Mange kristne er forvirret. Hvordan kan de vite hva som er Guds vilje for deres liv?

(Oversatt av Ruth Hansen.)

Hvis du midt på mørkeste natta var alene langt inne i en stor skog, og ikke visste i hvilken retning du skulle gå, ville du være glad for å ha en ved din side som kjente skogen ut og inn, en du kunne stole helt på. Du ville fulgt etter uten videre, uansett hvilken retning det gikk.

Vi går en mørkere framtid i møte enn noen av oss kan fatte. Vi kjenner ikke noe til farene eller de skjulte fallgruvene langs veien. Likevel må vi bestemme hvilken vei vi skal ta.

Gud har en spesiell plan for hver enkelt av oss. Han har planlagt et yrke for oss, valgt en ektefelle og til og med planlagt hvor vi skal bo og hva vi skal ta oss til. Det Gud velger, er det aller beste for oss, fordi han kjenner til alt og tar hensyn til alt.

Ønsker du å vite hvordan du skal finne Guds vilje, les videre –

DENNE BOKA OG DEG
Mange kristne er forvirret. Hvordan kan de vite hva som er Guds vilje for deres liv? Dette heftet er et forsøk på å hjelpe dem. Du finner ingen fullkommen oppskrift på hvordan man finner veien, for noe slikt noe finnes heller ikke i Bibelen. Vi må passe oss for å søke Guds ledelse på en mekanisk måte, i stedet for på åndelig vis.

Det er ikke meningen at dette heftet skal gi alle svarene. Hovedhensikten er å oppmuntre deg til å bli mer avhengig av Den Hellige Ånd.

Watchman Nee har sagt: «Vi mennesker skal ikke lage «perfekte» bøker. Faren med en slik «fullkommenhet» er at man kan forstå uten hjelp fra Den Hellige Ånd. Hvis Gud gir oss bøker vil de alltid inneholde bruddstykker, og ikke alltid ha en klar, konsis og logisk oppbygging. Kanskje mangler det en konklusjon – likevel vil boken komme til oss med liv og gi oss liv. Vi kan ikke alltid analysere guddommelige sannheter, skissere og systematisere dem. Det er bare den umodne kristne som alltid krever en tilfredsstillende intellektuell konklusjon. Guds ord har som grunnleggende egenskap, at det alltid taler direkte til vår ånd og til vårt liv.» Jeg håper dette heftet ikke bare formidler informasjon til din forstand, men først og fremst liv til din ånd.

Når det gjelder innholdet i dette heftet: Ikke noe avsnitt eller noen kapittel er fullstendig i seg selv. Du må lese hele heftet i sammenheng. I noen tilfeller kan en enkel setning som blir oversett eller lest overfladisk, gi et helt annet inntrykk enn det som var hensikten. Derfor vil jeg sterkt oppfordre til å lese sakte og nøye gjennom hele heftet (les det to ganger hvis du har tid), slik at du kan få skikkelig tak i budskapet.

Det andre kapitlet er kanskje det viktigste. Hvis vi oppfyller betingelsene for å finne Guds vilje, vil det uten unntak være lett å bli ledet. Når vi er nedtrykt, skyldes det ofte at det er viktige betingelser som ikke er oppfylt i våre liv. Må Herren hjelpe enhver av oss til å herliggjøre ham ved å gjøre hans vilje her på jorden, som den blir gjort i himmelen.

Zac Poonen

Innholdsfortegnelse
1. Guds plan for ditt liv
2. Betingelsene for å finne Guds vilje
3. Gud leder deg gjennom et indre vitnesbyrd
4. Gud leder deg gjennom ytre forhold
5. Hvilket yrke har Gud kalt deg til?
6. Noen ord til slutt

 

1
GUDS PLAN FOR DITT LIV

Menneskets største ære og privilegium er å gjøre Guds vilje. Det var det Jesus lærte sine disipler. Han sa at det bare var de som gjorde hans Fars vilje, som ville komme inn i himmelens rike (Matteus 7:21). Han sa også at de som gjorde Guds vilje, var hans sanne brødre og søstre (Matteus 12:50).

Denne forkynnelsen brakte apostlene trofast videre i sin levetid. Peter forkynte at Gud ville frigjøre menneskene fra synden, slik at de kunne gjøre hans vilje (1. Peter 4:1-2). Paulus sa at de troende ble skapt i Kristus Jesus, for at de skulle vandre i de gjerninger Gud forut hadde lagt ferdige for dem. Derfor formante han de kristne i Efesus til ikke å være uforstandige, men til å forstå hva Herrens vilje var for deres liv (Efeserne 2:10; 5:17). Han ba for de kristne i Kollosæ, at de måtte bli fylt med all kunnskap om Guds vilje. Han fortalte dem at hans medarbeider Epafras også ba for dem, at de måtte fylles med kunnskap om hans vilje (Kolosserne 1:9; 4:12). Apostelen Johannes lærte dem at det var bare de som gjorde Guds vilje, som ville bli til evig tid (1. Johannes 2:17). Denne forkynnelsen er dessverre sjelden i vår tid. Derfor er de troende vanligvis så overfladiske og kraftløse. Når folk blir oppfordret til å komme til Jesus, er det først og fremst bare for å få syndenes forlatelse. På apostlenes tid ble det forkynt at syndenes forlatelse bare er innledningen til et liv hvor man helt og fullt vier seg til å gjøre Guds vilje.

