Kristi legeme består av Jesu Kristi disipler. For å være en disippel er det tre klare betingelser: Å gjøre seg fri fra slekt og venn, å hate vårt eget selv-liv og å oppgi alt vi eier.

(Oversatt av Rolf Myrland.)

1. del.
DISIPLER ELLER OMVENDTE?

Det er et vanlig feilgrep blant troende å bli opptatt med et skriftsted om et emne, og utelate andre skriftsteder om det samme temaet.

Satan fristet vår Herre med ordene «Det er skrevet….» (Matt.4,6). Men Herren avviste fristelsen ved å si: «Det er også skrevet….» (Matt.4,7). Guds fulle hensikt kan bare bli forstått når Skriften blir sammenholdt med Skriften – når «Det står skrevet….» blir lest sammen med «Det er også skrevet….».

Tenk for eksempel på «Misjonsbefalingen». Jesus befalte sine disipler og sa: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark.16,15). Han befalte dem også, og sa: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt.21,19). Disse to befalinger er to deler av ETT stort oppdrag. Bare ved nøyaktig å betenke og være lydig mot begge deler av «Misjonsbefalingen, kan vi finne og fullføre hele Guds vilje.

EVANGELISERING

Det første skritt er naturligvis å gå ut og preke evangeliet til alle (Mark.16,15). Denne befaling er ikke adressert til den enkelte troende, men til hele Kristi legeme. Det er menneskelig sett umulig for et enkelt individ eller en lokal menighet alene, å forkynne evangeliet for hvert eneste menneske i hele verden. Hver av oss kan, i beste fall, ha bare en liten andel i denne oppgaven.

Men denne delen, hvor liten den enn måtte være, må vi fullføre. Her kommer Ap. gj. 1, 8 inn i bildet. Hver enkelt troende må ha Den Hellige Ånd over seg for å utrustes med kraft, hvis han skal være et effektivt vitne for Kristus. Men legg nøye merke til at ikke alle er kalt til å være evangelister (for Kristus har bare gitt noen evangelister til hans menighet, som Ef. 4, 11 gjør klart), men alle er kalt til å være hans vitner.

En evangelist har et mer omfattende arbeidsfelt enn et vitne. Et vitnes oppgave er å proklamere Kristus i de omgivelser der han er og arbeider – overfor slektninger og naboer, arbeidskolleger eller andre han treffer på daglig, og slike han måtte bli ledet til å møte under reiser, etc. Her er det anledninger hvor vi alle kan være vitner, hva vi enn har av jordiske oppgaver.

Men Kristus har også gitt evangelister til menigheten. De har en videre tjeneste for å nå de fortapte. Men evangelistens oppgave er IKKE utelukkende den å «vinne sjeler» og «bringe mennesker til Kristus» (som vi ofte hører), men «oppbyggelse av Kristi legeme» (som Ef. 4, 11 – 12 gjør klart). Her ligger den største feil ved mye av evangeliseringen i dag. Det meste av nåtidens evangelisering henger ikke sammen med oppbyggelsen av Kristi legeme, men dreier seg om å frelse individuelle sjeler. Disse sjeler blir så vanligvis overlatt til døde «kirker» hvor de snart faller fra igjen, eller i beste fall blir lunkne og beredt til å bli utspydd av Herrens munn en dag (Åp.3,16).

Uansett blir de ikke bygget inn i Kristi legeme. Slik blir Satans hensikt nådd – for personen har for annen gang blitt et barn av helvete (Matt.23,15) – først fordi han var fortapt til å begynne med, og for det andre har han nå blitt villedet av noen evangelister til den tanke at har er frelst, mens han ennå er fortapt!! Det eneste som blir bygget opp ved slik evangelisering er evangelistens private imperium. Og den eneste hensikten med slik evangelisering er vanligvis evangelistens ønske om penger eller å få ære fra mennesker, eller begge deler!!

Jesus kalte evangelistene for «menneskefiskere». Men evangelisering som blir gjort i samarbeid med uomvendte «kristne» ledere og grupper, eller med støtte fra stemme-sankende politiske ledere er som å fiske med et garn fullt av huller. Man kan ikke forestille seg at Jesus ville invitere Annas, eller Kaifas, eller Herodes, eller Pilatus til å sitte med ham på plattformen og kaste glans over hans evangeliske møter! Mange av dagens evangelister gjør ikke bare dette, men priser også disse uomvendte ledere fra sine plattformer.

De fiskene man fanger i slike «garn», slipper man tilbake til sjøen (døde forsamlinger) igjen, for å bli fanget på ny igjen på neste evangeliske møte, bare for å havne i sjøen enda en gang!! Denne prosessen blir gjentatt igjen og igjen av mange evangelister som opptrer på tverrkirkelige møter nå til dags, der hver evangelist teller hender, svarkort etc. Slik evangelisering bringer glede, ikke til englene i himmelen, men til Satans hærskarer! For, hvordan kan englene glede seg over dem som gang på gang blir gjort til et barn av helvete? Statistikken i dagens evangeliske møter er aldeles bedragersk.

Selv om tegn og under følger forkynnelsen av budskapet om at Jesus tilgir synd og helbreder sykdommer, så gjenstår spørsmålet om hvor mange som har blitt gjort til disipler og bygges inn i Kristi legeme ved slik evangelisering.

Herrens apostler engasjerte seg aldri i denne type evangelisering. De førte de omvendte inn i lokale menigheter for at de skulle bli gjort til disipler og bli bygget opp åndelig.

De fem tjenester som blir nevnt i Ef. 4, 11 (apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere) blir listet opp i deres rekkefølge og prioritet i 1. Kor. 12, 28. Der blir vi fortalt: «Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede (dette refererer til evangelister, siden alle evangelister i Ny-testamentlig tid hadde helbredelsens nådegave), til å hjelpe, til å styre (bokstavelig: «de som styrer skipene», jfr. hyrder), og ulike slags tunger.»

Dette gjør det klart at i Guds øyne, er det tjenestene som apostel, profet og lærer viktigere for å bygge opp Kristi legeme, enn den evangelistene har. Evangelisten kan bare finne sin rette plass i sin tjeneste når den ligger under tjenesten til apostelen, profeten og læreren. Bare da kan hans tjeneste bidra til å bygge opp Kristi legeme. Dette er et felt der evangeliseringen i vår tid har fjernet seg fra Guds ord.
GJØRE DISIPLER

Hensikten med evangelisering kan bare bli forstått fullt ut når vi ser det i sammenheng med andre del av misjonsbefalingen – å gjøre disipler blant alle folkeslag på jorden (Matt.28,19). Dette er hvordan Guds plan for de uomvendte blir helt fullført.

Den omvendte må bli gjort til en disippel.

Ofte er såkalte omvendte i dag ikke virkelig omvendte, for i mange tilfeller har de ikke hatt skikkelig anger. På et evangelisk møte har han kanskje blitt fortalt at han bare skal tro på Jesus, uten at det har blitt talt om å angre og ordne opp med gamle saker. Slike omvendte kommer til Jesus for å bli velsignet og helbredet – og ikke for å gi opp sine synder. De fleste av dagens omvendte er derfor som babyer som er født for tidlig, de er tatt ut av utålmodige jordmødre («evangelister») i deres lyst til god statistikk – mens barna ikke ennå var klar til å bli født! Disse for tidlig fødte barna dør vanligvis veldig tidlig, eller lever med store problemer resten av livet – og medfører utallige problemer for deres hyrder (pastorer). Man kan ikke si at det går tilbake med dem, for det har aldri gått framover noen gang!! Jesus sa at det var glede hos englene i himmelen over syndere som angret, og ikke over syndere som bare trodde, uten anger (Luk.15,7.10. Eng. overs.).

Jesus sa at frelse var kommet hjem til Sakkeus, først da han lovet å rette opp alle økonomiske feiltrinn han hadde gjort i sitt tidligere liv – ikke før det (Luk.19,9). Dessverre proklamerer dagens evangelister at «frelse er kommet», uten en gang å nevne at man må gjøre opp gamle saker!

Men selv der det har vært en grundig anger, og en person i sannhet har blitt omvendt, må han fortsatt bli ledet til disippelskap, hvis han skal oppfylle Guds vilje for sitt liv. Evangelisering som ikke leder inn i disippelskap er et ufullstendig arbeid.

Ofte er det evangelistens ønske om å bygge sitt eget kongedømme som hindrer ham fra å arbeide sammen med dem som kan gjøre hans «omvendte» til disipler. Vi trenger ikke å dømme slike evangelister, for vi blir lært til ikke å dømme. Men slike evangelister vil helt sikkert måtte svare overfor Herren på den siste dag, for å ha hindret dem som ble omvendt, fra å bli disipler.

Det første skritt i å lede sjeler til anger og tro, må følges av dåp i vann – som Jesus gjør klart i Mark.16, 16, og slik Peter forkynte det på pinsefestens dag (Ap.gj.2,38). Matt. 28,19 nevner også nødvendigheten av dåp i vann. Så dette er åpenbart det neste skritt for alle som er født på ny.

Deretter må han følge Jesus i et daglig liv som hans disippel.

BETINGELSENE FOR Å VÆRE DISIPLER

Lukas 14, 25-35 åpenbarer meget klart betingelsene for disippelskap.

Der talte Jesus om en mann som hadde lagt en grunnvoll for et tårn. Men han kunne ikke fullføre det, fordi han ikke var i stand til å betale kostnaden for bygget (v. 28 – 30). Det beviser at det koster noe å være en disippel. Jesus lærte oss først å sitte ned og regne over hva det koster allerede før vi starter å bygge.

Gud ønsker ikke at vi skal vente i mange år etter at vår synd er tilgitt, før vi forstår hva disippelskap virkelige koster. Jesus lærte folket om hva det kostet å være disipler så snart de kom til ham. Han sa også at en troende som var uvillig til å bli en disippel var like ubrukelig for Gud som salt som hadde mistet sin smak [no: kraft] (Luk.14,35).

For at en omvendt skal bli en disippel, må han først bryte all hengivenhet til sin slekt som hindrer ham fra å følge Herren (Luk.14,26). Dernest må han være villig til å fornekte seg selv og daglig bringe sitt selvliv i døden (Luk.14,27). For det tredje må han gi opp sin kjærlighet til materiell eiendom (Luk.14,33). Dette er de tre minimumskravene for alle som ønsker å være en disippel.

Den første betingelsen for disippelskap er at vi må bryte med den naturlige, overdrevne kjærlighet vi har til våre slektninger.

Jesus sa: «Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel» (Luk.14,26).

Dette er sterke ord. Hva betyr det å «hate»? Å hate er det samme som å drepe (1.Joh. 3,15). Det vi har blitt bedt om å bringe i døden, er den naturlige hengivenhet som vi har for våre slektninger.

Betyr det at vi ikke skal elske dem? Nei. Helt avgjort betyr det ikke det. Når vi oppgir vår menneskelige hengivenhet til dem, vil Gud erstatte den med guddommelig kjærlighet. Vår kjærlighet til våre slektninger vil da bli ren – på den måten at Gud alltid vil være først i vår hengivenhet, og ikke våre slektninger.

Mange lyder ikke Gud fordi de er redde for å støte sin far, mor, ektefelle, etc. Herren krever førsteplassen i våre liv. Og hvis vi ikke gir ham den plassen, kan vi ikke være hans disipler. Jesus må bli Herre på alle områder i vårt liv, ellers vil han ikke være Herre i det hele tatt.

Se på Jesu eget eksempel da han var på jorden. Selv om han elsket sin mor som var enke, lot han henne aldri influere slik at han kom bort fra Faderens fullkomne vilje, selv i små ting. Vi ser et eksempel på dette i bryllupet i Kana hvor han avviste å handle på morens tilskyndelse (Joh. 2,4).

Jesus lærte oss også hvordan vi kan «hate» våre brødre. Da Peter prøvde å få ham til å unngå korsfestelsen, så snudde han seg og irettesatte ham med de skarpeste ord som han noen gang sa til et menneske. Han sa: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg» (Matt.16,23). Peter hadde kommet med sitt forslag ut fra mye menneskekjærlighet. Men Jesus irettesatte ham, fordi det Peter foreslo var imot Faderens vilje.

Jesus satte alltid Faderen fremst og øverst. Han forventer at vi også skal ha den samme innstillingen til ham. Etter hans oppstandelse spurte Jesus Peter om han elsket ham mer enn noe på jord, før han gjorde ham til hyrde i menigheten (Joh.21,15-17). Bare de som elsker Jesus framfor alt, blir gitt ansvar i hans menighet.

Engelen for menigheten i Efesus, stod i fare for å bli forkastet fordi han hadde mistet sin første hengivenhet til Herren (Åp.2,1-5).

Hvis vi kan si, som salmisten, «Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden», da har vi virkelig oppfylt den første betingelsen for disippelskap (Sal.73,25).

Den kjærligheten som Jesus krever fra oss er ikke følelsesbasert, sentimental, eller menneskelig beundring som uttrykker seg i å synge rørende, henførende sanger om ham. Nei. Hvis vi elsker ham, vil vi lyde ham (Joh.14,21).

Den andre betingelsen for disippelskap er at vi må hate vårt eget selvliv. Jesus sa: «Om noen kommer til meg, og ikke hater ….. sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel» (Luk.14,26).

Han forsterker det videre ved å si: «Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel» (Luk.14,27). Dette er en av de minst forståtte lærdommer i Jesu undervisning.

Jesus sa at en disippel måtte «fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg» (Luk.9,23). Mer viktig enn å lese Bibelen daglig, eller å be daglig, er å daglig fornekte oss selv og ta vårt kors opp. Å fornekte oss selv er det samme som å hate vårt eget liv – det liv vi har arvet fra Adam. Å ta opp vårt kors er å bringe det selvlivet i døden. Vi må hate dette liv først, før det kan dødes.

Vårt selvliv er hovedfienden for livet i Kristus. Bibelen kaller dette for «kjødet». Kjødet er et «lagerrom» for onde lyster i oss, som alltid frister oss til å gjøre vår egen vilje – å søke vår egen vinning, vår egen ære, vår egen underholdning, vår egen måte etc.

Hvis vi er ærlige, vil vi måtte innrømme at til og med våre beste gjerninger er fordervet av onde motiver som kommer fra våre fordervede lyster. Hvis vi ikke hater dette «kjødet» vil vi aldri bli i stand til å følge Herren.

Det er grunnen til at Jesus talte så mye om å hate (eller miste) vårt liv. Faktisk blir dette uttrykket gjentatt syv ganger i evangeliene (Matt.10,39; 16,25; Mark.8,35; Luk.9,24; 14,26; 17,33; Joh.12,25). Dette er den uttalelsen som oftest blir gjentatt av de ord Herren talte. Tross dette er det det som blir minst forkynt og minst forstått!

Å hate vårt eget liv er å oppgi å søke våre egne rettigheter og fordeler, å slutte å søke vår egen anseelse, å forsake våre egne ambisjoner og interesser, slutte å ville ha det etter vår egen smak etc. Vi kan bare bli Jesu disipler, hvis vi er villige til å gå denne veien.

Den tredje betingelsen for disippelskap er at vi må oppgi alt vi eier.

Jesus sa: «Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier» (Luk.14,33).

Det vi eier er det vi har som vårt eget. Å oppgi alt vi eier er at vi aldri mer betrakter noe som vårt eget.

Vi ser en illustrasjon av dette i Abrahams liv. Isak var hans egen sønn – hans eiendom. En dag bad Gud ham om å ofre Isak som et offer. Og Abraham la Isak på alteret og var klar til å drepe ham. Men Gud grep inn og sa at offeret var ikke nødvendig, for han hadde bevist sin villighet til å adlyde (1.Mos.22). Etter dette forstod Abraham at selv om han hadde Isak i sitt hus, så tilhørte han ham ikke lenger som hans egen. Nå tilhørte Isak Gud.

