Det er mange som har tatt i mot Jesus som sin Frelser, men som aldri kommer inn i det herlige livet som evangeliet tilbyr.

(Oversatt av Ruth Hansen.)

INNHOLDSFORTEGNELSE

1. Omvendelse
2. Tro
3. Utvelgelse og rettferdiggjørelse
4. Disippelskap
5. Dåp i vann
6. Dåp i Den Hellige Ånd
7. Helliggjørelse
8. Guds ord og bønn
9. Samfunn og menigheten
10. Endetiden

DENNE BOKA OG DEG . . .

Den gode nyheten i evangeliet er at vi nå kan leve slik som Gud opprinnelig hadde tenkt menneskene skulle leve. Den som overgir seg fullstendig til Jesus Kristus, kan leve et liv i uavbrutt seier. Likevel er det mange som har tatt i mot Jesus som sin Frelser, men som aldri kommer inn i dette herlige livet som evangeliet tilbyr. Hvorfor ikke? – Ofte fordi man ikke har lagt en god grunnvoll i begynnelsen av sitt kristenliv. Etter at vi er født på ny, kan livet vårt sammenlignes med et hus som blir bygget. Alle vet at den viktigste delen av huset er grunnmuren. Hvis man oppdager en sprekk i tredje etasje, kan man som regel spore feilen tilbake til grunnmuren. Slik er det også med våre liv. Selv mange år etter at vi begynte å tro på Kristus, må vi høste konsekvensene av en grunnvoll som ble lagt på feil måte.

Det nye testamentet lover oss et liv i triumferende seier over synd. Se på Guds løfte i Romerne 6:14: «For synden skal ikke herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.» Guds ord formaner oss også til alltid å være glade, og til å være fullstendig fri fra bekymring. Se Filipperne 4:4,6 «Gled dere i Herren alltid.…Vær ikke bekymret for noe.…»

Husk at Gud bare gir befaling om det han vil gjøre oss i stand til å utføre. Guds bud er på en måte løfter om hva han vil gi oss nåde til å utrette. Formaningene ovenfor er derfor løfter om at han vil sette oss i stand til å leve et liv i vedvarende glede, fullstendig fri fra bekymring. Det er mange flere slike herlige løfter i Det nye testamentet. Men de som er nevnt ovenfor, er tilstrekkelige for å vise at evangeliet virkelig er gode nyheter. Det er likevel en trist sannhet at flesteparten av de kristne som sier de har tatt imot evangeliet, ikke lever det livet som er beskrevet i versene ovenfor.

Hensikten med denne boka er å hjelpe deg med å legge en god grunnvoll i livet, slik at Guds plan med ditt liv kan bli fullført. Les videre, og la Den Hellig Ånd tale til ditt hjerte. Dette kan bli begynnelsen på et helt nytt kapittel i ditt liv.

 

1
OMVENDELSE

Jesus sa at veien til hans saueflokk (hans rike) var gjennom døren. Men han sa også at noen ville prøve å klatre over et annet sted (Johannes 10:1). Veien til frelse for menneskene er lagt av Gud. Omvendelse og tro på Herren Jesus Kristus er den eneste veien. Gud vil aldri akseptere noen som prøver å klatre inn på annen måte. Døperen Johannes, som kom for å forberede veien for Herren, forkynte omvendelse. Det var den eneste måten Israels folk kunne bli klar til å ta imot sin Frelser. Det er heller ingen annen vei for oss.

Omvendelse og tro

De fleste troende i dag ser ikke ut å ha samme dybde, hengivenhet eller kraft som de første kristne hadde. Hva tror du dette kommer av? Hovedgrunnen er at de ikke har omvendt seg skikkelig. De har riktignok trodd på Jesus, men de har trodd uten å omvende seg først. Deres omvendelse er en halvhjertet omvendelse. Se bare på disse strofene fra en velkjent engelsk salme:

The vilest offender who truly believes
that moment from Jesus a pardon receives.
[Den verste lovbryter som virkelig tror,
mottar Jesu tilgivelse i samme øyeblikk.]

Er det virkelig sant – at den verste lovbryter mottar tilgivelse bare ved å «virkelig tro»? Trenger han ikke å omvende seg først? Kanskje vil du svare at sann tro også inneholder omvendelse. Men hvis ikke lovbryteren får dette forklart, kan han tro at han er født på ny bare fordi han tror. På denne måten vil han bli forført. Dette var det budskapet som Jesus forkynte: «Vend om og tro på evangeliet» (Markus 1:15). Han ba apostlene sine forkynne det samme budskapet (Lukas 24:47). Og det var akkurat det de gjorde (se Apostelgjerningene 20:21). Guds ord er veldig klart på dette punkt. Omvendelse og tro kan ikke atskilles hvis man vil bli skikkelig omvendt. Gud har forenet disse tingene, og det som han har forent, må ingen atskille. Omvendelse og tro er de to første elementene i grunnvollen i vårt kristenliv (Hebreerne 6:1). Hvis du ikke har omvendt deg skikkelig, er grunnvollen nødt til å være dårlig. Hele livet ditt som kristen vil dermed bli ustabilt. Det står i Bibelen at «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom» (Salomos ordspråk 9:10). Hvis vi virkelig frykter Gud, vil vi «vike fra synden» (3:7). De som ikke har omvendt seg og vendt seg bort fra synden, har ikke engang lært de aller første skritt i kristenlivet.

Falsk og sann omvendelse

Hvis du har omvendt deg, må du forsikre deg om at angeren er ekte, for Satan farer med en falsk omvendelse som han forfører folk med. Han vet at folk flest har ett bud de lever etter: «Du skal ikke bli tatt på fersken!» Dermed lærer han dem hvordan de kan synde uten å bli oppdaget. Selv tyven er lei seg når han blir tatt. Men dette har ingenting med omvendelse å gjøre. I Bibelen finner vi en del eksempler på falske omvendelser. Da kong Saul var ulydig mot Gud, innrømmet han overfor Samuel at han hadde syndet. Men han ville ikke at folket skulle få greie på det. Han søkte fremdeles ære av mennesker. Han angret ikke skikkelig. Han var bare lei seg fordi han var blitt avslørt (1. Samuel 15:24-30). Det var forskjellen på ham og kong David, som åpent erkjente sin synd da han hadde falt (Salme 51). Kong Akab var en annen av samme kaliber som Saul. Han syntes virkelig synd på seg selv da Elias advarte ham og sa at Gud ville dømme ham. Han tok til og med sørgeklær på, og gråt over sin synd (1. Kongebok 21:27-29). Men han omvendte seg ikke skikkelig. Han var bare redd for Guds dom. Judas Iskariot er også et klart eksempel på falsk omvendelse. Da han så at Jesus var blitt dømt til døden, angret han og sa: «Jeg har syndet» (Matteus 27:3-5). Men han bekjente bare for prestene – slik enkelte gjør i dag! Han omvendte seg ikke, selv om han kan ha vært lei seg for det han hadde gjort. Hvis det hadde vært en sann omvendelse, hadde han gått nedbrutt til Herren og bedt om tilgivelse. Men han gjorde ikke det. Det er mye vi kan lære av disse eksemplene – om hva omvendelse ikke er!

Sann omvendelse er å «vende seg til Gud fra avgudene» (1. Tessalonikerne 1:9). Avguder er ikke bare de du finner i hedenske templer, de som er laget av tre og sten. Det er avguder som folk tilber som ikke ser så stygge ut, men som er like farlige, f.eks. fornøyelser, komfort, penger, eget omdømme, krav om å få sin egen vilje osv. Vi har alle tilbedt disse avguder i mange år. Å omvende seg betyr å slutte med å tilbe disse avguder, å vende seg fra dem til Gud. Sann omvendelse griper inn i hele vårt vesen – vårt sinn, våre følelser og vår vilje. Først og fremst betyr omvendelse en ny forståelse av synden og verden. Vi oppdager at synden har skilt oss fra Gud. Det blir klart for oss at verdens levemåte er stikk i strid med Gud vilje. Vi ønsker å vende oss vekk fra en levemåte som vanærer Gud. For det andre, griper omvendelse inn i våre følelser. Vi er leie oss for den måten vi har levd på (2. Korinter 7:10). Vi hater oss selv for alt det vi har gjort, og mer enn det, vi avskyr alt det onde i oss selv som ingen andre kan se (Esekiel 36:31). Vi sørger og gråter fordi vi har såret Gud så mye ved den måten vi har levd på. Slik reagerte mange store menn i Bibelen da de ble klar over sin synd. David (Salme 51), Job (Job 42:6) og Peter (Matteus 26:75) gråt alle bittert da de angret sine synder. Både Jesus og apostlene formaner oss til å sørge og gråte over vår synd (Matteus 5:4; Jakob 4:9). Dette er veien tilbake til Gud.

Omvendelse griper også inn i vår vilje. Vi må overgi vår gjenstridige egenvilje – «min måte» – og la Jesus være Herre. Dette betyr at vi fra nå av er villige til å gjøre hva Gud vil vi skal gjøre, koste hva det koste vil, om det er aldri så ydmykende. Den fortapte sønn kom tilbake til faren som en brutt og overgitt mann som var villig til å gjøre alt hva faren ba om. Det er sann omvendelse (Lukas 15:11-24). Vi trenger ikke å bekjenne for Gud hver eneste synd vi har begått. Det er en håpløs oppgave. Og det gjorde heller ikke den fortapte sønnen. Det eneste han sa var: «Far, jeg har syndet.» Og det er alt du og jeg trenger å si. Men husk at Judas Iskariot også sa: «Jeg har syndet.» Men det var en himmelvid forskjell mellom hans bekjennelse og den fortapte sønnens bekjennelse. Gud lytter ikke bare til ordene vi sier. Han legger merke til ånden bak ordene, og behandler oss deretter.

Døperen Johannes ba fariseerne bære frukt som var omvendelsen verdig (Matteus 3:8). Hvis vi har omvendt oss i sannhet, vil det forandre hele vårt liv. En av de første handlingene vi må gjøre etter at vi har omvendt oss, er å gjøre opp for oss for alt det gale vi har gjort i livet. Straks Jesus kom inn i huset til Sakkeus ble Sakkeus overbevist om synd, leser vi i Lukas 19:1-10. Sakkeus var en mann som elsket penger. Men han forsto hva omvendelse innebar. Han forsto at hvis han skulle bli en Jesu disippel, så måtte han gjøre godt igjen alt det gale han hadde gjort. For ham betydde dette et stort pengetap, fordi han hadde bedratt så mange. Men han bestemte seg for å være helhjertet i sin omvendelse, og derfor fortalte han Jesus at han ville gi halvparten av pengene sine til de fattige og gi tilbake fire ganger så mye til dem han hadde lurt penger fra. Det var først etter at Sakkeus ville gjøre godt igjen for seg, at Jesus sa: «Frelse er kommet til dette hus.» Å være innstilt til å gjøre opp for seg er et av bevisene for sann frelse (Lukas 19:1:10).

Jesus fortalte en lignelse om den forstandige mannen. Han gravde dypt, under sandlagene, og la grunnvollen på fjell (Lukas 6:48). Den uforstandige mannen bygde også huset sitt i det samme området, men han gravde ikke dypt nok. Han la grunnvollen sin på sand. Vi kan bruke denne lignelsen som et eksempel på sann og falsk omvendelse. Det er bare når vi betaler prisen med å gjøre opp for oss i livet, at vi graver dypt nok. Når vi kommer til Jesus er det lurt å bruke god tid på å tenke gjennom alt vi trenger å ordne opp i fra vårt uomvendte liv. Er vi overfladiske her og glatter over noe, vil vi erfare at grunnvollen forblir svak og at huset vårt en dag faller sammen.