Apostlenes gjerninger 13:22 antyder at David var kalt «en mann etter Guds eget hjerte» fordi han kun ønsket å gjøre Guds vilje. David sier et annet sted at han har sin glede i å gjøre Herrens vilje (Salmene 4:8). Han var ingen fullkommen mann. David syndet flere ganger, noen ganger veldig alvorlig, og Gud måtte straffe ham hardt. Likevel tilgav Gud ham og hadde behag i ham, fordi David i utgangspunktet ønsket å gjøre all Guds vilje. Da er det lettere for oss å tro at også vi kan være menn og kvinner etter Guds eget hjerte, til tross for alle våre mangler, så sant vi ønsker å gjøre hans vilje av hele vårt hjerte.

I Det nye testamentet blir de troende sterkt oppfordret til å vandre som Jesus vandret og til å følge hans eksempel. Den røde tråden gjennom hele Jesu liv og tjeneste var å gjøre sin Fars vilje. Han gjorde ikke noe før hans Far hadde gitt beskjed. Det var ikke noe som kunne stoppe Jesus fra å gjøre det Faderen krevde av ham, verken påvirkning fra hans egne venner eller dårlig behandling fra hans fiender. Jesu mat var å gjøre sin Fars vilje (Johannes 4:34). På samme måte som mennesker søker etter noe å mette seg på, så søkte Jesus etter å gjøre hans vilje som hadde sendt ham. Alle troende bør ha den samme hungeren etter å oppfylle all Guds vilje. Hvor lett er det ikke å be: «Skje din vilje på jorden, som den skjer i himmelen» – og så gjøre akkurat det vi selv har lyst til, uten å søke hans ledelse i dagliglivet.

Guds plan er alltid den beste
Det dummeste man kan gjøre, er å ikke søke Guds ledelse. Hvis du midt på mørkeste natta var alene langt inne i en stor skog, og ikke visste i hvilken retning du skulle gå, ville du være glad for å ha en ved din side som kjente skogen ut og inn, en du kunne stole helt på. Du ville følge etter uten videre, uansett hvilken retning det bar. Det ville være tåpelig å ignorere rådet og så gå videre på egenhånd i den mørke og tette skogen som er full av skjulte farer. Likevel er det mange troende som gjør nettopp det. Vi går en mørkere framtid i møte enn noen av oss kan fatte. Vi kan ikke se et skritt foran oss. Likevel må vi gå videre.

Vi møter av og til veikryss i livet, hvor vi må ta avgjørelser som får store konsekvenser. Valg av yrke eller ektefelle vil påvirke hele vår framtid. Hva skal vi bestemme oss for i slike øyeblikk? Vi kjenner ikke noe til farene eller de skjulte fallgruvene langs veien. Vi kjenner ikke Satans snarer. Likevel må vi bestemme hvilken vei vi skal ta. Derfor vil det ikke bare være ønskelig, men helt nødvendig, at vi har en ved vår side som vi fullt og helt kan stole på, og som kjenner hele vår framtid. I Jesus Kristus har vi nettopp en slik person, og Han leder oss gjerne på den beste og tryggeste sti.

Vi leser i Bibelen at Gud har en spesiell plan for hver enkelt av oss (Efeserne 2:10). Han har planlagt et yrke for oss, valgt en ektefelle og til og med planlagt hvor vi skal bo og hva vi skal gjøre hver dag. Han velger alltid det som er best for oss, for han kjenner oss tvers igjennom og tar alt med i betraktning. Det klokeste man kan gjøre er å søke hans vilje i alle forhold, både store og små. Det er ikke bare dumt, men også farlig, å bare la vår snevre forstand og våre følelser styre oss. Er vi ikke helt overbevisst om at Guds plan er den beste, vil vi neppe søke den med flid.

Det er mange som har fått ødelagt livet fordi de ikke helt fra ungdommen av søkte Guds vilje. Det er virkelig «godt for en mann å bære åk i sin ungdom» (Klagesangene 3:27). I Matteus 11:28-30 inviterer Jesus oss til å ta hans åk på oss. Hva betyr det å ta på seg dette åket? Når oksene skal pløye åkeren blir de bundet sammen med et åk over nakken. Når en ny okse skal læres opp til å pløye, blir den bundet i et åk sammen med en erfaren okse. Den nye blir da tvunget til å gå i samme retning og i samme fart som den eldre oksen.