Dette er betydningen av det å oppgi alt en eier. Alt vi har må bli lagt på alteret og overgitt til Gud.

Kanskje Gud tillater at vi bruker enkelte av disse ting. Men vi kan ikke mer tenke på dem som vårt eget. Selv om vi bor i vårt eget hus, må vi anse det for å tilhøre Gud, og at han har tillatt oss å bo i det, uten å betale leie! Dette er sant disippelskap.

Har vi gjort dette med alt vi eier? Det vi eier inkluderer vår bankkonto, eiendom, jobb, kvalifikasjoner, nådegaver og talenter, ektefelle, barn og alt annet som vi kan verdsette på jorden. Vi må legge det alt sammen på alteret hvis vi ønsker å være sanne disipler.

Bare da kan vi elsker Gud med hele vårt hjerte. Dette er det rene hjertet som Jesus talte om i Matt.5, 8. Det er ikke nok å ha en ren samvittighet. En ren samvittighet betyr bare at vi har oppgitt enhver synd vi kjenner til. Et rent hjerte betyr at vi har oppgitt alt!

Og så ser vi sant disippelskap innebærer en radikal forandring i vår innstilling overfor (a) våre slektninger og kjære; (b) vårt selvliv; og (c) det vi eier.

Hvis vi ikke ser disse ting radikalt og ærlig i øynene, vil det være umulig å oppfylle hele Guds hensikt med våre liv.

Hvis ikke forkynnere klart taler dette budskapet om disippelskap, uten å vanne det ut, vil det være umulig for dem å bygge Kristi legeme.

DISIPPELSKAPETS STI

Matteus 28, 20 fortsetter med å si at disiplene må bli opplært til å lyde og praktisere hver enkelt befaling vår Herre har gitt. Dette er disippelskapets sti. Man kan bare lese Matteus, kapitlene 5, 6 og 7, for å se noen av befalingene som Jesus gav – som de fleste troende ikke en gang bryr seg om å være lydige mot.

En disippel er en elev/lærling og en etterfølger.

Vårt land har behov for mennesker som er grepet av kallet til å forkynne hele Guds råd, som selv er lydige mot alt det Jesus befalte, og som med iver ønsker å lære andre å holde Jesu befalinger – og på denne måten bygger Kristi legeme.

Jesus sa at alle hans disipler skulle bli identifisert på én måte – deres kjærlighet til hverandre (Joh.13,35).

Merk det! Jesu disipler er ikke identifisert ved kvaliteten på deres taler eller deres musikk, heller ikke av deres tungetale eller av å bære Bibelen til møtene, eller ved lydnivået på møtene deres!! De skal bli identifisert ved deres inderlige kjærlighet til hverandre.

De evangeliske møtene som bringer mennesker til Kristus, må lede videre til å etablere en menighet i distriktet, hvor disiplene elsker hverandre.

Nå er det sørgelige er at på mange steder hvor det er holdt evangeliske møter igjen og igjen, er det vanskelig å finne en eneste menighet der man kan si at medlemmene ikke er i strid med hverandre eller baktaler hverandre etc., men elsker hverandre.

Man kan forstå det, hvis nyomvendte ikke er i stand til å leve et slikt seirende liv med en gang. Men hva skal man si hvis strid og umodenhet til og med karakteriserer de eldste og kristne ledere i menighetene i vårt land?

Dette er det sikreste beviset på at den andre og mest viktige del av misjonsbefalingen (Matt.28,19-20) – disippelskap og total lydighet mot Jesu befalingen – har vært totalt ignorert.

Det er vanligvis første del av misjonsbefalingen (Mark.16,15) som blir vektlagt overalt. Der er vektleggingen på evangelisering, og at budskapet blir fulgt av tegn og under gjort av Herren.

Men i Matt. 28,19-20 blir disippelskapet understreket – at disippelens liv blir åpenbart ved total lydighet mot Jesu befalinger. De aller fleste kristne er opptatt med det første, men veldig, veldig få med det siste. Selv om det første uten det siste er ufullstendig og verdiløst som en halv menneskekropp. Men hvor mange har sett dette?

Mens Jesus virket, leser vi at store menneskemengder fulgte ham, på grunn av hans evangeliserende, helbredende tjeneste. Alltid vendte han om og talte til dem om disippelskap (Se Luk.14,25-26). Skulle ønske at dagens evangelister ville gjøre det samme – enten selv, eller i samarbeid med apostler, profeter, lærere og hyrder som kan fullføre det verk evangelistene har begynt.

Hvorfor er predikanter nølende med å forkynne budskapet om disippelskap? Fordi det vil redusere antallet i deres menigheter. Men det de ikke innser, er at kvaliteten på deres menigheter vil bli langt bedre!!

Da Jesus forkynte disippelskap til folkeskarene, minket det raskt ned til en håndfull på elleve disipler (sammenlign Joh.6,2 med 6,70.) De andre fant budskapet for hardt, og forlot ham (se Joh. 6,60-66). Men det var ved disse elleve disiplene som holdt ut med ham, at Gud fullførte sin hensikt i verden til slutt.

Som Kristi legeme på jorden i dag, er vi kalt til å fortsette samme tjeneste som de elleve apostlene begynte i det første århundre. Etter at mennesker er brakt til Kristus, må de ledes til disippelskap og lydighet. Bare på den måten vil Kristi legeme bli bygget.

Veien til livet er smal og få er de som finner den.

Den som har øre, han høre.
2. Del: DISIPPELSKAP OG HJEMMET
En disippel er en lærling og etterfølger av Herren Jesus. Han er en som har gjort Jesus som sitt eksempel og som søker å rette sitt liv inn etter Mesterens forbilde på alle mulige måter.

Som nestekjærligheten, begynner disippelskapet først og fremst i hjemmet.

DISIPPELSKAP OG FORELDRE

Grunnlaget for sant disippelskap er å gjøre Jesus Kristus til Herre over alle ting i våre liv – å gi ham alt det vi har og alt det vi er.

La oss først av alt betenke hva det vil si å «hate» våre foreldre, som Herren befalte oss å gjøre, i Lukas 14, 26.

Første trinn er å ære (hedre) dem. Dette er det første bud som det er knyttet løfte til (Ef.6,2). Vi kan ikke «hate» våre foreldre på den måten Jesus ønsker, før vi har lært å ære dem. Det finnes mange ugudelige barn i verden i dag som bare er glade for å hate sine foreldre!! Innen kult-bevegelser blir også dette vers misbrukt i utstrakt grad for å knytte til dem selv unge mennesker som aldri har lært å ære sine foreldre.

Hver disippel må følge Jesu eget eksempel. Hvis vi gjør det, vil vi aldri fare vill. Men hvis vi forklarer det Herren sa, uten å se på hans eksempel, da vil vi fare vill, som så mange kristne har gjort. Vår Herre har befalt oss å «lære av ham» (Matt.11,29).

Hvordan «hatet» Jesus sin jordiske mor?? Først av alt, æret/hedret han Josef og Maria, og underordnet seg deres autoritet, så lenge han var i deres hjem i Nasaret (Luk.2,51).

Bare to ting er nevnt i Bibelen om de 30 år Jesus tilbrakte i Nasaret.

For det første blir vi fortalt i Hebr.4, 15 at han ble prøvet som oss og aldri syndet. Av det lærer vi at Jesus må ha stått overfor mange prøvelser gjennom de 30 årene i Nasaret – de samme prøvelser som vi alle møter gjennom 30 år av livet, fra barndommen til voksen alder.

Mark.6, 3 forteller oss at Jesus hadde minst fire brødre og to søstre i sitt hjem. Det bodde altså minst ni personer der, og de var fattige (Vi forstår det når vi sammenligner Luk.2, 24 med 3. Mos.12, 8, og oppdager at Maria var for fattig til å bringe et lam som offer til Herren). Dermed kan man klart gå ut fra at Jesus ikke hadde noe privat soverom å trekke seg tilbake til, da det ble vanskeligheter i huset. Joh.7, 5 forteller oss også at brødrene hans ikke trodde på ham. De var naturligvis misunnelige på denne eneren i hjemmet som aldri ble sint eller opptrådde selvisk. De har nok slått seg sammen mot ham mange ganger, plaget ham og prøvd å irritere ham. Hvem som helst som har levd i en stor familie i et lite hus, sammen med uomvendte slektninger, vil forstå de prøvelsene Jesus stod overfor i Nasaret. Men han syndet aldri. I tillegg til dette ser det ut for at Josef døde nokså tidlig i Jesu liv (fordi vi aldri leser noe om Josef i tiden for Jesu offentlige gjerning). Byrden av å underholde familien på åtte, falt da på Jesus, som den eldste sønnen. Han måtte arbeide hardt for å dekke familiens behov. Det må ha vært mange prøvelser Jesus støtte på i slike situasjoner. Men han syndet likevel aldri.

For det andre: Jesus «fortsatte i underordnelse overfor Josef og Maria» (norsk: «var lydig mot dem») (Luk.2,51) – så lenge som han levde i deres hjem – i tretti år. Det kan ikke ha vært lett – som vi alle kan huske fra vi selv var barn. Hvor ofte hendte det ikke, når det var noe vi selv ønsket å gjøre, at våre foreldre ba oss gjøre noe annet som vi etter naturen ikke ønsket.

Vi kan derfor holde Jesus opp som eksempel for alle våre barn. Fedrene blir formant til å oppdra sine barn «under veiledning fra Herren» (norsk: «med Herrens tukt og formaning») (Ef.6,4). Hva er denne veiledning fra Herren? Det er først og fremst det eksemplet som Herren selv satte for barna gjennom hans år i Nasaret.

Hvis noen gutt eller jente vil følge Herrens eksempel slik vi har sett det på områdene nevnt ovenfor, da vil de også vokse i visdom og i Guds velbehag – slik det er skrevet om Jesus (Luk.2,52).

Selv når vi er voksne og gifte må vi fortsatt ære våre aldrende foreldre. I 1.Mos. 9, 21 – 27, leser vi at Noas sønn, Kam, så sin far som lå drukken og naken i et telt. Kam var voksen på den tiden, for han var gift allerede før vannflommen kom. Kam gikk og fortalte sine brødre om dette, og slik vanæret han sin far. Det Kam sa var sant, men han førte vanære over sin far. Og Kam og hans familie ble forbannet som et resultat. Baktalere blir fordømt av Gud, selv om det de sier er sant! Ingen baktaler kan være en disippel av Jesus Kristus.

Noas to andre sønner, Sem og Jafet, hedret sin aldrende far, ved å gå baklengs inn i teltet (så de ikke så sin fars nakenhet) og dekket ham til. Og de og deres familie ble velsignet.

Det vi lærer fra dette eksemplet er at Gud velsigner dem som ærer sine foreldre og at han fordømmer dem som forakter dem. Dette eksemplet er plassert helt i begynnelsen av Bibelen, til advarsel og et eksempel for oss alle – ung eller eldre.
Selv om Josef og Maria var gudfryktige mennesker (etter den gamle pakts standard), må vi huske at de ikke hadde seier over synd (som er et klart nytestamentlig løfte – se Rom.6, 14). De hadde ikke Den Hellige Ånd og kunne ikke komme under nåden som vi kan det i dag. Så de hadde nok tretter i hjemmet, mistet tålmodigheten med hverandre og syndet på mange andre måter. (Hvis du finner det vanskelig å tro dette, er det sannsynligvis fordi du tenker at Maria var fullkomment uklanderlig!!) Jesus må ha sett Josef og Maria synde mange, mange ganger i hjemmet i Nasaret. Men han foraktet dem ikke. Dette er en hoveddel av hva det innebærer å hedre (ære) våre foreldre.

Ordspr. 23, 22 sier: «Hør på din far, som gav deg livet, og forakt ikke din mor når hun er blitt gammel». Hvis du ser noen feil hos dine foreldre (deres «nakenhet»), forakt dem likevel ikke. Dekk over deres skrøpeligheter og snakk ikke med noen om deres svakheter. Det er jo faktisk på denne måten vi bør behandle alle mennesker, for Skriften sier at hvor som helst det er sann kjærlighet, vil den skjule en mengde synder (1.Pet.4,8).

Hvis du er født på ny, men foreldrene dine ikke er det, og de ber deg om å gjøre noe som er mot Skriftens ord, (for eksempel ved å tilbe en avgud eller gifte deg med en som ikke er troende etc.) kan du fortelle dem respektfullt at du ikke kan gjøre sånt, fordi Guds ord forbyr deg å gjøre det. Du må virkelig ta et standpunkt for Herren. Men det er ikke noe du må gjøre på en arrogant måte! Du kan gjøre det vennlig!

Men når det gjelder forhold som ikke innebærer ulydighet mot Guds ord – så gjelder det at barn må lyde sine foreldre så lenge de bor hjemme. Men når de har forlatt sine foreldres hjem og startet sitt eget hjem, så er de ikke lenger forpliktet til å lyde deres foreldre. Men de må fortsatt hedre sine foreldre og ha omsorg for dem.

Vi ser det også i Jesu eksempel – som hans disipler skal følge. En av de første hendelser som blir nevnt i evangeliene, etter at Jesus forlot hjemmet i trettiårs-alderen og ble døpt, er tildragelsen ved bryllupet i Kana. Maria hadde allerede sett Jesus i tretti år som en lydig sønn som hadde løst mange problemer hjemme. Og hun visste at Jesus kunne gjøre noe, til og med når det var mangel på vin der. Hun ventet kanskje ikke noe mirakel, for Jesus hadde ikke gjort noe mirakel så langt. Men hun hadde sett at hennes sønn var vis og oppfinnsom. Så hun ba Jesus om å gjøre noe.

Og der ser vi for første gang at Jesus snakker skarpt til Maria: «Kvinne, hva vil du meg?» (Joh.2,4). Han hadde nå forlatt sitt hjem og var derfor fri fra å måtte lyde henne deretter.

Dette er det Jesus mente da han lærte sine disipler å «hate» deres foreldre. Denne balansen trenger også vi å ha. Vi må lyde våre foreldre når vi bor i deres hjem og vi må «hate» dem i saker som har forbindelse med å følge Guds bud. Det var når det kom til å gjøre Guds vilje og fullføre den gjerning som Faderen hadde gitt ham, at Jesus sa til Maria: «Min time er ennå ikke kommet» (Joh.2,4). Straks vi forlater våre barndomshjem og starter våre egne hjem, er vi ikke lenger underlagt våre foreldre.

Det er interessant å legge merke til at det FØRSTE bud som er gitt i Bibelen for alle menn, er dette: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru» (1.Mos.2,24). Og dette bud er nevnt på en tid da Adam ikke engang hadde noen far og mor å forlate!! Det er opplagt at det er skrevet for dem som ville gifte seg siden.

Dessverre er det slik i India, at de fleste menn ikke lyder denne befalingen fra Gud. Vi kan forstå at ikke-kristne er mer bundet til sine foreldre enn til sine koner. Men hva skal vi si om kristne som følger den ikke-kristne kulturen i India når det gjelder dette? De blir dessverre ikke vitner om den typen ekteskap som Gud ønsker å vise fram i vårt land.

Det er ikke først og fremst et spørsmål om å forlate sine foreldre fysisk, men om å bli følelsesmessig løst fra dem. En ektemanns første lojalitet og indre forbindelse må være til hans kone og ikke til hans foreldre.

På samme måte blir en datter formant til å glemme sin fars hus (Salme 45,11).

