golgatas kors så er det dette: Gud hater synden og vil dømme den strengt samme hvor den blir funnet.

Herren Jesus kjente gjerningene, kjærligheten, troen og utholdenheten hos budbæreren og menigheten i Tyatira. Han la merke til at kvantiteten på gjerningene hadde økt temmelig mye (vers 19), men kvaliteten var det gått nedover med. Kompromiss og verdslighet hadde sneket seg inn i menigheten.
Kompromisset snek seg inn fordi budbæreren hadde tillatt en kvinne (kalt symbolsk for ”Jesabel”) å påvirke menigheten på en ond, verdslig måte (vers 20). Hun hadde gitt seg ut for å være en profetinne, og budbæreren i menigheten hadde blitt bedratt.

Selv om Jesus har gitt menigheten profeter, har han ikke gitt profetinner (se Ef. 4:11-12). Kvinner kan bli salvet med Den Hellige Ånd til å tale profetisk på møter i menighetene (Ap. gj. 2:17; 1. Korinter 11:5). Døtrene til Filip er et eksempel på dette (Ap. gj. 21:9) (eng. overs.). Menn og kvinner kan tale profetisk – det betyr å dele Guds ord til oppmuntring og oppbyggelse. (1. Kor. 14:3). Alle troende er oppmuntret til å søke denne gaven (1. Kor. 14:1; Ap. gj. 2:18). Men det er forskjell på det å tale profetisk og å være profet. Jesus utnevnte aldri en kvinne til å være profetinne i den nye pakt, fordi Gud aldri så for seg at en kvinne skulle ha autoritet over en mann.

Det var profetinner i den gamle pakt. Det står om fire av dem i Bibelen, med Anna som den siste (Luk. 2:36). De talte alle Guds ord med autoritet. Debora er et annet eksempel på en slik profetinne (Dom. 4). Men i den nye pakt har Gud gitt all autoritet i menigheten til menn.

Paulus gir oss to forklaringer på hvorfor Gud ikke tillater en kvinne å utøve autoritet over mennene i menigheten: (1) Hun ble skapt etter mannen – for å være hans hjelper; (2) Hun ble først forført av Satan (1. Tim. 2:12-14).
En kvinne har lettere enn menn for å bli forført av Satan. Det er årsaken til at Jesus heller ikke har satt noen kvinner til å være lærere i menigheten. Men Jesabel kalte seg selv en profetinne, og budbæreren i Tyatira var så svak og ynkelig at han ikke kunne få henne til å være stille.

Hvis en mann, som egentlig skulle vært hode i sitt hjem, er svak og uten tak i, vil kona hans ta over ledelsen av hjemmet. Slik vil det også være i en menighet. Når mektig kvinner ser at de eldste i en menighet er svake, vil de begynne å hevde seg selv i menigheten.

Guds ord formaner oss til ”å være mandige” (1. Kor. 16:13). Det er stort behov for den formaningen, for det er mange eldste i dag som det er lite tak i, spesielt når det kommer til det å få en innflytelsesrik kvinne til å tie stille! De er som kong Akab, som var så redd for kona si, Jesabel, at han tillot henne å gjøre som hun ville i hans kongerike – så langt som å myrde uskyldige, gudfryktige mennesker (1. Kong. 21). Det var bare i navnet Akab var Israels leder. I virkeligheten var det Jesabel som var regjeringssjef. Mange eldste i menigheter fungerer akkurat som Akab!

Men Elias var en fryktløs Guds mann som sto i mot alle Jesabels falske profeter og slo dem ned til siste mann (1. Kong. 18:40). Derfor hatet Jesabal profeten Elias. Og derfor var hun redd for ham. Det var syv tusen av Israels folk som på den tiden ikke hadde bøyd kne for Jesabels avguder. Gud selv sa det (1. Kong. 19:18). Men Jesabel fryktet ikke noen av dem. Hun fryktet bare Elias. Hun visste at disse 7000 var redd henne, selv om de ikke bøyde seg for hennes avguder.

En “Passabel“ i dag er ikke redd for 99,9 prosent av de troende, fordi hun vet at disse troende ikke kan stoppe henne, selv om de ikke er enige med henne. “Jesabel“ er bare redd for “Eliaser“. Og “Eliaser“ er sjeldne i kristenheten i dag. “Jesabellene»“ av i dag hater de eldste som er lik Elias og elsker de som er lik Akab. Med hensyn til dette er de eldste i enhver menighet enten en Elias eller en Akab.

Kona til den eldste
Det greske ordet som her er oversatt med “kvinne” kan også bli oversatt med “kone”. Det vil da bety at Jesabel var kona til budbæreren i menigheten. Dette ville sikkert gjort situasjonen mye vanskeligere for budbæreren.

Hvis budbæreren hadde vært en sann Jesu disippel, og hadde lært å ”hate” kona si (slik som Jesus lærte disiplene å gjøre – Luk. 14:26), hadde det overhodet ikke blitt noe problem. Men det er tydelig at han elsket kona si mer enn han elsket Jesus og menigheten, og at han ikke ønsket å fornærme henne. Derfor lot han henne få viljen sin i menigheten. På denne måten ble menigheten i Tyatira ødelagt. Og på samme måte blir mange menigheter ødelagt i dag.

Mange menigheter er ødelagt av en “Jesabel“, som ofte er kona til en svak, kraftløs eldste. En slik kone vil for eksempel prøve å gjøre seg gjeldende på møtene i menigheten ved å tale i tunger ofte, eller ved å tolke sine egne ”tunger”, gjennom lange bønner eller på andre dårlige, ubibelske måter. Hun prøver kanskje også å forandre det de eldste har bestemt ved å påvirke sin mann hjemme. Etter at han har blitt “hjernevasket“ av kona si går han på neste eldstemøte og uttrykker sitt nye syn!! Slik kan en skjult “Jesabel“ utøve makt i menigheten!

I andre tilfeller kan Jesabel være en kvinne som har oppnådd innflytelse over en av de eldste på en sjelisk måte. Det er noen eldste som har koner med en slik mektig personlighet og med en slik sjelskraft at andre menn i menigheten (inkludert de eldste) er redd for å gjøre noe hun ikke liker. I noen tilfeller er til og med hennes egen mann redd for henne. Det vil være umulig å bygge Kristi legeme på noe sted, hvis de eldste i menigheten tillater en kvinne å ha makt over dem på noen som helst måte.

Kona til en eldste må være et eksempel med ”en stille og saktmodig ånd”, og hun må være ekstra nøye med å skjule seg selv til enhver tid. Hun må ikke være en assistentpastor, sangleder eller assistentadministrator (som mange kvinner er), men en skjult hjelper for sin mann og ikke en som forsøker å styre menigheten bak kulissene. Priset være Gud så finnes det også slike koner, som er ekte hjelpere for sine menn i deres oppgave som eldste. De er til hjelp fordi de er klar over sine begrensninger som kvinne. Velsignet være en eldste som har en slik kone.

Alle eldste må holde øye med de kvinner som på noen som helst måte prøver å gjøre seg gjeldende i menigheten. Hun vil temmelig sikkert ha Jesabels ånd. Hvis hun får frie tøyler, vil hun helt sikkert bli en agent for Satan til å ødelegge menigheten sakte, men sikkert.

Det ”hor” som det er talt om her (vers 20) er tydeligvis åndelig – fordi en rettferdig Gud umulig kan straffe et uskyldig barn som er født i hor. Åndelig hor er mye farligere enn fysisk hor, fordi det er vanskeligere å gjenkjenne det. Religiøst hor er et resultat av undervisningen om falsk nåde som leder troende til å ta lett på synd. Ulydighet mot Gud i små ting og mangel på trofasthet i små ting blir glattet over. Det er en slik lære som bygger Babylon, skjøgemenigheten. Og det er det Jesus fordømmer her.