Dette er hva det betyr å ta Jesu åk på seg. Vi må vandre med Jesus der Jesus ønsker at vi skal gå. Vi må aldri løpe i forveien og gjøre noe uten hans ledelse. Vi må aldri henge etter når han ber oss om å ta et nytt skritt i lydighet. Det er få som forstår denne betydningen av åket. Enda færre er villige til å akseptere den. Oksen blir tvunget av eieren til å bære åket. Men Jesus inviterer oss! Her er det ingen tvang. Så dumme vi er om vi motstår denne invitasjonen! Vi vil heller ta vår egenvilje «på ryggen» – det tunge åket som fører dypere ned i frustrasjoner, nederlag og anger – enn Jesu lette åk, som bringer oss sann frihet og stor hvile! «Ta mitt åk på dere og lær av meg (som den erfarne oksen lærer den nye oksen) … og dere skal finne hvile for sjelene deres. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett» (Matteus 11:28-30).*

Vi leser om Enok at han «vandret med Gud»(1. Mosebok 5:22). Det betyr at han verken løp i forveien eller hang etter, men at han vandret på den veien Gud hadde utpekt, som under et åk – i 300 år. Enok fikk det vitnesbyrd at han var til behag for Gud (Hebreerne 11:5). Dette er den eneste måten vi kan behage Gud på – ved å leve og virke under hans åk, etter hans fullkomne vilje. Bare på den måten vil vi kunne stå for hans ansikt, uten å skamme oss, når han kommer igjen.
Å gå glipp av Guds plan

Det er mulig for en troende å gå glipp av Guds fullkomne vilje med sitt liv. Gud hadde utvalgt Saul til å være konge i Israel, men til slutt måtte Gud forkaste ham fordi han var utålmodig og ulydig. Riktig nok satt Saul på tronen i noen år til, men han hadde gått glipp av Guds vilje for livet sitt. Salomo er et annet eksempel. Han hadde Guds velbehag over livet sitt i yngre år, men i sin alderdom giftet han seg med en hel del hedenske kvinner og falt fra.

I Det nye testamentet blir vi formant to ganger til å se på historien om Israels barn i ørkenen som en advarsel. Guds fullkomne vilje for dem var at de skulle komme inn i Kanaans land. Alle, utenom to, gikk glipp av Guds beste velsignelse for dem på grunn av vantro og ulydighet (1. Korinterne 10:1-12; Hebreerne 3:7-14). På samme måte har mange troende gått glipp av Guds fullkomne plan for sitt liv på grunn av ulydighet og kompromiss – ofte i valg av ektefelle eller karriere.

G. Christian Weiss har skrevet en bok som heter «Guds fullkomne vilje.» Han skriver om en lærer på en bibelskole som en dag sa til sine elever: «Jeg har levd mesteparten av mitt liv etter Guds nest beste plan.» I hans yngre dager hadde Gud kalt ham til å bli misjonær, men på grunn av ekteskapet hadde han ikke hørt på kallet. I stedet gikk han inn i forretningslivet. Han jobbet i bank, og hovedsaken for ham var å tjene penger. Gud fortsatte å tale til ham i flere år, men han ville ikke høre. En dag falt det lille barnet hans ned fra en stol og døde. Dette gikk veldig hardt inn på ham, og etter en hel natt i tårer og i bønn til Gud, gav han hele sitt liv fullt og helt i Guds hender. Nå var det for sent for ham å dra til Afrika. Den døren var stengt. Han forsto at det var det Gud hadde planlagt for ham, men at han hadde gått glipp av det. Det eneste han kunne gjøre, var å be Gud om at hans liv kunne være til nytte heretter. Mannen ble lærer på en bibelskole, men han glemte aldri at det var Guds nest beste.

Weiss fortsetter: «Jeg har siden den gang møtt mange som kunne si det samme. De har båret fram sitt vitnesbyrd med bitre tårer. Selv om livet aldri kan bli slik Gud opprinnelig la opp til, kan han bruke selv den som har syndet og gått glipp av den eneste inngangen til hans fullkomne vilje. Takk og lov og pris! Det er en tragedie å gå glipp av Guds fullkomne vilje for vårt liv. Du som er kristen, bør legge deg disse ordene på hjertet, slik at ikke du går glipp av hans første hensikt for deg. Gud vil, uten tvil, bruke ethvert liv som er overgitt til ham, uansett hvor langt man har kommet, men la oss være blant dem som har søkt Gud og overgitt alt til ham i begynnelsen av livets reise. Slik kan vi unngå de smertefulle og skammelige avstikkerne langs veien.»

