Hvis det er lunkenhet i livet hos de fleste troende i dag, er det på grunn av at deres ledere er lunkne.

Menighetslemmenes liv er kjødelig, fordi lederens liv, hans tankeliv, hans forhold til hans kone, barn og medarbeidere – er kjødelig.

Uten unntak vil en menighet bli som sin leder. I Åpenbaringen kap. 2 og 3, ser vi at i hvert av de syv tilfellene, taler Herren det samme budskapet til menigheten som til dets budbærer. Hvert budskap konkluderer med utsagnet at den Hellige Ånd sier det samme til den menigheten. Der de fem budbærerne (lederne) var kjødelige, var også deres menigheter kjødelige. Og der to budbærere var åndelige, var også deres menigheter åndelige. Budbæreren i Laodikea var lunken, og det var også menigheten. Budbæreren i Filadelfia var trofast, og det var også menigheten hans.

I 1. Mosebok kap. 1, dukker uttrykket “etter sitt slag” opp. Vi leser der om frukttre som bærer frukt etter sitt slag, planter som sår seg etter sitt slag, fisk og fugler etter sitt slag, og villdyr og krypdyr og husdyr etter sitt slag (versene 11,12, 21, 25). I skaperverket vil alt bære fram nytt liv etter sitt slag.
Gud skapte Adam ”i Guds likhet” (1. Mos. 5, 1. Eng. overs.). Men Adam avlet et barn i likhet med seg. Han kunne ikke avle et barn etter likhet med Gud. Han kunne bare avle noe av samme slag som han selv.

Åndelig sett vil vi også bare frambringe barn som likner oss selv, av samme slag. Hvis vi er av den intellektuelle typen, vil vi også frembringe intellektuelt orienterte barn ved vår tjeneste. Hvis vi er gjerrige vil vi får fram flere gjerrigknarker. Og hvis vi er hovne og stolte vil vi få fram folk som er hovne og stolte gjennom vår tjeneste. På den andre siden, hvis vi selv har en tjenerånd, vil våre åndelige barn også ha en tjenerånd.

Det er likevel mulig at en broder, en sjelden gang, kan komme ut av sin leders ramme og søke Gud helt personlig og bli åndelig, på tross av lederens kjødelighet. Men sånne tilfeller er meget sjeldne. Generelt sagt, så er de fleste troende som får som blindt følger sin leder, hvor han enn går. Som predikanten – slik folket! Og når både får og leder er blind, faller de begge i grøften.

I hver eneste menighet – i den verste og den beste – vil de i forgården være av samme slag – halvhjertet, verdslig sinnet, søker sitt eget, pengekjære mennesker som nyter velvære og underholdning.

Men en god menighet vil ha en sterk indre kjerne av ledere som er gudelige. Denne kjernen er avgjørende for hvilken vei menigheten utvikler seg. Denne kjerne vil vanligvis bestå av to menn som har enhet med hverandre. Gud vil være med dem og kjernen vil begynne å vokse og tilta både i størrelse og i enhet.