Hvis vi blir verdslige eller inngår kompromiss med verden, må vi være klar over at vi ikke har Gud som vårt anker.
Bibelen advarer oss om at i de siste dager vil det bli vanskelig å være en kristen. Folk vil da normalt tenke på en økning i forfølgelse, vanskeligheter med å få en jobb uten å gi bestikkelser osv. Det som Paulus imidlertid så på som det vanskeligste, var påvirkningen fra hyklere midt i blant Guds folk (1.Tim.3. 1-5).
Menighetens historie viser at Satan gjør sitt største arbeid i menigheten gjennom falske disipler. Hvor det er mange helhjertede mennesker i en menighet kan falske kristne komme seg inn i form av deres ektefeller, venner eller barn. Mange alvorlig troende mangler evnen til å skille, og blander seg med slike og blir litt etter litt lik dem i tale, oppførsel, verdisyn osv. Det er veldig få som er i stand til å stå imot denne påvirkningen. Hvis vi merker at vi blir dratt over til den andre siden istedenfor at de blir dratt over til oss, er det bedre å slutte å være sammen med dem enn å bli besmittet. Hvis vi blir verdslige eller inngår kompromiss med verden, må vi være klar over at vi ikke har Gud som vårt anker.
Ett av kjennetegnene på falske troende er løgn (v. 3). Når en troende begynner å lyve, viser det seg at han har skilt seg fra Gud, fordi djevelen er løgnens far (Joh.8, 44). Hvis han ikke vender om vil han snart miste frelsen.
Gud gir nøye akt på troskap mot sannheten og mot menigheten. Ett av kjennetegnene på falske kristne er at de bedrar andre (v.3). Gud ønsket at Judas aldri var født fordi han satt midt i menigheten og latet som om han var en av dem og så bedro han dem (Mark. 14, 21). Gud har ikke sagt dette om mordere og om hor. Det viser oss at han ser annerledes på synd enn det mennesker gjør. En gang dømte Gud en mann til døden fordi han var ulydig mot loven på sabbaten (4.Mos.15, 32-36). Han lot Ananias og Safira dø fordi de lot som om hadde enhet med brødrene (Ap.Gj.5).
Fordi slike synder ikke blir dømt med en gang i våre dager, er ikke folk klar over hvordan Gud ser på det. Men Gud gir evnen til å skille til de som vandrer i lyset, fornekter og dømmer seg selv. Det som kristne trenger mest av i de siste dager, er evnen til å skille. Noen venner er bedragerske, men liker seg på møtene og kan holde fast ved en form for gudsfrykt med rett lære og rett mønster (2.Tim.3.5).
Hva som savnes er kraften til å kontrollere tungen og lystene. Det er påvirkningen fra slike mennesker som gjør det vanskelig å være en kristen i de siste dager. De som er ydmyke vil be Herren om hjelp til å forbli sanne. De bryr seg ikke om vennene deres blir fornærmet når de slutter å være sammen med dem for å unngå slik besmittelse.
Gud tillater forførende ånder å fylle troende av samme grunn som han tillot Satan å gå inn til Eden. Satan gikk inn i Judas, og så inn blant disiplene, hvor Jesus selv var den eldste. Satan kan ikke komme inn i oss uten at vi tillater det. Men hvis vi velger å fortelle løgn, åpner vi døren for han, og snart kommer han helt inn. Det er mange som ikke opplever åndelig framgang fordi de har tillatt tyven å komme inn og stjele alle skattene de har fått på møtene.
Gud vil tillate bedragerske ånder for ved det å skille de helhjertede fra de halvhjertede (1. Tim. 4, 1). Det er mange troende som selv har holdt seg vekk fra ting i verden, men begynner å ta seg friheter når de ser at andre troende kan gjøre det. De er ikke klar over at de følger etter en som gjør kompromiss! De er ikke i stand til å takle det slik som de andre er. Det hjelper ikke å si at vi ikke er bundet av loven hvis våre valg ikke gjør oss mere åndelige. Hvis vi har gjort et galt valg i fortiden må vi gå tilbake å gjøre det riktig hvis vi ønsker oss framgang.
Det er sjelden å finne de som er ærlige nok til å innrømme at de har tatt feil. De fleste skylder på andre eller rettferdiggjør seg selv. Når Gud stillte et direkte spørsmål til Adam om han hadde spist av det forbudte tre, ga han et korrekt svar etter loven, men det var uansett full av selvrettferdighet. Ingen som er uvillig til å påta seg skylden for sine egne synder skulle tenke at han på noen måte er åndelig.
Adam ble kastet ut av paradis fordi han var uvillig til å påta seg skylden, mens en morder og en tyv ble tatt med inn i paradis fordi han erkjente sin skyld (Luk. 23, 43). Hvis vi ønsker å vandre med Gud må vi slutte å skylde på andre, men ta skylden på oss selv.
Referat fra tale av Zac Poonen, 10. mai 1998.