Vi må virkelig dra omsorg for våre foreldre når de blir gamle og svake. Jesus har gitt oss et eksempel her også. Da han hang på korset ordnet han med et hjem hos Johannes for sin mor som var enke (Joh.19,26-27). Men foreldre må aldri få komme mellom en mann og hans kone noen gang. Mange kristne i India har blitt hindret fra å følge Herren, på grunn av en overdreven, naturlig forbindelse til sine foreldre.

I 5. Mos. 33, 8-11, blir vi fortalt hvorfor Levi stamme ble valgt av Gud til å være hans prester. De ble gitt dette som belønning for å sette Gud over sine foreldre, deres brødre og deres barn. Da Moses så Israel tilbe gullkalven og spurte hvem som ville stå med ham på Guds side, var det bare Levi stamme som kom fram og stod med Moses den dagen. Levittene fikk så befaling om å gå inn i leiren og slå ned til og med deres egne slektninger som hadde drevet avgudsdyrkelse (2.Mos.32,26ff). Disse levittene var forløpere for Jesu sanne disipler.

Loven var blitt gitt ved Moses til israelittene bare få dager tidligere. Der var de blitt pålagt å hedre sine foreldre (2.Mos.kap.20). Men nå ble de bedt om å ta sine sverd og drepe sine slektninger. Der ser vi de to sider av sannheten. Når levittene så deres slektninger tilbe avguder, kunne de ha spart dem og gått og slått noen andre. Men de gjorde ikke det. Det står om Levi: «Han som ikke kjentes ved sine brødre og ikke visste av sine barn» (5.Mos.33,9).
Hvor mange det er som ikke har fulgt Herrens befalinger, fordi de gav etter ved å se morens tårer eller ved å høre deres foreldre si: «Tenk på hvor mye vi har gjort for deg». På denne måten gjør de seg selv uskikket til å være disipler av Jesus.

Hvis du på den annen side er en som allerede hater dine foreldre av dine egne selviske grunner (som mange barn gjør), da passer ikke det som nå er skrevet på deg. Det du først må lære, er å hedre dine foreldre.

Bare de som først har lært å «hedre» sine foreldre kan forstå hva Jesus mente da han sa vi skulle «hate» våre foreldre – for det var til dem som hadde lært å hedre sine foreldre at Herren først talte ordet om å hate dem.

Mennesker som ikke bruker sverdet (som Jesus gjorde), på grunn av menneskelig svakhet, og som derfor inngår kompromisser, vil lide åndelig i det lange løp. Det var nok en lidelse for Levis sønner å behandle sine foreldre og familie slik. Men de gjorde det for Herrens skyld.

I Malakias 2, 4 – 5 sier Herren at han gav Levi den pakt som var liv og fred, fordi levittene fryktet Gud og hadde ærefrykt for hans navn. Men den freden var kjøpt med et sverd!!

Hvordan kan vi bruke dette i dag? Vi bruker ikke fysiske sverd mot andre som levittene gjorde i den gamle pakts tid. Meningen med «å bruke sverdet» for oss i dag er at vi hugger over den menneskelige hengivenhet som vi har for våre foreldre og slektninger, og at den blir erstattet av guddommelig hengivenhet. Menneskelig hengivenhet til våre foreldre etc., kan føre til at vi begår synd for å hjelpe dem eller gjøre etter deres vilje. Men guddommelig hengivenhet derimot vil ikke bare hindre oss fra å begå synd, men vil gjøre oss i stand til å elske dem langt dypere og mer rent og vil også gjøre oss i stand til å elske dem når de hater oss!!

Og hvis det i noen situasjoner er en konflikt mellom det våre foreldre ber oss å gjøre og det Gud befaler oss, da må vi adlyde Gud. Det er i slike situasjoner at Gud prøver oss, om vi frykter ham eller ønsker å være til hans behag, eller om vi heller vil behage våre slektninger.

Den plass som våre foreldre, ektefelle, barn eller andre slektninger har i vårt liv, i motsetning til den plass Gud har i vårt liv, må bli avgjort en gang for alle, helt til å begynne med i vårt kristenliv. Ellers vil vi ha konstante problemer gjennom livet.

Gud vil ære oss hvis vi ærer ham. En dag vil dine foreldre bli velsignet hvis du tar et standpunkt for Herren. Guds overordnede hensikt er vårt beste og det beste for andre. De som inngår kompromisser vil ikke bare tape på det selv, deres foreldre vil også miste Guds velsignelse ved det. Du vil aldri tape i det lange løp, på å adlyde Guds befalinger.

Da Gud bød Abraham å ofre Isak, ville Gud framheve det samme prinsippet. Isak var det kjæreste for Abrahams hjerte, hans avgud. Derfor befalte Gud Abraham å oppgi og ofre Isak.

Har du en hengivenhet til dine foreldre, til din ektefelle eller dine barn på samme måten? Da kan du ikke være en disippel.

Når din kone kommer til deg med sladder om en av brødrene i forsamlingen, vil da ditt hjerte samarbeide med denne sladreånden, eller kan du av hjertet forkaste den? Vil du tekkes din kone? I tilfelle vil du selv ha tapt og du vil miste din kone også. Men hvis du holder deg selv ren, vil du i alle fall vinne på det selv. Og i det lange løp kan det også redde din kone. Så denne måten å «hate» er den beste vei for alle parter.

Ingen kan hindre oss fra å være en nytestamentlig prest, hvis vi er radikale i slike forhold.

La meg si det ennå en gang: Når du blir nødt til å ta et standpunkt i forholdet til dine foreldre må du IKKE være uhøflig. Vær vennlig og si: «Jeg beklager, far, jeg kan ikke gjøre det fordi det er imot Guds ord.» Mange problemer kommer nettopp fordi mange unge troende ikke har lært å skille mellom å være uhøflig og å ta et standpunkt for sannheten.

DISIPPELSKAP OG EKTESKAP

Å inngå ekteskap er et veldig alvorlig skritt, for det kan føre til lykke eller ulykke for resten av livet.

Unge mennesker som søker Guds vilje angående ekteskap må fortelle Herren at de fremfor alt er hans disipler, og derfor er ekteskapet ikke det største i livet for dem. Det største er å følge Jesus.

En disippel er en som har oppgitt alt. Han er til og med villig til å leve som enslig hvis Herren ønsker det av ham. Bare ungdom med dette sinnelaget finner det som Gud mener er det beste angående ekteskap. Når vi ser så mange ulykkelige ekteskap blant troende i dag og mangelen på harmoni i slike ekteskap, er det klart at disse parene ikke gikk inn i ekteskapet som Jesu disipler først av alt.

Straks vi har satt Herrens vilje først, kan vi søke Guds vilje fra en grunnvoll av «hvile». Husk at Gud førte Adam til søvn, mens han skapte en kone til ham. Adam måtte ikke løpe omkring i hagen og lete etter en å dele livet med! Vi trenger også å være «i hvile» i det å gjøre Guds vilje. Da vil Gud selv i rette time føre vår livsledsager til oss. Dette betyr ikke at vi ikke kan være på utkikk etter en ektefelle, men det betyr at vi ikke har panikk.

Når unge menn når en alder av f.eks. 25 år, og unge kvinner har nådd 20, burde de begynne med å be angående deres framtidige livsledsager. Før du når denne alderen bør du bare være opptatt med Herren og hans ord og hans virke, uten noen tanke på ekteskap. Kast ikke bort tiden din med å vurdere enhver attraktiv jente eller gutt du møter som en mulig ektefelle. Og hvis du møter en som virkelig kunne være aktuell, bør du ikke si: «Jeg må sikre meg henne/ham raskt, så ikke noen andre får henne/ham». Hvis Gud virkelig har utvalgt den personen for deg, vil han holde vedkommende reservert for deg. Ingen andre vil være i stand til å forandre på det!! Hvis du er en sann Herrens disippel, vil han sørge for den aller beste for deg.

David stjal ikke tronen fra Saul, men ventet på Guds time. Og Gud kalte David «en mann etter mitt hjerte» (Ap.gj.13,22). Han vil si det samme om deg, hvis du også er villig til å vente og ta imot alt fra Hans hånd. Du kan trygt legge alle planer angående ditt ekteskap i Guds hånd, hvis du bruker tiden på å søke Guds rike først. Hvis du ærer Ham, vil Han ære deg.

Ordspråkene 19, 14 sier at en far kan gi sine sønner hus og gods, men bare Herren kan gi dem en forstandig hustru. Så søk en ektefelle fra Herren.

Hvordan bør en disippel gå fram for å finne sin livsledsager?

Jeg har en klippefast tro på «arrangerte» ekteskap – ekteskap arrangert av Gud!! I Bibelen blir vi fortalt om to slike tilfeller. Gud sørget for en ektefelle for Adam. Og Gud sørget for en ektefelle for Isak. Og mitt eget vitnesbyrd er at Gud sørget for en ektefelle for meg også – den beste det kunne være mulig å få.

Guds øyne farer fortsatt over hele jorden for å finne måter å hjelpe dem med hjerter som er helt med Ham (2.Krøn.16,6). Ingen kan søke over hele jorden, slik Gud kan. Og den som stoler på Ham, vil ALDRI bli skuffet.

Hvis du ønsker en god kone eller ektemann, så vær en helhjertet disippel av Jesus først. Og Gud selv vil ordne med ditt ekteskap. «Deg skje som du tror.» Abrahams tjener ba Herren om å lede ham til den rette kvinne for Isak (1.Mos.24). Den samme Gud er din Far, og han kan gjøre det samme for deg også.

Bibelen sier at Gud åpenbarer sin vilje for oss ved fornyelsen av vårt sinn (Rom.12,2). Så vi må la vårt sinn bli fornyet for å finne Guds fullkomne vilje. Et fornyet sinn er et som har lært å se på folk fra Guds synspunkt.

Vi finner i Ordspr. 31, 10 – 31, den type hustru som Gud anbefaler. De dyder som står nevnt der, er det alle menn bør være på utkikk etter når de skal finne sin ektefelle. Og her finner man de verdier alle unge kvinner burde strebe etter i livet.

Mange unge menn ser bare etter skjønnhet og sjarm hos en kvinne – det som Ordspr. 31, 30 sier er svikefullt og forgjengelig. Ordspr. 11, 22 bruker veldig sterkt språk når det sier at en vakker kvinne som ikke har forstand (og å frykte Gud er første trinn mot forstand) er som en gris med en gullring i nesen. Noen menn blir så opptatt med «ringen» (et vakkert ansikt) at de gifter seg med grisen (kvinnen)!!

Kvinnen beskrevet i Ordspr. 31 er en som arbeider hardt med hendene, og står tidlig opp hver morgen (v.13,15). Hun planter en vingård for å tjene noe ekstra for familien (v.16), hun er forsiktig med bruken av penger, hun hjelper de fattige og «kjærlig formaning er på hennes tunge»(v.26) – med andre ord: hun er arbeidsom, nøysom, men rundhåndet, og hennes tale er vennlig.

Hennes hender er harde (pga. arbeid) og hennes tunge er mild. Dessverre, det vi finner hos mange kristne jenter i dag er nøyaktig det motsatte – deres hender er myke (pga. lathet) og deres tunger er harde (pga. arroganse og stolthet)!! Ve den mann som blir gift med slik en kvinne!!

Det betyr ikke at en god kone nødvendigvis er den som løper fra det ene bibelstudiet til det andre.
Unge menn skulle ta seg i vare for å forveksle religiøs aktivitet og åndelighet!! Hvis du blir gift, er det du trenger en kone og dine barn vil trenge en mor. Ingen av dere vil trenge en kvinne som er en Bibel-lærer. Husk det!

Salomos høysang 8, 9 taler om to typer jenter – dem som er som murer og dem som er lik dører. Den som er som en «dør», er den «freidige» jenta som kommer til deg med sitt hjerte vidt åpent. Den som er som en «mur» er en jente som er sømmelig og tilbakeholden, slik Gud skapte alle jenter til å være. Hvis en jente er som en dør, fortsetter verset med å si at man vil måtte sette grenser for henne på mange måter. Hvis hun i stedet er som en mur, kan det ved hennes liv bli bygget et palass – et gudfryktig hjem!

1. Pet. 3, 3 – 4 formaner alle kvinner som vil være disipler av Jesus, å unngå smykker og dyre klær, siden det mest verdifulle Gud ser etter hos en kvinne, er «en stille og saktmodig ånd». Selv om disippelskap ikke først og fremst viser seg ved måten man kler seg på, så er det sant at en kvinnes kledning forteller en hel del om hennes karakter. De verdier hun setter høyt i sitt hjerte, blir ofte åpenbart ved måten hun kler seg. En disippel av Jesus vil ikke være sjusket og likegyldig kledd. Men hun vil heller ikke kaste bort pengene sine på flotte, dyre klær og smykker.

Så unge menn som ser etter en gudfryktig kvinne, skulle først og fremst se etter frykt for Gud, koblet sammen med en stille og saktmodig ånd, flittighet, vennlig tale, tekkelighet og enkelhet.

Når kvinner vurderer hvem de skal gifte seg med, ser de ofte etter utdannelse, penger og godt utseende hos mannen. Det er sant at en kvinne ikke burde vurdere å inngå ekteskap med en mann som ikke har evne til å underholde familien. For Bibelen formaner alle menn til først å gjøre sin gjerning ferdig ute på marken (sørge for sin inntekt) før de bygger sitt hus (Ordspr.24,27). Men det er ikke alt!

Hva du, som kvinne, først må forsikre deg om, er om gutten du tenker på er en helhjertet disippel av Jesus, som du kan se opp til. Kan du ha ham som ditt hode – med glede, og ikke bare fordi Bibelen befaler deg å gjøre det? Dette er en av de første ting du må spørre deg selv om, når du vurderer ekteskap med en mann.

DISIPPELSKAP OG HJEMMET

I Malakias 2, 15 leser vi at Gud skapte en mann og hans kone for gjennom dem å danne gudfryktige barn (eng.overs.). Hvem som helst kan få barn. Men disipler av Jesus fostrer gudfryktige barn.

Skal dette skje, er første betingelse at i det minste én av de to foreldrene må være en helhjertet disippel av Jesus, som elsker ham av HELE sitt hjerte. Halvhjertede kristne vil ikke være i stand til å fostre gudfryktige barn.

En annen viktig betingelse er at det er enhet mellom mann og kone. Dette er kanskje ikke mulig hvis en av foreldrene ikke er en disippel. Da må den ene kjempe kampen ut alene mot Satan, for sitt barn. Men hvis begge er helhjertede er arbeidet mye lettere. Derfor er det rette valg av ektefelle så veldig viktig.

Det er veldig vanskelig å oppdra barna på en gudelig måte hvis mann og kone alltid krangler med hverandre og bebreider hverandre. Hvis du ønsker å bygge et godt hjem, søk enhet med din ektefelle for enhver pris – selv om resultatet er at du må gi opp mange av dine rettigheter. Det vil være verd det, i det lange løp, når du ser hvordan dine barn følger Herren.

Det er en veldig kraft i enhet mellom to disipler. Jesus sa i Matt. 18, 18 – 20 at når to disipler står forenet på jord, har de autoritet til å binde Satans krefter i himmelrommet (Ef.6,12). Det er måten vi kan holde onde ånder borte fra våre hjem og borte fra å få innflytelse på våre barn.

I Ef. 5, 22 – 6,9 taler Den Hellige Ånd om forhold i hjemmet, mellom mann og kone, mellom barn og foreldre, og mellom tjenere og herrer. Umiddelbart etter (v.10 osv.) taler Den Hellige Ånd om å kjempe mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Hva sier dette oss? Akkurat dette – at Satans angrep primært er rettet mot forhold i hjemmet. Det er her vi må overvinne Satan først av alt.