Vi kan ikke bare bestemme oss for å leve et seirende liv eller være til stor nytte for Herren eller være en velsignelse for andre når og hvor det passer oss. Noen tror at de kan velge sin egen karriere, eller bosted, og så være et vitne for Herren der de er. Herren kan i sin barmhjertighet bruke slike troende til en viss grad, men deres nytte i Herrens vingård vil bare være en brøkdel av hva det kunne ha vært om de oppriktig hadde søkt Guds plan og holdt seg helt og fast til hans fullkomne vilje. Lite åndelig vekst og et lite fruktbart liv er ikke annet enn en konsekvens av manglende respekt for Guds lov.

Har du vært ulydig, så må du angre og vende om til ham nå, før det er for sent. Det kan hende det enda er mulig for deg, slik det var for Jonas, å finne tilbake til Guds fullkomne plan for livet ditt. Alle har vi kun ett liv å leve. Velsignet er den mann som på slutten av livet kan si som Paulus, at han har fullført den oppgaven Gud hadde gitt ham (2. Timoteus 4:7). «Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid» (1. Johannes 2:17). «Se da til at dere vandrer varsomt, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den lagelige tid, for dagene er onde. Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje!» (Efeserne 5:15-17). [Lev livet med ansvarsfølelse, og ikke som de som ikke forstår meningen med livet, men som de som forstår den. Benytt tiden best mulig, til tross for alle vanskelighetene i disse dager. Ikke vær svak, men hold deg fast til det du vet er Guds vilje»].*

Sammendrag1. Jesus og apostlene lærer oss at menneskets største ære og privilegium er å gjøre Guds vilje.2. Det er dumt å sette i gang på egen hånd, når Gud venter på å få lede oss. Hans plan er den beste. Overgir vi oss til ham, vil han fri oss fra Satans snarer.3. Det er mulig å komme ut av Guds fullkomne plan for livet vårt ved å være skjødesløs og ulydig.

2
BETINGELSENE FOR Å FINNE GUDS VILJE

Man kan ikke regne med guddommelig ledelse uten å ha en personlig forbindelse med Gud. Mange ønsker gavene, men ikke giveren. Hvis vi ønsker åndelig ledelse, men ikke tørster etter Gud, vil vi ikke oppnå det vi søker.

En person må være i fellesskap med Gud for å oppleve hans ledelse i livet. Det innebærer først av alt at vi er født på ny, og har en levende forbindelse med Kristus. Men dette alene er ikke nok. Det er andre viktige betingelser som er nødt til å oppfylles hvis vi skal kjenne Guds ledelse. Disse forutsetningene er nevnt to ganger i Bibelen – en gang i Det gamle testamentet (Ordspråkene 3:5-6) og en gang i Det nye testamentet (Romerne 12:1-2). La oss gå nøye gjennom disse to avsnittene.

Tro

«Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte … Så skal Han gjøre dine stier rette» (Ordspråkene 3:5-6). Det er mange som aldri lærer Guds vilje å kjenne, fordi de ganske enkelt ikke tror at han vil lede dem. Tro er en nødvendig forutsetning når vi skal søke Guds vilje. Denne tro er ikke bare å akseptere sannheten med hodet, men en tillit til Gud som kommer gjennom personlig kjennskap til ham. Når vi mangler visdom (kunnskap om Guds tanker i en gitt situasjon), har Gud bedt oss om å be ham om å få den og han vil gi oss den i rikelig mål – dersom vi ber i tro. Den som ber uten tro vil aldri motta noe (Jakob 1:5-7).

Unge troende tror kanskje at guddommelig ledelse bare er for de modne, for dem som gjennom mange år har vokst i kunnskapen om Gud. Det er sant at jo lengre vi vandrer med Gud, jo lettere er det å kjenne hans sinn. Likevel er det også sant at Gud ønsker å lede alle sine barn. Det som ble sagt til Paulus er også sant for oss – «Dine fedres Gud har utvalgt deg, for at du skal kjenne hans vilje og se Den Rettferdige og høre røsten fra hans munn» (Apostlenes gjerninger 22:14). [… det er, å forstå sterkere og klarere, og til å bli mer fortrolig og kjent med hans vilje].* En far forteller gjerne sine barn om de ønsker og planer han har for dem – ikke bare til de eldste, men likeså mye til de yngre. Det er det samme med vår himmelske far. Gud har sagt i sitt ord at i den nye pakt (eller testamente) er alle hans barn – «fra den minste til den største.» De skal kjenne ham personlig (Hebreerne 8:10-11). Enhver av oss kan derfor komme til ham «med troens fulle visshet.» Han er svært glad for å gjøre sin vilje kjent for sine søkende barn.

