For Gud står jeg som en som ikke har syndet, for jeg er rettferdiggjort ved Jesu, Kristi dyre blod.

Et av de største behov blant troende er å forstå hvor verdifulle de er for Gud (Efes. 1,18). Vi har blitt aksepterte i den elskede (v. 6 KJV). Vi trenger å kjenne at vi er verdifulle for ham. Mange kan ha en god følelse når de føler seg dårlige og elendige og så tro at det er ydmykhet. Det er det samme som å si at vi er glade når vi ser at vi er skitne.

Vi kan tro det er ydmykt å føle seg råtten, unyttig og ikke verd noe, men det er en forførelse (1. Joh. 4, 17). Som Jesus er, så er også vi i denne verden. Vi kan også leve med den samme frimodighet. Gud ser på oss på samme måte som han ser på Jesus, fordi vi er ikledd hans rettferdighet. Og det er noe ganske annet. Vi tenker på å stå synden i mot, kjempe og stride, trå djevelen under føttene og bli mer enn seirende. Vi ser vår nød her. Jesus får oss alltid til å se vår nød og så gir han oss løsningen for å komme ut av nøden.

Matteus kapittel 5, 6 og 7 [Bergprekenen] får oss til å lure på hvordan vi i det hele tatt kan komme til et slikt liv. Det er da han forteller oss om hjelperen, Den Hellige Ånd, som vil hjelpe oss på alle måter (Joh. 14, 16). Først etter at det gikk tomt for vin i bryllupet i Kanaan, så kom han med løsningen. Først etter at Lasarus døde, kom han med løsningen. Han ba disiplene finne ut hvor mye mat de trengte for å bespise 5000, og deretter kom han med løsningen. I 3 ½ år talte han med disiplene om hvordan de skulle leve, at de ikke skulle være bekymret, ikke elske penger, ikke begjære, ikke søk ære, ikke dømme osv. osv.

Det var slik en høy standard, og hvordan skulle disiplene klare å leve etter den? Etter å ha lyttet til alt dette i så lang tid måtte disiplene ha følt seg ganske desperate, for hvordan skulle de klare det? Men natten før Jesus ble korsfestet kom han til dem med løsningen: Dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere. Dere skal be til Faderen og han skal gi dere en hjelper. Det er Herrens måte, å vise oss en slik standard som virker umulig å leve etter, og deretter viser han oss svaret.

Han må først bringe oss i nød slik at vi vil rope til han i vår nød. Han vil ha oss til å forstå at det ikke er vi som skal klare det, men at det er han som skal hjelpe oss. Jesus spurte disiplene hvordan de skulle bespise 5000. Det var ikke fordi han ikke visste det, men fordi han ville prøve dem (Joh. 6.6). Jesus sa: Hvor skal vi kjøpe brød Filip? V. 5. Vi må sammenligne dette med våre forhold. Tenk at Jesus spør deg: «Hvordan har du tenkt å slutte med å følge øynenes lyst?» Og du svarer kanskje at du har tatt en bestemmelse på dette stevnet om at du skal slutte med det. Gud spør deg: «Hvordan skal du klare det?»

Vi trenger å forstå vår verdi overfor Gud før vi kan seire over det onde.
Jeg tror at vi alle har et enormt behov for å forstå vår verdi ovenfor Gud. Djevelen forstår det og det er derfor han ofte får oss til å føle oss fordømt, motløse, at vi aldri komme til å klare det og så minner han oss om alt det fæle vi har gjort før i tiden. Du kan ikke motstå djevelen før du har lært at det er ved Jesu blod du seirer (Åp. 12. 12-11).

Du må tro at Jesu blod har renset deg fra all synd, slik at du ikke lenger føler deg fordømt av fortidens feiltrinn. Er det noen her som er i tvil om dette, så er veien å bekjenne sine synder, bli trofast og rettferdig, vandre i rettferdighet og Jesu Kristi blod renser oss fra all urettferdighet og fra all synd. Det er ikke plass til noen fordømmelse.