Tid til å omvende seg
Jesus gav Jesabel tid til å omvende seg (vers 21). Selv Jesabeler får tid til å omvende seg. Slik er Guds barmhjertighet. Men Gud satte også en tidsbegrensning for henne. Hvis hun ikke omvendte seg innen en viss tid, ville hun bli dømt. Ikke bare Jesabel, men alle som bedrev hor med henne, og hennes barn (vers 20, 23), ville også bli drept. Guds tålmodighet med syndere og hyklere er ikke ubegrenset.

Jesabels partnere i sitt åndelige hor var de som underviste denne falske læren sammen med henne. Hennes ”barn” var de halv-omvendte hybridene som var produktet av denne læren om falsk nåde. ”Barna” innbilte seg at de var omvendte uten først å ha omvendt seg fra synden. De innbilte seg at etter de var ”omvendte” var det ikke så nøye om de levde etter sitt kjøds lyster.
Folk i verden som lever i synd dømmer ikke Gud så raskt, men de som kommer til menigheten, og likevel tar overfladisk på synden, vil bli dømt strengere og raskere. Guds dom over Ananias og Safira og de som syndet i Korint (1. Kor. 11:29-30) er eksempler på Guds strenghet mot de som tar lett på Jesu navn.

Jesus fortsetter videre med å si at han vil gi enhver igjen etter hans gjerninger (vers 23). Det er for å arrestere den falske læren som ble forkynt i Tyatira, at “våre gjerninger ikke betyr noe, hvis vi bare tror”. Våre gjerninger har betydning.

Guds ord sier: «For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.” (2. Kor. 5:10)

«For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø” (Rom. 8:13).
Jesus sa at han ville kaste synderne i Tyatira ut i “stor trengsel” (vers 23). Det står om to typer trengsler i Det nye testamentet, og vi leser om begge typene i Åpenbaringsboken: (1) Den som kommer fra mennesker i form av forfølgelse av Jesu disipler – (de fleste henvisninger i Det nye testamentet er til denne typen trengsler); (2) Den som kommer fra Gud i form av dommen ”over ethvert menneske som gjør det onde” – (Rom. 2:9 og Åp. 2:22 er de to eneste henvisningene til denne type trengsel).

Gud truet med å kaste de uomvendte synderne i Tyatira ut i stor trengsel. Men her kan det ikke være ment Den store trengsel som vil komme når Antikrist kommer – for det ligger fortsatt en gang i framtiden. De om syndet i Tyatira er allerede døde. Så Jesus må ha ment den dommen som Gud lar komme over syndere og hyklere.

Satans dybder
Men det var noen i Tyatira som ikke var enige med Jesabel eller med hennes lære. Til disse sier Jesus at han ikke vil legge noen annen byrde på dem (vers 24). De hadde styrt unna “Satans dybder”, fordi salvelsen i dem hadde sagt at noe var galt med denne falske nåden som Jesabel forkynte; og de hadde lyttet til salvelsen (1. Joh. 2:27). Legg merke til at Jesus kaller denne læren om falsk nåde for “Satans dybder”. Falsk nåde er en av Satans mesterverk, som han har brukt til å bedra det meste av kristenheten. Det er passende å kalle det en av ”Satans dypere sannheter”.

En lære er som et frø. Det blir synlig om et frø er godt eller dårlig når frukten kommer fram. Mange kristne analyserer forskjellige typer frø (lærer) under deres teologiske mikroskop og slår fast at noen er gode og andre er dårlige. Men dette er ikke måten man finner ut av kvaliteten på et frø. Det er bedre å så frøet og se hva slags frukt det produserer.

Enhver lære om ”nåde” som tar bort frykten for å synde er helt sikkert en falsk lære. Hvis en lære gjør at du kan ta lett på synden og be lett om tilgivelse, uten den dype sorg og det voldsomme hat mot synden som sann omvendelse gir, da kan du være sikker på at læren er en av ”Satans dypere sannheter”!

Det er mange troende nå til dags som med munnen kommer med imponerende uttrykk som ”endetidssannheter” og ”kongedømmesannheter” etc. Testen vi kan bruke for å evaluere såkalte “sannheter” er testen som Jesus gav: «Sannheten skal frigjøre dere…..fra synden» (Joh. 8:32-36). En ”sannhet” som ikke setter deg fri fra synden i ditt daglige liv, er ikke en sannhet fra Gud, uansett hvor åndelig den virker på deg. Det er en falsk lære.

En indikasjon på at du har forstått Guds sannhet på riktig måte, vil være at du opplever mer og mer frihet fra alle typer bånd i ditt liv. Den Hellige Ånd er sannhetens ånd og «hvor Herrens Ånd er, der er det frihet» (2. Kor. 3:17)
Jesus formaner de trofaste i Tyatira til å holde fast ved det de har – det er, ”den sanne Guds nåde” (1. Pet. 5:2). Vi trenger å holde fast ved dette, fordi Satan ønsker å rive det fra oss. Vi blir bedt om å holde fast ved det inntil Jesus kommer (vers 25).

Kallet til den som seirer
Jesus beskriver den som seirer som en som tar vare på hans gjerninger inntil enden (vers 26). Jesu gjerninger er hans seire over fristelsene i hans kjøds dager. Den som seirer er den som seirer over fristelsen, slik som Jesus seiret, og som fortsetter i dette inntil enden.

Jesus lover at de som seirer skal regjere over nasjonene en gang i framtiden (vers 26). Det betyr ikke å dominere over andre, slik som vi ser at autoritet bli utøvd i verden i dag. Uttrykket ”Han skal herske over dem” (vers 27) betyr egentlig: ”Han skal være hyrde for dem” (ordet ”herske” her kommer fra et gresk ord som betyr ”å være hyrde”).

Det er denne type autoritet som de som seirer allerede utøver i sine hjem og i menigheten, og en dag vil han lede alle verdens nasjoner slik. Den som dominerer eller hersker over andre i dag, enten det er i familien eller i menigheten, utøver egentlig en satanisk form for autoritet og vil ikke passe til å være hyrde over nasjonene. Alle vi som utøver autoritet – fedre, mødre og eldste – blir testet av Jesus nå.

Jesus bruker deretter dette uttrykket : «På samme måte som jeg har fått autoritet fra min far» (vers 27 eng. overs.). Faderen gav Jesus autoritet først og fremst for å gi evig liv til dem han har utvalgt (Joh. 17:2). Dette er også hensikten med at Jesus gir autoritet til sine budbærere i menigheten – for å lede andre til å gripe det evige liv (1. Tim. 6:12). De eldste som utøver autoritet på noen som helst annen måte, misbruker egentlig sin autoritet.
De som avviser Herrens autoritet nå vil en dag få en annen behandling, når Jesus skal styre over dem med en jernstang (Sal. 2:7-9; Åp. 12:5; 19:15). Jesus vil dele jernstaven med de som seirer, som har lært i løpet av sin tid på jorden hvordan autoritetsstaven skal brukes med forsiktighet og fasthet (Åp. 2:26-27).

«Den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by” (Ordspråkene 16:32). Det er bare de som har seiret over kjødets lyst, verdens fristelser og Satans bedrag som virkelig, i Guds øyne, er kvalifisert til å styre nasjonene i Guds rike. Den som seirer er også lovet “morgenstjernen” (vers 28). Morgenstjernen er Jesus selv (se Åp. 22:16). Jesus er også kalt rettferdighetens sol, som vil være som en brann for de som gjør ondt, men bringe legedom til nasjonene (Mal. 4:1-2). Verden ser ham bare som rettferdighetens sol, men de som seirer vil se ham som morgenstjernen.