I Hebreerne 11:6 leser vi at uten tro er det er umulig å tekkes Gud. Det står videre i verset at de som kommer til Gud, må tro at Han lønner dem som oppriktig søker ham med iver. Beviset på vår tro ligger i vår utholdenhet i bønn. Den som tviler, vil snart slutte å be. Men den som tror, vil trenge seg inn på Gud helt til han får svar. Gud ærer den som tar det alvorlig, fordi det er et resultat av sterk tro. Vi kan ikke motta noe verdifullt fra Gud uten at vi først har hatt en intens tørst. «For han mettet (bare) den tørstende sjel» (Salmene 107:9). Gud har sagt: «Dere skal søke meg og finne meg, når dere søker meg av hele deres hjerte» (Jeremia 29:13). Er det ikke ofte slik at når vi har søkt Guds ledelse, så har vi gjort det halvhjertet? Da Jesus søkte Faderens vilje i Getsemane, ba han om og om igjen «i desperat bønn og smertens tårer» (Hebreerne 5:7).* Hvor overfladisk er ikke våre bønner sammenlignet med det. Vi søker ofte ikke Guds vilje med større alvor enn om vi skulle lete etter et kronestykke vi har mistet! Ikke rart vi ikke finner den. Hvis vi verdsetter Guds vilje mer enn den største skatten på jorden, vil vi søke den av hele vårt hjerte. Tror vi virkelig at Gud lønner den som søker han med iver? Da vil vår tro åpenbare seg ved påtrengende bønn. Hvis vi er full av oppriktig trang etter å fullføre hans vilje på alle områder i våre liv, vil Gud uten tvil åpenbare sitt sinn for oss. Han kan ikke annet enn å belønne den som i tro holder fast på ham inntil han får svar.

I Bibelen står ofte tro nevnt sammen med tålmodighet. Begge deler er viktig hvis vi skal arve Guds løfter (Hebreerne 6:12, 15). David formaner oss (sikkert ut fra egen erfaring) til å legge vår vei i Herrens hånd, stole på ham og vente tålmodig på hans time. Da kan vi være sikre på at han ikke vil glemme oss (Salmene 37:5, 7). En av de største fristelsene når vi søker Guds ledelse er å være urolig og utålmodig. Men det troende hjerte er i hvile.

Det er noen avgjørelser vi ikke trenger å vente på for å få en klar angivelse av Herrens vilje. Hvis du for eksempel søker Guds vilje om du skal reise et sted den 15. eller 16. i måneden, trenger du ikke vente på et klart svar fra ham. Men det er andre avgjørelser hvor vi er nødt til å vente til vi er overbevist om Guds vilje. Tenker vi for eksempel på giftemål, kan vi ikke tillate oss å være usikre. Vi må være helt sikre på Guds vilje før vi bestemmer oss. En slik avgjørelse er helt klart av større betydning enn den førstnevnte, fordi den påvirker resten av livet vårt. Jo viktigere en avgjørelse er, jo lengre tid bør vi vanligvis vente for å bli sikre på Guds vilje.

Hvis vi stoler på Herren, vil vi ikke være engstelige for å vente. Vi vil ikke prøve å karre til oss selv før Guds time, fordi vi er redde for å gå glipp av det beste ved å vente. Gud klarer fint å passe på at vi får det beste på ethvert område. Når vi er utålmodige og karrer til oss selv, vil vi alltid gå glipp av det beste Gud hadde planlagt for oss. Det står at «den som tror, haster ikke» (Jesaia 28:16). I Salme 25, hvor vi får mye veiledning, taler David igjen og igjen om å vente på Herren (vers 3, 5, 21). Det er ingen som har angret på at de har ventet på Herrens time, for Gud «arbeider og viser seg aktiv på vegne av de som (oppriktig) venter på ham» (Jesaia 64:4; se 49:23).*

Det er ofte først når vi venter på Gud, at Han gjør sin vilje tydelig for oss. Jakob McConkey har skrevet i heftet «Ledelse»: «Noen ganger er vannet du tapper fra vannkranen grumsete og uklart. Hva gjør du for å få det klart? Du setter glasset på bordet. Litt etter litt samler grumset seg i bunnen av glasset. Vannet vil gradvis bli klarere. I løpet av kort tid vil det være så klart at du kan se gjennom det. Det har ganske enkelt skjedd fordi du ventet. Denne lov gjelder også for ledelse. Guds store avklaring venter her også … og mens vi venter, faller «grumset» sakte på plass … det som er ubetydelig, får sin rette plass. Det som virkelig er viktig, kommer til syne slik det bør gjøre. Det å vente er selve løsningen. De fleste feilene våre kommer av at vi overser det. Hastverk er oftere en av Satans feller enn en nødvendighet for ledelse.