Ektefeller som krangler med hverandre er ikke klar over at de, gjennom den avstand som skapes mellom dem, åpner en dør for Satan så han kan komme inn i hjemmet og angripe deres barn. Et opprørsk barn som svarer sine foreldre frekt kan ha være infisert av sin mor som snakker på en tilsvarende måte, eller fra sin far som er gjenstridig mot Herren på et eller annet område. Det er ikke noen hjelp i å bebreide det stakkars barnet for den infeksjon som foreldrene først av alle brakte inn i hjemmet!! Det er foreldrene som trenger å omvende seg først.

Enhet i hjemmet er langt mer viktig enn størrelsen på hjemmet, hvor vakkert det er eller inventaret du har i det. Guds herlighet kan bli åpenbart i en familie som lever i et skur, hvis de først og fremst er Herrens disipler.

En sann Jesu disippel vil være fri fra den forferdelige sykdommen å «skylde på andre» som Adam og Eva var infisert med i Eden. Adam skyldte på Eva for sin synd og Eva skyldte på slangen for sin.

Guds rike tilhører dem som er «fattige i ånden» (Matt.5,3) – og den første karakteristikk av en som er fattig i ånden er at hans oppmerksomhet først og fremst er rettet mot hans egne feil og mangler. En mann og kone som begge er fattige i ånden vil omgjøre sitt hjem til en forsmak av himmelen på jord. I et slikt hjem vil hver enkelt dømme seg selv og ikke bebreide den andre. Djevelen kan aldri ha noen adgang inn i et slikt hjem. Kan du forestille deg hvilken veldig velsignelse barna vil arve i et slikt hjem?

La meg si noen ord om «arbeidende mødre». I vår tid har dette dessverre blitt en nødvendighet i noen tilfeller, på grunn av høye levekostnader. Men noen prinsipper bør slike mødre tenke over.

Titus 2, 5 forteller oss at Guds vilje for kvinnene er at de er «hjemmearbeidere», først og fremst. Så ingen mor bør neglisjere sitt ansvar for hjemmet for å satse på en karriere utenfor hjemmet. Herren, mannen og barna må alltid være fremst i hennes omtanke og hengivenhet – i denne rekkefølge. Hennes jobb (hvis hun tross alt må ha en) må komme på fjerde plass i hennes prioriteringer, etter de tidligere nevnte tre.

Gifte kvinner som ikke har noen barn hjemme kan ha en jobb, uten at det er noe stort problem.

Det er vanligvis TO grunner for at mødre med små barn, går på arbeid nå til dags:

1. For å overleve, hvor inntekten til mannen rett og slett ikke strekker til for å dekke familiens behov.

2. For luksus, fordi mannen og konen ønsker å oppnå høyere levestandard.
Hvis du kan, ærlig overfor Gud, si at i ditt tilfelle er grunnen å overleve, da kan du være sikker på at Gud vil gi deg en spesiell nåde når det gjelder ditt familieansvar.

Men, hvis grunnen er luksus, da vil jeg advare deg om at du er i virkelig fare. Det kan hende at du høster konsekvensene mange år etter, når dine barn har forlatt hjemmet og blitt egenrådige og unyttige for Gud. Da er det for sent å gjøre noe med det.

Gud er mitt vitne at jeg bare forkynner det jeg selv har praktisert. Min kone arbeidet som lege, da vår første sønn ble født i 1969. På den tid var vår eneste inntekt det lille jeg fikk fra måned til måned, og vi hadde ikke oppsparte midler i det hele tatt. Men vi bestemte oss for at min kone skulle slutte å arbeide og ta vare på familien. Gjennom 28 år fra da av lot hun være å jobbe, men var hjemme og oppdrog våre fire sønner til å elske og følge Herren. Hva er resultatet? I dag har vi gleden av å se alle våre fire sønner født på ny og døpt, de følger Herren og er vitner for Ham. Den velsignelsen er langt større enn den inntekten min kone kunne ha tjent som lege i 28 år. Vi angrer overhodet ikke i dag. Vi gir dette vitnesbyrdet bare for å oppmuntre andre mødre som søker Guds vilje på dette feltet.

En sann disippel vil også være forsiktig med hvilke magasiner og bøker som kommer inn i hans hjem og hva slags TV og video-programmer hans familiemedlemmer ser. Mannen er hodet i hjemmet og må være en streng dørvokter som forsikrer seg om at ikke noe verdslig kommer inn i hjemmet. Han må være som sjefen for kvalitetskontrollen i en fabrikk, som tar prøver av hvert produkt og godkjenner det. Foreldre som ønsker at deres barn skal være Herrens disipler, må forsikre seg om at de ikke gir etter for barnas innfall og ønsker når det gjelder dette. For det er ikke kjærlighet, men dårskap og utroskap mot Herren.

Styrken i en menighet avhenger av styrken i hjemmene. Hvis hjemmene er svake, er menigheten svak. Kraften i en menighet ligger ikke i sterke røster og melodiøs sang og heller ikke i gode taler, men det er gudsfrykten i hjemmene som avgjør dens styrke.

Må det lykkes for oss å bygge hjem i vårt land som forherliger Herren.

Del 3 DISIPPELSKAP OG PENGESAKER
«Ingen tjener kan tjene to herrer. For han vil enten hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon» (Luk.16,13).

Her gjorde vår Herre det klart at den alternative herren til Gud er mammon (penger og materielle rikdommer). Den alternative herren er ikke Satan, for ingen Jesu disippel er i fare for å elske Satan, og forestiller seg at han samtidig elsker Gud!! Men den faren eksisterer når det gjelder mammon.

Så lenge vi lever i verden, må vi ha med mammon å gjøre hver dag. Og hvis vi ikke er varsomme, som Jesu disipler, står vi overfor den fare å innbille oss at vi kan elske Gud og mammon samtidig.

Penger kan meget lett få et grep på oss og hindre oss fra å være disipler av Herren. Vi kan ikke ha en nøytral holdning til penger, like lite som vi kan en nøytral holdning til Satan. Enten er vi disipler av Herren Jesus eller disipler av mammon. Vi kan ikke være disipler av begge! Enten har vi det målet å behage Gud, eller vi har som mål å tjene penger. Dette er to motsetninger, som nordpolen og sørpolen på en magnet. Hvis vi er oppriktig draget mot Gud, vil vi vende oss bort fra penger. For å elske Gud fullkomment må du hate mammon. Du må enten akseptere dette som sant eller beskylde Jesus for å tale løgn!!

Å forakte penger betyr at du ikke bryr deg om dem. Du bruker dem, men du er ikke knyttet til dem. I himmelen er gatene laget av gull. Her på jorden henger menneskene gull på sitt hode, men i himmelen vil gullet være under våre føtter. Himmelen er beredt for dem som har lært å få penger under sine føtter her på jorden.

Jesus kom med radikale uttalelser for sine disipler på mange områder. Han sa at hvis vårt høyre øye frister oss, skal vi «rive det ut». På den måten fortalte han oss hvor alvorlig det er å bruke øynene etter sine lyster. Han sa også at for å følge ham må vi «hate» våre slektninger. Dermed indikerte han at hovedinnvendingene mot å følge ham, vil komme fra medlemmer av vår familie. På nøyaktig samme måten, kom Jesus også her med en radikal uttalelse når det gjelder penger. Han sa at for å elske Gud må man hate penger. Penger sitter fast ved hendene på mange kristne. Derfor kan de ikke henge fast ved Gud. Veldig få troende har imidlertid tatt disse befalingene alvorlig. Og det er grunnen til at de aldri vandrer på disippelskapets sti.

Herren kalte ikke sine disipler til å være asketer som lever i ødemarken, lar være å gifte seg, eller holder seg borte fra jobb, eiendom og penger. Kristne er ikke disipler av døperen Johannes, men av Jesus. Og Jesus arbeidet størstedelen av sitt liv som tømmermann for å tjene penger til å støtte sin jordiske familie.

Jesus var balansert i sin holdning til jordiske ting. Han kunne ordne en overflod av vin til en bryllupsfest, og han kunne også faste i 40 dager. En sann disippel vil også vite å kunne nyte et godt måltid og også kunne faste når det er nødvendig.

Kjærlighet til penger er noe som kan finnes på innsiden av oss alle. Den som tror at han ikke elsker penger er enten selvbedratt eller en løgner, for hvert eneste menneske elsker penger. Bibelen sier at «pengekjærhet er en rot til alt ondt». Bare Herren kan befri oss fra det.

Det er mange eksempler i Bibelen på personer som begynte godt, men senere mistet Guds velbehag ved å løpe etter penger. Lot drog til Sodoma for å vinne penger og ødela hele sin familie ved det. Bileam ødela seg selv ved å profetere for penger. Gehasi mistet muligheten han hadde til å bli profet for Gud, fordi han gikk etter Na`amans penger. Demas forlot Paulus fordi han elsket ting i denne verden (2.Tim.4,10). Det har vært mange slike tilfeller gjennom kristenhetens historie.

RETTFERDIGHET I PENGESAKER

Hvis en mann har vært urettferdig i økonomiske saker i sitt uomvendte liv, kan han ikke, etter at han er blitt omvendt, si at Gud har tilgitt det som ligger bak, så han ikke trenger å gjøre noen innsats for å få forholdet ordnet. Penger man har stjålet må man tilbakebetale så snart som mulig etter omvendelsen. Gjeld må også tilbakebetales så snart man kan. Selv om du må kutte ut noen måltider eller selge noe som ikke er nødvendig i ditt hus, må du gjøre det og få slike ting i orden så snart som mulig. Det er disippelskapets vei.

Kanskje du ikke har nok penger til å få forholdet ordnet. Da kan du alltids begynne med å tilbakebetale litt, kanskje bare 10 kroner hver måned. Gud vil ære dem som ærer ham. Bibelen sier at der villigheten er tilstede, har vi Guds behag i forhold til det vi er i stand til å gjøre (2.Kor.8,12). Det var da Sakkeus lovte å tilbakebetale at Jesus sa at frelse var kommet til ham – ikke før det (Luk19,9). Gud kan aldri velsigne urettferdighet. Det er fordi man ikke ordner opp i pengesaker, at mange kristne ikke vokser åndelig.
Romerne 13,8 formaner oss til ikke å bli noen noe skyldige. Hvis vi har lånt penger, bør vi tilbakebetale så snart som mulig. En av de velsignelser som Gud lovet israelittene hvis de var lydige mot ham, var at de aldri skulle trenge å låne penger (5.Mos.28,12). Å kjøpe noe på kreditt er bare en annen måte å låne på og komme i gjeld. Det er bedre å leve uten en gjenstand, enn å leve uten Guds velsignelse.

Hva med å låne fra en bank eller et finansieringsselskap? Er det rett å ta et lån for å anskaffe et hus eller kjøpe en bil? Det prinsippet man da må ha i tankene er prinsippet om «vektbalansen». Hvis du på den ene siden har en gjenstand med en verdi som oppveier for det du har lånt på den andre siden, da er du ikke virkelig i gjeld. Hvis du dør plutselig, har ikke de etterlatte byrden av gjelden. Huset eller bilen kan bli solgt og gjelden betalt. Men hvis du har lånt penger for å feire et bryllup og brukt alt opp, da har du ingenting som balanserer regnskapet. Da er du i gjeld. Det er denne type gjeld vi må unngå.

Mange kristne er dårer når det gjelder å bruke penger på bryllupet. Mange gifte par begynner sitt ekteskap med forbannelsen av en gjeld som henger over deres hode, bare fordi de ønsket å ha en storslått mottagelse på bryllupsdagen. Det kan ta mange år for dem etterpå å få nedbetalt den gjelden – og alt bare fordi de ønsket å imponere mennesker. De var redde for hva folk ville si hvis de gjorde det enklere, men de var ikke redde for hva Gud ville mene om at de kom i gjeld for mange år etterpå. Jeg priser Gud for de troende som har vært frimodige nok til å ha en bryllupsmottagelse med bare kaffe og kjeks, fordi det var det de hadde råd til. Hvis du har økonomiske ressurser til å ha en stor mottagelse, kan du gjøre som du ønsker. Men det er til vanære for Gud hvis du har kommet i gjeld for å ha det storslått. Dette høres kanskje radikalt ut, men disippelskap er noe radikalt.

Medgift er noe annet ondt som også forekommer blant mange troende i India. Ingen sann disippel av Jesus vil noen gang spørre etter medgift for en jente eller fra hennes foreldre som en betingelse for å gifte seg med henne. Det er ingenting galt i at jentas far gir henne en gave etter at hun er gift. Men alt blir galt i å gjøre penger til en faktor i beslutningen om å inngå ekteskap! Dagens medgift-system i India er satanisk. Likevel finner vi kristne i alle slags kirker og menigheter som mottar det.

Den franske filosofen Voltaire var ikke troende. Etter å ha observert de kristne i Europa gjennom mange år i det 18. århundre, sa han at hvordan det enn var med forskjeller mellom de mange kirkesamfunn i lære, så hadde de alle samme lære når det gjaldt penger – alle elsket det. Når det kommer til medgift også, så har de alle samme lære – de elsker det!!
Det er viktigere å ha det rette bibelske synet på medgift enn på dåp i vann. Fordi man kan komme inn i Guds rike, selv om man bare er døpt som barn. Men ingen som er havesyk (pengegrisk) kan komme inn i Guds rike (ifølge 1.Kor.6,10).

Å være fornøyd med det Gud har gitt oss er en annen viktig del av gudsfrykten. Alle Jesu disipler må lære å leve innen den ramme deres inntekt tillater. Gud er den som bestemmer hvor mye hans barn skal tjene. Så vi skal ikke sammenligne oss med andre kristne som tjener mer. Bibelen sier at de som sammenligner seg med andre er uvise (2.Kor.10,12). Å leve innen den ramme Gud har gitt oss, betyr for eksempel, at vi ikke kjøper noe vi ikke har råd til bare fordi andre familier har anskaffet det. Vi må lære å være fornøyd med det vi har råd til.

Tenk over innstillingen til Maria som fødte Jesus i en stall. Hun hadde ikke et rent rom eller en plass å være alene, selv da hun fødte en baby. Men hun klaget ikke. Hun ydmyket seg selv og aksepterte sin Gud-utvalgte lodd. Det er å være tilfreds innen sin ramme.
TROSKAP I PENGESAKER

Det er ikke nok at vi må leve innenfor vår inntekt, unngå gjeld og være rettferdige i pengesaker. Vi må da gå videre til å være trofaste med de penger Gud gir oss.

4. Mos. 8, 18 forteller oss at det er Gud som gir oss kraft til å vinne rikdom. Vi må aldri glemme det. Gud kunne ha tillatt at du ble født i en fattig familie som . Han kunne ha tillatt at du ble mentalt tilbakestående. Du bør aldri glemme at Gud er den som gav deg din intellektuelle kapasitet og dyktighet som gjør deg i stand til å få inntekt og rikdom.

Troskap med penger innebærer først og fremst å være klar over at alt vi tjener tilhører Gud – ikke bare 10% av det (slik de forstod det i Det Gamle Testamentet), men alt, slik Jesus lærte oss. Intet av det er vårt eget. Så vi må legge det alt på alteret og gi det tilbake til Gud. Og vi må bruke det som han gir tilbake til oss, nøysomt og trofast, for å dekke våre jordiske behov.