Morgenstjernen kan sees rett før sola står opp. På slutten av den store trengsel, og rett før denne tidsalders slutt, mens verden ligger i mørke, vil den siste basunen lyde, og Herren selv vil komme tilbake til jorden med et kraftig rop. De som har seiret gjennom alle generasjoner vil da bli tatt opp for å møte ham i skyen og for å ønske han velkommen tilbake til jorden. De vil da se ham som en morgenstjerne. Jesus vil deretter komme ned på jorden som rettferdighetens sol for å dømme og helbrede denne syndige og syke verden. Og hvert øye skal se ham. De som har seiret vil nå også komme ned sammen med ham og regjere på jorda sammen med ham.

Den som har øre, la ham høre hva Ånden sier (vers 29).

8. DEN HYKLERISKE MENIGHET

«Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.
Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg. Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!” (Åp. 3:1-6)

Jesu mening og menneskers mening
Jesus sier om seg selv at han er Den Ene som har de syv Guds ånder, eller den syvfoldige Hellige Ånd. Vi leste om dette i kapittel én. Han forventer at alle stjernene (budbærerne) som han har i sin hånd skal være hans åndsfylte representanter i menigheten.

Budbæreren i Sardes hadde bygd seg opp et solid omdømme som en åndelig mann. Men Jesu oppfatning av ham var stikk motsatt av hva de kristne i Sardes mente. Det viser hvor kjødelige og naive de fleste troende i Sardes var.

Mer enn 90 prosent av troende er ikke i stand til å se forskjellen på en kjødelig og en åndelig budbærer, og mer enn 99 prosent av troende er ikke i stand til å skjelne forskjell mellom sjelskraft og åndelig kraft.

De fleste troende blir imponert når åndelige gaver blir utøvd og de bedømmer en forkynner eller en eldste etter det. På denne måten blir de forført. Men Gud er den som ser til hjertet. Budbæreren i Sardes hadde kanskje Åndens gaver, men han var åndelig død.

Denne advarselen må vi alle ta til oss: Det som 99 prosent av kristne rundt oss mener om oss, kan være hundre prosent galt! Guds tanker om oss kan være stikk motsatt av deres mening.

Det samme gjelder for en menighet. Menneskene kan tro at en menighet er “åndelig levende”, men Gud vet at den er åndelig død. Det kan også være motsatt. Det kan være menigheter Gud ser på som levende, men som uforstående mennesker ser på som døde.

De fleste troende bedømmer en menighet etter hvor varm velkomst de får når de kommer på møtene, størrelsen på forsamlingen, hvor mye lyd og følelser det er på møtet, sangkvaliteten, hvor innholdsrik og intelligent talen er og hvor mye som kommer inn i kollekten!! Men Gud er ikke imponert over noe av dette.

Gud bedømmer en menighet annerledes. Han ser etter hvor lik medlemmenes hjerter har blitt Jesus når det gjelder ydmykhet, renhet, kjærlighet og frihet fra å være selvsentrert. Guds bedømmelse og menneskers bedømmelse av en menighet kan derfor være helt forskjellig, ja, vanligvis er det slik.

I Sardes var det ingen Jesabel eller undervisning av Biliams eller Nikolaittenes lære. Men de hadde noe verre – hykleri.

Budbæreren i Sardes må ha følt en hemmelig tilfredsstillelse i det omdømme han hadde bygd opp om seg selv. Ellers ville han ikke ha endt opp som en hykler. Det er ikke noe galt i å være kjent av andre som en som er åndelig levende, så lenge vi ikke får noen tilfredsstillelse av deres mening om oss.
Men hvis vi søker et navn for oss selv i det vi gjør for Gud, vil vi ganske sikkert ende opp med å stå for mennesker og ikke for Guds ansikt. Da må vi erkjenne at vi ikke har forstått at menneskers mening er verdiløs.

Kristenheten er full av predikanter som stadig stadig er i aktivitet, og skriver rapporter om det, for å få et navn for seg selv. Alle slike vil ende opp som budbæreren i Sardes. Og de vil bli dømt av Gud på den ytterste dag, fordi deres gjerninger ikke var fullkomne for Gud. Våre gjerninger kan umulig være fullkomne for Gud hvis motivet vårt er å imponere mennesker.

Budbæreren i Sardes var også i dyp åndelig søvn.

Jesus påpekte til sine disipler det store behovet for å våke og be, slik at de kunne være klare til hans andre komme – for omsorgen for det jordiske og kjærligheten til penger kan lett få den beste troende til å sovne inn (se Luk. 21:34-36).

Når et menneske sover er det ikke klar over hva som skjer i verden omkring. Drømmenes uvirkelige verden er mer virkelig for ham. Slik er det også med de som sover åndelig sett. De er ikke oppmerksomme på den virkelige verden – Guds rike, på de fortapte sjelene rundt dem eller på evighetens realiteter. De er bare våkne for denne uvirkelige, midlertidige verden av materiell rikdom, fornøyelse, komfort, jordisk ære og berømmelse.
Slik var det budbæreren i Sardes hadde det.

Jesus formaner ham til å våkne opp – med andre ord å gi opp sin uvirkelige drøm (materialismens verden) – og å styrke det i ham som var på vei mot en åndelig død, men som enda ikke var helt dødt (vers 2). Gløden hadde ikke ebbet helt ut. Men han måtte “blåse liv i den” for at den ikke skulle dø helt ut (2. Tim. 1:16 eng. overs.).

De fullkomne gjerningene i Guds øyne
Jesus forteller ham at hans gjerninger ikke er fullkomne i Guds øyne (vers 2). Mange troende er redd for ordet “fullkommen”. Men vi ser her at Jesus forventet at gjerningene til budbæreren skulle være fullkomne for Gud.
Åndelig fullkommenhet er et enormt stort emne. Men betydningen i denne sammenheng er at gjerningene som budbæreren gjorde, ikke var gjort med et fokusert hjerte på bare å vinne Guds behag.

Gjerningene hans var gode, det var derfor han ble kjent for å være åndelig levende. Men de var ikke gjort for å herliggjøre Gud. De ble gjort for å gjøre inntrykk på mennesker. Derfor var alt døde gjerninger. Det var “ondskap i hans hellige gjerninger” (2. Mos. 28:38). Før Gud kunne ha behag i hans gjerninger, måtte han rense seg fra sin urenhet i sin ånd (2. Kor. 7:1).

Gjerninger som er gjort for å få ære av mennesker, er døde gjerninger.
Det første skrittet mot fullkommenhet er å gjøre alt for Guds ansikt. Hvis vi ikke begynner slik, kommer vi ikke noe sted. Om det er bønn, faste, hjelp til andre eller hva som helst annet, må vi alltid stille oss selv dette viktige spørsmål: “Gjør jeg dette for at mennesker skal se det og verdsette meg, eller gjør jeg det for Guds ansikt, for å herliggjøre ham?” Et galt motiv ødelegger mange gode gjerninger og gjør dem ufullkomne i Guds øyne.

Jesus minner budbæreren på hva han har mottatt og hørt gjennom årene, og å være lydig mot disse formaningene (vers 3). Jesus forventer mer av de som har mottatt mye. Denne budbæreren hadde hørt mye om fullkommenhet og om viktigheten av å gjøre alt for å herliggjøre Gud. Men han hadde ikke tatt formaningene alvorlig. Å kjenne sannheten uten å adlyde den er som å bygge et hus på sand. En dag vil det falle sammen. Og det var det som skjedde med budbæreren og menigheten i Sardes.

Formaningen til å omvende seg
Budbæreren blir nå formant til å omvende seg (vers 3). Dette er budskapet fra Jesus i disse siste tider til alle menigheter: OMVEND DERE.
Det var fremdeles håp for denne budbæreren, for han var enda en stjerne i Jesu hånd (vers 1). Jesus hadde ikke gitt ham opp. Men først måtte han våkne opp og omvende seg.