Oppgjør

Hva kan et slikt oppgjør innebære? Dersom du har snytt staten for skatt, må du betale tilbake det du skylder. Noen ganger er det umulig å få tilbakebetalt til den rette instansen. Men hvor det er vilje er det også vei – hvis vi vil adlyde Gud! Vi kan kjøpe frimerker eller togbilletter og kaste dem, for å forsikre oss om at pengene vi skylder, virkelig går tilbake til staten. Har du snytt noen, må du be dem om unnskyldning og betale tilbake pengene. Fortell dem også hvordan livet ditt er blitt forandret! Hvis du ikke har mot til å gjøre dette alene, ta med deg en annen troende. Er du ikke er i stand til å betale tilbake alt du skylder med en gang, så betal i avdrag. Men gjør en begynnelse, selv om du klarer bare noen få kroner til å begynne med!

Gud aksepterte Sakkeus den dagen han bestemte seg for å betale tilbake det han skylte – og ikke etter at han hadde ordnet opp i alt! Hvis du har lurt penger eller eiendeler fra en person og du ikke vet lenger hvor vedkommende bor, bør du gi pengene til Gud, han som er den opprinnelige eier av alle penger. Dette var regelen som Gud gav israelittene (1. Mosebok 5:6-8). Vi må uansett ikke beholde penger vi har fått på ulovlig vis. Gud vil aldri velsigne disse pengene. Har du såret eller skadet noen, og penger ikke er med i bildet, burde du gå og be vedkommende om tilgivelse. Jeg kjenner personer som har spart penger i flere måneder, og så tømt kontoen for å gjøre opp for seg det de har snytt staten for av toll og skatt. Gud har velsignet dem med noe bedre enn en stor bankkonto! Jeg kjenner også andre som reiste med offentlige transportmidler uten å betale. Etter sin omvendelse regnet de ut prisen på buss- og togbillettene, og betalte tilbake. De som er tro i det lille, vil bli blant dem som kommer til å gjøre store ting for Gud.

Jeg kjenner også folk som har gått til universitetsledelsen med deres eksamensvitnemål og erkjent at de jukset på avgangseksamen. De var villige til å ofre sin universitetsgrad for samvittighetens skyld. Ofte har Gud gjort det slik at ledelsen har vært nådig og tilgitt dem. Men det går ikke alltid slik. Du kan risikere at universitetet fratar deg vitnemålet! Men i så fall vil det være Guds fullkomne vilje for deg. Jeg vet om en person som skrev et brev for å be om tilgivelse for et lite frimerke han hadde stjålet mange år tidligere. Et tyveri er et tyveri, uansett hvor liten verdi gjenstanden har. Det er på slike småting vår trofasthet prøves. Jeg mener ikke at du skal plage deg selv og lete med lys og lykte etter hver eneste overtredelse. Vi skal ikke ha et anstrengt forhold til dette. Gud vil minne deg på det du bør ordne opp i, og det er bare det han minner deg på, som du må gjøre. Det vil være tilfeller hvor du ikke kan få gjort noe, fordi saken er for innviklet. I slike tilfeller er det bare en ting å gjøre, og det er å legge din sorg framfor Gud og be om hans tilgivelse. Uansett må vi ikke under noen omstendigheter la Satan få gitt oss skyldfølelse og fordømme oss bare fordi vi ikke kan ordne opp. Gud forstår fullt ut hvordan vi har det, og han bebreider oss ikke. Hvis du bare er villig, vil Gud akseptere det du er i stand til å gjøre, selv om dette skulle være ingenting (2. Korinter 8:12). Lovet være Gud for hans barmhjertighet!

Gud vil ære dem som ærer ham (1. Samuel 2:30). En måte å ære ham på er å være trofast i små ting. Hvis vi ikke ordner opp i alle ting, vil vi dra lenker med oss gjennom hele livet. Gud vil prøve oss for å se om vi akter en god samvittighet høyere enn våre penger, vår ære, vår tittel eller til og med vår jobb. Mange klarer ikke prøven. Men priset være Gud! Det er en liten rest i hver generasjon som elsker Gud mer enn alt annet her på jorda.

Å tilgi andre

Omvendelse innebærer også å tilgi andre for skader de har pådratt oss på den ene eller andre måten. Jesus sa: «Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da vil heller ikke deres Far tilgi dere det dere har forbrutt» (Matteus 6:15). Han fortsatte med å si at vi må gjøre det av hjertet, og ikke bare overfladisk (Matteus 18:35). Det er umulig å få tilgivelse av Gud hvis vi ikke tilgir andre av hele hjertet. Kanskje vi ikke kan glemme hva andre har gjort mot oss. Men vi kan i alle fall nekte å tenke på det vonde de gjorde når vi fristes til slike tanker. Kanskje har noen skadet deg så grovt at du synes det er veldig vanskelig å tilgi ham fullt ut. Be Gud om hjelp til å tilgi, og du vil se at han er mer enn villig til å gi deg både trang og kraft til å tilgi alle og enhver. Når vi tenker på de utallige synder som Gud frivillig har tilgitt oss, burde det ikke være vanskelig for oss å tilgi andre på samme måte. Det er når vi ikke tilgir andre, at Satan får makt over oss. «Tilgi,» sier Paulus, «for at vi ikke skal bli overlistet av Satan» (2. Korinter 2:10-11).

En ny holdning overfor Satan

Det er ett område til som må ordnes opp i, og det er om vi har leflet med Satan og onde ånder. Hvis du har vært borte i astrologi, avgudsdyrkelse, håndlesning, sort magi osv., eller hvis du har vært interessert i rockemusikk eller skadelige rusmidler, trenger du å bryte med denne befatning med Satan, selv om du ikke gjorde det bevisst. Det første du må gjøre er å ødelegge – ikke selge, men ødelegge – alle dine «avguder,» okkulte bøker og amuletter osv. (Se Apostelgjerningene 19:19.) Deretter må du be: «Herre Jesus, jeg gir avkall på enhver befatning med Satan, bevisst eller ubevisst.» Så sier du direkte til Satan: «Satan, jeg står deg imot i Jesu navn. Jesus er min Frelser og Herre. Du kan ikke røre meg mer, for nå tilhører jeg den Herre Jesus Kristus.» Det står i Jakob 4:7: «Vær derfor Gud undergitt. Men stå djevelen i mot, så skal han fly fra dere.» Nå har ikke djevelen noe krav på deg mer. Hvis vi fortsetter å vandre med Herren, vil han gi oss mer og mer lys over forskjellige områder i våre liv. Det kan for eksempel være verdslighet i klesdrakt eller språkbruk, en streng stemme, et hang til dårlig lesestoff osv. Vi vil stadig oppdage nye områder hvor vi trenger å erkjenne vår synd og bli renset. Vi må vandre på denne veien alle våre dager med en stadig erkjennelse og omvendelse.

2
TRO

I den kristnes liv er omvendelse den første ingrediensen i grunnvollen. Tro er den andre. Å tro på Gud betyr å stole på ham og tro på det han har sagt i sitt ord, uansett hva følelsene eller andre mennesker sier. Så enkelt er det. Her er tre viktige ting vi bør vite om Gud: (1) Han elsker oss uendelig høyt. (2) Han har all visdom. (3) Han er allmektig. Er det vanskelig å tro på dette? Nei. Så da skulle det heller ikke være vanskelig for oss å stole på ham av hele vårt hjerte. Da Eva lånte øre til Satans stemme i Edens hage, var det troen som sviktet. Hun trodde ikke at Guds påbud var til hennes beste. Hun var ulydig mot Gud fordi hun ikke trodde på hans fullkomne kjærlighet til henne.

Tro for å ta imot Guds gaver

Gud har mye herlig å gi oss. Alle hans gaver er av nåde. Men vi trenger tro for å motta disse gavene. Det står i Bibelen at vi er «frelst av nåde» (Efeserne 2:8). Nåde er Guds hånd som rekkes ned til oss fra himmelen, full av himmelske velsignelser. Tro er våre hender som rekkes opp og tar imot disse velsignelsene fra Guds hånd. For det første tilbyr Gud oss tilgivelse for våre synder. Har vi omvendt oss er det bare å strekke ut våre hender og ta imot den nådegaven Gud tilbyr oss. Vi trenger ikke å gjøre noen gjerninger eller betale for tilgivelsen. Det er allerede betalt for på Golgata. Alt vi trenger å gjøre er å si: «Takk skal du ha, Far» og så ta imot det. Dette er tro. Hvis vi ikke tar imot det Gud tilbyr oss, fornærmer vi ham egentlig. Vi avslår hans gaver. Kanskje tror vi at Gud erter oss på samme måte som noen erter barn med å rekke dem en gave og så trekke hånda til seg idet barnet skal til å ta imot gaven! Men Gud er ikke stygg eller ond som slike mennesker. Han er en kjærlig Far. Han lengter etter å gi oss gode gaver.

Derfor står det i Bibelen at «uten tro er det umulig å være til behag for Gud,» uansett hva vi måtte gjøre (Hebreerne 11:6). Han vil ikke bare tilgi oss våre synder. Hvis vi stoler på ham vil han også sette oss fri fra syndens makt. Hvordan får vi tak i troen? Bare på én måte. Det står skrevet: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord» (Romerne 10:17). Med andre ord, så vil vi få tro hvis vi lar Gud tale til oss gjennom sitt ord. Det er også slik troen vår øker. Vi vet, fra Guds ord, at Jesus døde for våre synder og sto opp igjen, og hvis vi omvender oss og stoler på ham, kan vi per omgående motta en hel og full tilgivelse for våre synder. Da vil Den Hellige Ånd bære vitne i vårt hjerte at det er sant. Ved disse to vitnene som er Guds ord og Den Hellige Ånd, kan vi være helt sikre på at Gud har tilgitt oss og at vi er hans barn i sannhet.

Troens visshet

Gud vil at vi skal ha full visshet i våre hjerter at vi virkelig er hans barn. Han vil ikke at vi skal ha den minste tvil. Satan gjør sitt beste for at vi skal fortsette å tvile. Men vi trenger aldri å tvile, for Gud har gitt oss mange løfter i sitt ord for å gjøre oss helt sikre. La oss se på noen av disse løftene: Jesus sa, «Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut…. Sannelig, sannelig sier jeg dere: den som tror har evig liv» (Johannes 6:37,47). «Men alle dem som tok imot ham [den Herre Jesus Kristus], dem gav han rett til å bli Guds barn» (Johannes 1:12). Herren sier: «For jeg vil være nådig overfor den urett de har gjort, og ikke mer komme deres synder i hu (Hebreerne 8:12). Å tro på Guds løfter kan sammenlignes med å gå på en solid bru over en elv. Hvis brua er solid, spiller det ingen rolle om føttene våre er svake. Hva er da en sterk tro? Det er å stole på en sterk Gud og hans løfter. Våre følelser er ofte svært forføreriske. Vi må aldri stole på dem.

Det er en lignelse om tre menn som heter Sannhet, Tro og Følelser som gikk etter hverandre på en smal murkant. Sannhet gikk først, Tro gikk som nummer to og Følelser kom bakerst. Så lenge Tro holdt øye med Sannhet som gikk foran ham, gikk alt bra. Følelser fulgte bak og alt gikk bra. Men så snart Tro snudde seg for å se om Følelser kom etter, snublet han og døde i fallet, og Følelser falt også og døde. Uforstyrret fortsatte Sannhet å gå på muren! Dette er en tydelig anskuelsesundervisning. Guds ord består av uforanderlige sannheter. Hvis troen vår holder blikket fast på Guds ord alene, er det ingen fare for at vi skal falle, og følelsene kommer etter i sin tid. Men begynner vi å se på følelsene våre, kan vi lett komme til å falle i motløshet og fordømmelse.