I fortellingen om Jesus da han mettet 5000, lærer vi minst to lekser. Først av alt, at ganske lite er nok til å dekke våre behov, hvis det er velsignet av Gud. For det andre, at Gud hater sløseri. Jesus bød sine disipler at de skulle plukke opp både brød og fisk som var til overs, slik at ingenting gikk til spille. Vår Herre kunne hatt den tanken at siden hans Fader hadde forøket brødet og fisken så veldig, så kunne restene bare ligge der på bakken for å bli ødelagt. Men han gjorde ikke det. Nettopp det at Gud har velsignet oss rikelig, betyr ikke at vi kan være likegyldige med vårt forbruk.

Kaster du ting som bare er lett skadet? Det er naturlig for den som er rik. En gudfryktig mann vil forsøke å reparere skadede gjenstander. Tenker du at åndelighet ikke har noe å gjøre med slike ting? Det har det virkelig.

Som en Jesu disippel må vi bli disiplinerte i måten vi bruker det vi eier. Mannen må, som hode for hjemmet, være den som har ansvar for finansene i hjemmet. Det er hans ansvar å følge med på at man unngår unødvendige utgifter. Han må forklare sin kone når de ikke er i stand til å anskaffe et eller annet som hun ønsker å kjøpe.

Bare den som er trofast i lite vil også være trofast i stort. Dette er et fundamentalt prinsipp hos Gud: Hvis vi ikke er trofaste i småting og med det materielle, vil Gud ikke gi oss de sanne skatter – rikdommen ved åpenbaring i hans ord og rikdommen i hans natur.

Hvis vi ønsker å gjøre åndelig framgang, må vi lære å unngå all sløsing. Hvis du vil være en trofast tjener for Gud, da må du ikke bruke penger til unødvendige formål. Kast ikke bort penger på storslåtte måltider eller en ødsel livsstil. Kast ikke bort ting som fortsatt kan bli benyttet. Hvis du ikke trenger dem, gi dem i det minste frivillig til fattigere mennesker.

Lukas 14, 33 forteller oss at vi ikke må eie noen ting. Vi kan ha mange ting, men vi eier dem ikke. Så hvis noe kostbart som vi har, blir stjålet eller ødelagt, da trenger vi ikke være bekymret eller nedslått på grunn av det, for det er ikke egentlig vårt. Vi er bare husholdere for vår Herres eiendom: Gud gir oss mange ting som vi kan bruke til hans ære! Men vi er bare pilegrimer her.

En mann kan ikke ha et rent hjerte uten at han har overgitt alt til Gud. Et rent hjerte er noe annet enn en god samvittighet. En god samvittighet kommer ved å være rettferdig i pengesaker. Men et rent hjerte kommer ved å være trofast i pengesaker. Du kan ha en god samvittighet, men ditt hjerte kan være opptatt med jordiske eiendom eller en jobb. Da kan du ikke si at du elsker Gud av HELE ditt hjerte. Da er hjertet ditt ikke rent.

Å GI TIL GUD

Israelittene ga omkring 15% av sin inntekt til Herren – tienden (10%) pluss andre ofringer. Prinsippet bak tienden er er beskrevet i 5. Mos. 14, 22-23, for: «Hensikten med tienden er å lære dere alltid å sette Gud først i livet» (eng. overs.). Da israelittene samlet inn sin grøde skulle de gi Gud 10% av det, som en erkjennelse av det faktum at de hadde mottatt alt fra ham og ønsket å gi ham første plass i hele deres liv. Men gradvis ble tienden bare et rituale og en byrde, slik som det er for mange troende i dag!

Under den nye pakt vedvarer det samme prinsippet – å gi Gud førsteplass i livet, over mammon. Men hvor mye skal vi gi til Gud nå? Den nye pakt sier at vi må gi så mye som Gud gir oss lykke til (1.Kor.16,2). Men det som er viktig nå er at det som man gir blir gitt med glede (2.Kor.9,7).

Lukas 6, 38 lærer oss at hvis vi gir, vil det blir gitt til oss også. Men hvis du gir med håpet om å få noe tilbake igjen, da kan du bli skuffet – for Gud ser etter motivet i alt man gir, og da kan det hende du ikke får noe fra ham. Det er bare dem som gir med glede uten å håpe på å få noe tilbake som virkelig mottar det beste fra Gud.

Jeg hørte en gang om en bror som, selv om han ikke tjente så mye, aldri syntes å mangle noen ting som han trengte i sitt hjem og han var heller aldri i gjeld. Da noen spurte ham om hemmeligheten i hans liv, svarte han: «Av det Gud gir meg, «skuffer» jeg tilbake til ham og han fortsetter med å «skuffe» tilbake til meg igjen. Og jeg har oppdaget at Gud har en større skuffe!!» Vi mottar alltid mer fra Gud enn vi gir til ham.

2. Kor. 9, 6 sier oss: «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.»

Det er et velkjent faktum over alt at jeg taler imot tiende. Men det folk ikke har vært klar over er at jeg taler om noe som er vanskeligere enn tiende – å gi 100% til Gud med glede. Det var det Jesus forkynte. Han talte til fariseerne som var under loven om å gi 10% til Gud (Matt.23,23). Men han talte til sine disipler, som skulle komme under den nye pakt etter pinse, å gi «alt» (Luk.14,33). Dette er hva jeg også har søkt å praktisere og tale om i de siste 40 år.

Hvis vi ærer Gud vil han ære oss. Hvis vi søker Guds rike og hans rettferdighet først, vil alle jordiske ting vi trenger i livet bli gitt oss i tillegg (Matt.6,33). Gud er ikke en dåre som gir oss alt vi ønsker, for han er visere enn oss jordiske fedre. Men han er trofast og gir oss alt det vi trenger. Der er en veldig forskjell mellom det vi trenger og det vi ønsker. Løftet i Fil. 4, 19 er at Gud vil gi oss alt vi trenger.

Vi må også lære å bli vise når det gjelder å gi. Mange fattige mennesker gir trofast, men ikke viselig. De gir penger til det de mener er Guds arbeid. Men deres penger blir kanskje bare støtte til troløse kristne arbeidere et eller annet sted, så de kan leve overdådig. Slike fattige mennesker er kanskje oppriktige, men de er ikke vise. Vi må vite nøyaktig hvor våre penger går og hvordan de blir brukt.

Å GI TIL DE FATTIGE

Vi blir formant til å «gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk» (Gal.6,10). Vi har et ansvar for å hjelpe dem som er fattige blant de troende overalt. Men vi bør være varsomme med å trekke slike til menigheten som har som sitt hovedmål å ha økonomisk fortjeneste av gavmilde personer der. Den eneste måten å unngå denne faren i et fattig land som India er å forsikre seg først at en mann viser seg som en sann bror i en lokal menighet, som et lem på legemet av troende. Først da bør han få finansiell hjelp. Ellers vil man legge parasitter til menigheten, ikke disipler.

I Ap. gj. 4, 34 leser vi at det ikke var en eneste som led nød blant de første kristne, for de som hadde overflod hjalp de fattige. Ingen krevde av de rike at de skulle gi til de fattige. De gav frivillig, av hjertet.

Men mange troende mangler visdom når det gjelder å gi til fattige. De gir vilkårlig med en sjelisk generøsitet, til feil personer. Det fører ikke bare til at penger gitt til Herren blir sløst bort, men også til at det blir lagt parasitter til menigheten, som bare kommer for å få hjelp av de rike. Mange rike gir til slike i den hensikt å bli populære blant de fattige og knytte dem til seg selv. Hvis det bare er småbeløp som blir gitt i ny og ne er det kanskje ikke så alvorlig. Men hvis du planlegger å gi større beløp eller regelmessig støtte til noen i menigheten, så er det alltid best å søke råd hos gudfryktige eldre brødre som har mer visdom enn deg. Dessuten har disse eldre bedre innsikt til å vite hvem i forsamlingen som har størst behov.

De første kristne var ydmyke nok til å være klar over deres mangel på visdom i denne sammenhengen. Derfor ga de deres gaver til apostlene, for at de skulle bli fordelt til de fattige. Men apostlene rørte ikke de pengene selv. Peter og Johannes som tok imot store beløp var så trofaste med å gi pengene videre til andre, at de kunne si til den fattige tiggeren: «Sølv og gull eier vi ikke». Alle pengene passerte gjennom hendene på dem, men uten at de stakk bort noe til seg selv. Derfor bevarte de Åndens salvelse til deres livs ende. Det er ganske annerledes i dag, hvor så mye havner i hendene på predikanter som mottar penger.

Hva med å låne ut penger til slike som ønsker å låne av oss? Jeg husker, da jeg arbeidet i marinen, at en troende i vår lokale menighet en dag spurte meg om å få låne penger. Jeg visste at Guds ord sier: «Gi til den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg» (Matt.5,42). Mannen sa at han ville tilbakebetale beløpet den neste måneden. Så gav jeg ham det han ønsket. Neste måned kunne han ikke betale, men spurte om å få låne mer. Jeg hadde god lønn, levde enkelt, og hadde ingen familie. Så jeg hadde nok av penger til overs. Jeg gav ham noe mer penger – og en gang til neste måned, da han spurte meg igjen. Kort tid etter falt denne mannen fra og begynte å drikke og sløse bort sine penger. Da jeg så det, sa jeg til ham at hvis han hadde penger å gi til djevelen på den måten, så kunne han like gjerne betale tilbake mitt lån, så jeg kunne gi det tilbake til Herren. Da ble han veldig sint og beskyldte meg for å trakassere ham. Så sluttet jeg å be ham om å betale tilbake.

Jeg vendte meg til Herren og spurte ham hvor jeg hadde gått feil. Han viste meg mitt feiltrinn. Herren sa meg: «Du behandlet de pengene som om de var dine egne. De var i virkeligheten mine. Du skulle konsultert meg før du gav det bort, til og med når det var et lån.»

La oss tenke oss at noen hadde bedt meg om å oppbevare et stort pengebeløp for dem, og du visste om det og kom og spurte meg om å låne noen av pengene. Da ville jeg ha sagt at jeg måtte spørre eieren av pengene før jeg gav deg et lån, for det var ikke mine penger. Men jeg gjorde ikke det i beretningen ovenfor, for jeg var ikke klar over at mine penger tilhørte Herren. Hvis jeg virkelig hadde overgitt alt til Herren, som Jesus befaler (Luk.14,33), da hadde jeg fortalt mannen at alt jeg hadde, tilhørte Herren, og at jeg måtte kontakte ham om det. Men i stedet, helt mekanisk, var jeg lydig mot bokstaven i Skriften og av den grunn mistet jeg penger som tilhørte Herren. Selv djevelen kom med et bibelvers til Jesus en gang. Jeg skulle ha sammenholdt Skriften med Skriften.

Vi må virkelig være villige til å gi til mennesker i nød, men vi må hver gang spørre Herren om det. Vi må leve av «hvert ord som går ut fra Guds munn». Når vi møter noen som er i reell nød, og vi spør Herren i saken, da vil vi få et vitnesbyrd i vår ånd om vi bør gi eller ikke. For alt du vet, kan det hende at den som spør deg kan være «en fortapt sønn» som Gud arbeider med ved å la ham være «blant svinene». Hvis så er tilfelle, vil alt du gir ham av penger være et hinder for ham i å komme tilbake til sin Fars hus, og det vil ikke hjelpe ham.

Vi kan takke Gud at vi slipper å leve under loven i dag, med dens regler og forskrifter, men ved Åndens ledelse som vil undervise oss i hver situasjon, hva vi skal gjøre eller la være å gjøre.

FULLTIDS KRISTNE ARBEIDERE

1. Kor. 9, 14 sier at Herren har forordnet at den som forkynner evangeliet skulle leve av evangeliet. Men Paulus fortsatte med å si i vers 15 – 18 at han for sin del ikke ønsket slik støtte, fordi han arbeidet etter det prinsipp å være selvforsynt og tjene Herren. Det er grunnen til at Paulus kunne tale så fritt til de kristne i Korint om å gi penger til Herren – fordi han aldri mottok noen finansiell støtte fra dem for seg selv. Han tilskyndet dem til å gi penger til fattige troende som var i nød.

Vi finner aldri at Jesus eller noen av apostlene noen gang spør noen om å støtte dem eller deres egen tjeneste med penger. De taler bare om å gi penger til de fattige (se Mark.10,21; Joh. 13, 29; 2.Kor.8 + 9 og Gal.2,10). Dette er disippelskapets vei når det gjelder penger.

Dette budskapet er det spesielt behov for blant fulltidsarbeidere blant de kristne i dag, fordi mange av dem ikke skammer seg for å oppfordre og til og med presse troende til å støtte dem og deres virksomhet – noen går til og med så langt som til å si at Gud vil straffe dem som ikke gir!! Dette er ikke Guds vei. Guds vei er å bruke tid og energi på å vanne (vise omsorg for) andre og så vil Gud vanne (sørge for) oss (Ordspr.11,25). Dette er veien i tro til Gud, hvor vi ikke er avhengige av mennesker.

Da jeg arbeidet i den indiske marinen, var det marinen som besørget min inntekt og mine materielle behov. Jeg måtte ikke gå til noen andre og spørre om finansiell hjelp. Er ikke Gud større enn marinen eller en annen arbeidsgiver? Hvis vi virkelig tjener en allmektig Gud, må vi da gå og spørre dødelige mennesker om hjelp? Det er en fornærmelse mot Guds verdighet når hans tjenere går og tigger penger fra andre troende. Gud er sjalu, og ønsker at hans tjenere bare skal være avhengige av ham og ikke noe annet menneske.

La meg komme med et eksempel: Tenk deg at en fra Vesten, kommer kledd i dress til ditt hus en dag og presenterer seg som ambassadør for Amerikas forente stater. Hvis han da sa at hans land gikk gjennom en økonomisk krise og ba deg bidra med et lite beløp (uansett hvor lite) til hans lands behov, hva ville du da tenke? Du ville straks tenke at han var en bedrager som prøvde å lure deg. Hvorfor? Fordi du vet meget godt at myndighetene i USA aldri ville synke til et slikt nivå å gå fra dør til dør og tigge etter penger!

Tenk deg nå at en mann kom til ditt hus eller sendte et magasin, og presenterte seg som en ambassadør for Herren Jesus Kristus og fortalte at Guds rike var i harde pengevansker og ba deg hjelpe Gud ut av en pengeknipe, ved å gi et stort eller lite beløp for hans arbeid. Da ville du tro på ham. Hvorfor? Fordi du tenker deg Guds rike å være mye dårligere enn Amerikas myndigheter. Det er den sørgelige sannhet!! Og det er årsaken til at betrodde bedragere som fremstår som «Guds tjenere», er i stand til å dåre tusener av troende i dag.

Hvilken skam det er at mange såkalte «Guds tjenere» har senket Guds verdighet til slikt lavmål. Det er fordi de ikke selv har blitt Jesu disipler i pengesaker. Derfor kan de tydeligvis heller ikke gjøre noen andre til Jesu disipler i pengesaker.

I dag har mange predikanter startet bibelskoler og barnehjem, ikke bare for å hjelpe andre, men for å få en rikelig inntekt selv og gjøre familien deres i stand til å ha en høy levestandard. Herlige beretninger om suksessen i deres arbeid blir sendt ut jevnlig med nyheter til fjerne land for å håve inn den «allmektige dollar»!! Jakten på penger har i sannhet ødelagt mange av Guds tjenere i vårt land.

Penger gitt til Guds tjeneste er de mest hellige av alle penger i verden. Hvis vi tar noe av dette til vårt eget eller familiens bruk, uten at dette spesifikt er gitt til dette formålet, står vi i stor fare. Vi står i fare for å være tapt for evig. Vi kan miste vår førstefødselsrett for en tallerken med linser (penger).