Døperen Johannes var forløperen til Jesus. Han forberedte Israels folk for Herrens første komme ved å forkynne omvendelse. Nå må profetene i menigheten forberede Guds folk på Jesu andre komme ved å forkynne omvendelse. Det største behovet i menighetene i dag er budskapet om omvendelse.

Dersom budbæreren ikke våkner opp og omvender seg, varsler Herren at han vil komme over ham med dom så uventet som en tyv kommer om natten. Herren kommer som en tyv om natten først og fremst for ikke-kristne, men også for troende som vandrer i mørket. Dagens barn som vandrer i lyset vil ikke bli overrasket av Jesu gjenkomst, men det vil nattens barn bli (1. Tess. 5:4-5).

De som seirer vil alltid være klar til Jesus kommer fordi de alltid vandrer i lyset. Men de som vandrer i mørket og har ubekjent synd i livet, vil ikke være rede, selv om de kaller seg selv for ”troende”.

Åpenbaringen 3:3 viser klart at disse troende som sover åndelig talt og som ikke omvender seg (selv om de skulle være budbærere i en menighet), vil bli overrasket av Jesus når han kommer ) Mat. 25:10-13). De vil være i samme kategori som mørkets barn. Dette er de ukloke jomfruene som vil bli stående utenfor den stengte døren når Herren kommer (Mat. 25:10-13).

Jesus sier: “Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam.” (Åp. 16:15).

En trofast rest
Det var likevel noen få i Sardes som ikke hadde smittet sine klær (vers 4). Dette var det eneste positive som kunne sies om denne menigheten.
Gud har en liste med navn med de som har bevart sine hjerter rene. Denne renheten gjelder ikke bare frihet fra kjødelige synder, men også frihet fra å søke ære og andre synder som tilhører åndslivet.

I Sardes var disse de eneste seirende som levde for Guds ansikt. Jesus påpekte selv at det var FÅ som seiret. Denne rest har vært liten i hver generasjon, for det er få som finner den trange port og den smale vei som fører til livet. (Matteus 7:14)

Jesus sier at disse få er verdige og at de derfor skal gå med ham i hvite klær (vers 4). Det er disse som har vært lydige mot formaningen i Lukas 21:36: “Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen”. De ble regnet som verdige, og derfor vil de bli kledd i en hvit brudedrakt på Jesu bryllupsdag.

Alle som seirer blir lovet belønningen å bli kledd i hvite klær (vers 5). Dette viser klart at bare de som seirer vil være av Jesu brud.

Han lover også de som seirer at de skal få et navn som aldri vil bli utslettet av livets bok, Lammets bok (vers 5). Dette gjør det klart at det er mulig å ha sitt navn i livets bok for så å få det strøket ut. Det løftet som her blir gitt til de som seirer hadde vært meningsløst hvis en slik fare ikke eksisterte. Skriftens enkle budskap er at troende som lever etter kjødet VIL DØ ÅNDELIG SETT (Rom. 8:13). De vil miste den frelsen de engang hadde.

Gud sier til Moses: “Da sa Herren til Moses: Hver den som har syndet mot meg, ham vil jeg stryke ut av min bok” (2. Mos. 32:33).

I Salme 69:25 leser vi en profeti angående Judas Iskariot som Peter refererer til i Ap. gj. 1:20. Når vi leser videre i Salme 69, blir det profetert at Judas Iskariot sitt navn skal bli slettet fra livets bok (vers 28). Navnet hans var engang i denne boka, men så ble det strøket ut.

For å beholde navnet i livets bok må man være blant dem som seirer.
Jesus lover også at han skal bekjenne navnet til den som seirer for sin Far og for englene. Dette er en lønn som er lovet til de som bekjenner hans navn for menneskene uten å skamme seg (Mat. 10:32; Luk. 12:8). Jesus verdsetter høyt at vi bekjenner hans navn offentlig for våre slektninger, venner, naboer og arbeidskolleger. Det er mange troende som ikke er trofaste her. Ved det beviser de at de ikke er av de som seirer.

For en ære det vil bli å få vårt navn offentlig bekjentgjort av Herren på den ytterste dag. Selv om vi for hans skyld måtte bære vanære og forfølgelse hver eneste dag, om så i hundre år, vil det likevel være verdt det, når lønnen er at Jesus en dag med stolthet presenterer oss for Faderen og hans engler. Et ord med anerkjennelse fra hans dyrebare lepper vil slette ut alle minner om et helt liv med lidelse og latterliggjøring.

Den som har øre å høre med vil høre hva Ånden sier (vers 6).
9. DEN TROFASTE MENIGHETEN

“Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp: Jeg vet om dine gjerninger: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme, de som kaller seg selv jøder og ikke er det, men lyver. Jeg vil gjøre det så at de skal komme og falle ned for dine føtter, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden. Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone. Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Og jeg vil skrive på ham min Guds navn, og navnet på min Guds stad – det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Gud – og mitt eget navn, det nye. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!” (Åp. 3:7-13).

Davids nøkkel
Her kaller Jesus seg selv Den Hellige og Den Sannferdige. “Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn” 1. Pet. 2:22. Han ser også etter hellighet og sannferdighet hos sine budbærere.

Jesus sier også at han har Davids nøkkel. Evangeliet i den nye pakt handler om Guds sønn som etter kjødet er kommet av Davids ætt (Rom. 1:1-3).
En av de siste formaningene Paulus gav Timoteus var å huske at Jesus Kristus av Davids ætt var oppreist fra de døde (2. Tim. 2:8). Betydningen av dette er at Jesus, selv om han kom med Davids kjød, så syndet han aldri. Derfor ble han regnet som verdig av Gud til å stå opp fra de døde. Gud åpenbart i kjød og erklært rettferdiggjort i ånd er gudsfryktens hemmelighet (1. Tim. 3:16).
Nøkkelen symboliserer evnen til å åpne en dør. Det er fordi Jesus kom i Davids kjød (som er det samme som vårt kjød) og beseiret synden og Satan, at han har kunnet innvie en vei vi kan gå på. Jesus er forløperen og eksemplet til alle de som ønsker å seire.

Nøkkelen til alle dører
Jesus sier også om seg selv at han er den som kan åpne og lukke alle dører. Dersom vi seirer, trenger vi aldri å stå foran en lukket dør, hvis det er Guds vilje at vi skal gå gjennom den.

Men Herren lukker også enkelte dører for oss, slik at vi ikke skal gå inn på veier han ikke har gjort klar for oss – veier han vet ikke vil gagne oss. Det er virkelig spennende å være en som seirer. Herren selv bestemmer hvilke dører vi skal gå gjennom og hvilke dører vi må slutte å banke på.

I Jonas bok ser vi hvordan Gud lukket en dør (ved at Jonas ble kastet over bord av en båt) og åpnet en annen dør (munnen på fisken som svelget Jonas). Da fisken kom til Israels kyst, åpnet Gud fiskens munn en gang til, for at hans tjener skulle få komme på land. Slik brakte Gud Jonas tilbake til utgangspunktet. Så ba han ham en gang til om å gå til Ninive for å tale til dem. Da gikk Jonas.

Hvis Gud vil ha oss på et bestemt sted for en oppgave, har han mange måter han kan lukke de dørene han ikke vil vi skal gå gjennom (kanskje ved at vi blir kastet ut fra et sted!) og åpne den rette døra rett foran oss. Han har til og med mulighet til å få oss tilbake til “utgangspunktet” i vårt liv, slik at vi ikke går glipp av hans beste for oss. Han vil gjøre det samme for oss som han gjorde for Jonas. Han vil til og med gjøre mer.