Bekjennelsen av troen

Bibelen sier at vi må bekjenne det vi tror. «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse» (Romerne 10:9-10). Det er viktig å bekjenne med sin munn. Å bekjenne Guds ord betyr å si det samme som Guds ord sier. Det skulle ikke være vanskelig, for det betyr bare å si «Amen» («det skal bli slik») til Guds løfter. Første gangen ordet «troen» er brukt i Guds ord, er i 1. Mosebok 15. Der leser vi at Gud sa til Abram mens han enda var barnløs, at han skulle få like mange barn som havets sand og stjernene på himmelen. Og det står at «Abram trodde Herren» (v. 6). Det hebraiske ordet for «tro» betyr der «aman» og fra det ordet har vi fått ordet «amen,» som betyr «slik skal det bli.» Det eneste Abram gjorde var å si «amen» til Guds løfter. Det er slik sann tro er – å si «amen» til Gud. Vi leser senere at Abram brukte det nye navnet Gud hadde gitt ham – Abraham (som betyr «far til mange.») Hans kone Sara var fremdeles barnløs. Men det spilte ingen rolle for Abraham. Han kalte seg fremdeles far til mange, fordi han trodde det Gud hadde sagt (1. Mosebok 17:5).

Det er troens bekjennelse – å bekjenne det Gud har sagt, selv om vi ikke har sett oppfyllelsen av løftet. Det er det eneste Gud ber oss om – å si det samme han har sagt i sitt ord. Når vi bekjenner Guds løfter, uttrykker vi vår tro på Gud, og da kan Gud arbeide på våre vegne. Det er ved «de ord vi vitner» at vi seirer over Satan (Åpenbaringen 12:11). Satan, som er anklageren, prøver å stjele fra oss vissheten om at vi er frelst og vår frimodighet overfor Gud. Vi må sitere Guds løfter for Satan hvis vi skal beseire ham. Jesus beseiret ham ved å sitere skriften for ham da han sa: «Det er skrevet…. Det er skrevet…. Det er skrevet» (Matteus 4:1-11). Når vi tviler på Guds ord, gjør vi ham til en løgner. Men når vi bekjenner Guds ord for Satan, står vi ham og løgnene hans imot. Vi er på side med Gud og hans ord. På den måten forteller vi Satan at vi tror på det Gud har sagt, samme hva forholdene og følelsene våre sier. Dette er troens bekjennelse.

3
UTVELGELSE OG RETTFERDIGGJØRELSE

Guds barns utvelgelse og rettferdiggjørelse er to herlige sannheter som Det nye testamentet lærer oss.

Utvelgelse

Det står i Bibelen at Gud utvalgte oss etter sin forutviten (1. Peter 1:1-2). Det betyr at han fra evighet av visste hvem som skulle bli hans barn. Det står også at Gud utvalgte oss i Kristus «før verdens grunnvoll ble lagt» (Efeserne 1:4). Lenge før Adam ble skapt kjente Gud oss ved navn, og navnene våre ble oppskrevet i «livsens bok» (Åpenbaringen 13:8). Disse sannheter bør gi oss en enorm trygghet. Bibelen sier at Guds grunnvoll som vi står på, har en tosidig segl. På Guds side står det: «Herren kjenner sine.» Og på menneskets side, står det: «Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett» (2. Timoteus 2:19). Gud kjente sine barn før verdens grunnvoll ble lagt. Men VI vet først at vi er hans barn når vi erkjenner vår synd og vender oss til ham. Vår lille hjerne kan ikke fatte hvordan Gud utvelger sine barn, likevel gir han mennesket frihet til å velge ham eller ikke. For vår forstand er dette det samme som to parallelle linjer som aldri ser ut til å møtes. Men som en matematisk definisjon på parallelle linjer, vil de møtes i uendeligheten, i Guds sinn som er uendelig. Noen har forklart dette slik: Langs livets vei, vil du en gang finne en åpen dør med disse ordene skrevet over døra: «Hvert menneske som omvender seg og tror på Kristus, kan gå inn her og få evig liv.» Vel gjennom døra snur du deg, og ser at over døra som du akkurat gikk inn gjennom, er det skrevet: «Du ble utvalgt av Gud i Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt.»

Rettferdiggjørelse

Syndenes forlatelse tar bort syndens skyld, men den gjør oss ikke fullkomment hellige. Derfor kan vi ikke stå for Gud, han som er fullkomment hellig. Han må gjøre noe mer for oss. Gud må rettferdiggjøre oss! Rettferdiggjørelse betyr at Gud har tilregnet oss Jesu fullkomne rettferdighet. Vår status for Gud er nå akkurat den som Jesus har overfor sin himmelske Far! Hvilken utrolig sannhet! Og det er sant! Det er som om millioner av kroner skulle settes inn på en tiggers konto – penger han verken har tjent eller fortjent, men som han har fått i gave. Å bli rettferdiggjort er å bli akseptert av Gud som om vi aldri hadde syndet i hele vårt liv, akkurat som om livet vårt nå var fullkomment rettferdig. Guds ord sier: «Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet» (Romerne 5:2). Nå kan vi til enhver tid komme frimodig fram for Guds ansikt uten frykt eller tvil. Gud selv har åpnet adgangen til det.

Med en gang Adam og Eva syndet i Edens hage, følte de skyld og dekket seg med fikenblad. Gud tok vekk fikenbladene, slaktet et dyr og kledde dem med skinnet. Disse fikenbladene er et bilde på våre egne gode gjerninger. På samme måte som fikenbladene, kan ikke våre gode gjerninger dekke over vår nakenhet overfor Gud, for det står at selv våre beste gjerninger er som urene klesplagg i Guds øyne (Jesaia 64:5). Dyret som ble avlivet, var et bilde på Jesus som døde for våre synder. Skinnet var et bilde på den fullkomne rettferdigheten som Jesus har gitt oss å dekke oss med (1. Mosebok 3:7,21).

Rettferdiggjørelsen er en gave fra Gud. Ingen kan bli rettferdiggjort for Gud på grunn av sine gjerninger. Det er derfor helt feil å si: «La oss prøve å være rettferdige, slik at Gud kan rettferdiggjøre oss. «Men det motsatte er også helt feil: «Vi er utvalgt og rettferdiggjort, så det betyr ikke noe selv om vi synder.» De som tar lett på synden, fordi de tror at Gud har utvalgt og rettferdiggjort dem, vil derved bevise at de overhodet ikke er blant Guds utvalgte. (Sammenlign Romerne 4:5 med Jakob 2:24). Så snart det går opp for oss at vi er utvalgt og rettferdiggjort, vil Satans anklager miste sin påvirkningskraft. For hvis «… Gud er for oss, hvem er da imot oss?» (Romerne 8:31). Derfor trenger vi aldri mer å føle at vi er fordømt eller forkastet av Gud. «Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør» (Romerne 8:33). Halleluja! Slik er evangeliets gode nyheter. Derfor er det ikke rart at Satan hindrer mange troende fra å få vite at de har blitt utvalgt og rettferdiggjort av Gud.

4
DISIPPELSKAP

Da Jesus ba disiplene sine om å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, var de ikke i tvil om hva han mente (Matteus 28:19). Jesus hadde allerede forklart dem hva det betydde å være en disippel. Lukas 14:25-35 viser klarest de tre betingelsene for disippelskap. Jesus taler om en mann som bygde en grunnmur til et tårn, men som ikke kunne fullføre det, fordi han ikke hadde nok penger (vers 28-30). Det viser at det koster noe å være en disippel. Jesus ber oss først om å finne ut hva det koster, før vi starter byggingen. Gud vil ikke at det skal gå mange år etter at vi har fått syndenes forlatelse, før vi forstår hva disippelskap virkelig betyr. Så snart folk kom til Jesus, fortalte han dem hva det kostet å være en disippel. En troende som ikke er en disippel, er like unyttig for Gud som salt som har mistet sin kraft, sa Jesus (Lukas 14:35).

Å «hate» vår familie

Den første betingelsen for disippelskap er å kvitte oss med all naturlig, overdreven kjærlighet vi har til våre slektninger. Jesus sa: «Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel (Lukas 14:26). Dette er sterke ord. Hva betyr det «å hate»? Å hate er det samme som å drepe (1. Johannes 3:15). Vi blir bedt om å døde den naturlige kjærligheten vi har til våre slektninger. Betyr det at vi ikke skal elske dem? Nei, slett ikke! Når vi gir opp vår menneskelige kjærlighet til dem, vil Gud erstatte den med en guddommelig kjærlighet. Kjærligheten til vår slektninger vil da bli ren – på en slik måte at Gud, og ikke våre slektninger, alltid vil bli vår kjærlighets høyeste prioritet. Det er mange som ikke er lydige mot Gud, fordi de er redde for å fornærme sin far, mor, ektefelle osv. Herren krever førsteplassen i våre liv. Vi kan overhodet ikke være hans disipler, hvis vi ikke gir ham den plassen.

La oss se på Jesus som vårt forbilde. Selv om han var glad i moren sin, som var enke, lot han henne aldri påvirke ham til noe som ledet bort fra Faderens vilje, selv ikke i småting. Vi ser et eksempel på dette i bryllupet i Kanaan, hvor Jesus nektet å handle på morens oppfordring. (Johannes 2:4). Jesus lærte oss også hvordan vi skulle «hate» våre brødre. Da Peter prøvde å overtale ham til ikke å gå i døden på korset, snudde Jesus seg og irettesatte ham med noen av de skarpeste ordene Jesus noen gang brukte. Han sa: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg» (Matteus 16:23). Det var stor menneskekjærlighet som drev Peter til å komme med forslaget. Men Jesus refset ham, fordi forslaget hans gikk imot Guds vilje.

Faderen hadde alltid førsteplassen i Jesu kjærlighet. Han forventer at også vi skal ha den samme holdningen. Etter at han sto opp igjen fra de døde, spurte Jesus Peter om han elsket ham mer enn alt annet på jorda (Johannes 21:15-17). Det er bare de som elsker Herren over alt som får ansvar i hans menighet. Lederen for menigheten i Efesus var i stor fare for å bli forkastet fordi han hadde forlatt sin første kjærlighet til Herren (Åpenbaringen 2:1-5). Hvis vi kan si som salmisten: «Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden,» har vi i sannhet oppfylt den første betingelsen i disippelskap (Salme 73:25). Den kjærligheten Jesus ønsker av oss er ikke en følelsesmessig, sentimental og menneskelig hengivelse som kommer frem i rørende sanger om overgivelsen til Ham. Nei. Hvis vi elsker ham, vil vi lyde Ham (Johannes 14:21).

Å hate vårt eget liv

Den andre betingelsen i disippelskapet er å hate vårt eget selvliv. Jesus sa: «Om noen kommer til meg og ikke hater sitt eget liv, kan han ikke være min disippel» (Lukas 14:26). Han forsterker det videre ved å si: «Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel» (Lukas 14:27). Dette er noe av det som er minst forstått blant de troende. Han sa at disiplene måtte «fornekte seg hver dag og ta sitt kors opp» (Lukas 9:23). Det er viktigere å ta opp korset og fornekte seg selv hver dag, enn å lese i Bibelen eller å be hver dag. Å fornekte oss selv er det samme som å hate vårt eget liv – det livet vi har arvet fra Adam. Å ta opp korset er å døde selvlivet. Vi må hate livet før vi kan avlegge det. Selvlivet vårt er hovedfienden til Jesu liv. Bibelen kaller dette for «kjødet.» Kjødet frister oss til å søke egen vinning, egen ære, egen fornøyelse, egen vilje osv.

