Når vi ser andre troende elske verden blir vi fristet til å bli lik dem. Det er lett å bli verdslig ved påvirkning, men vi kan ikke bli hellige ved det. Stil og mote brer seg fort. Det trenges styrke til å stå alene å bli hellig. Hvis det er vanskelig å gjøre det i verden er det mye vanskeligere å holde den samme standarden i menigheten. Men de som holder ut inntil enden vil bli frelst.
De som er ydmyke er klar over sin egen nød og akter på de advarsler Jesus har gitt oss for den siste tid. Han sa at kjærligheten vil bli kald hos de fleste fordi urettferdigheten tar overhånd og at bare de som holder ut til enden vil bli frelst (Matt. 24. 12-13). Det er når vi lærer å bli bevart i kjærlighet, midt i vanskelige situasjoner, at vi fullfører Guds plan med oss i forholdene. Selv hedningene elsker dem som elsker dem selv. Men vi trenger guddommelig kjærlighet for å kunne elske når de andre er kalde. Hvis Satans natur, slik som sjalusi og avind kommer ut fra oss, kan vi være sikre på at vi ikke har kjærlighet.
I lignelsen om de 10 jomfruene, skjønner vi at hvis ikke brudgommen hadde tatt seg tid med å komme, ville det virket som om alle jomfruene var kloke. Men siden han lot vente på seg, fant de dårlige ut at deres lamper holdt på å slukne (Matt. 25.8). Selv om mange synes å ta det alvorlig og er ivrige i begynnelsen, vil tiden vise hvem som er kloke. Hvis vi ikke har renset ut det menneskelige i oss og fått del i guddommelig natur vil Gud åpenbare det ved å sende vanskeligheter i vår vei. Mange sier når de har gjort noe dumt at det var et tilfeldighet. Men man kan ikke bli dum eller klok helt plutselig. Hvis vi har lys over Kristi liv kan ikke mørket få makt over oss. Det som ble åpenbart var dumheten som alltid har vært der. Som noen sier kan du ikke få et glass som er fullt av ferskvann til å bli saltvann uansett hvor mye du rører i det.
De vise åpenbarer ikke sjalusi og bitterhet i prøvelsens stund. De dømmer alltid seg selv og har en konstant tilførsel av olje til lampa. De er som en lampe som har konstant tilførsel av olje fra oliventrær (Sef. 4. 2-3 & 11-12). De vandrer alltid på korsets vei, korsfester sin egenvilje, og så renner kjærlighetens olje i dem ved Den Hellige Ånd (v. 6) (Rom. 5. 5).
Bare noen få får denne kjærligheten, fordi alle søker sin egen ære og fordel i stedet for det som hører Gud til (1. Kor. 13. 5) (Fil. 2. 21). Gud prøver alle sine barn og gir autoritet kun til de som holder ut inntil enden.
Ingen kjenner våre indre reaksjoner. Men vi må være fast bestemt på alltid å holde ut i kjærligheten. Siden veldig få finner veien som fører til livet (Matt. 7. 13-14), må vi ikke bli overrasket over at kjærligheten blir kald hos de fleste. Når folk i vårt eget hus eller venner og slektninger bedrar/svikter oss, må vi allikevel forbli i kjærligheten. Det er en stor fristelse for oss når alle rundt oss blir kalde, baktaler, blir sløve eller faller fra, sløser med penger osv. Men vi må følge Jesus. Det er bare menn som David som blir stående uten å besmitte seg selv midt i at andre gjør tøylesløse kompromisser (Dan. 1.8).
Det er ikke bare tiltagning i synd som reduserer kjærligheten. Også kjærlighet til penger eller til verden. Når vi ser andre troende elske verden blir vi fristet til å bli lik dem. Det er lett å bli verdslig ved påvirkning, men vi kan ikke bli hellige ved det (Hag. 2-11-13). Stil og mote brer seg fort. Det trenges styrke til å stå alene å bli hellig. Hvis det er vanskelig å gjøre det i verden er det mye vanskeligere å holde den samme standarden i menigheten. Men de som holder ut inntil enden vil bli frelst.
Referat fra tale av Zac Poonen, 18. februar 1998.