Nøkkelen til alle dørene er i hans hånd. Hvis du er en helhjertet disippel av Herren uten noen annen ambisjon enn å bringe ære til Gud, kan du være sikker på en ting – at ingenting kan stå i veien for deg. På samme måte som automatiske dører åpner seg så snart du nærmer deg dem, vil enhver stengt dør som skulle hindre deg i å vandre fremover i Guds vilje, åpne seg for deg så snart du kommer nærme den. Han åpner hver dør til rett tid – ikke for tidlig og ikke for sent. Han vil også stenge de dørene som får deg til å miste hans fullkomne vilje for livet ditt.

En eksemplarisk budbærer og menighet
Filadelfia var den andre av to budbærere og menigheter som ikke blir refset for noe av Herren. Den første vi leste om var Smyrna-menigheten.
Disse to eksemplene forteller oss at det er mulig å være en slik Herrens budbærer og være en slik menighet at man ikke blir refset for noe når Herren ransaker oss. Det bør være en utfordring for oss alle.

Budbæreren og de hellige her var svake (vers 8). De hadde ikke mye menneskekraft og menneskelig innflytelse. Men de var lydige mot Guds ord og bekjente Jesu navn.

Dette er to grunnleggende behov i den tiden vi lever i – og derfor ser vi at det står om og om igjen i Åpenbaringen: LYDIGHET MOT GUDS BUD OG HOLDE FAST PÅ JESU KRISTI VITNESBYRD.

På grunn av deres trofasthet ville Jesus sette foran dem en åpen dør for å vitne om ham. Ingen ville kunne lukke den døren (vers 8). Deres vitnesbyrd vil naturligvis møte motstand av Satan, men helvetes porter vil ikke makte å stå imot denne menigheten – for dette er en seirende menighet som Satan er redd for.

Motstand fra religiøse mennesker
Menigheten i Filadelfia fikk motstand fra Satans synagoge – lignende den som var i Smyrna (vers 9). Legg merke til at Satans synagoge bare sto imot to av menighetene i Lille-Asia – de samme to som Herren støttet uten reservasjoner. De menighetene som er mest helhjertet for Gud er det Satan står mest imot. Motstanden fra Satan kommer oftest gjennom religiøse mennesker.

Da Jesus var på jorden som menneske var det ikke romerne eller grekerne som gav han mest motstand, men de religiøse jødene som daglig studerte Bibelen! Det samme vil Kristi legeme erfare. Hovedmotstanden vil komme fra de som hevder de er kristne, men som ikke forkynner frihet fra syndens makt.
Jesus lover at han vil få Satans synagoge til å forstå helt klart at han er med menigheten i Filadelfia. Satans agenter vil bli tvunget til å bøye seg for menigheten (vers 9). Gud har forutbestemt at Satan skal bli knust under menighetens føtter (Rom. 16:20). Vi må aldri glemme at Gud alltid er på vår side mot Satan. Derfor trenger vi aldri frykte hverken Satan eller noen av hans agenter.

Jesus ba om at verden måtte få kjenne at hans disipler var elsket av Faderen (Joh. 17:23). Denne bønnen skulle bli besvart i Filadelfia. Jødenes synagoge skulle bli klar over at Jesus elsket menigheten og at han ville være med den (vers 9). Gud har mange veier for å stenge dørene for våre fiender og gjøre dem oppmerksom på at vi er målet for hans kjærlighet og omsorg!
Menigheten i Filadelfia hadde tatt vare på ordet om tålmodighet (vers 10). De hadde adlydt Guds ord og vært utholdende inntil enden i lydighet. Det er bare ved å være utholdende i fristelsens stund at vi blir fullkomne uten å mangle noe (Jak. 1:4).

Herrens løfter
Herrens løfte til denne menigheten var: “Jeg vil fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden” (vers 10). Jesus gir dem her en advarsel på forhånd om en tid med stor trengsel som skulle komme på jorda på den tiden (på slutten av det første eller tidlig i det andre århundre). Menigheten i Filadelfia ble lovet guddommelig beskyttelse under denne prøvelsesperioden.

Hvordan kunne Jesus “fri dem ut fra prøvelsens time”? Det var helt sikkert ikke ved å ta de ut fra verden. Nei. De ble BEVART TRYGGE MIDT I TRENGSELEN. De opplevde Herrens beskyttende hånd midt i trengslene.
Dette er også en oppmuntring for oss i dag – for Jesus vil på samme måte bevare oss fra det onde i den store trengsel som kommer under Antikrist. Han vil bevare oss på akkurat samme måte som han bevarte menigheten i Filadelfia i det andre århundre – på jorden, trygge fra alt ondt, selv om vi kanskje må lide for hans navns skyld.

Jesus har sagt: “Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld….. frykt ikke for dem som dreper legemet….. men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen…. men ikke et hår på deres hode skal gå tapt” (Matt.10:28, 30; Luk. 21:18).

Selv når vi er i trengsler kan ikke et hår på hodet vårt bli rørt uten Jesu tillatelse. Derfor kan vi være helt rolig.

Jesus sier videre til menigheten i Filadelfia at de som vil bli prøvd i “prøvelsens time”, er de som er «jordisksinnede» – de som har gjort jorda til sitt hjem, de som har sitt sinn i det jordiske og som jager etter velstand og søker ære av mennesker (vers 10).

Det er ingen av dem som seirer som er «jordisksinnet», for de har sitt sinn vendt mot det som er der oppe.

Jesus fortsetter med å be menigheten holde fast på det den har inntil han kommer tilbake, slik at de ikke skal miste kronen (vers 10). Det er derfor mulig at andre kan ta den kronen som var ment for deg.

Gud har planlagt både en oppgave og en krone for deg. Men hvis du ikke er trofast i den oppgaven, vil du ikke få kronen. Gud vil reise opp en annen til å fullføre den oppgaven og han vil få den kronen som var ment for deg. Dette er en virkelig mulighet. Derfor må vi våke.

Gud hadde planlagt en helt spesiell oppgave for Judas Iskariot, på samme måte som han hadde planlagt det for de andre av Jesu apostler. Men Judas var troløs. Derfor mistet han kronen. Noen andre (kanskje Paulus) fullførte den oppgaven Judas skulle ha utført. Vedkommende vil få Judas sin krone, i tillegg til sin egen.

Vi må holde fast på det som Gud har gitt oss. Vi har ikke råd til noen gang å ta ting overfladisk.

Den som seirer vil bli en permanent støtte i menigheten (vers 12). Det betyr at han vil støtte de andre i menigheten og bære deres byrder. Han vil bli en åndelig far for andre. Det er et stort behov for slike støtter i enhver menighet.
Den som seirer vil få Guds navn og navnet på Det nye Jerusalem og Herrens navn skrevet på sine panner. Med andre ord vil de, overalt hvor de går, bli offentlig identifisert som Jesu helhjertede disipler. Her på jorda vil de bli spottet på grunn av dette, men når Jesus kommer tilbake vil de bli æret.
Det nye Jerusalem er et symbolsk navn på Jesu brud (Åp. 21:9-10). Navnet på den byen vil bli skrevet på pannene til alle som seirer. Her ser vi igjen at det bare er de som seirer som vil være av Jesu brud.

Den som har øre, må ta disse oppmuntrende ordene veldig alvorlig (vers 13)
10. DEN STOLTE MENIGHETEN

«Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se. Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg. Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og har satt meg med min Far på hans trone. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!» (Åp. 14:22)

Respektabel og død
Jesus sier om seg selv at han er Amen – og ordene hans vil helt sikkert gå i oppfyllelse. Han er også det trofaste og sanne vitne som sier sannheten akkurat slik den er. Han er også begynnelsen (eller arkitekten) til Guds skaperverk. Han er den som sto bak den første skapelsen og han er den som begynte den nye skapelsen, gjennom sin død og oppstandelse. Han er FØR alle ting (Kol. 1:17) – Skaperen av både det synlige og det usynlige, begynnelsen og enden.