Hvis vi er ærlige, vil vi innrømme at selv våre beste gjerninger er fordervet med onde motiver som kommer fra de fordervede lyster. Hvis vi ikke hater dette kjødet, vil vi aldri klare å følge Herren. Derfor talte Jesus så mye om å hate (eller miste) vårt liv. Dette uttrykket er gjentatt seks ganger i evangeliene (Matteus 10:39; 16:25; Markus 8:35; Lukas 9:24; 14:26; Johannes 12:25). Av alt vår Herre har talt, er det denne setning som er gjentatt flest ganger i evangeliene. Likevel er det dette det blir talt minst om og som også er minst forstått! Å hate vårt eget liv er å slutte å søke våre egne rettigheter og privilegier, slutte å være opptatt av omdømmet vårt, gi opp våre ambisjoner og interesser, og slutte å kreve vår egen vilje gjennomført osv. Du kan bare være Jesu disippel hvis du er villig til å gå denne veien.

Å gi opp alt vi eier

Den tredje betingelsen i disippelskap er å gi opp alt det vi eier. Jesus sa: «Slik kan ingen av dere være min disippel, uten at han oppgir alt han eier! (Lukas 14:33). Våre eiendeler er det vi ser på som vår egen eiendom. Å gi opp alt betyr at vi ikke lenger ser på noe som vårt eget. Vi ser et bilde på dette i Abrahams liv. Isak var hans egen sønn – hans eiendom. En dag ba Gud ham om å ofre Isak. Abraham la Isak på alteret og var klar til å drepe ham, men Gud grep inn og sa at han ikke trengte offeret, for nå så han at Abraham var villig til å adlyde (1. Mosebok 22). Etter dette så ikke Abraham lenger på Isak som sin eiendom, selv om han hadde ham i huset. Nå tilhørte Isak Gud. Dette er betydningen av å gi opp alt vi eier. Alt vi eier og har må bli lagt på alteret og gitt til Gud. Gud lar oss bruke noen av disse tingene. Men vi kan ikke lenger se på dem som våre egne. Selv om vi bor i vårt eget hus, må vi regne huset som Guds eiendom, og tenke at han har latt oss bo i det uten å betale «husleie»! Dette er sant disippelskap.

Har vi gjort det slik med alt vi eier? Våre eiendeler omfatter alle våre bankkontoer, eiendom, jobb, kvalifikasjoner, evner, talenter, ektefelle, barn og ellers alt vi setter pris på her på jorda. Vi må legge alt på alteret hvis vi vil være sanne disipler. Gud vil at vi skal elske ham med hele vårt hjerte. Det er betydningen av «et rent hjerte» som det står om i Matteus 5:8. Det er ikke nok å bare ha en ren samvittighet. Å ha en ren samvittighet betyr bare at du har gitt opp synden. Et rent hjerte betyr at du har gitt opp alt! Vi forstår at sant disippelskap innebærer en radikal holdningsendring i forhold til: (a) vår slektninger og dem vi er glad i; (b) vårt selvliv; og (c) våre eiendeler. Hvis vi ikke tar dette nøye helt fra starten av i vårt kristenliv, vil det være umulig å legge en god grunnvoll.

5
DÅP I VANN

Noe av det siste Jesus ba disiplene om før han fôr opp til himmelen, var: (1) Å gjøre alle folk til disipler; (2) Å døpe dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn; (3) Å lære dem å holde alt det han har befalt. Rekkefølgen er viktig her. Det var bare de som var villige til å bli disipler, som skulle døpes. Ingen andre. Da de brakte småbarna til Jesus, la han hendene på hodene deres og velsignet dem (Se Markus 10:13-16). Men da det kom voksne som ville omvende seg, lot han disiplene døpe dem (Se Johannes 4:1-2). Men hva er det vi ser i mange «menigheter» i dag? Akkurat det motsatte. Babyer blir døpt og hender blir lagt på hodet til de voksne («konfirmasjon»)! Dette er det stikk motsatte av hva Jesus gjorde. På pinsefestens dag, da mange ble overbevist om synd, ba Peter dem om å omvende seg og la seg døpe Videre står det at «de som tok imot hans ord, ble døpt» (Apostelgjerningene 2:38;41). Det kommer klart fram at bare de som var i stand til å ta imot Guds ord om omvendelse med forstanden, ble døpt. Slik var det i hvert eneste tilfelle som blir beskrevet i Apostelgjerningene.

Hva dåpen betyr

I Romerne 6:1-7 blir dåpen tydelig forklart. Der står det at vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus og at vi i dåpen blir begravd med Kristus i døden. Det gamle mennesket hadde vår uomvendte tankegang, som ønsket å synde. Nå har dette blitt korsfestet med Kristus. Vi trenger ikke å forstå dette intellektuelt for å praktisere det og oppleve det. Vi trenger bare å tro som et lite barn på det Gud sier. Hvis Guds ord sier at vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus, er det bare å tro det, på samme måte som vi tror Guds ord når det står at Jesus ble korsfestet på Golgata. Begge disse sannhetene tilegnes ved tro. Det er forskjell på «det gamle mennesket» og «kjødet.» Kjødet er selvlivet i oss, som vil det motsatte av det Gud vil. Det må vi alle bære med oss helt til vi dør. Vi kan sammenligne kjødet med en gjeng tyver som prøver å bryte seg inn i huset vårt. Det gamle mennesket er som en utro tjener i huset, som alltid slipper disse tyvene inn gjennom døra. Det er den utro tjeneren som nå er blitt drept, men tyvene er fortsatt sterke og modige! Men nå har vi fått en ny tjener, det nye mennesket, som prøver å holde døra lukket så tyvene ikke kommer inn. I dåpen vitner vi at vårt gamle menneske (lysten til å synde) er død og begravet, og at vi er oppreist med Kristus så vi heretter kan «vandre i et nytt liv» (Romerne 6:4).

Vannflommen i Noas dager var også en slags dåp (1. Peter 3:20-21). Hele verden ble ødelagt av Gud under vannet. Noa gikk gjennom den i arken, og kom ut i en helt ny verden. Den gamle verden og alt som var i den, var begravd under syndfloden. Det er dette vi vitner om også i dåpen – at vi har brutt forbindelsen med verden (også verdslige moter, verdslige venner osv.) og at vi nå kommer opp av vannet til en helt ny verden.

Måten å døpes på

Men nå kommer spørsmålet: Hvordan skal vi døpes? Det greske ordet for dåp er «bapto,» som betyr «å dekke fullstendig med veske» eller «å nedsenke.» Det er akkurat det dåpen betydde for de første apostlene – en neddykking i vann. Å smådynke vann på folks hode er slett ikke noe dåp i bibelsk forstand! Da Filip døpte den etiopiske hoffmannen, står det at de begge «gikk ned i vannet» og de «kom opp av vannet» (Apostelgjerningene 8:38-39). Det står noe lignende da Jesus ble døpt – at han kom «opp av vannet» etter å ha blitt døpt (Markus 1:10). I Det nye testamentet ser vi alltid at dåpen ble gjort ved neddykking. Siden dåpen er en begravelse, er det åpenbart at det bare er neddykking i vann som kan være et korrekt bilde på det. Vi begraver jo ikke døde mennesker ved å strø sand på hodet deres, men ved å legge dem fullstendig under jorden. Det gjør det også klart at det gamle menneske er dødt bare for troende, som har forutsetningen for å døpes – de som ikke ønsker å synde mer. For når det kommer til stykket, er det bare døde mennesker som begraves! Det er straffbart å begrave en mann som ikke er død!

Dåpen i treenighetens navn

Jesus ba oss om å døpe «i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Matteus 28:20). Navnet er i entall, fordi Gud er én. Men Jesus gjør det klart at selv om Gud er én, eksisterer han i tre distinkte personer. Det var ikke Faderen som døde for våre synder, heller ikke Den Hellige Ånd. Det var Sønnen. Da Jesus fór opp til himmelen, satte han seg ved Faderens høyre side, og ikke på høyre side av Den Hellige Ånd. På samme måte var det ikke Faderen Jesus sendte for å hjelpe disiplene, men Den Hellige Ånd. Alt dette kan virke elementært, men det er viktig at vi ikke blander sammen disse tre personene i Guddommen og deres særskilte oppgaver i vår forløsning.

I Apostelgjerningene leser vi gjentatte ganger at disiplene døpte i Jesu Kristi navn (Apostelgjerningene 2:38 osv.). Hvordan passer dette med Jesu bud i Matteus 28:20? Når man finner to vers i Skriften som tilsynelatende er tydelige motsetninger, vil en nærmere undersøkelse vise oss at begge er sanne. For å gjøre det klart at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd ikke er en hedensk treenighet, identifiserte apostlene Sønnen som Jesus Kristus. De døpte folk i navnet til «Faderen, Sønnen Jesus Kristus og Den Hellige Ånd.» Dette ble kalt å døpe i Jesu Kristi navn.

Troens lydighet

Dåpen bør være en disippels første skritt i lydighet, en lydighet som skal vare livet ut. Her er det snakk om troens lydighet, ikke en lydighet etter fornuften. Dersom Jesus hadde stolt på sin egen forstand, hadde han aldri henvendt seg til døperen Johannes for å bli døpt. Forstanden hans ville ha kommet med mange grunner for ikke å bli døpt, særlig fordi Jesus aldri hadde syndet. Johannes kunne ikke forstå hvorfor Jesus trengte å bli døpt, men Jesus la til side alle fornuftige argumenter og adlød ganske enkelt Den Hellige Ånd (Matteus 3:15). «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand,» står det i Salomos ordspråk 3:5. Fornuften er troens hovedfiende, for menneskelig forstand kan ikke gripe åndelige sannheter.

Når vi blir døpt, er det den øvre delen av hodet som går sist under vann. Dette er betegnende! Det vanskeligste for oss er å ikke la fornuften vår styre vårt åndelige liv! Adams barn lever etter det som fornuften taler. Når vi døper oss vitner vi at vi har avdødd fra denne levemåten (å stole på vår fornuft). Nå skal vi leve i tro på hvert ord som går ut av Guds munn (Matteus 4:4; Romerne 1:17). Noen kristne nedvurderer dåpen, og mener den er uvesentlig. Til å begynne med foraktet Na´aman Elisas påbud om å dykke seg syv ganger i elven Jordan for å bli frisk av spedalskheten. Først da han adlød det enkle påbudet ble han helbredet (2. Kongebok 5:10-14). Det er i små ting at Gud setter vår lydighet på prøve. Man må aldri nøle med å adlyde Gud. Hvis ditt gamle menneske virkelig er dødt, må det straks bli begravet. Det er en forbrytelse å ikke begrave en som er død! «Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt.» (Apostelgjerningene 22:16)

6
DÅP I DEN HELLIGE ÅND

Det er to behov vi alle har. Det første har sammenheng med fortiden – tilgivelse for våre synder. Det andre har sammenheng med framtiden – at vi blir gjort i stand til å leve et liv som behager Gud. Vårt første behov har Jesus tatt seg av ved sin død. For å dekke det andre behovet, gir han oss Den Hellige Ånds kraft.

Kraft til liv og tjeneste

Vi kunne aldri ha dekket det første behovet selv. Gud måtte ordne det for oss. Det er det samme med det andre behovet. I egen styrke klarer vi ikke å leve et liv som behager Gud eller som oppfyller hans vilje fullt ut. Noen er kloke nok til å erkjenne dette helt i starten av sitt kristenliv, og søker derfor Guds kraft med engang. Andre lærer det først etter flere år med gjentatte fall og nederlag. Først da vender de seg til Gud for å få hans kraft. Dessverre er det også andre som faller og faller, men som til slutt resignerer og forliker seg med et liv i nederlag. De tror det er umulig å leve et seirende liv her på jorden.