Det er svært påkrevd for kristne arbeidere å leve nøysomt. Dette er også en del av å bli fri fra kjærligheten til Mammon. Jeg har sett kristne arbeidere som er meget forsiktige når det kommer til å bruke penger av deres egen inntekt. Men de er spandable når det kommer til å bruke «misjonspenger». Noen fattige enker i Amerika sender sine skjerver for Herrens arbeid i India. Og den indiske arbeideren bruker slike penger til å bygge et kostbart hus til seg selv og å spise overdådige måltider etc. Dette er utroskap. Dette er hovedgrunnen til at slike arbeidere ikke har noen profetrøst når de taler.

Hvorfor mangler det profeter i indiske menigheter? Er det mulig at Herren ikke har omsorg for dette landet med nesten en milliard mennesker når han ikke har sendt noen profeter til dette landet i dag? Herren har virkelig omsorg for India og sannsynligvis har han kalt mange til å være profeter i landet vårt. Men de fleste av dem har solgt deres profetiske gave for Mammon og gått samme vei som Bileam og Gehasi. Resultatet er at det nesten ikke er noen profeter tilbake i dag.

Menigheten i India må lære å stå på egne ben. Kanskje Gud en dag må stanse alle penger fra utlandet til kristent arbeid, for å oppnå denne hensikten. Hvis Gud gjør dette, vil de pengekjære straks bli avslørt, fordi de vil løpe fra det arbeid de står i. Da vil kanskje sanne profeter oppstå, Jesu Kristi menighet bli bygget, og Herrens navn vil bli forherliget i landet vårt.

Hvis Gud har kalt deg til å arbeide for ham på heltid, så vær sikker på at du forblir en Guds tjener, og ikke blir menneskers tjener. Hvis rike mennesker begynner å gi penger til deg personlig, vil det være lett for deg å begynne med kompromisser i Guds ord, slik at du aldri sier noe som støter dem. Bibelen sier i 1. Kor. 7, 21 og 23, at vi er dyrt kjøpt og aldri må bli menneskers treller. Mange troende vil forsøke å gjøre deg til sin slave ved gaver. Du må ta deg i vare for slike.
INNTEKT OG SPARING

Er det rett, når vi søker en jobb, å prøve å få den som gir høyest inntekt? Det er helt greit, så lenge jobben ikke ødelegger ditt åndelige liv, eller din sjel eller din kropp, på noen måte. Men hvis din iver etter penger fører til at du ofrer Guds rike og hans rettferdighet, om så bare litt, da er det galt. Det er egentlig godt å se etter en jobb med god inntekt, for det vil gjøre deg i stand til å ha penger å gi til Guds virke. Men hvis en slik jobb betyr at din mulighet og tid til tjeneste for Gud blir redusert, da kan det ikke være Guds vilje. Så man må være varsom når man tar en beslutning i slike sammenhenger.

Tenk på tilfellet med Bileam. Gud hadde klart sagt at han ikke skulle gå til kong Balak. Men når kongen tilbød ham mer penger, så ønsket Bileam å «søke Guds vilje igjen». Gud så utroskapen i Bileams hjerte og tillot ham å gå. Det er mange troende også som likner dette, som gir inntrykk av å ville søke Guds vilje, men hjertet deres går etter deres utro lyster. Gud tillater dem å gå der de vil, for han kjenner deres motiver.

Troende nå for tiden tar gjerne jobb utenlands, men av forskjellige grunner. Man kan dra for å kunne hjelpe sin fattige familie i India. Det er en meget god grunn. Men andre drar kanskje bare for å tjene penger for dem selv, og langt mer enn man har behov for. Resultatet til slutt for disse to troende vil ikke være det samme. Den første, som dro ut av nødvendighet, vil vokse åndelig, mens den andre som dro av begjær, vil falle fra.

Er det rett å bli med i en arbeidstakerorganisasjon i en bedrift, for å be om høyere lønn gjennom dem? Det er ikke noe galt med det, så sant du ikke tar del i voldsomheter. Du kan alltid henvende deg til ledelsen, eller sende brev med ønske om høyere lønn. Men du bør aldri gjøre opprør eller streike for å få det du ønsker. Du må ha tro til Gud at han vil sørge for det du trenger, og være tilfreds med det du mottar. Den guddommelige måten er å be og fortelle Herren at du ikke tjener nok til å dekke dine behov. Gud vil da sørge for det du trenger.

Hva med å spare penger for framtiden? Kan en disippel av Jesus ha en sparekonto, eller et fastlåst kapital, aksjer eller verdier i andre former? Jesus lærte oss at vi ikke skal samle skatter for oss selv på jorden. Men spørsmålet her er på hvilket punkt det man har spart blir en skatt man samler til seg selv. Det er ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet og vi kan virkelig ikke legge fram regler for andre. Herren behandler oss som voksne, og plasserer ansvaret på oss selv til å kunne avgjøre på hvilket punkt noe er blitt en skatt for oss. En måte å finne ut av det på er å spørre oss selv hva vi oftest tenker på. Hvis det er «penger», da har virkelig penger blitt vår skatt. Men hvis tankene er i Gud og hans arbeid, da er vår skatt i himmelen, selv om vi skulle ha mye av jordiske verdier.

Bibelen formaner oss til å lære av maurene å spare for framtiden (Ordspr.6,6-11). Maurene har ingen leder som formaner dem til å sørge for mat for vinteren. De har visdommen i seg selv til å gjøre det. Men mange troende har ikke slik visdom. Hvis de plutselig får en stor uventet utgift, må de tigge eller låne av andre. Det ville ikke ha vært behov for å gjøre det, hvis de hadde vært forsiktige med deres utgifter i tidligere år, og gjemt noe for framtiden. Så det er godt å ha noe man har spart.

Jesus brukte ikke opp alle penger han fikk som gave den samme dagen han fikk det. Han og hans disipler sparte noe av det. Judas tok vare på pengene i en pung, og de brukte det når behov oppstod. Hvor mange prosent sparte de? Det er en god ting som Bibelen ikke forteller oss! Gud gir oss frihet under den nye pakt på alle områder. Vi er ikke under loven. Vi skal ledes av Den Hellige Ånd.

Er det rett å eie et hus? Det å bygge et hus krever en anselig mengde penger nå til dags. Hvis Gud har gitt deg muligheten til å tjene nok penger til at du er i stand til å bygge ditt eget hus, så ønsker han kanskje at du sparer penger til å bygge. Men hvordan kan du bygge et hus, hvis du ikke sparer tilsvarende? Du kan ikke forvente at penger vil plutselig falle ned fra himmelen. Så da må du spare.

Gud talte til levittene i det Gamle Testamentet, at de aldri skulle eie noen eiendom (4.Mos.18,20). Men da andre elleve av Jakobs stammer fikk lov å eie land. På samme måte kan Gud i dag tillate en broder å bygge et hus og si til en annen broder at han ikke skal bygge hus. Guds vilje er ikke den samme for alle, i slike saker.

To av Levis sønner og deres etterkommere ble tillatt å ha en vogn for å transportere utstyret til tabernaklet. Men en annen sønn av Levi, og hans etterkommere, måtte bære utstyret på deres skuldre (4.Mos.7,7-9). På samme måte i dag, Gud gir noen troende biler, mens andre av hans barn ikke har råd til en sykkel og må spasere!!

Guds vilje er forskjellig for hver enkelt troende. Hver person må finne ut Guds vilje for seg og leve ved hvert ord som går ut fra Guds munn, uten å sammenligne sin lodd med en annens.

Hvis vi havner i en vanskelig økonomisk situasjon og vi ikke vet hva vi skal gjøre, så la oss gå til Gud og be ham om visdom. Han har lovet å gi det til oss, hvis vi ber i tro (Jak.1,5).

Vi må forstå de prinsipper for bruk av penger som Herren har gitt oss i hans ord. Den Hellige Ånd vil da vise oss hvordan vi skal bruke disse prinsippene i hver situasjon.

La oss alle vandre i disippelskapets spor på dette aller mest viktige området – penger!
DISIPPELSKAP OG MENIGHETSLIV
En Jesu disippel kan aldri leve i isolasjon. Han vil alltid leve i fellesskap med andre disipler i en lokal menighet.

Jesus sa at hovedtegnet på hans disipler skulle være «kjærlighet til hverandre» (Joh.13,35). Dette er bare mulig når disippelen har et fellesskap med andre disipler. Så det kan ikke finnes noe slikt som en ensom disippel.

Joh. 12, 24 gjør det klart at bare det hvetekornet som ikke faller i jorden og dør vil forbli alene. Kornet som dør vil derimot bære mye frukt: En slik disippel vil enten finne andre disipler eller gjøre andre til disipler, og da bygge sammen med dem for å danne en lokal menighet som vil bli et uttrykk for Kristi legeme. Hver eneste disippel må være en del av en slik menighet. Hvis du er alene, må det være fordi du ikke har falt til jorden og dødd bort fra deg selv.

HERRENS FRYKT

I Det Nye Testamentet brukes et bilde der menigheten er et hus som Gud bygger, og Ordspr. 24, 3 slår fast at et hus bare kan bli bygget med visdom.

En disippel blir ikke vis ved kun å studere i skriftene. Det øker bare hans kunnskap. Det er frykten for Herren som er begynnelsen til visdom (Ordspr. 9,10). Frykten for Herren er ABC´en for kristenlivet. Jakob 3, 17 forteller at «visdommen ovenfra er først og fremst ren». Derfor må alle som vil bygge Kristi legeme først lære å frykte Herren. De må være i stand til å si til andre: «Kom, barn! Hør på meg! Jeg vil lære dere å frykte Herren» (Salme 34,12).

Vi kan vektlegge læremessig nøyaktighet, følelsesmessige opplevelser, lovprisning og tilbedelse, evangelisering og hva det skal være. Men hvis ikke frykten for Herren er grunnvollen under det, vil alt vi har bygget falle i grus en dag.

Menigheten kan ikke bli bygget på programmer, aktiviteter, penger, menneskelige strategier eller prinsipper hentet fra verdslig business. Kristent arbeid som er gjort etter slike prinsipper kan synes imponerende for menneskelige øyne. Men når Gud prøver det gjennom ild, vil det vise seg bare å ha vært tre, høy og strå (1.Kor.3,11-15).

Det fremste kjennetegn på Guds hus er selverkjennelse (1.Pet.4,17) – en selverkjennelse som er resultatet av å leve for Guds åsyn. Jesaja, Job og Johannes så all deres egen intethet og synd når de så Gud (Jes.6,5; Job.42,5-6; Åp.1,17).

Da Adam og Eva forbrøt seg mot Guds hellighet, ble de drevet ut av Eden. Så satte Gud kjeruber med et flammende sverd foran livets tre for å vokte det. Dette livets tre representerer det evige liv (den guddommelige natur) som Jesus kom for å gi oss. Sverdet symboliserer det kors som skal slå vårt selvliv, før vi kan få del i den guddommelige natur. Det er sant at sverdet først falt på Jesus. Men også vi ble korsfestet med ham (Gal.2,20). Og «de som hører Jesus Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster» (Gal.5,24).

Som kjerubene, så må de eldste i en menighet anvende dette sverd og klart forkynne at den eneste vei til guddommelig liv går gjennom døden for kjødet. Veien tilbake til samfunn med Gud er ved bruk av dette sverd. Det er på grunn av at dette sverd ikke blir brukt, at de fleste menigheter nå til dags fylles av slike som inngår kompromisser og har opphørt å være et uttrykk for Kristi legeme.

I 3. Mos. 25, 1 leser vi om da Israels folk begynte å «drive utukt med Moabs døtre». En av israelittene tok med seg en av moabittenes kvinner inn i sitt telt (v.6). Men en prest reddet Israel fra å bli ødelagt som nasjon på den dag – Pinehas. Han var så nidkjær for Guds ære at han straks tok et spyd, gikk inn i teltet og drepte både mannen og kvinnen (v.7-8). Da lot Gud sotten (epidemien) stanse. Men da hadde allerede 24.000 av folket omkommet. Sotten bredte seg så raskt, at hvis det ikke hadde vært for denne «kjerub som svingte sverdet» den dagen, hadde hele Israels leir blitt utryddet.

Ser du hvor verdifullt det er å ha «en kjerub med et sverd» i enhver menighet?

Sotten sprer seg raskt innen kristenheten i dag, fordi det ikke er nok Pinehas´er som vet hvordan man skal bruke sverdet. Altfor mange eldste og predikanter vil tekkes mennesker som stadig oppfordrer oss til å «elske midianittene». Djevelen vil gi hundre argumenter for at vi ikke skal benytte sverdet i menigheten. Han vil også bruke Skriften til støtte for sine argumenter, slik han kom med Skriften til Jesus.

Hva hadde Pinehas personlig å vinne på å bruke sverdet? Ingenting. På den andre siden hadde han mye å tape – spesielt sitt rykte for å være vennlig og snill!! Han ville også vært offer for baktalelse og vrede fra slektninger og venner av mannen han drepte. Men det var Guds ære og herlighet som motiverte Pinehas. Og Gud satte sitt godkjent-stempel på den tjeneste Pinehas utførte, ved å si: «For han brant av min nidkjærhet blant dem, …» (4.Mos.25,11). Til syvende og sist er det bare Guds godkjenning som har betydning. Herren fortsatte med å si om Pinehas: «Se, jeg gjør min pakt med ham at det skal gå ham vel (eng.: hans skal ha fred). … fordi han var nidkjær for sin Gud» (v.12-13). I et tidligere kapittel, så vi hvordan Herren også hadde gitt levittene hans pakt om fred fordi de brukte sverdet (Mal.2,4-5).

I mange menigheter i dag er det ikke fred fordi de har søkt fred på en menneskelig måte – uten å bruke Guds sverd. Resultatet er uenighet og strid. Kristi fred er kjøpt med et sverd (som gjør ende på selvlivet) – både hjemme og i menigheten.

De som er i lederskapet i en menighet må brenne av nidkjærhet i kjærlighet til Guds navns ære, hvis de skal bevare menigheten i renhet. De må glemme å få omtale for å være vennlige og snille, og bare være opptatt av å bringe ære over Guds navn.

Det var denne nidkjærhet for Guds navns ære som førte til at Jesus drev pengevekslerne og dueselgerne ut av templet. «Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg» (Joh.2,17). Dette er hovedsaken i det å være Kristuslik. Men hvem er interessert i å være Kristuslik hvis det fører til at han blir upopulær og misforstått?

I Hoseas 6, 1 blir vi fortalt at Herren først river oss i stykker og deretter vil han lege oss. Det er denne balansen vi trenger i hver eneste menighet – noen som kan skjære opp for å fjerne kreftsvulstene, og deretter forbinde for å bringe legedom. En slik tjeneste kan bli ivaretatt av to brødre som arbeider sammen i harmoni – en som skjærer og kutter og en som forbinder – eller av en person alene. Den Hellige Ånd kalte Paulus og Barnabas til å være et team (Ap.gj.13,2), hvor Paulus gjorde det meste av skjæringen og Barnabas for det meste var den som kom med forbinding.

Jesaja profeterte om Jesus at hans ord skulle være som et skarpt sverd (Jes.49,2) og samtidig skulle han bringe trøst og styrke til de trette (Jes.50,4). Hvis Herren taler i menigheten i dag, vil det igjen være både skarpe og trøstende ord.