Noen ganger blir vi så rådville at det virker som om Guds ledelse aldri blir klart for oss. I sitt ord om vekterne har salmisten et herlig budskap for slike tider. «Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen» (Salmene 130:6). Hvordan er det folk som er våkne gjennom natta venter på daggry? Svaret er firdelt:

De holder utkikk i mørket. De speider etter det som kommer sakte. De ser etter det som de er sikre på vil komme. De ser etter det som bringer med seg dagslys når det kommer. Slik er det også med oss som venter på guddommelig veiledning. Vi kan ofte være så forvirret at vi venter i totalt mørke. Ofte kan det føles slik for oss når vi venter, på samme måte som de som venter på daggry, at det første streif av dagslys kommer så sakte, så sakte! På samme måte som det aldri har vært en natt hvor ikke dagslyset har overtatt, så vil vår natt av usikkerhet helt sikkert forsvinne når Guds morgenlys kommer til oss med sin ledelse. På samme måte som når morgenlyset litt etter litt kommer og bringer med seg lys og uttallige velsignelser, vil Guds ledelse, når den endelig blir klar for oss, glede vår sjel og være en lampe for vår sti, og vi vil nesten glemme de dagene vi ventet i mørke.»

Pass deg for å ha det travelt. Vantro er alltid årsaken til utålmodighet. Det ble sagt om israelittene i ørkenen at «de ventet ikke (oppriktig) på hans råd (til å utvikle seg)» (Salmene 106:13). Derfor gikk de glipp av det beste Gud hadde for dem. Må Gud bevare oss fra en slik tragedie.

Ikke stole på seg selv

«…. stol ikke på din forstand … så skal han gjøre dine stier rette» (Salomos ordspråk 3:5-6). Den som ikke har lært at han ikke kan stole på sin naturlige visdom i åndelige saker, har til gode å lære en av de viktigste prinsippene i kristenlivet. Liten intelligens er ikke et hinder for å lære Guds vilje å kjenne, hvis man stoler på Gud. Det som hindrer oss er stolthet, og tillit til egen dyktighet og egen evne til å se inn i fremtiden. Paulus skriver i Filipperne 3:3 at en troende burde bli karakterisert på sin mangel på tro på seg selv.

Paulus var veldig intelligent, men likevel kunne han ikke stole på seg selv, men bare på Gud. Han skrev til de kristne i Korint ut fra sine egne erfaringer: «Ingen må bedra seg selv! Hvis noen blant dere synes å være vis i denne tidsalder, må han bli en dåre, for at han kan bli vis. For denne verdens visdom er dårskap for Gud. For det er skrevet: han fanger de vise i deres egen list» (1. Korinter 3:18-19). Verdslig visdom hindrer oss i å kjenne Guds vilje, og må derfor forkastes.

Dette kan misforståes. Det at vi avviser verdslig visdom, betyr ikke at vi ikke skal gjør bruk av våre intellektuelle evner. Det gjorde jo Paulus, og det er utenkelig at han skulle be andre om å la være. Verdslig visdom refererer ikke her til utdannelse og til det å lære, for både den utdannede Paulus og de ulærde korinterne (som han skrev til), måtte begge forkaste det. Det handler om den tilliten vi har til vår egen dyktighet, enten vi har lært mye eller lite. Det er en sykdom som kan besmitte både lærde og ulærde.

Bibelen sammenligner troende med sauer. En sau er ikke mye intelligent. Den er ikke i stand til å klare seg selv og den er veldig nærsynt. Skal sauen være trygg, må den følge hyrden. Dette er en ydmykende sannhet å erkjenne for et menneske som har tillit til seg selv. Dersom det blir antydet at en person er dum i åndelige spørsmål, vil stoltheten straks reise bust. Likevel er en fullstendig mistillit til ens selv en forutsetning for å kunne kjenne Guds ledelse. David inntok plassen som en sau foran Herren og derfor fikk han oppleve Guds ledelse – «Herren er min hyrde … Han leder meg … Han leder meg» (Salmene 23:1-3).

Et menneske kan ikke kjenne Guds veier, hvis han ikke ydmyker seg selv og inntar denne lave stillingen. David sier i Salmene 25*: «Gud vil lære dem sine rette veier, de som ydmykt vender seg til ham.» Kanskje passer selvtillit for en verdens mann, men det passer ikke for et Guds barn. Her ligger årsaken til at mange troende går glipp av Guds plan for sine liv. Ved å ha tillit til egne evner, søker de ikke oppriktig Guds vilje. De stoler heller på sin egen begavelse, og på den måten farer de vill.

Gud tillater ofte nederlag og forvirring i livene våre, slik at vi kan se den fulle og hele fordervelsen i våre hjerter og hvor upålitelig og feilbarlig vårt intellekt er. Slik vil Han lære oss betydningen av å holde oss nærmere ham. Noe av det viktigste Jesus prøvde å lære disiplene sine, var at uten ham kunne de ikke gjøre noe (Johannes 15:5). Denne leksa var de aldeles trege til å lære – og det er vi også. Den som er ydmyk, er klar over sine begrensninger og overgir seg fullt og helt til Gud. Han finner lett den guddommelige viljen uten vanskelighet. På den annen side vil en doktor i teologi, som har tillit til seg selv og sin teologiutdannelse, famle i mørke.