Dette kan vi også anvende på vår tjeneste for Herren og på det å være et vitne for ham. De fleste kristne forstår at de skal være et vitne for Jesus når de har omvendt seg, men de finner fort ut at deres tunge er bundet og de mangler frimodighet. Noen regner dette for å være en medfødt svakhet og gir opp alt håp om noen gang å få være et kraftig vitne for Jesus. Andre erkjenner at Gud har lovet dem Den Hellige Ånd. De søker Gud for denne kraften, og de får den. De blir fylt med frimodighet og får åndelige gaver, så de blir brennende og effektive vitner for Jesus som ikke skammer seg. Én ting er å bli født av Den Hellige Ånd. Det er slik vi blir Guds barn. Noe helt annet er det å bli døpt (neddykket) i Den Hellige Ånd. Men slik får vi kraft til å bli det Gud vil vi skal bli, og til å gjøre det han vil vi skal gjøre.

Den nye pakts fødselsrett

I den gamle pakt kom Den Hellige Ånd kun over noen få utvalgte mennesker, for å utruste dem til en spesiell oppgave for Gud. I den nye pakt, derimot, kan alle motta Den Hellige Ånd. Han har kommet for å vise oss Kristi herlighet og forvandle oss til hans bilde. Døperen Johannes profeterte om to oppgaver Jesus skulle fullføre – den første var å ta bort synden og den andre var å døpe menneskene med Den Hellige Ånd (Johannes 1:29,33). Vi trenger begge disse opplevelsene.

Det første løftet i Det nye testamentet er: «Han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matteus 1:21). Det andre løftet er: «Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd» (Matteus 3:11). Det er betegnende at Det nye testamentet innleder med disse to løftene. Dette var begynnelsen på en ny epoke i Guds forhold til menneskene – den nye pakt. Som Guds barn er da dette vår tosidige fødselsrett – å bli frelst fra våre synder og bli døpt med Den Hellige Ånd. Det er helt sikkert at Gud ønsker å gi oss en full fødselsrett og ikke bare halvparten. De fem første bøkene i Det nye testamentet begynner alle med løftet om en dåp i Den Hellige Ånd (Matteus 3:11; Markus 1:8; Lukas 3:16; Johannes 1:33; Apostelgjerningene 1:5). Likevel er det så mange kristne som har nektet å motta dette personlig.

Strømmer av levende vann

I Det nye testamentet er Den Hellige Ånd beskrevet som en elv som strømmer fra Guds trone ned på jorda (Åpenbaringen 22:1; Apostelgjerningene 2:33). Å bli døpt med Den Hellige Ånd er å bli neddykket under denne fossen. Jesus sa at alle som tørstet, kunne komme til ham og motta Den Hellige Ånd, slik at det kunne flyte strømmer av levende vann fra deres indre (Johannes 7:37). Men på tross av dette, har de fleste troende opplevelser som ligner mer på en håndpumpe – hvor man strever og pumper opp noen få dråper velsignelser fra et tørt hjerte. Men det behøver ikke å være slik. Hvis bare vår tørrhet kunne drive oss til Herren, ville det bli annerledes. Guds vilje er at alle som kommer i kontakt med oss, skal kjenne velsignelsen som strømmer fra våre liv. Det første skrittet mot å nå dette, er å erkjenne vår nød.

Mange troende er opptatt av unyttige diskusjoner om ord, men det vi trenger er kraft, ikke «de rette ord.» Hva hjelper det med de rette ord og uttrykk hvis vi er tørre som en pinne? Det er langt bedre å være ærlige og komme til Gud og bekjenner at det ikke strømmer velsignelser ut fra oss. Etter å ha tatt det første skrittet, kan vi stole på at Gud vil gi oss det vi har bedt ham om. Det eneste vi trenger for å bli døpt i Den Hellige Ånd, er tørst (et intenst ønske, drevet fram av en sterk lengsel etter å herliggjøre Gud) og tro (en absolutt tillit til at Gud vil gi oss det han har lovt). La oss da med tørst og tro spørre etter denne kraften, og Gud vil ikke avvise vår bønn.

Kraftens nådegave

De første apostlene hadde oppgitt alt for å følge Jesus, men de måtte vente til de ble døpt med Den Hellige Ånd før de kunne gå ut og utføre den tjeneste Gud hadde gitt dem. Også Jesus selv trengte å bli salvet med Den Hellige Ånd og kraft før han kunne begynne sin offentlige tjeneste (Apostelgjerningene 10:38). Hvis til og med han trengte å bli salvet, hvor mye mer trenger ikke vi det! Jesus ba disiplene om å vente i Jerusalem inntil de ble «ikledd kraft» (Lukas 24:49). Like før han fór opp til himmelen, fortalte han igjen at Den Hellige Ånd skulle komme over dem og de skulle «motta kraft» (Apostelgjerningene 1:8). På pinsefestens dag ble Den Hellige Ånd øst ut over disiplene. Feige menn ble straks forvandlet til frimodige, brennende vitner for Herren (Apostelgjerningene 2:1-4). De mottok nøyaktig hva Jesus sa de skulle få – nemlig, kraft. Det vi trenger for å leve kristenlivet er ikke bare en lære, men Guds kraft. Dåpen i Den Hellige Ånd gir oss kraft til å leve gudfryktig og kraft til å tjene.

Den Hellige Ånd virker forskjellig

I Skriften er Den Hellige Ånd sammenlignet med en vind; og vinden blåser i forskjellige retninger til forskjellige tider. «Slik er det med hver den som er født av Ånden,» sa Jesus (Johannes 3:8). Hver enkelt troende vil derfor oppleve Åndens dåp på forskjellige vis, ytre sett. Det som imidlertid virkelig betyr noe, er å bli utrustet med en indre kraft. Gud gir oss «kraftgaver» gjennom sin Ånd, slik at vi effektivt kan tjene ham og bygge menigheten som Kristi legeme. Det er uansett han som bestemmer hvilke nådegaver hver av oss skal få. Den nyttigste av nådegavene er å tale profetisk (evnen til å tale med kraft og til å utfordre, oppmuntre og trøste) (1. Korinter 14:1-5). Det er også nådegaver til å hjelpe, lære, helbrede, formane, gi bort penger, administrere osv. (Romerne 12:6-8; 1. Korinter 12:8-10). Evnen til å tale i et ukjent språk («tungemålsgaven») er en annen gave som Gud gir oss, for å sette oss i stand til å be og prise ham, når forstanden og morsmålet vårt ikke strekker til.

Hvis du ikke har blitt døpt i Den Hellige Ånd, så søk Gud og krev din fødselsrett. Be også at han vil gjøre deg full viss på dette. «Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham….» «Dere har ikke fordi dere ikke ber» (Lukas 11:13; Jakob 4:2). La oss rope ut til Gud av hele vårt hjerte, og si som Jakob sa til Gud ved Pniel: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg» (1. Mosebok 32:26). Gud gjør ikke forskjell på folk. Hva han har gjort for andre vil han gjøre for deg. Selv i dag lønner han dem som søker ham med iver (Hebreerne 11:6). Han er mer enn villig til å gi Den Hellige Ånd i all sin fylde til alle dem som har et sterkt ønske om å herliggjøre ham.

7
HELLIGGJØRELSE

Det tosidige budskapet i evangeliet er oppsummert i ordene Jesus sa til kvinnen som var grepet i synd: (1) Jeg fordømmer deg ikke; og (2) synd ikke mer (Johannes 8:11). I den kristnes liv er rettferdiggjørelsen startpunktet, og helliggjørelsen den banen man skal løpe på. Ordet «helliggjøre» betyr å bli «satt bort» til et bestemt formål. Helliggjørelse er en prosess hvor man mer og mer blir «satt bort» fra synden, verden og selvlivet. Selve hensikten med å komme til Jesus er at vi skal bli helliggjort – på samme måte som en idrettsutøver gjør seg klar på startstreken for å kunne være med i løpet. Det er ikke noe vits i å stille på startstreken hvis man ikke har tenkt å delta i selve løpet!

Guds plan med oss

De fleste av oss kom til Jesus første gang med selviske motiver – for å få fordeler – kanskje helbredelse, eller å bli reddet fra helvete. Men Gud tok imot oss likevel, til tross for våre selviske motiver. Faren til den bortkomne sønn elsket ham så høyt, at han ønsket ham velkommen hjem, selv om sønnen kom hjem kun fordi han ville fylle magen. Slik er Gud! Men det ville være trist om vi fortsatte å være kristne bare fordi vi ville til himmelen. Ettersom vi forstår Guds hensikt med livet, bør vi lengte etter å fullføre den fullt og helt. Paulus ba for de kristne i Efesus at de måtte få hjertets opplyste øyne så de kunne forstå «hvilket håp han hadde kalt [dem] til» (Efeserne 1:18). I Romerne 8:29-30 står det hvilket håp det dreier seg om: «For den som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» Guds hensikt er at vi skal bli forvandlet til Jesu bilde. Det er det helliggjørelse dreier seg om – å bli mer og mer lik Jesus i stadig større grad. Vi blir formant til å løpe i denne veddekampen og til å feste blikket på Jesus, vår forløper (Hebreerne 12:1-2).

Å bli ferdig med synden

Det første skrittet i dette løpet er å slutte å synde bevisst. Under loven var det ingen formaning om å slutte å synde. I den nye pakt var alle apostlene enige om det tosidige evangeliet slik som Jesus beskrev det: Frihet fra fordømmelse, og å bli ferdig med synden. Paulus sier: «Synd ikke» (1. Korinter 15:34). Johannes sier: «Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde» (1. Johannes 2:1). Peter formaner også til å bli «ferdig med synden» (1. Peter 4:1). Etter at Paulus har forklart rettferdiggjørelsen ved tro i Romerne 5, stiller han dette spørsmålet: «Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden skal bli dess større? (Romerne 6:1). Og videre (med enda større kraft): «Hva så? Skal vi synde om så bare en eneste gang?» (Romerne 6:15 bokstavelig oversatt). Svaret i begge tilfellene er et rungende «Nei.» Målet vårt må være at vi aldri synder mer – aldri!

Høres dette tungt ut? Det er en byrde bare for dem som vil fortsette å synde! Men for dem som er syke og trette av syndens grep, er det et gledelig og frigjørende budskap. Enhver fange ville gledet seg hvis han fikk høre at han skulle løslates. Tror du at et slikt budskap ville falle tungt for ham? Jesus var salvet for å forkynne «at fanger skulle få frihet (fra synd) og sette de undertrykte fri (fra Satan)» (Lukas 4:18). Det herlige nye pakts løfte er: «For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven (den gamle pakt), men under nåden (den nye pakt som Jesus etablerte)» (Romerne 6:14). Det første skrittet mot seier er å tro at et slikt liv er mulig for deg.

Fristelse og synd

Det er forskjell på å bli fristet og å synde. Det står skrevet: «Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når lysten har unnfanget, føder den synd» (Jakob 1:14-15). Synden blir ikke født i hjertet før begjæret i kjødet har unnfanget. Når en tanke fra Satan eller fra kjødet melder seg, blir vi fristet. Hvis vårt sinn er enig med fristelsen, skjer det en unnfangelse og synd blir født. Vi blir ikke onde av å bli fristet. Selv Jesus ble fristet. Men han syndet ikke en eneste gang – ikke på noen som helst måte – derfor var han fullstendig ren. Det står at Jesus «måtte i alle ting bli sine brødre lik» og at han ble «fristet i ALT på samme måte som oss» (Hebreerne 2:17; 4:15). Han ble fristet akkurat som oss, men syndet aldri.