Laodikea var nok en menighet som heller ikke hadde noe av Jesabels falske forkynnelse. De var verken umoralske eller onde. Men de var heller ikke i brann for Gud. De var ganske enkelt “lunkne” (vers 16). Læren deres var nok pinlig riktig, men det mest pinlige var mangelen på liv. Moralsk sett var de respektable – men åndelig sett døde!

Jesus vil at vi alltid skal være i brann for ham – en brennende kjærlighet til han og til andre troende.

“Ilden skal holdes brennende på alteret, den må ikke slokne”, var den gamle pakts lov (3. Mosebok 6:5).

Vi ser her, i symbolsk betydning, at dette er normalen Gud forventer at disiplene til Jesus skal ha. Noe mindre enn det er annenklasses. Da den brennende busken sto i brann med Herrens ild, kunne verken insekter eller bakterier overleve. Og når hjertene våre er tent i brann av Den Hellige Ånd, kan heller ikke noen ukjærlige holdninger overleve i vårt indre.

Dette er den eneste måten vi kan teste om vi er kokende, kalde eller lunkne: Å være “brennende” er å elske de andre inderlig av hjertet. Å være “kald” er å være utilgivende og bitre mot andre. Å være “lunken” er å ha verken bitterhet eller kjærlighet overfor andre.

Når en troende sier: “Jeg har ikke noe imot noen”, er han lunken. Sa Jesus: “Alle vil forstå at dere er mine disipler hvis dere ikke har noe imot hverandre”? Nei. Fravær av onde holdninger mot andre er IKKE et kjennetegn på Jesu disipler (jfr. Joh. 13:35).

Vi må ha noe i hjertene våre. Vi må ha en brennende kjærlighet til våre medtroende. Kjærlighet er en positiv dyd og ikke bare et fravær av det onde.
Å kaste ut en ond ånd fra vårt hjerte for deretter å forlate det ryddig og tomt, er den sikreste veien til å bli lunken og ende opp verre enn det var i utgangspunktet (Lukas 11:24-26).

Det er et uttrykk i verden som sier at “noe er bedre enn ingenting”. Hvis det hadde stemt, skulle man tro at det var bedre å være lunken enn kald. Men det er ikke det Jesus sier. Han sier: “Det ville vært godt om du var kald eller varm” (vers 15). Han foretrekker å se oss helt verdslige framfor at vi er halvhjertet.

Den lunkne kristne som gjør kompromiss er til langt større skade for Jesu sak på jorden enn det en verdslig vantro er. En ikke-kristen bruker ikke Jesunavnet og derfor vil ikke hans verdslighet være et hinder for evangeliet. Men en kompromisskristen som er halvhjertet bruker Jesunavnet og bringer vanære over det blant hedningene ved sin verdslighet.

En kald verdslig vantro har langt større sjanser til å få lys over sin åndelige nød enn den lunkne selvrettferdige fariseer (se Matt. 21:31).

Det er derfor Jesus sier at han heller vil vi skal være kalde enn lunkne.
I praksis betyr dette at hvis du ikke har noe ønske om å bli fri fra kjærlighet til penger eller fra sinne eller fra urene tanker (for å ta tre områder med synd), ville det vært bedre om du forble en vantro enn å påstå at du er en disippel av Jesus. Det er mer håp for deg hvis du er kald enn hvis du er lunken. Dette er utrolig, men sant.

Å være ukjent med sin egen tilstand
Menigheten i Laodikea var stolt av hva de hadde oppnådd. De “troende” der så på seg selv som rike og trodde de ikke trengte noe – kanskje fordi de var rike på kunnskap om sannheten, fordi de hadde et godt navn og også hadde nok penger. Respektable samfunnsledere i byen Laodikea kan også ha vært medlemmer av menigheten deres.

På samme måte som fariseeren som ba i templet, kan disse kristne ha innbilt seg selv at de var åndelige, på grunn av deres velstand og religiøse aktiviteter (Luk. 18:9-14).

Men uansett hva som var grunnen, så var det i alle fall ikke noe fattigdom i ånden, verken hos budbæreren eller hos noen i menigheten.

Verken menigheten eller budbæreren forstod at de hadde falt fra – akkurat slik er det med mange i dag. Guds syn på dem var akkurat det motsatte av deres eget syn på seg selv. Han så på dem som “ussel, ynkelig, fattig, blind og naken” (vers 17). Det var veldig sterke ord Jesus brukte for å fortelle dem at tilstanden deres var ynkelig!

I Sardes hadde budbæreren og menigheten et navn av at de var “åndelige”. I Laodikea var de ikke engang kjent for det. De var “åndelige” kun i sine egne øyne.

Det store flertallet troende har langt høyere tanker om sin egen åndelighet enn det Gud har om den. Slik er det i alle kristne grupper. Det er veldig, veldig få kristne som har et sant og realistisk bilde av seg selv – fordi veldig, veldig få er hensynsløst ærlige med seg selv.

Det er store sjanser for at nettopp DU har langt høyere tanker om din egen åndelighet enn de tankene Jesus har. Ydmyk deg selv og rop ut til Gud. Be om hans evaluering av livet ditt. Hvorfor ikke legge denne boka til side en liten stund og be denne bønnen her og nå…

De troende i Laodikea kan en gang i tiden ha vært like brennende som de i Filadelfia. Men de gjorde kompromisser og tok det ikke lenger så nøye med sitt åndelige liv. Selv om de fortsatt holdt fram læren om et åndsfylt liv, hadde de mistet realitetene i dette livet.

Peter sier om slike mennesker: “Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt til dem” (2. Pet. 2:21).

Å bli spydd ut av Gud
Hva gjør Herren med slike mennesker? Han sier at han vil utspy budbæreren og menigheten av hans munn (vers 16).

Hva er det vi kaster opp? Vi kaster opp mat vi har spist som ikke ble fordøyd, og som derfor ikke ble tatt opp i kroppen vår.

Når vi overgir oss til Herren er meningen at vi skal bli “fortært av han” (“det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus”) og på den måten bli en del av hans kropp. Men hvis vi fortsetter å søke vårt eget, vil vi ende opp som slik ufordøyd mat; og til slutt vil vi bli kastet opp av Herren.

Du kan til og med ha vært en Herrens budbærer for en tid, og likevel bli kastet opp, slik at du ikke lenger er en budbærer. På et gitt tidspunkt kan vi være “i Kristus” for senere å bli utspydd av ham, vi kommer ut av ham.
Til tross for dette hadde Herren fremdeles håp for denne budbæreren og for menigheten. Det er ganske fantastisk. Han søker alltid å redde den som er ussel, ynkelig, fattig, blind og naken. Det som mennesker ville ha vraket for lenge siden, søker Herren fremdeles å redde. Derfor kan den verste i blant oss ha håp. Vi kan alle bli reddet – hvis vi omvender oss.

Det er en pris å betale
Jesus råder budbæreren og menigheten til å KJØPE gull av ham, hvite klær og øyensalve (vers 18).

Det er noe i kristenlivet som er gratis. Syndenes forlatelse og Åndens dåp er gratis gaver fra Gud.

Men lignelsene om skatten i åkeren og mannen som finner perlen, viser oss at det bare er de som er villige til å gi opp alt som kan få tak i himlenes rike (Matteus 13:44-46).

Jesus sier det samme til de kristne i Laodikea – at de må betale en pris for å få del i åndelig velstand. De må kjøpe det.