Vi kan gjøre feil i vårt personlige liv, i vårt familieliv og i menighetslivet. Vi kan sitte på møte å tenke at alt som blir talt er til meg. Da må vi huske på at Jesu blod renser oss fra all synd. Vi blir renset og rettferdiggjort, men hvordan kommer vi videre til dette seirende livet? Noe jeg har oppdaget i årenes løp, og som er grunnen til at jeg skrev boken om «Hensikten med våre fall», er at i motsetning til de i verden, så er det nødvendig for oss med fall. I forretningsverden er feil overhodet ikke nødvendig, men i Guds behandling av oss er fall nødvendig. Det er budskapet med historien hvor Jesus sier til Peter: «Du kommer til å fornekte meg 3 ganger og jeg skal be for deg at din tro ikke må svikte og når du engang omvender deg, så styrk dine brødre.» Jesus ba ikke om at han ikke skulle fornekte han. Fornektelsen var viktig for at Peter skulle bli ydmyk Når disiplene dro ut for å fiske, stoppet ikke Jesus dem, enda han visste at de ikke kom til å få fisk i de 11 timene de holdt på. Det var viktig for dem og det er viktig for oss, fordi da skjer det noe i oss.

Vi kan aldri få et matematisk regnestykke riktig hvis vi gjør en feil i løpet av utregningen. Men på vår vei mot et seirende liv gjør vi mange feil. Gud har ordnet det på den måten for oss, slik at vi ikke skal bli stolte over seirene og se ned på andre. Derfor trenger vi Kristi blod til å rense oss, helt fra vi blir omvendt og ut livet. Selv en moden og hellig person trenger det, fordi vi vil stadig oppdage områder som ikke er lik Kristus. Apostelen Johannes skrev i brevet sitt da han var ca 95 år: «Dersom vi sier at vi ikke har synd dårer vi oss selv». Han inkluderte seg selv ved å si «vi». Men vi trenger ikke bli motløse, for Jesu blod renser oss fra all synd. Vi venter ikke med å tjene Gud til etter at vi er blitt fullkomne. Djevelen sier: «Du er ikke bra nok. Hvordan kan du tjene Gud?».

Apostlene startet med å tjene Gud når det var mye galt med dem. Paulus og Barnabas kranglet, men lærte etter hvert å komme overens og arbeide sammen. I Bibelen finnes det ingen perfekte mennesker som tjente Gud. Men med en gang vi blir klar over at vi har gjort/sagt noe galt, MÅ vi gjøre det godt igjen og til det trenger vi nåde.

Be Gud om nåde til å be de andre om tilgivelse. Gi meg nåde til å ydmyke meg selv pr. omgående, men det er ingen grunn til å føle seg råtten, fordømt eller motløs. Det er ikke noe rom for fordømmelse eller motløshet. Absolutt ikke. For som Jesus er, slik er vi i denne verden. Det er det som menes med at vi er blitt rettferdiggjort.

Det står i 1. Pet. 1, 2, hvordan han utvalgte oss. Peter var en mann som falt, han fornektet Herren. Ettersom han vokste til ble han klar over at Herren kjente til hans framtid og han visste at Gud hadde åpenbart det for Jesus. Det står i Lukas 6 at Jesus ba hele natten for å få visdom til å utvelge de 12 apostlene. Han søkte Faderens vilje og Faderen viste han at han skulle utvelge Simon Peter. Enda visste Faderen at Peter skulle fornekte Jesus 3 ganger.

I 1. Pet. 1. 1-2 skriver Peter til «de utvalgte, de fremmede som er spredt omkring…, utvalgt etter Gud Faders forutvitende…» Gud har utvalgt oss selv om han visste om all den synd og alt det gale vi kom til å gjøre, ikke bare før vi omvendte oss, men også etterpå. Peter skrev ut fra erfaring. Det er ikke det at Gud plutselig oppdager hvor ille vi er slik at han sier: «Jeg visste ikke at det var så dårlig stell med deg». Noen av oss har kanskje sagt det til barna våre, eller til en bror eller søster; at vi ikke trodde at de kunne gjøre eller si noe slikt.

Gud trenger ikke å si slikt til oss. Han visste det. Det er ikke noe av det vi har gjort som overrasker Gud. Og alt det som du kan skamme seg over, det som du ikke ønsker at andre skal få vite om, ikke noe av det overrasker Gud. Allikevel utvalgte Gud deg! Og alt det som har hendt i ditt familieliv som du ikke vil at noen skal få vite, det visste Gud før han førte dere sammen i ekteskapet. Hvis du hadde visst det, hadde du kanskje ikke villet gifte deg med vedkommende. Mange sier kanskje det til ektefellen. Gud sier aldri slikt til oss!!