De som hørte Jesu ord da han var her på jorden, omvendte seg og ble hans disipler, eller tok anstøt og forlot ham. Jesus talte skarpe ord til Peter (Matt.16,23). Men Peter tok ikke anstøt og gikk sin vei (Joh.6,68). Judas Iskariot, på den annen side, tok anstøt bare av en liten bemerkning Jesus sa til ham (se Joh.12,4-8 og Matt.26,14). Herrens ord setter oss også i dag på prøve om vi tar anstøt eller ikke. En menighet hvor ikke Guds ord forkynnes på denne måte kan ikke oppfylle Guds hensikt.

SAMFUNN OG ENHET

Kjærlighet er hovedkjennetegnet for Jesu disipler. Så fellesskap mellom Jesu disipler er avgjørende.

I Matt. 18, 18 – 20 leser vi om den kraft som er resultatet av slikt fellesskap mellom Jesu disipler. En fritt gjengitt versjon av disse vers ville være omtrent slik: Og Herren Jesus sa: Hvis to eller tre av mine disipler er samlet på et sted og det ikke er noen uenighet blant dem, men i stedet en enhet som den symfoni («sumpheneo»(gresk) = samstemthet) som fremkommer ved mange instrumenter i harmonisk samspill, da vil jeg være til stede i deres midte. Og hvis de da ber min Far om noe, skal det bli gitt dem. De vil ha autoritet til å binde Satan i hans arbeid hvor som helst på jorden, og hvilken som helst av Satans aktiviteter som de binder her på jorden, vil være bundet hos deres kilde i det himmelske (hvor disse åndskrefter opererer). Slike troende vil også ha kraft til å løse mennesker som er bundet av Satan på jorden.

Djevelen kjenner den veldige kraften det er i enhet og fellesskap blant Jesu disipler, men mange troende kjenner det ikke. Derfor har Satans hovedmål alltid vært å skape uenighet blant de troende og gjøre dem kraftløse overfor ham.

Hvilken kraft det ville være i et hjem, hvis kone og mann var ett i ånden! Satan vil aldri være i stand til å overvinne et slikt hjem.

Hvilken kraft det ville være i en menighet hvis bare to eldste er ett i ånden. Satan vil aldri være i stand til å overvinne en slik menighet.

Satan triumferer over de fleste kristne menigheter og hjem, fordi slik enhet og fellesskap ikke finnes der.

Jeg taler ikke nå om å kaste ut demoner. Hvilken som helst troende som har tro til det, kan kaste ut demoner i Jesu navn, alene, som Jesus sa i Mark.16,17. Faktisk leser vi i Mat. 7, 22-23 om at til og med vantro kan kaste ut demoner i Jesu navn.

Men å binde Satans arbeid, for å løse mennesker fra problemer som Satan har skapt for dem, er atskillig mer vanskelig. En troende kan ikke gjøre det alene. Det krever at Kristi legeme kommer til uttrykk – og et minimumsantall der det kan skje, er to! Bare den autoritet som kommer til syne ved et slikt «legeme» kan holde mørkets krefter på avstand.

Det må være minst to sentralt i hver menighet som er totalt forenet med hverandre. Satan vil alltid angripe en slik kjerne og søke å skape splittelse. Hvis han lykkes, vil den menigheten igjen bli kraftløs overfor ham. Men hvis den kjernen bevares i enhet, vil Satan være kraftløs mot den menigheten. Det samme gjelder også for et hjem.

I enhver menighet vil det være modne mennesker så vel som nyomvendte – akkurat som det er babyer og store barn i en familie. Småbarna kan sloss med hverandre, baktale, klage og sladre, fordi de ikke har forstått fredens vei. Slike småbarn vil det finnes i enhver voksende menighet. Men de kan aldri hindre Guds verk. En kjerne av forenede eldste i sentrum i en menighet kan gjøre det til en seirende menighet. Småbarna kan utgjøre et stort flertall i hver forsamling. Men Gud søker alltid å bygge opp kjernen – både åndelig og i antall. Det er denne kjerne som strider kampene mot Satan og bevarer forsamlingen i liv og seier.

Samfunn i en menighet er viktigere enn evangelisering. I lignelsen om det bortkomne får, sier Jesus at de nittini fårene i folden var «nittini rettferdige personer som ikke trenger omvendelse» (Luk.15,7). Hvem er de «som ikke trenger omvendelse»? Naturligvis dem som stadig (konstant) dømmer seg selv. Slike personer trenger ikke omvendelse, fordi de hele tiden omvender seg fra sin synd. Slike disipler har ikke noe problem med å bli ett med hverandre.

Men hvis de nittini i stedet hele tiden var i strid med hverandre og slet hverandre i stykker, da ville ikke hyrden ha brakt det bortkomne fåret der – for det fåret ville ha vært langt tryggere oppe i fjellene enn i en slik flokk hvor det kunne bli drept.

Våre menigheter må bestå av «rettferdige personer som ikke trenger til omvendelse». Bare da vil våre menigheter bli steder med legedom og fred som bortkomne får trygt kan komme til. Herren leder sine får til grønne enger ved hvilens vann. Den menighet Jesus bygger er en fredens plass. Bortkomne får må bare bli brakt inn til slike menigheter. De fleste kirker er ikke slik, fordi deres medlemmer er omvendte og ikke disipler.

Jeg møtte en buddhist som var blitt omvendt. Han fortalte meg at da han først ble med i en kristen menighet, ble han forferdet over å se striden som foregikk der, og han hadde undret seg over om ikke buddhismen var bedre!! Siden fant han en menighet hvor sant samfunn og kjærlighet rådet. Da ble han trøstet.
PARTISKHET

Noe annet ondt som vi ser i mange menigheter er at de viser partiskhet (Jak.2,1). Jakob advarer oss i det kapitlet om faren ved å gi spesielle seter til rike i møtene. De som gjør det begår synd (Jak.2,9). Dette kan gjelde skiller på grunn av språk eller kaste.

I mange menigheter kan ikke troende av en språkgruppe gå sammen med andre. De fra et landområde kan ikke være sammen med noen fra et annet, og folk av forskjellige kaster har en tendens til bare å samles med andre av sin egen kaste. Men hvis de var Jesu disipler, da ville både den kultiverte og barbaren gjerne ha samfunn med hverandre uten problemer.

2. Korinterne 5, 16 sier at under den nye pakt kjenner vi ikke lenger hverandre etter hva vi er etter kjødet. Vi ser ikke på hudfarge, bydel og kommune eller kaste, for alle er en ny skapning i Kristus (v.17). I den nye skapningen er det ikke forskjell på språk, bosted eller kaste. Hvis vi ikke leder de troende inn til et slikt liv, vil vi aldri være i stand til å bygge Kristi legeme.

Et ord til advarsel er likevel nødvendig her. En Jesu disippel er ikke kalt til å gifte seg med noen fra en annen kaste, bare for å bevise at han ikke tror på kasteforkjeller. Noen har gjort det og endt opp med uforenlige ekteskap! Ekteskap krever stor grad av gjensidige justeringer, og derfor bør områdene med forskjeller mellom de to være så få som mulig. Å være en Jesu disippel betyr ikke at den som tenker på ekteskap, ikke bør tenker over alder, utdannelse, familiebakgrunn, økonomisk status og lignende. Alt dette må vurderes før man kan ta en moden avgjørelse.

Tenk også på en situasjon, der du som eldste, kunne bli skyldig i partiskhet. Det kan hende at du blir drevet i din ånd til å si noe sterkt, mens du taler, og så blir klar over at dine ord kan såre noen tilhørere. Da kan det hende, at du fordi du ikke vil vekke anstøt hos dem, ikke sier det Ånden drev deg til å si. Du brukte ikke sverdet slik Gud ønsket du skulle, fordi du ville være mennesker til behag. Da unndrar du deg å si sannheten og det kan gjøre at du mister salvelsen fra Gud i din tjeneste.

NÅDEGAVER

La oss nå ta for oss det som gjelder åndelige gaver. Disse er også nødvendige for å bygge opp Kristi legeme.

Det er tre lister over åndelige gaver som er gitt oss i Det Nye Testamentet (1.Kor.12,8-10;Rom. 12,6-8;Ef.4,11).

I 1. Kor. 12, 12 – 26 blir utøvelsen av de åndelige gaver sammenlignet med funksjonene til lemmene på vår fysiske kropp. En mann kan leve, men være blind, døv, stum eller lam. Mange menigheter er slik. Deres medlemmer er født på ny. Men de har ikke Den Hellige Ånds gaver å tjene Herren med – så de forblir kraftløse.

Åndens gaver gjør Kristi legeme i stand til å se, høre, tale og gå. Gudsfrykt er selve livet i Kristi legeme. Men hva kan Kristi legeme gjøre for andre, uten Åndens gaver? Hva ville Jesus selv ha vært uten noen av Åndens gaver? Han ville fortsatt overvunnet synden og levd et hellig liv. Men uten salvelse av Den Hellige Ånd, ville han ikke vært i stand til å tale slik som han gjorde, helbrede de syke, drive ut onde ånder eller gjøre noen mirakler.

Jesu salvelse av Den Hellige Ånd da han var 30 år, gjorde ham ikke mer hellig enn han var tidligere. Hans 31. år var ikke mer hellig enn hans 29. år. Men med salvelsen av Ånden fikk han kraft til å tjene andre. Hvis Jesus bare hadde gått rundt blant menneskene og vist et hellig liv, kunne han ikke oppfylt sin Fars hensikter. Heller ikke kan menigheten i dag oppfylle Guds hensikter bare ved å vise fram hellig liv til andre. Jesus hadde både hellighet og gavene. Hans legeme i dag trenger også begge deler.

Tragedien i kristenheten i dag er at noen framhever et liv i hellighet, mens andre vektlegger Åndens gaver. Men disse ting er ikke enten-eller. Bibelen sier: «La klærne dine alltid være hvite (lev alltid et hellig liv) og la det ikke mangle olje på hodet ditt (lev under konstant salvelse) (Pred.9,8). Vi trenger begge deler.

Åndens gaver gjør ikke noen åndelig. De kristne i Korint hadde alle Åndens gaver (1.Kor.1,7). De praktiserte «visdoms tale» (en av Åndens gaver) på deres møter. Men til tross for det, var det ingen vis mann i blant dem (1.Kor.6,5). Et visdoms ord kan komme gjennom en kjødelig person. Men visdommen i seg selv finnes bare hos en åndelig person. Man kan motta et visdomsord fra Gud i et øyeblikk. Men visdommen i seg selv kan bare komme gjennom at man gjennom mange år tar opp sitt kors.

Vi kan ikke selv velge våre åndelige gaver, for det er Gud som avgjør hvilken gave som best vil passe for vår tjeneste på Kristi legeme. Men vi blir formant til å søke oppriktig etter de gaver som vil oppbygge legemet – og spesielt etter gaven å tale profetisk (1.Kor.14,1.12).

Da Jesus lærte disiplene å be Faderen om Den Hellige Ånd (Luk.11,13), brukte han en lignelse om en mann som gikk til naboen for å be om mat. Det er to viktige poeng å legge merke til i denne lignelsen:

1. Mannen ba ikke om mat til seg selv, men for andre.

2. Han fortsatte å be, til han hadde fått det han trengte.

Hva kan vi lære av denne lignelsen?

For det første at det ikke er meningen at vi søker Åndens gaver til vår egen fordel, men til gagn for andre. Hvis bare alle som har søkt Åndens dåp og Åndens gaver hadde hatt dette prinsippet for øye, ville de i langt større grad ha blitt åndelige. Og det ville ha blitt langt mindre utøvelse av falske og påtatte gaver innen kristenheten i dag. Dessverre, blir de fleste bare tilskyndet til å søke Åndens kraft bare for å få en opplevelse for seg selv, og ikke i den hensikt å velsigne andre.

Det er mange omkring oss som har behov som Gud ønsker å dekke – og han ønsker å dekke det gjennom oss. Det er grunnen til at han lar dem krysse våre veier. Han ønsker at vi skal søke ham for å få de av Åndens gaver som det er behov for å gi disse mennesker og velsigne dem.

En mann kom til Jesu disipler en gang med hans sønn som var besatt av en ond ånd. Men disiplene kunne ikke hjelpe. Mannen gikk til Jesus og sa: «Jeg gikk til dine disipler for å få hjelp, men de kunne ikke hjelpe meg». Er dette de ord våre naboer og venner sier til Herren i dag om oss?

Hvis vi søker Herrens velsignelse bare for oss selv, vil vi forbli tørre. Gud vanner bare dem som vanner (hjelper) andre (Ordspr.11,25). Kanskje en bror nær deg trenger et visdoms ord for å løse hans problem. En annen trenger et oppmuntrende ord i en vanskelig situasjon. En annen trenger kanskje å bli løst fra noe han er bundet av. Vi må søke Herren etter de gaver vi trenger for å hjelpe slike folk.

Hver enkelt av Åndens gaver er gitt for at vi kan velsigne og oppbygge andre. Lukas 4, 18 – 19 forteller oss resultatet av at Jesus var fylt av Den Hellige Ånd. Ved det ble han utrustet til å forkynne gode nyheter til de fattige, løse de fangne, gi blinde synet, gi frihet til de nedbrutte og forkynne et nådens år fra Herren. Legg merke til at alt det som er nevnt her, er for å være til gagn for andre. Åndens gaver brakte ingen fordeler for Jesus selv mens han levde.

Vi må ha omsorg, vi må bry oss om andre, og legge merke til vår begrensning i å hjelpe dem, hvis vi skal søke Åndens gaver på rett måte.

For det andre lærer vi av denne lignelsen at vi må holde på å be Gud om Den Hellige Ånds kraft, til vi får den. Gud prøver oss for å se om vi virkelig er ivrige etter å få hans kraft og om vi virkelig verdsetter hans gaver. Han venter også og ser om vi føler oss virkelig hjelpeløse og ute av stand til å tjene ham, uten hans kraft. Mange gir altfor snart opp å be fordi de er fornøyde med seg selv, og derfor holder de ikke mål i disse prøvene.
MØTENE I DEN LOKALE MENIGHET

Blant Åndens gaver som blir nevnt i 1. Kor. 12, finner vi at bare gavene knyttet til tale praktiseres i møtene i den lokale menighet: lære, profetisk tale, tunger og tydning (se 1.Kor. 14,26 ff). Vi ser ikke noe der om noen mirakuløs gave som blir utøvd i menighetsmøtene. Det er en plass i den evangeliske tjeneste, også i dag, for å praktisere helbredelse og utkastelse av onde ånder, som en bekreftelse på det evangeliske budskap (Mark.16,15-18). De som er kallet til å være evangelister (særlig i unådde områder) burde forvente at Gud vil gi dem slike muligheter. Men dette trenger ikke skje i møtene i hver lokal menighet.

I møtene er hovedgaven som skal praktiseres den gave å tale profetisk. Det Gamle Testamentets profeti forutsa det som skulle skje. Men i Det Nye Testamentet er profetisk tale å bringe fram Guds ord på en slik måte at det blir til oppbyggelse, formaning (utfordring) og trøst (oppmuntring) for menigheten (se 1.Kor.14,3). Hver eneste menighet må ha brødre som kan praktisere denne gaven. Hver lokale menighet trenger ikke å ha apostler, lærere og evangelister (slike kan reise omkring), men den trenger profeter og hyrder, hvis den skal vokse til modenhet.

De gamle profeter talte om «Herrens byrde» som de bar i hjertet. Aron bar 12 stener (som representerte de tolv stammer i Israel) på en brystplate over hans hjerte. Dette var et bilde på hvordan de som taler Guds ord (profeterer) i dag bør bære Guds folk i sine hjerter – akkurat som en mor bærer babyen i morsliv (se Fil.1,7).