Gull renset gjennom ild symboliserer den guddommelige naturen som er ren tvers gjennom. Det er dette vi må få del i – innvendig.

De hvite klærne er et symbol på ytre rettferdighet – renhet i vårt ytre liv, tale, oppførsel osv.

Øyesalve er en betegnelse på Den Hellige Ånds åpenbaring, som setter oss i stand til å se alt fra Guds synsvinkel. Med den kan vi forstå Guds ord og hans hensikter, og også se oss selv slik som Gud ser oss. Det hjelper oss også til å se hvor verdiløst ære og jordisk rikdom er.

For å oppnå alt dette må vi betale en pris. Vi må oppgi alt og gi oss helt over til Gud. Hvis vi gjør det, kan vi få del i disse rikdommene som Herren tilbyr – ekte rikdommer som har evig verdi.

Jesus fortsetter med å si at han bare refser og tukter de han elsker (vers 19). Det er en stor trøst for oss å vite det. Når han korrigerer og behandler oss, kan vi tenke at det er bevis på hans store kjærlighet. Det viser at han fremdeles har håp for oss.

Men i motsatt tilfelle, hvis du synder, og ikke kjenner noen refs fra samvittigheten, og du ikke blir tuktet av Gud, da er du på farlig grunn. Kanskje Gud har gitt opp i sine forsøk på å forandre deg. Årsaken er kanskje at du tidligere, med fast beslutning, har avvist å høre på hans milde, korrigerende stemme.

Hvis det er slik må du angre og vende om til ham før det er for sent for alltid.
“Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner” (Heb. 12:8).

Kallet til omvendelse
Jesus formaner budbæreren og menigheten i Laodikea til å “ta det alvorlig og omvende seg” (vers 19). Til og med vår omvendelse kan være halvhjertet. Vi må være ivrige og helhjertet i vår omvendelse også.

Jesus står nå utenfor menigheten og banker på og prøver å komme inn (vers 20). På menighetens møter er det imidlertid «normaldrift», med lovprisning, bønn og taler i en uavbrutt, forutsigbar rekke. Men forsamlingen er lykkelig uvitende om at Jesus selv står utenfor!

Du må aldri tilhøre en menighet der Jesus står utenfor døren. Hvis Jesus står på utsiden har ikke du noe å gjøre på innsiden!! Du skulle vært på utsiden du også. Hvis brudgommen står utenfor, må bruden være sammen med ham.
Herren kaller nå enkeltvis på menneskene i menigheten, for å få dem til å åpne hjertene sine for ham. Hvordan kan de gjøre det? Ut fra sammenhengen forstår vi at det er med en brennende iver og omvendelse at de kan åpne døren. Døren er ikke vår intelligens eller våre følelser. Døren er vår vilje. Når viljen blir overgitt, kommer Jesus inn og har fellesskap (måltid) med oss i vår ånd.

Igjen kommer det et kall til å seire. Denne gangen spesifiserer han at vi kan seire LIKESOM HAN HAR SEIRET da han var her på jorda (vers 21).
Jesus var den første som seiret. Han er vår forløper, han som allerede har seiret over verden, kjødet og Satan. Derfor er han opphøyet til å sitte med Faderen på hans trone. Nå kan vi seire over alle disse på samme måte som han. Hvis vi gjør det, kan vi en dag sitte sammen med ham på hans trone, som hans brud.

”Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham” (2. Tim. 2:12).
Og så hører vi til slutt de samme ordene: “Den som har ører, han høre hva Ånden sier til menigheten” (vers 22).

11. Å SNU DEN GALE UTVIKLINGEN

De syv budbærerne og de syv menighetene vi har studert, er et bilde på syv typer budbærere og menigheter som har eksistert i alle de tjue århundrene siden Åpenbaringsboken ble skrevet. Disse syv typer er i verden også i dag. Enhver av oss kan ransake oss selv for å se hvor vi selv står.

De frafalne budbærere og menigheter
De fem budbærerne og menighetene som Jesus irettesatte hadde tydelig en nedadgående trend:

1. I Efesus mistet de den første kjærligheten de hadde hatt til Jesus. Når vi mister vår overgivelse til Kristus, har vi tatt det første skrittet bakover. Litt etter litt vil vi da også miste kjærligheten til andre troende.

2. I Pergamum hadde verdsligheten sneket seg inn gjennom læren til Bileam. Nikolaittene (som var utestengt fra menigheten i Efesus) hadde fått makt her. Når man mister overgivelsen til Kristus vil verdsligheten krype inn og verdslig hierarki vil overta menigheten. Så snart et religiøst hierarki har tatt over lederskapet i menigheten, vil Babylon bli bygd med letthet.

3. Menigheten i Tyatira hadde blitt tvers gjennom verdslig og som et resultat var religiøs hor utbredt. En kvinne kan nå styre menigheten, forkynne falsk nåde og forfalske åndens gaver (først og fremst profetisk gave).

4. I Sardes var hykleri rådende. Synden blir dekket over og det er viktigere for dem hva mennesker mener enn hva Gud mener. Budbæreren for denne menigheten sover åndelig talt (er ikke klar over sin åndelige tilstand). Gudsfryktens skinn legger et dekke over øynene til andre, slik at de ikke ser den åndelige døden som Jesus ser i ham.

5. I Laodikea har det gått så dårlig at kroppen ikke bare har avgått med døden, men forfallet har blitt så ille at det til og med stinker. Årsaken til den åndelige døden er lunkenhet og åndelig stolthet. I de fire andre menigheten var det noe godt som Jesus fortsatt kunne se i dem. I Laodikea fant han ingenting å rose.

Ingen av budbærerne i disse menighetene var klar over deres egen åndelige tilstand eller menighetens tilstand. De var alle tilfredse på grunn av de høye tankene de hadde om seg selv. De klarte ikke å høre hva Jesus hadde å si til dem personlig, fordi de var opptatt med å forberede taler de skulle holde for andre. De var mer interessert i å tale, enn å se sine egne behov.

Når en har blitt en budbærer i en menighet, er det veldig lett å innbille seg at en selv ikke trenger korrigeringer. Det står i Bibelen om «en gammel dåre av en konge som ikke lenger hadde vett til å la seg advare» (Forkynneren 4:13).
Alle de fem budbærerne i disse menighetene var lik denne dåraktige kongen. Deres ord hadde vært en lov i så lang tid at de ikke kom på muligheten at det i det hele tatt kunne være noe galt med dem på noen som helst områder!! Så ille var deres villfarelse. De innbilte seg at de aldri kunne miste salvelsen fra Gud over sine liv. Det var deres stolte holdning som gjorde dem åndelig døve.
Kong Saul var en annen dåraktig konge som begynte godt, men som det ganske fort gikk dårlig med. Da Gud salvet han til konge var han “liten i sine egne øyne” (1. Samuel 15:17). Men han fortsatte ikke slik i lave tanker om seg selv. Og da mistet han salvelsen fra Gud. Salvelsen ble overført til unge David. Saul forstod dette, men nektet å gjøre noe med det. Han klamret seg til tronen og forsøkte å drepe David. Til slutt tok Gud livet til Saul og satte David på tronen.

Det samme ser vi i mange menigheter i dag. Den Hellige Ånds salvelse har forlatt mange som engang var Herrens budbærere, og hviler nå kraftig på noen yngre brødre i den menigheten. Men de “gamle og dåraktige kongene” tåler ikke dette. Så hva gjør de? Deres sjalusi og selviske begjær får dem til holde disse unge brødrene nede på en eller annen måte slik at de kan bevare sitt kongedømme.

Kanskje var det noe lignende som skjedde i disse fem frafalne menighetene i Lille-Asia. Og derfor gav Herren dem en siste advarsel.