Lydighet på alle områder

«Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette» (Salomos ordspråk 3:6). Det hender at vi er ivrige etter å finne Guds vilje på ett område i livet, men ikke så interessert i hans veiledning på et annet område. Vi kan for eksempel oppriktig søke Guds vilje når det gjelder ekteskap, men kanskje ikke når vi ser etter en jobb. Eller det kan være motsatt. Kanskje vi søker Guds vilje når det gjelder hva vi skal bruke ferien til, men vi spør aldri Gud hva Han vil vi skal bruke pengene våre til.

Vi vil gjerne bli ledet av Gud når det passer oss. Uten at vi er klar over det kan selviske motiver skjule seg i hjertene våre. Vi søker Gud på noen områder fordi vi ikke ønsker å gjøre ting vi senere må lide for eller tape på. Motivet er ikke at vi vil behage Gud, men at vi kan ha gode dager. Derfor blir vi heller ikke ledet av Gud, for han har bare lovt å lede dem som ønsker det, de som med glede aksepterer hans ledelse på alle livets områder.

I mange situasjoner er Guds vilje allerede åpenbart for oss i Bibelen. Det står for eksempel at Gud vil vi skal være hellige og takknemlige: «For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse, at dere skal avstå fra hor» (1. Tessaloniker 4:3). [ … utskilt og satt til side for et rent og hellig liv].* «Takk under alle forhold! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus» (1. Tessaloniker 5:18). [Takk Gud alltid, samme hvilke forhold du står i! Vær takknemlig og si takk, for dette er Guds vilje for dere som er i Kristus Jesus… «].* På samme måte får vi høre at Gud vil at vi skal elske vår neste (Romerne 13:9). Hvis vi selv har mottatt tilgivelse og frelse, burde vi ønske det samme for vår neste. Guds vilje er tydelig beskrevet i Det nye testamentet: Vi skal være hans vitner (Apostlenes gjerninger 1:8).

Det å elske vår neste dreier seg først og fremst om å ha omsorg for deres åndelige behov, men det utelukker ikke andre behov de har. Gud har sagt: «Jeg ønsker at du skal dele maten din med de som sulter, og ta de fattige, hjelpeløse og nødlidende inn i huset ditt. Gi klær til dem som fryser og ikke skjul deg for dine slektninger som trenger hjelp. Hvis du gjør dette, vil Gud kaste sitt herlige lys over deg.… Når du da roper vil Herren svare: «Ja, her er jeg.» Han vil svare deg raskt. Det du må gjøre, er å stanse undertrykkingen av den svake, slutte å si falske anklager og spre onde rykter! Gi mat til de sultne! Hjelp de som har problemer! Da vil ditt lys skinne fram i mørket, og mørket rundt deg skal bli som en lys dag. Og Herren skal fortsette med å veilede deg» (Jesaia 58:7-11).* Gud elsker å åpenbare sine planer for de som uselvisk tenker på de andres behov.

Hvis vi ikke er lydige på disse feltene hvor Gud allerede har gjort sin vilje kjent, kan vi ikke forvente at han skal lede oss på andre felter. Det er en lov i guddommelig ledelse at Gud aldri gir mer lys til en som forkaster det lyset han allerede har. Gud vil ikke vise oss skritt nummer to før vi har tatt skritt nummer én. «Etter hvert som du går, vil jeg åpne dørene for deg» er hans løfte (Salomos ordspråk 4:12 – parafert). Han er interessert i alle våre skritt. «Mannens skritt er fastlagt av Herren, og han har behag i hans vei.» (Salme 37, 23)

Her er det et annet løfte for de som er lydige: «Jeg vil lære deg (sier Herren) og lede deg på den veien som er best for deg; jeg vil gi deg råd og våke over din vandring, (men) vær ikke lik hest og muldyr som ikke har forstand!» (Salmene 32:8-9).* (Det som kjennetegner hesten, er at den er utålmodig og alltid prøver å løpe i forveien, mens muldyret er svært sta og nekter ofte å bevege seg framover. Vi må unngå begge disse holdningene.)

