Den ene tingen som peker ut en sann Guds mann er ikke at han har en spesiell lære, men heller det at han ikke søker sitt eget. Paulus sier i Fil. 2, 19-21 at de fleste av hans medarbeidere søkte sitt eget, og derfor kunne han ikke sende dem til filipenserne Men Timoteus var en herlig unntagelse!

«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også deres tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus………..for Satan selv skaper seg om til en lysets engel og hans tjenere skaper seg om til rettferdighets tjenere» (2. Kor. 11. 13, 14-15).

Fariseerne i Israel strevde etter rettferdighet, men de ble forledet av Satan. Dette er en advarsel til alle som strever etter rettferdighet. Det vil være naivt av oss å forestille oss at vi ikke kan bli bedratt. Den eneste måten vi kan unngå å bli forført på, er å vandre i lyset og elske sannheten som er i Guds ord og i Jesu jordiske liv (2. Tess. 2. 10-11).

Oppriktighet alene kan ikke bevare oss fra å bli bedratt hvis ikke Guds ord er vår rettesnor. Peter var temmelig oppriktig, men allikevel ble han talsmann for Satan ved å foreslå en lett og komfortabel vei for Jesus (Matt. 16. 21-23).

Når Jesus første gangen talte til sine disipler om korset kunne de ikke forstå at det var Guds vei. De var vant til evangeliet i Det gamle testamentet som lovte Guds folk eiendom, helse, mange barn og andre jordiske velsignelser. Det å lide og dø var temmelig motsatt av Det gamle testamentets evangelium.

Det gamle testamentet var sentrert rundt personlig velsignelse og jordiske ting. Evangeliet i det nye testamentet er sentrert rundt Guds hensikt og det himmelske. Når døperen Johannes forberedte veien for det nye testamentets evangelium, var budskapet hans «Omvend dere (gjør helomvending)…….. for himlenes rike (i motsetning til et jordisk rike og jordiske velsignelser) og Guds rike (i motsetning til riket med personlig velsignelse) er kommet nær» (Matt. 11. 12; Mark. 1. 14-15).

Jesus sa, etter døperen Johannes tid vil himmelens og Guds rike bli forkynt (Matt. 11-12; Luk. 16. 16). Men han sa også at vi må trenge oss med makt for å komme inn i Guds rike. Kjærligheten til seg selv og jordisk velvære, ære, velbehag, velstand osv., stikker så dypt i kjødet, slik at det bare er de som er innstilt på å bruke makt mot denne kjærligheten som i det hele tatt kan komme inn i Guds rike.

Når Peter foreslo en lettere og mere komfortabel vei for Jesus, irettesatte han Peter ved å si, «vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til» (Matt. 16. 23). Når vi har sinnet vårt i våre egne interesser blir vi til anstøt for Jesus og Guds rike. Det er da Satan lykkes i å lede oss på avveier.

Hovedsaken i frelsen fra synden er å bli frelst fra «å søke vårt eget». Lucifer søkte sitt eget, og så kom synden inn i universet. Jesus søkte aldri sitt eget, og på denne måten frambragte han frelsen. En rettferdighet som fremdeles lar en søke sitt eget, er en falsk rettferdighet. Allikevel er det den rettferdigheten en ser i mange grupper som forkynner hellighet. Man er i bunn og grunn en «forretningsmann» – man vil gjerne ha det som himmelen kan tilby med et minimum av ubehag for seg selv. Derfor er man alltid tilbøyelig til å finne en behagelig teologi som ikke forstyrrer ens komfort eller egne interesser.

Det er mulig å ha seier over sinne, seksuelt begjær og bitterhet og også ha gjort opp gamle saker – og fremdeles søke sitt eget, egen fordel og velbehag eller ens hustrus fordel og velbehag, (i 1. Kor 7, 33 er det å behage sin kone kalt for å være opptatt med «ting i denne verden»), eller ens egen ære (kanskje ikke i verden, men i menigheten, og først og fremst ære og aktelse fra eldstebrødrene), eller ens egen vinning (ved for eksempel å være ambisiøs i arbeidslivet), osv.

Det er mulig å tro og forstå og til og med være i stand til å forklare gudsfryktens hemmelighet, og allikevel ikke ha forstått syndens hemmelighet.
Den hemmelige kilden til all synd er trangen etter å søke sitt eget. Det er en av de mest bedragerske lyster i kjødet. Man kan til og med tro at man er av Jesu brud, bare fordi man har fått seier over noen overfladiske synder, når det å søke sitt eget kanskje fremdeles er altoverskyggende i ens avgjørelser og handlinger. Slik er Satans bedrag når han kommer som «rettferdighetens» tjener! Slik er syndens hemmelighet!

Vi mangler ikke noe bibelkunnskap i dag. Egentlig er det kanskje slik at de dyktigste iblant oss kan forklare læren bedre enn selv Paulus kunne! Han som var den første som hadde fått det åpenbart! Enda er det mere sannsynlig at våre liv er tusenvis av mil bak Paulus i det å være fri fra å søke vårt eget!