Gud er ikke partisk og har derfor ingen favoritter. Selv Paulus var klar over at han kunne falle fra og bli diskvalifisert hvis han ikke var nøye med å leve et disiplinert liv (1. Korinter 9:27).

Paulus formante Timoteus: “Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg”. (1. Timoteus 4:16).

Framfor alt måtte Timoteus våke over sitt eget liv. Da ville han oppleve frelse fra alt i sitt eget liv som ikke var likt Kristus, og på den måten bli i stand til å hjelpe andre til den samme frelse. Det er denne veien Jesus har utpekt for alle sine budbærere i alle menigheter.

Paulus ba også de eldste i menigheten i Efesus om først å gi akt på seg selv og så vokte Guds menighet (Apostlenes Gjerninger 20:28).

Dette ansvaret har alle Guds budbærere – å bevare sitt eget liv i renhet og alltid være under salvelsen av Den Hellige Ånd. “La klærne dine alltid være hvite, og la det ikke mangle olje på hodet ditt!” (Forkynneren 9:8).
Jesus hadde ønsket å snakke direkte til disse budbærerne, men de hadde ikke et lyttende øre. Til slutt måtte han tale til dem gjennom en apostel. Takk Gud for at det i alle fall var en Johannes som klart kunne høre Herrens tale.
Til tross for alle deres feil, hadde Jesus håp for alle fem av budbærerne – for han hadde dem fremdeles i sin høyre hånd (Åpenbaringen 2:1). Hvis de omvendte seg, ville de igjen bli herlige brødre. Og menighetene deres kunne igjen utstråle Herrens herlighet. Men hvis de ikke tok denne siste advarsel alvorlig, ville Herren kaste dem ut.

De trofaste budbærerne og menighetene
Midt i alt dette frafallet var det to menigheter og budbærere (Smyrna og Filadelfia) som Jesus ikke hadde noe å utsette på.

Hos disse ser vi dydene (I) trofasthet midt i fattigdom og motstand; (II) utholdenhet i lydighet mot Guds ord; og (III) frimodighet til å forkynne Jesu vitnesbyrd uten å skamme seg.

Jesus måtte irettesette og korrigere de fem frafalne budbærerne og deres menigheter fordi de ikke hadde dømt seg selv.

De to trofaste budbærerne og deres menigheter trengte ingen irettesettelse, fordi de alltid dømte seg selv og renset seg fra all urenhet på kjød og ånd (2. Korinter 7:1).

Det står skrevet: “Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt” (1. Korinter 11:31).

“For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus…” (1. Peter 4:17). Det begynner FØRST med OSS. Kjennetegnet på det sanne Guds hus er at det dømmer seg selv FØRST og ALLTID.

Gud gir oss mulighet til å dømme oss selv nå, slik at det ikke vil være noe igjen i våre liv som kan bli dømt når vi står foran hans domstol. Derfor er det så viktig at vi leser og mediterer på Guds ord med en selverkjennende holdning. På den måten kan vi også være blant dem som Jesus ikke finner noe han kan irettesette eller korrigere.

De seirende
I hvert av budskapene til disse menighetene er det et kall til hver enkelt troende til å seire. De seirende er de som tar tak i den nedadgående trenden (som vi har sett ovenfor) i deres eget liv, og på den måten utståler Jesu Kristi herlighet. De er klar over at de har det samme kjødet med de samme onde tendenser til å drive bort som andre rundt dem har. Men de står i mot disse tendensene og korsfester dem i Den Hellige Ånds kraft.

Hva bør de seirende gjøre i dag? Bør de fortsette å være i den døde menigheten som de er i, eller bør de gå ut?

I brevene til de syv menighetene leser vi ikke noen befaling til de seirende om å forlate deres lokale menighet. Men det var fordi det BARE VAR EN MENIGHET på hvert sted. Og Jesus hadde enda ikke flyttet lysestaken fra noen av dem.

I dag er forholdene helt annerledes. I dag er det mange “menigheter” både i byene og på landsbygda. Men vi kan ikke kalle alle disse for Jesu lysestake, for i de fleste tilfeller har Herren aldri grunnlagt dem. Budbærerne deres har aldri vært stjerner i Herrens hånd, fordi han aldri kalte dem eller utnevnte dem til å være eldste.

I mange andre tilfeller har Herren gitt opp både budbæreren og menigheten for lenge siden, fordi de ikke ville omvende seg. Derfor trenger vi bedømmelsesevne for å se om “salvelsen” fra Jesus er over budbæreren og over menigheten, før vi bestemmer oss for å bli en del av en menighet.
De seirende må i alle fall ikke bli en del av en lokal “menighet” som ikke forkynner “hele Guds råd” (Apostlenes gjerninger 20:27).

Herren advarte budbæreren i Efesus om at hvis han ikke omvendte seg, ville Herren flytte lysestaken bort fra sitt sted (Åpenbaringen 2:5). Hva ville ha hendt hvis budbæreren IKKE hadde omvendt seg? Jesus ville ha avsatt ham som sin budbærer og utnevnt en annen.

Hva ville skjedd hvis menigheten i Efesus IKKE hadde omvendt seg? Menigheten ville ha blitt satt til side og slik blitt en som ikke Herren vedkjente seg. De ville uten tvil ha fortsatt som en forsamling – men deretter bare som en Babylonsk “menighet” i Herrens øyne.

Men hva ville de seirende i Efesus da ha gjort?

De ville ha forlatt den gamle “menigheten” så snart Jesus hadde forlatt den. Og de ville ha kommet sammen for seg selv. De som hadde øyne å se hvordan Jesus beveget seg fra det gamle systemet til den nye menigheten, ville ha kommet sammen med disse som seiret. Denne nye forsamlingen ville nå ha blitt menigheten i Efesus – for Jesus ville ha plassert sin lysestake i deres midte.

Hvis denne nye menigheten på et eller annet tidspunkt nektet å vandre på Guds veier eller å dømme seg selv, ville Jesus måtte flytte lysestaken fra dem og starte det hele på nytt. Gud gjør ikke forskjell på folk.

Kirkehistorien viser hvordan denne prosessen har gjentatt seg igjen og igjen over hele verden de siste to tusen årene. Det er derfor vi finner så mange Babylonske “menigheter” overalt. På et tidspunkt kan det være så ille i en by at det ikke er en eneste lysestake igjen. Alle de såkalte menighetene kan være en Babylonsk menighet.

Vi må uansett aldri forbli i en “menighet” etter at Herren selv har trukket seg ut av den. Vår lojalitet må alltid være for Jesus og hans menighet og ikke for “den menigheten vi vokste opp i”. Menneskelige bånd kan hindre oss fra å flytte sammen med Herren.

Av dette studiet om de syv menighetene har vi sett klart hva Gud ser etter i en menighet. Og da må de seirende søke fellesskap med en slik menighet der de bor. En menighet som:

– er fullt og helt overgitt til Kristus og har en brennende kjærlighet for hverandre;
– forkynner en levende tro på Gud;
– forkynner en full og hel lydighet mot alle Guds bud;
– holder fram vitnesbyrdet om Jesus uten å skamme seg;
– står i mot åndelig stolthet, hykleri og verdslighet;
– åpenbarer falske apostler, falske lærere og falske nådegaver;
– alltid forkynner kjødets korsfestelse;
– oppmuntrer alle troende til alltid å dømme seg selv; og
– utfordrer alle troende til å bli seirende, slik Jesus var.

Jesus ønsker at det skal bli slike vitnesbyrd for hans navn overalt.
For å bygge slike menigheter trenger Jesus budbærere som er grepet av disse sannhetene vi har sett på i denne boka.

Må Herren finne mange slike mennesker og mange slike menigheter overalt i verden i disse siste dager. Amen.