De som har gaven å tale profetisk bør være de første til å tale i møtene, de kan bringe fram et ord fra Gud som passer for behovet i menigheten på det tidspunktet. De må tale som Guds talsmenn (1.Pet.4,11). Det er en veldig forskjell på en religiøs seremoni og et profetisk ord. En seremoni kommer fra en manns hode som et resultat av intellektuelt arbeid og kan imponere hans tilhørere. En profeti er imidlertid et ord fra Gud som kommer gjennom en manns hjerte. Det søker ikke å imponere tilhørerne, men å få fram hemmeligheter som skjuler seg i deres hjerter og oppildne dem til aksjon.
De som blir påvirket av slike profetiske ord, vil korrigere livet sitt. De som blir irriterte av det, blir i stedet sinte på profeten. Profeter er aldri populære, men blir hatet, misforstått og forfulgt. Da Jesus profeterte i synagogen i Nasaret, stanset folket ham mens han talte, drog han på utsiden og forsøkte å drepe ham!!

Bibelen sier at vi må formane hverandre hver dag, for at vi ikke skal forherdes ved syndens svik (Hebr.3,13). Målet med all profeti (formaning) i menigheten må derfor være å redde sjelene fra å bli bedratt av deres synd. Profeti avslører de skjulte synder i deres hjerter for at de kan falle på sitt ansikt framfor Gud og omvende seg (1.Kor.14,25).

Hvis vi dømmer oss selv og arbeider på vår frelse med frykt og beven (Fil.2,12), vil Herren gi oss lys og først redde oss selv fra syndens svik. Deretter kan vi forkynne de samme ord til andre, og redde dem. Vi må bare tale til andre det som har virket dom over oss selv først.

Et viktig ord om varsomhet er forresten nødvendig her. De som hører på profetisk tale blir formant til å prøve det som de hører (1.Kor.14,29). De må først og fremst dømme om det de hører er i samsvar med Guds ord og for det andre om det er et ord fra Gud til deres eget hjerte. Dette er fordi hvert eneste budskap som blir forkynt, hver profeti som blir gitt og hver tungetale som blir tydet, bærer med seg noe av talerens egne tanker samtidig. Så vi blir befalt å prøve alt og holde fast på det gode (1.Tess.5,21).

Hvis salvelsen i oss ikke gir sitt vitnesbyrd til noe av den profeti vi hører, da må vi forkaste det. Det er den eneste måten å bevare oss selv fra å bli bedratt (1.Joh.2,28). Mange troende har lidt en ubeskrivelig skade i livet, fordi de blindt svelget enhver profeti de hørte som om det kom fra Gud selv, og fulgte det de hørte.

La meg også legge til en advarsel mot å imitere andre forkynnere som du beundrer. Hvis det er ubevisst at du tar etter noen, er det ikke så alvorlig. Men hvis det er bevisst, da vil du bli den som taper, for en slik etteraping vil hindre at den unike tjenesten Herren har gitt deg, kommer fram gjennom deg.

Selv om hele Det Nye Testamentet er inspirert av Den Hellige Ånd, ser vi fortsatt at Paulus, Peter og Johannes ikke bruker samme språk for å uttrykke sannheten. Hver av dem skrev med ord som falt naturlig for dem. Paulus skrev aldri om å bli født på ny, men han skrev mye om å være korsfestet med Kristus og om å avlegge det gamle menneske. Da Peter siden skrev sitt brev, kunne han ha imitert ordene til Paulus. Men han gjorde ikke det. Han brukte ord som falt naturlig for ham og skrev om å lide i kjødet. Johannes var også unik i språket han brukte, da han skrev mange år senere. Han brukte ikke språket til Paulus eller Peter, men skrev i stedet om å være født av Gud – et uttrykk som var unikt for ham.

Dette viser klart at Gud ikke forventer at vi skal si alt med samme ord som andre bruker. Han vil ikke utslette vår personlighet når han gir sitt ord gjennom oss, og han vil ikke gjøre oss til sekretærer som bare skriver av det sjefen forteller dem. Gud tar vare på vår individualitet, også når vi er fylt med salvelse av Den Hellige Ånd.

I Åp. 21, 19-20 ser vi at menigheten blir beskrevet som en bygning av verdifulle steiner med mange farger. Lyset som skinner gjennom hver av disse steiner er det samme – det livet som Jesus levde. Men fargene som kommer gjennom dem varierer, rødt, blått og grønt osv. Hver av oss er kalt til å uttrykke Jesu liv – men gjennom våre egne, individuelle personligheter.

Hvis du prøver å ape etter min tjeneste eller den måten jeg taler eller skriver, vil du til slutt ende opp frustrert. Du må tale fra ditt liv det som kommer naturlig for deg – på din unike måte – og da vil du bringe en velsignelse til Kristi legeme. Gud ønsker bare én «Zac Poonen» i sin menighet. Han ønsker ikke enda en i tillegg. Han ønsker at du skal være deg selv.

På møtene i menigheten, kan alle som har et ord fra Herren tale profetisk, under de eldstes autoritet. Det inkluderer både menn og kvinner – for Gud gjør helt klart at han utgyter profetisk ånd både til menn og kvinner (Ap.gj.2,17-18). Hvis en kvinne tildekker sitt hode, tillater Gud henne å be og tale profetisk i menighetssamlingen (1.Kor.11,5).

Mange søker ikke etter profetisk gave på grunn av åndelig latskap og forsakthet. Timoteus var en slik forsakt mann, at Paulus måtte tilskynde ham til å opptenne på ny de gaver som Gud hadde gitt ham (1.Tim.4,14; 2.Tim.1,6-7). Vi må binde forsakthets ånder og vantros ånder når vi kommer til møtene i menigheten.

Denne friheten i menighetens møter kan også bli benyttet av kjødelige mennesker som elsker å høre sin egen stemme, og står opp og kjeder de andre. Slike personer må bli brakt til taushet av de eldste, fordi alt som skjer i menigheten må «skje sømmelig og med orden» (1.Kor.14,40). Det er dessverre slik, at i de fleste menigheter i dag, er de eldste enten forsakte eller søker ære av å bli regnet som «behagelige» brødre, slik at de ikke stanser en kjødelig, langtekkelig taler!

La oss ha i minne at den viktigste delen av et menighetsmøte ikke er tiden med «lovsang og tilbedelse» – selv om det er viktig – men tiden når Guds profetiske ord blir forkynt.

ÅNDELIG LEDERSKAP

Vi vil nå se på temaet lederskap i Guds menighet.

Gud utvelger eldste i hver menighet for å lede den på Hans veier (Ap.gj.14,23; Tit.1.5). En eldste er ikke først og fremst en forkynner, men en leder. En «leder» er en som går foran de andre. Han går alltid videre fremover. Han sier: Følg meg, slik jeg etterfølger Kristus.

Mange forkynnere sier i stedet: «Følg ikke meg. Bare se på Jesus og følg ham.» Det høres ydmykt ut. Men det er ikke hva noen av de første apostler sa. De inviterte troende til å følge seg slik som de selv fulgte Kristus (1.Kor.11,1; Fil.3,17). De sa ikke dette fordi de var fullkomne, men fordi de beveget seg i riktig retning.

Å være eldste er en relativ sak. En illustrasjon vil gjøre dette klart: Når foreldre går fra hjemmet for en stund, vil de at deres eldste sønn skal være en «eldste» i deres hjem og ta alle avgjørelser mens de er borte – selv om han bare er 10 år gammel. Han er virkelig ikke moden. Men han er mer moden enn den som er 7 eller 4 år! Straks foreldrene kommer tilbake, er han ikke lenger en eldste.

Det er slik det er med eldste i en menighet også. En ung broder kan være en eldste i en menighet, hvis det er slik at han er den mest modne der. Mens de andre vokser til i menigheten vokser også han sammen med dem. Men hvis han slutter å vokse åndelig, da vil noen andre en dag bli eldste i den menigheten – den som har gått forbi den andre. Så å være en eldste er ikke en tittel eller et embete i Guds hus, men å være moden nok til å lede andre.

Slike ledere er det man må underordne seg under og lyde (Hebr.13,17). I lignelsen om mannen som leide ut sin gård til tjenerne, kan vi legge merke til at eieren ikke kom personlig for å motta betalingen, men sendte sine tjenere (Matt.21,34). Slik utvelger Gud sine delegater med autoritet i menigheten til å representere ham. Jesus lærte sine disipler at de som tok imot dem, i virkeligheten mottok Herren selv (Matt.10,40). Jeg refererer ikke til den store mengde av prester og predikanter og pastorer innen kristenheten i dag, men bare til dem som du selv kan merke er ekte tjenere for Gud.

I Guds menighet, blir autoritet ikke påtvunget OVENFRA men mottatt NEDENFRA.

Det betyr at du bare trenger å underordne deg under eldste som du har respekt for. Hvis du selv ikke kan se at en eldste er en gudfryktig mann, da trenger du ikke å underordne deg ham. Tvert imot, i så fall er det bedre for deg å forlate den menigheten og finne en annen hvor du kan finne en gudfryktig eldste. Dessverre er det ikke mange gudfryktige eldste i verden i dag. Men der du kan finne en, må du ære ham og verdsette ham (1.Tim.5,17; 1.Tess.5,12).

Straks du betrakter en som din eldste, må du underordne deg ham. Hensikten med underordnelse i en menighet er den samme som i et hjem: Barna blir beskyttet fra utallige farer ved å underordne seg sine foreldre. En gudfryktig eldste vil våke over din sjel, som en hyrde våker over sine får.

En sann eldste burde kjenne den åndelige tilstand hos hvert enkelt av hans får (Ordspr.27,23). Hvis en eldste bærer sin hjord i sitt hjerte, vil Gud gi ham innblikk, om nødvendig på overnaturlig måte, om tilstanden hos hvert enkelt av fårene i hans hjord. De budskap en slik eldste bringer fram i menighetens møter vil være de ord som hvert enkelt av fårene trenger – selv om de kanskje ikke selv er klar over sine behov.

Dette er da det viktigste krav til enhver hyrde – de må bære deres får i deres hjerter. Det er mange brødre, som selv om de ikke er eldste, likevel har omsorg og omtanke for sine med-troende. Slike brødre er sanne hyrder i Guds øyne, og fårene har tillit til dem og kommer til dem når de trenger hjelp.

[Temaet «Åndelig ledelse» og eldstes rolle og utvelgelse kan også belyses på andre måter, men alle har nytte av å lese det slik Zac Poonen her legger det frem. Red. anm.]

MENIGHETEN, PENGER OG KRISTNE ARBEIDERE

En menighet av disipler må ha et klart vitnesbyrd når det gjelder penger. Vi må ikke ha noen lyst til å få penger, eller fordel, eller noe annet av noen som kommer til våre møter. Og det må de vite helt klart. De må se helt klart at vi bare er interessert i å velsigne dem – frivillig.

I våre egne menigheter tar vi aldri opp noen kollekt i møtene. Der er mange grunner for dette. Først og fremst, tror vi at alt vi gir til Gud må være med glede og frivillig. Dette er vanskelig å gjøre hvis innsamlingen foregår i alles påsyn. For det andre, alt vi gir til Gud må vi gi i lønndom. Det er vanskelig å gi i det skjulte når andre ser på deg. (Andre vet kanskje ikke hvor mye du gir, men de vil likevel vite om du gir). For det tredje kan vantro være tilstede i møtet og de har ikke det privilegium å gi pengene sine til Gud. De må gi seg selv til Gud først, før de kan gi ham sine penger (2.Kor.8,4.5; 3.Joh.v.7). De må også vite at det budskap de hører i menigheten, er gratis. De trenger ikke betale noe som helst for å høre det. Så vi legger intet pengepress på dem ved å ta opp kollekt.

Samtidig, for å gi de troende anledning til å gi til Gud som et uttrykk for sin takknemlighet, har vi plassert en boks i lokalet, hvor de som ønsker å gi med glede og i det skjulte kan gjøre det.

De fleste kristne arbeidere blir støttet av gaver og kollekt fra andre troende. Det er intet galt i det, for Gud har foreskrevet at de som forkynner evangeliet skal leve av evangeliet (1.Kor.9,14). Det ser ut for at Peter og de fleste andre av apostlene ble støttet på denne måten – av andre troende (1.Kor.9,5.6).

Men vi ser et annet eksempel i Paulus, som sørget for sitt eget livsopphold og tjente Herren (se 1.Kor.9,15-18; 2.Kor.12,14; 2.Tess.3,7-9; Ap.gj.20,33-25). Under de nåværende forhold i India, er det stort behov for mange som villig til å tjene Herren slik som Paulus.

Dette er grunnen til at i våre menigheter, sørger nesten alle for sin egen inntekt, slik Paulus gjorde, mens de tjener i menigheten. Denne metoden har den fordelen i tillegg, i fattige land som India, at det luker ut dem som søker å bli med i en menighet som arbeider, for å sikre seg inntekter.

La meg nå gi noen få retningslinjer for de disipler av Herren som vurderer et fulltids kristent arbeid.

1. Bare hvis du mottar et klart kall fra Herren bør du gå inn i fulltids kristent arbeid.

2. Jesus kalte bare slike som var trofast engasjert i et sekulært arbeid til å blir hans disipler. Dette synes å være den generelle regel i Skriften, selv om Gud kan gjøre unntak. Det synes å være et antall av grunner for at Gud utvelger dem som allerede arbeider i sekulære yrker:

(i) Gud setter prøve på en mann i vanlig arbeid først, for å se om han er handlekraftig og trofast når det gjelder å håndtere penger. De Jesus kalte var mennesker som arbeidet hardt og trofast som fiskere, tollere, etc.

(ii) Villigheten til å ofre seg blir også testet på denne måten, for en som gir opp sitt yrke for å tjene Herren på fulltid vil måtte betale en pris, i motsetning til en som ikke har noen jobb å oppgi. Ved denne prøven kan man selv også vite om «kallet» virkelig er fra Gud eller ikke. Det er lett for dem som ikke har noe å gi opp å forestille seg at man har et «kall fra Gud»! Mange driver kristent arbeid i India i dag bare fordi de ikke fikk noen annen jobb. Det blir derfor et yrke for dem og ikke noe kall.

(iii) Bare de som har arbeidet i et vanlig yrke vil ha den nødvendige erfaringen til å lære bort praktiske sannheter til andre kristne som kjemper med å være trofaste i sine vanlige jobber.

3. Når Gud kaller noen til fulltids-arbeid, vil han allerede ha utrustet ham med noen av Åndens gaver for den oppgaven han er kalt til. Så, hvis Gud virkelig kaller deg, vil han allerede ha gitt vitnesbyrd til din tjeneste (med varig frukt), også mens du har vært i vanlig jobb.

4. Til slutt: Du bør bare vurdere å gå fra ditt vanlige yrke hvis trykket fra Herrens arbeid hviler så tungt på deg at det ikke lenger er tid for det sammen med en vanlig jobb. Du bør ikke bli som de mange vanlige «full-tids arbeidere» som i virkeligheten ikke i det hele tatt arbeider full tid, men sitter rundt omkring og ikke gjør noe det meste av tiden. De besøker noen få hjem noen kvelder og har noen møter i uken. De fleste av dem ville gjøre mer for Herren om de hadde en vanlig jobb! Djevelen finner slike arbeidsløse «full-tids arbeidere» som et frodig felt å arbeide på. De ledes lett inn i all slags synd – sladder, hor, etc. – bare fordi de ikke har nok arbeid å være opptatt med hver dag.

Gud ser etter disipler og menigheter i dag som vil demonstrere de lærdommer som hører hans rike til, for verden omkring dem. Må vi svare ja til hans kall av et helt hjerte.

Den som har øre, la han høre.