Den ene tingen som peker ut en sann Guds mann er ikke at han har en spesiell lære, men heller det at han ikke søker sitt eget. Paulus sier i Fil. 2, 19-21 at de fleste av hans medarbeidere søkte sitt eget, og derfor kunne han ikke sende dem til filipenserne Men Timoteus var en herlig unntagelse.

Medarbeiderne til Paulus hadde uten tvil den perfekte lære. Allikevel søkte de sitt eget. De kan til og med ha regnet seg selv for rettferdig og åndelig – bedre enn de rundt seg. Allikevel kunne Paulus se hvor grunn deres «rettferdighet» var. Den samme situasjonen eksisterer i dag.

Det som alle sanne Guds menn har felles, gjennom århundrene av den kristne historie, er at de ikke søkte sitt eget. Noen av dem hadde kanskje ikke helt den rette forståelse av sannheten som vi har. Men deres åndelighet besto av det faktum at de uselvisk søkte Guds rike i deres tid og generasjon.

Hvis vi i dag har mere lys over sannhetene i skriften enn mange gudfryktige menn, må vi huske på at de som er mye gitt, av dem vil det kreves mye. Altså er vi i stor fare hvis vi tror at rettferdigheten bare består av seier over sinne, seksuelt begjær osv.

Vi kan se på disse kjødets synder på samme måte som når filisterne sto med deres kaptein Goliat mot Israel. Goliat er kjempen som «søker sitt eget». Hvis David bare hadde drept filisterne en etter en hadde det ikke blitt noen seier, eller i beste fall ville det ha blitt et uavgjort slag som hadde tatt mange år. Men vi leser at når David drepte Goliat så løp alle de andre filisterne vekk (1. Sam. 17, 41). Dette er hemmeligheten. Vi må konsentrere alle våre angrep mot kjempen «å søke sitt eget», hvis vi skal vinne virkelig seier. Da vil de andre syndene også bli beseiret.

Jesus kom for å legge øksen ved roten av treet. Treets frukter er mange: Løgn, tyveri, urene lyster, sinne, bitterhet osv. Uansett er roten på dem alle det å søke sitt eget. Det er her øksen må bli lagt. Ellers vil vi bli bedratt.

Det er mulig å innbille seg at en vandrer i hellighet, bare fordi vi aldri mister temperamentet eller fordi vi snakker et spesielt åndelig språk. Allikevel kan vårt sinn, energi og tid bli brukt for å få mer og mer av det jordiske for vårt hjem, behage våre koner, gjøre våre barn lykkelige og stort sett leve et vanlig behagelig middelklasseliv. Og på denne måten innbille seg at en er åndelig- det er toppen av selvbedrag.

Paulus var redd for at korinterne skulle bli ledet vekk fra den enfoldige overgivelse til Kristus. Det er en virkelig fare for at vår hengivelse til våre koner er større enn hengivelsen til Kristus. Det første budet er ikke å elske sin neste som seg selv, men å elske Gud av hele sitt hjerte, sjel, sinn og styrke. Det er når vi gjør det først at vi kan elske vår neste på den rette måten (våre koner inkludert).

Kristne som jager etter rettferdighet kan være lik en pendel som svinger fra den ene ytterlighet til den andre, og når de ser sine feil, svinger de til den andre ytterligheten. Det er grøfter på hver side av den smale vei og Satan bryr seg ikke om hvilken av disse grøftene vi havner i!

Men vi priser Gud for Den Hellige Ånds tjeneste: «Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!» (Esaias 30. 21). Dette er hovedhensikten med den profetiske tjeneste i menigheten – å la den stemmen tale til oss for å holde oss midt på den smale veien. Den profetiske tjeneste i menigheten og Guds skrevne ord er de midler Gud bruker for å holde oss midt på den smale sti som leder til livet.

Etter at vi har sett all den falskhet i mye av kristendommen som har forkynt om en masse ytre aktivitet, om å sette familielivet til side osv. – kan vi svinge til den andre ytterlighet som tror at kristendommen bare består av å elske våre koner, barn og andre kristne som snakker «vårt språk» i vår ghetto! Vi må selvfølgelig leve i kjærlighet med våre familier og medlemmene i vår forsamling og også seire over synden i vårt personlige liv. Men vår overgivelse til Gud må også komme til uttrykk i det å fremme Guds rike, selv med personlig utgift og offer. Indre renhet og ytre offer er ikke enten eller – for Jesus hadde begge deler i sitt liv.

Apostelen Paulus kunne ha slått seg ned og levd et komfortabelt kristent liv i Tarsus som en kristen forretningsmann og vandret den nye og levende vei i sitt personlige liv. Men han gjorde ikke det. Hans hengivelse og overgivelse til Kristus tvang ham til å ofre til Herren det som kostet ham alt i livet.

For to hundre år side var det to brødre som fikk høre om en slavekoloni i Vest-India og de solgte seg dit frivillig for resten av sine liv for å få lov å komme inn på øya og forkynne evangeliet for slavene der. To andre hørte om en koloni for spedalske i Afrika hvor ingen fikk lov å gå inn for deretter å gå ut igjen, av frykt for spredning av smitte. De gikk frivillig inn til denne kolonien for å bli der resten av livet, fordi de ville fortelle innbyggerne om Jesus.