Han sier aldri at han aldri villet ha utvalgt oss hvis han hadde visst hvor dårlig det var med oss. Hvorfor kan ikke vi være som han? Når Gud er så kolossalt overbærende med oss, må vi også være det med andre. Hvis ektefellen vår hadde syndet svært grovt, men hadde angret og bedt om tilgivelse, ville vi da klart å tilgi? Det er vanskelig, men da ser vi Guds kolossale kjærlighet. Eller om vi hadde oppdaget at ektefellen hadde en avskyelig uvane. Ville vi da sagt til vedkommende at vi ville ha giftet oss med deg hvis vi skulle ha giftet oss om igjen? Ville vi sagt det? Vi må være ærlige. Mange vill nok sagt nei, men jeg har blitt fanget i klisteret før jeg oppdaget hvordan hun/han var, og da var det for sent. Jesu standard er høyere enn vår standard.

Det er vidunderlig å tenke på at Gud utvalgte oss selv om han visste om alle våre svakheter og han har ikke forandret mening. Han elsker oss med en evigvarende, betingelsesløs kjærlighet.

Jesus sier: Jeg gir dere bare et bud, at dere skal elske hverandre slik som jeg har elsket dere (Joh. 13, 34). Bare et bud. Men det er det vanskeligste å holde, fordi vi er SÅ selvrettferdig og fariseisk. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere alle våre brødre og alle våre søstre? Man kan ha sine favorittvenner som er basert på menneskelige likheter, smak og interesser. Man snakker om det samme og baksnakker sammen. Det er ikke slikt fellesskap Jesus hadde med Peter, Jakob og Johannes.

Er man interessert i å være sammen med visse personer for å få oppbyggelse og åndelig samfunn, er det noe annet. Men det å foretrekke noen framfor andre fordi en passer godt sammen og fordi kjemien stemmer, det er bare søppel. Det er verdslighet. Hvorfor synes man at noen mennesker er frastøtende? Det er fordi man ikke kjenner Kristi kjærlighet. Man har ikke forstått det eller så har en glemt det.

Vi glemmer så fort det som Gud har tilgitt oss (2. Pet. 2, 9). I Matteus 18 står det om den mannen som var ettergitt en enorm pengesum, men som straks glemte det da han traff på den mannen som skyldte han noen småpenger. Vi glemmer særlig hva vi er tilgitt når vi har med andre mennesker å gjøre eller med barna våre å gjøre. Det er lett å glemme hvordan man selv var som tenåring. Man kan forvente at tenåringene skal være perfekte, men hva var en selv på den alderen? Jeg strevde og de strever. Jeg sier ikke at vi skal tillate dem å gjøre det som er galt, men vi skal være barmhjertige. Vi redder dem ikke ved å være harde.

De som taler har en tendens til å tale mye mer om hva folk skal gjøre uten først å ha undervist dem i hvor mye Gud har gjort for dem. Tenk bare på det som står i 1. Pet. 1, 2: «….utvalgt etter Gud Faders forutvitende, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til å bli renset med Jesu Kristi dyre blod». Efes. 1, 3. «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i Han har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.».

Først kan vi si at han gir oss en million og vi gleder oss over det. Så ber han oss om å bruke de pengene for å gjøre noe for ham. Det er mye lettere å gjøre noe for andre når man selv har fått så mye. Hvis vi bare har noen hardt oppsparte penger på kontoen og Gud ber oss om å gi det bort, kan det være vanskelig, men hvis en har satt inn millioner av kroner på vår konto, ville det falle lett å dele det ut. Når Gud har satt så mye inn på vår konto, er det lett for oss å dele med andre.

Det som er lettest for oss er å være gjerrige når det kommer til det å være barmhjertige mot andre mennesker, og å kunne tilgi dem. Vi må få utvidede hjerter og ikke dømme så raskt. Kanskje er det grunner til at de andre gjør dette eller hint som vi ikke vet om. Det er lett å tenke at siden jeg ikke oppfører meg slik bør den andre heller ikke oppføre seg slik.

Jeg tror at mye av problemene mellom ektefeller kan bli løst når de får øynene opp for hva Gud har gjort for dem og hvor barmhjertig han har vært (Luk. 3, 36). Da vil en få et utvidet hjerte, bli tilgivende og barmhjertig. Dette gjelder uansett hva ektefellen gjør. Jeg har opp igjennom årene hørt utrolig mange klager fra menn mot konene og fra konene mot mennene, unge brødre mot de eldste, søstre mot søstre, brødre mot brødre osv. osv.

Hvem er det som har alle disse klagene? Det er de som tror at de selv er perfekte. De vil vel svare at de ikke er perfekte, men alle klagene deres beviser noe annet. De har aldri forstått at Gud elsker dem akkurat som de er. De glemmer hva de er tilgitt. Vi må aldri glemme renselsen fra våre tidligere synder, men ikke på en slik måte at djevelen kan fordømme oss. Når det kommer til samfunnet med Gud, må vi ikke huske på syndene våre.