For noen av oss høres dette ikke særlig herlig ut, fordi vi kanskje føler at Jesus, som Gud, med letthet kunne seire over fristelsene. Men husk at da han kom til jorden som et menneske, hadde han gitt avkall på det privilegiet det var å være lik Gud (Filipperne 2:6:7). Selv om han var Gud, hadde han, da han levde på jorden som et menneske, likevel ikke adgang til noen annen kraft fra Den Hellige Ånd enn den han tilbyr oss i dag. Derfor blir vi formant til å løpe med «blikket festet på Jesus.» I den «kamp imot synden» som vi står i nå, kan vi se på hans eksempel og bli styrket (Hebreerne 12:2-4).

Det er fordi han som et menneske seiret over enhver fristelse som vi møter. På den måten ble han vår forløper og et eksempel vi kan etterfølge (Hebreerne 6:20). Dette er «gudsfryktens hemmelighet … Gud [de fleste oversettelser: Kristus] kommet i kjød … rettferdiggjort i ånd» (1. Timoteus 3:16). Selv om han hadde vårt kjød, holdt han sin ånd ren hele livet. Det er dette som gir oss håp om at også vi kan seire som han seiret. For han har «innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød» (Hebreerne 10:20). Her kan vi følge ham. Dette er helliggjørelsens vei.

Det gamle og det nye mennesket

Vi har allerede sett på eksemplet hvor vi sammenlignet det gamle mennesket med en utro tjener som slapp tyvene inn i huset. Men det gamle mennesket har nå blitt korsfestet, avlagt og begravd. Nå er det et nytt menneske som lever i oss, som sier: «Se, jeg er kommet for å gjøre din vilje, Gud» (Hebreerne 10:7). Likevel vet vi at det er mulig for en Jesu disippel å synde. Men det er forskjell på en disippel som synder og en vantro som synder, akkurat som det er forskjell på en katt som faller i gjørma og en gris som selv velger å hoppe i skitten! Katten hater gjørma, men faller i den ved et uhell. Grisen elsker å grise seg til. Det kommer an på hvilken natur vi har. Jesu disipler har en ny natur som elsker renhet og hater synd.

Det gamle mennesket elsker å synde. Det nye mennesket ønsker aldri å synde. Men hvis det nye mennesket ikke er sterkt nok, vil det kanskje ikke klare å holde hjertedøra lukket for kjødets lyster. Det er ikke fordi han ønsker å lyde disse lystene. Nei, men fordi han ikke er sterk nok til å stå imot dem. Kanskje har han ikke næret seg tilstrekkelig med Guds ord, eller kanskje har han ikke hentet styrke i bønn. Så det er forskjell på å gjøre synd og å falle i synd. Det er viktig å vite forskjellen, slik at vi slipper å bli unødig plaget av anfektelser. Det står skrevet at «den som gjør synd (altså en som synder med vitende og vilje) er av djevelen» (1. Johannes 3:8). Men til de troende står det skrevet: «Og hvis noen synder (det er å falle i synd ved et uhell), har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige, og han er en soning for våre synder» (1. Johannes 2:1-2).

Bevisst og ubevisst synd

Det er forskjell på å «falle» i synd og å «ha» synd. Sistnevnte er å ha iboende synd som er ubevisst for oss (dette er ikke galt i seg selv) – synd som vi selv ikke er klar over, men som andre som er mer modne enn oss, kan merke. Vi behøver aldri å ha skyldsfølelser på grunn av denne «ubevisste synd,» for Gud sier: «men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet» (Romerne 5:13). Det betyr at Gud ikke tilregner oss den synd som ikke er bevisst for oss. Denne ubevisste synd som vi bærer på, kommer til å følge oss hele livet igjennom. Men når vi vandrer i lyset, avtar synden i stadig større grad.

Det står skrevet: «Hvis vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv» (1. Johannes 1:8). Den som sier at han ikke har synd, sier egentlig at han allerede er blitt fullkommen, som Jesus. Men Guds ord sier at vi skal «bli ham lik» først når han kommer igjen – og ikke før (1. Johannes 3:2). De som påstår at de er blitt fullstendig helliggjort og er nå fullkomne, bedrar seg selv. Men synden i sin helhet – selv om det skulle være ubevisst for oss – må renses ut etter hvert. «Jesu blod renser oss fra all synd,» også den iboende, så lenge vi vandrer i Guds lys (1. Johannes 1:7). Vi kan nå stå for den hellige Guds åsyn med frimodighet, uten frykt. Slik kraft har Jesu blod, den som rettferdiggjør oss. Halleluja!
Miskunn og nåde

Vi blir bedt om tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn, å finne nåde til hjelp i rette tid (Hebreerne 4:16). Miskunn og nåde er ikke det samme. Miskunn dreier seg om tilgivelse for våre synder. Det gjelder vår fortid. Men vi trenger også nåde i fremtiden, når vi kommer i prøvene. «I rette tid» er når vi blir fristet, før vi faller – akkurat som Peter da han holdt på å synke i Genesaretsjøen (Matteus 14:30). Det er da vi må rope etter nåde. Og på samme måte som Jesus øyeblikkelig rakk ut hånda til Peter for å holde han, vil også vi få nåde slik at vi kan stå og ikke falle. Det er herlige løfter i Guds ord som forsikrer oss om at Gud vil bevare oss fra å falle.

Se på noen av disse skriftstedene: For det første lover Gud at han aldri vi la oss bli fristet av noe som er for vanskelig for oss å beseire: «Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den» (1. Korinter 10:13). Guds ord sier også: «Han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd» (Judas 24). Når Gud har gitt oss disse og mange andre herlige løfter i sitt ord, trenger vi ikke å synde mer. Vi kan heretter leve livet slik at vi bare gjør Guds vilje (som det står i 1. Peter 4:2).

Utvikling i helliggjørelsen

Jesus ba disiplene om å lære andre å holde alt det han hadde befalt (Matteus 28:20). De som elsker Herren vil finne ut hva disse befalingene består i, og så vil han prøve å holde dem (Johannes 14:21). I lovens tid gav Gud menneskene forskjellige bud, men ikke kraft til å lyde disse budene. Hvorfor gav Gud dem da loven? For at de skulle oppdage at de ikke kunne nå opp til Guds standard og dermed se sitt behov for en frelser og en hjelper. «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus» (Galaterne 3:24). Men nå har Gud inngått en ny pakt med menneskene. Og han har ikke bare gitt oss budene, men også et forbilde i personen Jesus Kristus, vår Herre. Jesus demonstrerte ved sitt jordiske liv at det er mulig for oss å holde alle Guds bud.

I den nye pakt har Gud også lovet å gi sine lover i vårt sinn og skrive dem i våre hjerter (Hebreerne 8:10). Dette gjør han gjennom Den Hellige Ånd som bor i oss. Den Hellige Ånd er ikke bare en hjelper som viser oss hva som er Guds vilje, den gir oss også lyst til å utføre den og nåde til å holde den fullt ut. Gud er den som fullt og helt vil helliggjøre oss (1. Tessaloniker 5:23). Vi kan ikke gjøre det av oss selv. Vi er helt avhengig av ham – for han er den som arbeider i oss, og gir oss både vilje og evne til å gjøre hans vilje. Men vi må «arbeide på vår frelse med frykt og beven» (Filipperne 2:12-13). Vi må la det Gud virker i oss, komme fram fra oss, for han har ikke laget oss som roboter!

Gud renser oss fra all syndeskyld, men vi blir selv befalt å «rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt (2. Korinter 7:1). Dette må vi gjøre etter hvert som vi får lys over vår urenhet. Det er slik at etter hvert som vi «ved Ånden døder legemets gjerninger» (Romerne 8:13) vil Åndens frukt – kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet og selvbeherskelse – mer og mer bli åpenbart i oss. Det er dette som betyr å bli forvandlet til Kristi bilde. Da vil vår sti bli som et strålende lys som skinner stadig klarere (Salomos ordspråk 4:18). Dette er den herlige helliggjørelsens vei som Gud har tilveiebrakt for oss.

8
GUDS ORD OG BØNN

En nyfødt baby trenger bare to ting: luft og mat. Slik er det også for dem som opplever en åndelig fødsel. Et nyfødt Guds barn trenger å spise og puste. Guds ord skal være hans mat og bønnen hans livsviktige åndedrett.

Guds ord – vår åndelige mat

Til å begynne med trenger barnet melk, men senere må det ha fast føde. Bibelen inneholder både melk og fast føde. «Barnelærdommen om Kristus» (Hebreerne 6:1) er kalt for melken, og fast føde er kalt for «rettferds ord» (Hebreerne 5:13). Jo raskere vi er til å adlyde det lyset Gud gir oss, jo raskere kan vi gå over til fast føde. Vår åndelige vekst er avhengig av tro og lydighet. Gud har gitt oss løfter i sitt ord slik at vi kan sette vår lit til ham.

Han har også gitt oss befalinger som vi skal lyde. Hvis vi jevnlig grunner på Guds ord og lyder ham, vil vi slå dype røtter i Gud. Vi blir som et grønt tre som aldri visner. Da vil Gud kunne velsigne oss og vi vil ha lykke til i alt vi gjør (Salme 1:2-3). Vi kan ikke forstå Guds ord bare med intellektuelle studier. Vi trenger åpenbaring av Den Hellige Ånd. Jesus sa at åndelige sannheter var skjult for de vise og forstandige, men åpenbart for de umyndige (Matteus 11:25). Hva er det babyer har, som ikke flinke, intelligente mennesker har? Et rent hjerte. Gud ser ikke til hodet, men til hjertet. Han gir åpenbaring til dem som er ydmyke og er forferdet over hans ord (Jesaia 66:2). Jesus sa at bare de som vil gjøre Guds vilje, vil forstå Guds ord (Johannes 7:17).

Guds ord – Åndens sverd

Guds ord er også et våpen vi bruker i vår krigføring mot Satan. I Efeserne 6:17 blir det kalt «Åndens sverd.» Jesus brukte selv dette våpenet med stor effekt, i de tre siste dagene av fristelsene i ørkenen. Hver gang Satan fristet ham, slo han tilbake med «Det er skrevet…» (Matteus 4:4,7,10). Slik seiret Jesus og slik kan vi også seire. Satan er anklageren. Vi må skille mellom hans anklager og Den Hellige Ånds overbevisning. Ved sin anklage prøver Satan alltid å plage oss og få oss til å føle oss fordømt. I motsetning er Den Hellige Ånds overbevisning alltid mild og full av håp. Vi kan kun seire over anklageren ved «Lammets blod og det ord de vitnet» (Åpenbaringen 12:11). Hans anklager angående våre tidligere synder, kan vi bare beseire dersom vi forteller ham at Jesu blod har renset oss og rettferdiggjort oss tvers igjennom. Vi må bruke det samme våpenet som Jesus: «Det står skrevet….» Vi beseirer Satan når vi bekjenner Guds ord for ham, og da seirer vi også over motløshet, bekymringer og en hel del andre fristelser som Satan angriper oss med i tankelivet. Derfor er det så viktig å kjenne Guds ord nøye, slik at Den Hellige Ånd kan minne oss om det rette ord i rette tid (når vi trenger det). Det er viktig å bruke tid hver dag på å grunne på Ordet og å be Gud tale til oss. Når vi gjemmer Guds ord i våre hjerter, vil det bevare oss fra å synde mot ham (Salme 119:11).

Guds plan med våre liv

Gud har en fullkommen plan for våre liv, og han vil veilede oss slik at vi kan oppfylle den. Det mest velsignede livet vi kan leve, er når vi oppfyller Guds plan – fullt og helt. Hvor herlig er det ikke å vite at uansett om det gjelder valg av yrke eller ektefelle, så har Gud allerede en plan for oss som vi kan følge! Hvis vi velger denne veien, kan vi unngå de mange fellene Satan har lagt for oss. Det er først og fremst gjennom sitt ord at Gud veileder oss med denne planen. Å finne Guds vilje er et omfattende tema, som er beskrevet mer fullstendig i min bok Finding God’s Will (Se www.cfcindia.com og www.poonen.org/zac/). Å gå inn i ekteskap på en måte som er til velbehag for Gud, er beskrevet i en annen av mine bøker, Sex, Love and Marriage, The Christian Approach. (Se www.cfcindia.com og www.poonen.org/zac/.)