Jeg vet lite om hvilken lære disse menn trodde på. Men de søkte garantert ikke sitt eget og ganske sikkert ofret de til Herren det som kostet dem alt.
Våre små selvfornektelser i dag blekner til noe ubetydelig i lys av hva disse menn ga opp for Herren. Når vi kommer til å møte slike menn i evigheten, vil vi oppdage at Kristi brud består av menn og kvinner som har den samme natur som Kristus – som er å «ikke søke sitt eget». Noen av oss er i stor fare hvis vi tror at en rett forståelse av læren kvalifiserer til å bli Jesu brud. Det gjør det ikke. Det gjør kun et liv som søker Guds interesser og ikke våre egne.

Vårt liv og vår tjeneste er temmelig overfladisk sammenlignet med slike menn. Hvilken enorm innbilskhet det er å tro at vi er bedre etterfølgere av Jesus enn de var, bare fordi vi kjenner bedre til sannheten! Hvor mye har det kostet oss å tjene Herren – med hensyn til tap av penger, komfort, behagelighet og helse? Kanskje veldig lite, eller ingenting. Det burde ydmyke oss og få oss til å tenke. Vi har kanskje unngått et offerliv av bekvemmelighetshensyn?

Enhver kristen burde lese og bli utfordret av biografene om menn som Hudson Taylor, C. T. Studd, David Brainer, William Carrey, William Booth, Jim Elliot osv. I Heb. 11 og av Paulus i 2. Kor. 11 har Den Hellige Ånd brukt eksempler av mange menn for å styrke vår tro. Eksemplene til disse heroiske menn fra nyere tid kan utfordre oss ut til å komme ut fra vårt selvsentrerte, familiesentrerte, komfortelskende og materialistiske kristendom inn til et overgitt liv til Kristus.

På Jesu tid var det de som solgte sauer og duer og vekslet penger i religionens navn i tempelet. Jesus kastet dem ut. Gudsfrykten hadde blitt en vei til vinning for dem. Uansett når gudsfrykt blir en vinning for oss – tjene penger, bekvemmelighet, makelighet osv., kan vi være sikre på at vi er på galt spor, selv om vi innbiller oss at vi jager etter rettferdighet. Gudsfrykt betydde for Jesus at han måtte gi opp alt som denne verden holder av. Hvis vi virkelig er helhjertet vil det koste det samme for oss. (Les for eks. Matt. 19, 29, og se om du har gitt opp alt som Jesus beskrev der).

Jesus har sagt at vi må gi opp alt for å kunne kjøpe den kostbare perlen (Matt. 13, 46; Luk. 14, 33). Paulus måtte gi opp alt for å vinne Kristus (Fil. 3, 8). Hvis vi har lykkes i å vinne Kristus, uten å ha gitt opp alt, må det ha vært en annen «Kristus» vi har «vunnet». Det var denne frykten Paulus hadde for korinterne – at de ville ende opp med å følge en annen Jesus som ikke krevde at de skulle gi opp alt (2 Kor. 11. 4). Vi kan også bedra oss selv med teologiske forklaringer av «å gi opp alt» som gjør at vi egentlig ikke trenger å gi opp noe i det hele tatt. Hvis vi ikke er villige til å se sannheten i øynene på dette området, vil vi ende opp med å bli forført av en bedragersk ånd. Gud vil la oss bli bedratt.

Bare beundring av Guds hellige menn vil ikke gjøre oss åndelige. Det var mange folk som beundret Jesus når han var på jorda, men de ble ikke åndelige. Det var også mange som trodde på ham, men selv til dem betrodde han seg ikke (Joh. 2. 24-25) – for han visste hvem som var helhjertet og hvem som ikke var det. Han vet det selv i dag.

La oss slutte å fryde oss over de små filisterne vi har slått her og der, når Goliat fremdeles står høy og oppreist. Stenen i slyngen vår må siktes mot denne kjempen: «Å søke sitt eget». Det er denne kjempens hode vi må kutte av, hvis vi skal få sann seier. Det livet som Jesus ba oss hate, er det livet som søker sitt eget (Joh. 12. 25).

Hvis vi vandrer i lyset og søker å finne den selvsentreringen som fyller mesteparten av våre handlinger og bestemmelser, og dømmer oss selv hardt på disse områder, vil vi litt etter litt se at disse kjempene blir slått og beseiret.
En gang sa Jesus til Peter at han uttrykte Satans tanker og snart etter det fortalte han ham om byggingen av menigheten (Matt. 16. 18-23). Den menigheten som helvetes porter ikke kan beseire, er bygd på de som søker Guds interesser og ikke sine egne. Den er ikke bygd på de som bare erkjenner intellektuelt at Kristus er kommet i kjød og har slått noen få små filistere.

Fra boken «New wine in new wineskins» av Zac Poonen.