For Gud står jeg som en som ikke har syndet, for jeg er rettferdiggjort ved Jesu, Kristi dyre blod. Dette gjelder kun hvis en har renset seg fra sine synder. Ovenfor Satan står vi som de som er helt rene, uten synd. Derfor har vi makt over han. Når vi har med andre mennesker å gjøre, må vi huske på alle de gangene vi selv har syndet. Jeg husker en gang jeg ble utålmodig på en broder som manglet lys på et område. Da jeg kom hjem talte Gud til meg om hvor lang tid det hadde tatt før jeg selv hadde fått lys. Det lukket munnen min. Det hadde tatt lang tid, lenger enn det hadde tatt den andre broderen.

Han var gjort lik sine brødre i alle ting. Jesus måtte gå dypt ned for å leve på jorda. Hvorfor er det da så vanskelig for oss å gå ned på vårt medmenneskes plan? Avstanden mellom oss er utrolig liten i forhold til avstanden mellom Jesus og meg. Det burde ikke være vanskelig å akseptere vår bror som er så lite forskjellig fra oss, i forhold til hvor forskjellig vi er fra Jesus.

Jeg husker engang jeg hadde med en broder å gjøre som hadde hatt tilbakegang i sitt kristenliv, og jeg hadde problemer med å kalle ham broder. Den gangen var jeg veldig selvrettferdig. Noe henger ved meg enda, men jeg er i ferd med å vokse ut av det. Da talte Jesus til meg å sa at han ikke skammet seg over å kalle meg sin bror. Og tenk på den forskjellen det er mellom Jesus og meg i forhold til mellom meg og den broderen som hadde glidd tilbake.

Jeg er Gud takknemlig for slike lys jeg har fått gjennom tiden. I dag har jeg ikke problemer med å kalle noen en bror. I gamle dager ville jeg har overveid hvem jeg kunne kalle en bror. Det er så mange områder vi er loviske på. Vi kan skyve vekk slektninger fra Gud ved vår loviske, selvrettferdige holdning. Hvor mange har vi ført til Kristus på den måten? Vi har omvendt oss fra sinne, øynenes lyst og all slik synd. Det vi trenger nå er å omvende oss fra all fariseisme og loviskhet. Jeg har gjort det og jeg vil ikke kaste sten på en eneste en her. Jeg har talt om det som Gud har talt til meg og som jeg har omvendt meg fra.

Hvor ivrig var ikke Paulus for Herren og hvor ubarmhjertig var han ikke i de dager. Etter at han hadde omvendt seg, når han og Barnabass skulle ut på misjonsreise, så ville ikke han ha med Markus fordi han ikke hadde fulgt opp hele tiden. Det tar tid å bli ferdig med slikt. Senere ser vi at Paulus vokste ut av det. Han skrev til Timoteus at han måtte sende Markus til ham, fordi han ville være han til stor nytte. Barnabass med sin vennlige holdning, bragte Markus tilbake. Guds herlighet var sett i Kristus, som kom full av nåde og sannhet. På grunn av vår selvrettferdighet så ser kanskje ikke våre naboer, kolleger og vår familie Guds herlighet i oss?

La oss bli barmhjertige mot våre ektefeller, våre brødre og søstre og mot alle de vanskelige brødrene vi er satt sammen med. De som vi syns er vanskelige fordi våre hjerte er så små og harde. Vi synes de er vanskelige fordi vi selv har glemt renselsen fra våre egne synder. Når jeg nå ser en lovisk, fariseisk bror, har jeg ikke problemer med å være barmhjertig mot han.

Det er noen som bare klarer å være barmhjertige mot prostituerte og tyver. De vil løpe ut av huset for å ønske den yngste, bortkomne sønnen velkommen hjem, men de vil ikke gå ut for å møte den eldste sønnen. Det er fordi de mener om seg selv at de aldri har vært fariseere, men det er jo nettopp det de er. Men faren gikk ut for å møte begge.

Jeg har nå lært å gå ut for å ta imot den yngste sønnen og ta imot den eldste, fariseiske sønnen. Hvorfor? Fordi begge er lik meg. Det er også i mitt kjød. Gud har forandret meg og han kan forandre deg. Jeg må ha håp for ham! Vi klarer aldri å forandre noen med krav!

Referert fra tale under stevne i India, mai 2000.