Bønn – å snakke til Gud

Kommunikasjon med Gud er toveis. Først hører vi Gud tale til oss gjennom sitt ord, og så taler vi til ham. Bønn er ikke bare å komme til Gud med våre ønsker og begjæringer. Først og fremst dreier bønnen seg om å ha samfunn med Gud, som en brud har med sin brudgom. Det fins ingen regler for hvordan en brud skal snakke med sin brudgom. Men som en øvelse, er det godt at våre bønner består av: (1) lovprisning til vår Far for den han er; (2) bekjennelse av vår synd og våre nederlag; (3) bønn om at himmelens rike må komme; (4) bønn angående vår egen nød; (5) forbønn for andres nød; (6) takk for hva Gud har gjort; og (7) takk for hva han vil gjøre. Jesus sa at vi «alltid» skulle be (Lukas 18:1). Å snakke til Gud om småting i det daglige liv – og på denne måten være i bønnens ånd gjennom dagen – er en god vane å ha. Slik vil det å snakke med Gud kunne bli en glede for oss og ikke bare et ritual.

Vi vil også oppdage at Gud taler til våre hjerter på overraskende måter. Men dette er bare barnelærdommen i bønnens skole. Hvis vi er trofaste kan vi komme lenger. Uansett må bønnen aldri få lov til å utarte seg til et tørt, tomt ritual. Bønn er som å puste. Hvis det blir tungt for oss å puste, vet vi at det er noe galt! Gud ville aldri at bønnen skulle være noe tørt og kjedelig. Men etter hvert som vi utvikler oss, oppdager vi at bønn er hardt arbeid. Hvis vi er trofaste i de små byrdene Gud legger oss på hjerte, vil vi oppleve at Gud gir oss mer og mer av hans byrder. Slik kan vi bli medarbeidere med Gud i å velsigne andre. Jesus ba «med sterke skrik og tårer» (Hebreerne 5:7). En gang han ba i Getsemane ble hans svette som blodsdråper (Lukas 22:44). Bønnen hans var så intens. En gang tilbrakte Jesus hele natten i bønn (Lukas 6:12). Han hadde ofte som vane å trekke seg vekk til ødemarken for å be (Lukas 5:16). Som en har sagt: «På samme måte som turister ser etter ting som er verdt å se når de kommer til nye steder, så Jesus alltid etter stille steder hvor han kunne be.» Av Jesu eksempel ser vi hvor viktig bønnen er. Hvis han trengte å be så mye, hvor mye mer trenger ikke da du og jeg å gjøre det. Kjemp mot latheten og bestem deg for å bli en bønnens mann eller bønnens kvinne, koste hva det koste vil.

9
SAMFUNN OG MENIGHETEN

Vi har allerede sett at Gud ønsker å forvandle oss til Jesu bilde, men vi får ikke del i denne forvandlingen hvis vi lever isolert fra andre disipler. Det er bare sammen med dem vi blir forvandlet. Gud vil ikke bare at vi skal leve i avhengighet av ham, men også i samfunn med hverandre. I Det gamle testamentets tid arbeidet Gud gjennom enkeltpersoner, som Moses, Elisja eller døperen Johannes osv. Men nå, i den nye pakt, ønsker Gud at disiplene skal være ett legeme som har blitt ett, med Jesus som hode. Det er dette som er «menigheten» – Kristi legeme (Efeserne 1:22-23; 2:14-16).

Menigheten – Kristi legeme

Menigheten er ikke en bygning, og ikke et trossamfunn. Ordet menighet (kirke) er i Det nye testamentet en oversettelse av det greske ordet «ekklesia,» som betyr en samling av mennesker som er kalt ut – i dette tilfelle, kalt ut fra verden for å være Guds eiendom. De som har tatt imot Guds kall om å bli utskilt fra synden og verden, utgjør menigheten – Kristi legeme. Lemmene finnes over hele verden. Det første Kristi legeme var det fysiske legemet Jesus hadde da han var på jorden. I det legemet åpenbarte Gud seg for verden. Jesus overga seg så fullstendig til Faderen, at han på slutten av livet kunne si: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Johannes 14:9).

Nå er vi sammen kalt til å representere Jesus og åpenbare ham for våre omgivelser. Ingen kan på egenhånd representere Jesus fullgodt, vi trenger hverandre. Selv den beste blant oss er fortsatt ubalansert. Vi har våre sterke sider, men vi har også våre svake sider. Vi kan kanskje gjenspeile Jesus godt på et område, men veldig dårlig på et annet område. Men når vi er i sammen, vil vi oppdage at den enes sterke side kompenserer for den andres svake side. Og hvis vi lever i kjærlighet og underordner oss hverandre, kan alt som bor i Kristus komme til syne gjennom oss, for en vantro verden. Dette er Guds hensikt for menigheten.

Å bli del av en lokal menighet

Straks du er omvendt trenger du å finne et fellesskap du kan bli en del av. Det må bestå av disipler som med iver vil lyde Guds ord og følge i Jesu fotspor. Det er lett for en nyomvendt å bli forvirret av alle de grupper og forsamlinger som finnes rundt omkring. Det er dessverre mange, mange grupper, med helt ulike læremessige vektlegginger, som påstår at de alene er den eneste sanne representant for Kristus på jorden. Mange av disse gruppene vil slå Bibelen i bordet og overbevise deg om at du ikke kan være på Kristi legeme uten å bli en del av dem! Det vil være nesten umulig å overbevise dem om at Gud har mange barn som ikke er i deres «gruppe» og som ikke har helt den samme læreform som dem! Så sterk er kraften i fordommer! Du må være forsiktig så du ikke blir hengende fast i et nett av fariseisme og sekterisk tankegang som gjennomsyrer så mye av kristendommen i dag. Ha et åpent hjerte for alle som elsker Herren og som ønsker å følge ham i oppriktighet. Kanskje avviker noen av deres lærersetninger fra dine, men det er ikke så viktig så lenge de vandrer i det lys som Gud har gitt dem. Vi kan ikke forlange at de skal vandre i det lyset som Gud har gitt oss.

Å ta imot alle Guds barn

Vi må ha like mange troende brødre og søstre som Gud har barn. Av hjertet må vi ønske alle velkommen som Gud har tatt imot (Romerne 14:1; 15:7). Hvis Jesus ikke skammer seg over å kalle noen sin bror, skal heller ikke vi skamme oss (Hebreerne 2:11). Når det gjelde samfunn er det to grøfter vi kan falle i. Den ene er å gå på akkord med sannheten for å «bevare samfunnet.» Den andre er å kreve at man skal se alt likt før det blir snakk om samfunn. Er du klok vil du styre unna disse to grøfter. Vi kan ikke samarbeide med noen som ikke er enige med oss i hvordan Guds arbeide skal gjøres, det er klart. Men vi må ikke kreve at andre skal tro akkurat som oss, i hver minste detalj, før vi kan ha samfunn med dem. Det er forskjell på å ha samfunn og å samarbeide med noen. Du må uansett se etter en menighet i ditt område som kan bli et åndelig hjem for deg, en menighet du kan tilhøre.

Den nytestamentlige menigheten

I jungelen av «menigheter» på ditt hjemsted bør du lete etter en som samsvarer mest med den forståelse du har fått fra Det nye testamentet om hvordan en menighet bør være. Etter hvert som tiden går, og din forståelse av Det nye testamentet øker, må du kanskje forlate denne «menigheten» og begynne i en annen som er mer på linje med Guds ord. Det vil bare være naturlig for den som vokser åndelig og som er fast bestemt på å jage mot Guds høyeste kall og mål for sitt liv. Slå deg aldri til ro med noe mindre enn det Gud har behag i på noe område – da vil du ikke ha noe å angre på i evigheten.

En nytestamentlig menighet vil ikke ha en merkelapp som knytter det spesielt til ett trossamfunn. Det er et samfunn av mennesker som Den Hellige Ånd har samlet i Jesu Kristi navn. Det er bare i en slik forsamling at Herren har lovt å være tilstede (Matteus 18:20). Den menigheten som du blir en del av, må akseptere Bibelen som Guds ord og som det ENESTE grunnlag for tro og liv. Mange sekteriske grupper siterer ofte skriftene til sine ledere med samme autoritet som de siterer Bibelen, selv om de hevder at Bibelen alene er deres autoritet. Når du blir bedre kjent med dem, vil du oppdage at de er mer bundet til sine lederes lære enn av Guds ord. Det kan være mye godt i undervisningen, men du vil snart oppdage at deres sekteriske holdninger gjør deg til en slave. I Guds menighet er alle de troende prester for Gud på lik linje, for Gud har gjort oss alle til prester (1. Peter 2:9). I noen «menigheter» har man en særskilt gruppe av prester eller «pastorer,» som blir regnet for å være kvalifisert til å tale Guds ord. Dette systemet er ikke i overensstemmelse med Guds vilje. Guds ordning er at ledelsen i en menighet skal bestå av eldste (alltid mer enn én), men disse eldste trenger ikke være «heltidsarbeidere» (Apostelgjerningene 14:23; Tit 1:5).

På møter i nytestamentlige menigheter vil hovedvekten ligge i forkynnelsen av Guds ord. I en slik menighet vil alle troende ha frihet til å dele Guds ord, ut fra sin modenhet og sin utrustning. Hvis ordet som blir talt i sannhet, er inspirert av Den Hellige Ånd, vil ordet både trøste, utfordre og bygge deg opp. Ordet vil åpenbare «hjertets skjulte tanker og råd» og tvinge dem som hører på, til å erkjenne at det er Gud som taler (1. Korinter 14:3, 24-31). Den viktigste oppgaven til en nytestamentlig menighet er å skape disipler og lære dem å holde alt det Jesus har befalt (Matteus 28:19-20). En slik menighet utmerker seg ved at det er innbyrdes kjærlighet blant medlemmene – som Jesus sa i Johannes 13:35: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» Du bør være med i en slik menighet i området hvor du bor, hvor Guds ord blir talt med kraft, hvor Guds kjærlighet hersker og hvor man kan kjenne at Herren er til stede.

Betydningen av samfunn

Det er først når vi prøver å ha godt samfunn med andre og ønsker å vedlikeholde dette, at vi merker hvor mye vi trenger å fornekte oss selv og ta opp vårt kors hver dag. Satan arbeider målrettet og intenst for å skape skiller mellom Guds barn. Hvis vi er modne, vil vi alltid være våkne for å hindre at skillevegger oppstår mellom oss og andre. Det er et stort tap, både for Gud og oss, når samfunnet i Kristi legeme blir brutt. Når en menighet er forenet i enhet, er dette en kolossal kraft. Det er bare ved enhet i menigheten at Satan kan beseires. Jesus sa: «Hvis selv bare to troende er fullstendig ett i ånden, helt forenet, da kan de be Faderen om hva det skal være og de vil få det – fordi jeg er tilstede med kraft hvor to eller tre slike forente sjeler er samlet i Den Hellige Ånd.

Et slikt samfunn av troende kan binde Satans hær i himmelrommet og på jorden og dermed begrense Satans makt. De kan også utfri folk fra Satans fangenskap gjennom sine bønner» (Matteus 18:18-20 – fri omskrivning). Det er derfor Satan volder splittelse mellom troende. Det er derfor han lager klikker og grupperinger i en menighet. Han ønsker å beskytte sitt eget rike for angrep fra en forenet menighet. Vi må være våkne for Satans list og ikke ignorere hans strategi.

Tenk bare på den begrensningen Jesu legeme hadde hatt, hvis ikke lemmene kunne samarbeide. Da hadde han ikke klart å åpenbare Guds herlighet i denne verden, slik som han gjorde. Når de troende i dag ikke er ett, står Jesus overfor denne begrensning, som hode for sitt åndelige legeme, menigheten. Vi taper også. Hvis du trekker deg unna selv et eneste av Guds barn, fratar du deg noen av de rikdommer Gud bare kan gi deg gjennom denne personen. Vi kan bare kjenne Guds kjærlighet sammen «med alle de hellige» (Efeserne 3:17-19). (For dypere studier av betydningen av kristent samfunn, kan du lese min bok One Body in Christ (Se www.poonen.org/zac/).

10
ENDETIDEN

I Det gamle testamentet var det ingen klar forståelse av livet etter døden eller Guds plan for fremtiden. Men Jesus underviste veldig tydelig om begge disse emnene. Det er godt for oss også å kjenne til disse tingene.

Hva kommer etter døden?

En disippel trenger ikke frykte for døden, for Jesus har seiret over den. Døden er en beseiret fiende. Da Jesus døde, gjorde han Satan maktesløs slik at vi ikke lenger behøver å være redd for døden (Hebreerne 2:14-15). Jesus har nå nøklene til døden i sin hånd (Åpenbaringen 1:18). Det er bare han som kan åpne døren til døden for sine disipler. Satan kan ikke røre dem. Hva skjer når mennesket dør? Jesus svarte klart på dette da han fortalte om den rike mannen og Lasarus. Les Lukas 16:19-31, helst før du leser videre. Dette er ikke en lignelse, for Jesus brukte aldri personers navn i lignelsene sine, slik han gjør her. Både den rike mann og Lasarus var virkelige personer. Det er bare to steder man kan havne etter sin død, fortalte Jesus tydelig og klart. Det ene stedet er himmelen (også kalt «Abrahams skjød» eller «paradis») – et godt sted. Det andre alternativet er helvete – et sted med pine og plage.

Straks en person dør, går sjelen hans til et av disse to stedene, til og med før kroppen er begravd. Selv om han ikke lenger har en kropp, vil han være klar over alt som skjer rundt ham. Han vil kjenne om det er godt eller pinefullt. Mennesket består av tre deler: Kropp, sjel og ånd (1. Tessaloniker 5:23). I døden skiller sjelen og ånden seg fra kroppen, og går enten til paradis eller til helvete. På korset sa Jesus til den angrende røveren at han samme dag skulle få bli med Jesus til paradis. Både Jesus og tyven kom til paradis straks sjelen deres forlot kroppen. Jesus hadde sagt at etter sin død ville han være tre dager og tre netter «i jordens indre» (Matt. 12:40). Fra dette vet vi at paradis, på den tiden, må ha vært i jordens indre. Men da Jesus sto opp «fra jordens lavere deler … og fôr opp i det høye og bortførte fanger» (Efeserne 4:8-9), tok han paradiset og alle sjelene som var der med seg opp til den tredje himmel. Hvis vi sammenligner vers 2 og vers 4 i 2. Korinter 12, ser vi at paradiset nå befinner seg i den tredje himmel. Til dette stedet kommer en Jesu disippel så snart han dør (Filipperne 1:23).

Tegnet på Jesu komme

Bibelen forteller oss om mange begivenheter som skal gå i oppfyllelse før Jesus kommer tilbake til jorden. Her er noen av dem:

(1) Krig, sult og jordskjelv (Matteus 24:7). Dette har det vært på jorda til alle tider, men det har vært en stor økning siden Den andre verdenskrig (1939-1945).
(2) Kunnskapen øker raskt og mange skal reise rundt om i verden (Daniel 12:4). Disse to kjennetegnene har vi sett gå i oppfyllelse mer enn noen gang tidligere de siste femti årene.
(3) Menneskene vil elske fornøyelser (2. Timoteus 3:4). En spesiell ond side ved vår tid er umoralen. Pornografiske filmer og videoer har begge tjent Satans hensikter i å markedsføre umoralen.
(4) Menneskene vil være arrogante, spottende og ulydige mot foreldre (2. Timoteus 3:2-4). I dag råder opprørsånden overalt – i hjemmene, på skolene, på universiteter og på fabrikker.
(5) Kristne vil falle bort fra troen (1. Timoteus 4:1). Dette ser vi også i dag, med den store veksten av ulike sekter, hvor mange troende blir et bytte.
(6) Gjenfødelsen av nasjonen Israel (fikentreet – et symbol på Israel – «så snart de springer ut» – Lukas 21:29-32). Helt siden år 70 e. Kr. har jødene vært spredd rundt på jorda. Fikentreet lå vissent i nesten 19 århundrer, men i mai 1948 ble nasjonen Israel gjenfødt. Jesus sa at Jerusalem skulle være nedtrådt (engelsk: okkupert) av hedninger inntil hedningenes tid er til ende (Lukas 21:24). I juni 1967 okkuperte Israel Jerusalem, for første gang på 2000 år. Det er spennende å se hva som skjer i verden i dag. Alt tyder på at det er kort tid igjen før Jesu gjenkomst.

Den første oppstandelse og Kristi domstol

Når Jesus kommer igjen, vil alle dem som tilhører ham, bli forvandlet i et øyeblikk. Vi vil få nye legemer som aldri vil eldes eller dø (1. Korinter 15:51-53). Våre nye legemer vil bli helt lik den kroppen Jesus hadde etter oppstandelsen (Filipperne 3:20-21). De som døde i Kristus, vil også stå opp fra gravet med nye kropper, og sammen med de av Jesu disipler som lever, vil de bli rykket opp for å møte Herren i skyene (1. Tessaloniker 4:13-17). Da vil Kristus sette seg på sin domstol, og der vil vi alle bli dømt, vurdert og belønnet individuelt etter hvor trofaste vi har vært i vårt jordiske liv. Bibelen taler om kroner som skal gis i belønning på den dagen til dem som har vært trofaste.

Du kan lese i 2. Korinter 5:10; 1. Korinter 3:11-15 og 4:5; 2. Timoteus 4:8 og 1. Peter 4:5 for å få vite mer om hva Herren vil gi til sine disipler. På den dagen vil «mange som var de første, bli de siste» (Matteus 19:30). Da vil det vise seg at mange som virket veldig åndelige på jorden, ikke har vært så trofaste i Guds øyne. Det vil komme fram at andre, som vi kanskje ikke har hatt så høye tanker om, har vært trofaste i Guds øyne. På den dagen vil en ukjent, trofast enke gå foran en verdenskjent men troløs predikant. På den dagen vil vi oppdage at det menneskene synes var viktig på jorden, f.eks. penger og berømmelse, ikke hadde noen verdi for Gud. Vi vil også se at mange av dydene som mennesker ikke verdsatte, slik som renhet, ydmykhet, uselviskhet, barmhjertighet og godhet er høyt verdsatt av Gud.

«Lammets bryllup,» som Bibelen kaller det, vil så bli feiret. Det er et åndelig ekteskap mellom Jesus og hans brud, som består av dem som trofast fornektet seg selv og daglig tok opp korset og fulgte ham som hans disipler her på jorden (Åpenbaringen 19:8-10). På den dagen vil vi forstå at det var verdt det – alt det vi led for Jesu skyld og for hans evangelium, av misforståelser, skam, forfølgelse – ja, selv døden.

Tusenårsriket

Deretter vil det være et fredsrike på jorden som skal vare i tusen år. Der blir det som det var i Edens hage. Løven skal ligge fredfullt ved siden av lammet og barnet leke med en harmløs kobraslange osv. (Jesaia 11:6-9). Jesus vil regjere fra Jerusalem som konge over hele jorden (Sakarja 14:9-21). I disse årene vil Satan være bundet, slik at han ikke har anledning til å være på jorda som nå. Når disse årene er slutt, vil Satan bli løst for en kort periode for å prøve de uomvendte innbyggerne som bor på jorden. En stor flokk vil enda en gang følge Satan. Dette vil være Guds demonstrasjon for engler og mennesker at disse folkene ikke vil ha Jesus som hersker, selv etter å ha opplevd tusen år med fred. Slik er menneskets blindhet, stahet og ondskap. Men Gud vil komme og holde dom over denne opprørske flokk. Satan vil bli kastet i ildsjøen (som bare er en større utgave av helvete – Åpenbaringen 20:7-10).

Den annen oppstandelse og den endelige dom

Deretter vil Gud sette opp et dommersete for å dømme alle de vantro. Dette er den andre oppstandelsen. De døde vil stå opp fra sine graver. Alle de vantro sjelene som er i helvete, vil komme tilbake i sine jordiske kropper og stå for Guds domstol. De vil bli dømt etter «det som er oppskrevet i bøkene, etter deres gjerninger» (Åpenbaringen 20:12). Hukommelsen vår er som et videokamera, som trofast tar opp alt vi har tenkt, sagt og gjort – også våre holdninger og våre motiver gjennom hele vårt jordiske liv. På den dagen vil Gud avspille disse videofilmene slik at hele verden kan se det skjulte livet til den enkelte. Det vil være Guds måte å vise at han er fullkomment rettferdig når han sender folk til evig dom. De som ikke har navnene sine i Livets bok vil bli kastet i ildsjøen, sammen med Satan som de tjente på jorden (Åpenbaringen 20:15)

Tidsregningens slutt

Så vil tiden ta slutt og evigheten begynne. De forløste menn og kvinner vil komme inn til den nye himmelen og den nye jorden, og Jesu brud vil skinne i all sin prakt (som beskrevet i Åpenbaringen 21). Satan og alle de vantro er blitt fjernet fra denne fullkomne himmelen og jorden. I dette nye og herlige universet vil synden aldri mer komme med sitt stygge hode til overflaten, og det vil ikke være lyster i vårt kjød. Himmelen vil bli fylt med folk som med glede har valgt Guds vilje i evighet.

Kalt til å seire

Peter sier: «Da nå alt dette (himmelens og jorden som vi kjenner i dag) går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt» (2. Peter 3:11-12). Åndens budskap i disse siste dager kan bli sammenfattet i ett ord: «SEIRE» (se Åpenbaringen 2:7, 11, 17, 26; 3:5, 12, 21; 21:7). Vi begynte denne boka med å vektlegge et punkt som neglisjeres i mye av dagens forkynnelse til de ikketroende – omvendelse. Vi avslutter denne boka med å sette fokus på et budskap som savnes mye i dagens forkynnelse for troende – SEIER. Helt siden mennesket falt i synd, har Guds kall til mennesket vært at vi skal være seirerherrer. Gud sa til Kain: «Synden ligger på lur ved (hjerte-) døren … men du skal herske over den» (1. Mosebok 4:7).

I den siste boka i Bibelen blir kallet gjentatt: «Den som seirer skal arve alle ting. Jeg skal være hans Gud og han skal være min sønn» (Åpenbaringen 21:7). Ingenting på jorden kan sammenlignes med herligheten ved å leve i samfunn med Gud og ved at hans plan går i oppfyllelse. Det livet Jesus levde her på jorden, var det herligste, mest fantastiske og lykkeligste liv som noen gang er levd. Jesus var verken verdensberømt eller rik, men han utstrålte Guds herlighet gjennom sitt liv. Evangeliet – det glade budskap – er at også denne herligheten kan stråle frem fra deg. Du kan bli en seiervinner hver eneste dag – hele livet. Må du være trofast og alltid leve med de evige verdier for øye.

Amen.