Gud taler til oss gjennom vår samvittighet når vi er ulydige. Derfor må vi alltid lytte nøye til samvittighetens stemme. Jesus sa: «Øyet er legemets lys. Når ditt øye er friskt, da er også hele ditt legeme opplyst» (Lukas 11:34). Hva mente Jesus med øyet? I Matteus 5:8 koblet han det åndelige synet med et rent hjerte. Derfor må øyet referere til samvittigheten, og når vi alltid adlyder den, vil vi få et rent hjerte. Samvittigheten er ikke Guds stemme i seg selv, for den blir dannet og påvirket av miljøet rundt oss. Men hvis vi trofast følger vår samvittighet og den bringes i samsvar med Bibelens lære, vil den over tid mer og mer gjenspeile Guds standard. Da er løftet i Lukas 11:34, at hvis vi holder samvittigheten ren, vil vi bade i Guds lys – og derved vil vi kjenne hans vilje. Hvis vi ikke lytter til samvittighetens stemme i dagliglivet, vil vi heller ikke høre Åndens stemme når vi søker Guds ledelse. En av hemmelighetene til å få åndelig ledelse er å lyde øyeblikkelig når Guds stemme taler til oss.

Jeg har nylig lest om en 15 år gammel gutt som var født blind. Han kunne både fly og lande et fly trygt. Denne dyktige prestasjonen ble mulig fordi han straks adlød enhver ordre som instruktørpiloten kom med. Når vi møter de forskjellige problemer livet gir, kan vi føle oss som blinde piloter på vei inn for landing på en ukjent og usynlig rullebane. Hvis vi utvikler vanen med å lyde Guds bud øyeblikkelig, vil vi lande trygt.

Betingelsesløs overgivelse

» … at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag … så dere kan dømme (for dere selv) om hva som er Guds vilje, det gode, det som han har behag i, det fullkomne» (Romerne 12:1-2).Vi formanes i Det nye testamentet til å være Herrens treller. Paulus kalte seg selv en frivillig Jesu Kristi trell. I Det gamle testamentet var det to typer tjenere – slaven og en innleid tjener. I motsetning til en tjener, ble slaven aldri betalt for sitt arbeid. Det var hans herre som hadde kjøpt ham, og derfor tilhørte han ham med alt det han var og eide. Alle troende må se slik på seg selv. Vår tid, penger, evner, familie, alt vi eier, tankene våre, kroppen vår og sinnet vårt – alt – tilhører vår Herre og Mester, for han kjøpte oss fri på korset (1. Korinter 6:19-20).

Derfor formanes vi til en gang for alle å fremstille vårt legeme for Gud, som et levende offer, på samme måte som brennofferet i Det gamle testamentet. Brennofferet var, i motsetning til syndofferet, et fullstendig offer til Gud og viste giverens absolutte hengivelse. Man fikk ikke noe igjen når man ofret brennoffer. Gud kunne gjøre hva han ville med det offeret. Det var et symbol på Golgatas kors, hvor Jesus ofret seg selv til det ytterste til sin Far og sa: «Far, ikke min vilje, men din.» Det er betydningen av å fremstille våre legemer som levende offer til Gud: Vi må dø fra vår egen vilje og la Gud bestemme hvordan og hvor han vil bruke vårt legeme. Det er bare da vi kan kjenne hans vilje. Hovedårsaken til at vi ikke er sikre på Guds vilje, er at vi mangler en slik overgivelse. Det er ofte reservasjoner i vår overgivelse. Vi er ikke fullt ut villige til å akseptere alt det Gud kan komme til å sende i vår vei.

Jeg traff en gang en kristen bror som sa at han ville gå inn i hvilket som helst yrke, bortsett fra kristent arbeide på fulltid. Jeg sa til ham at det var denne reservasjonen som hindret ham i å bli klar over hva som var Guds plan for hans liv. Da han endelig overga alt til Herren, fikk han umiddelbart en dypere klarhet i Guds vilje. Gud kalte ham ikke til kristent arbeid på fulltid, men Gud ønsket at mannen skulle være villig – også til det.

Det er mange som kommer til Gud under påskudd av at de ønsker å finne hans vilje, mens de egentlig bare ønsker å få støtte for de valg de allerede har tatt selv. Derfor får de ikke noe svar fra Gud. Våre problemer med å finne Guds vilje ville blitt løst raskt, hvis vi bare ville gitt oss til ham uten reservasjoner og sagt: «Herre, jeg er villig til å akseptere hva det skulle være, hvis du bare vil gi meg en sikkerhet om at det er din vilje. Velg for meg du, Herre. Jeg vil ikke bestemme noe selv i denne saken.» Det var Abrahams villighet overfor Gud til å gå hvor som helst, gjøre hva som helst, når som helst, som gjorde ham til «Guds venn.»

George Muller fra Bristol (England) var en stor troens mann, og en som med stor sikkerhet kjente Guds vilje med en bemerkelsesverdig klarhet. Han har sagt i denne sammenheng: «Til å begynne med prøver jeg å få hjertet mitt i en slik tilstand at det ikke vil noe selv. Nitti prosent av folks problemer ligger her. Nitti prosent av vanskelighetene er overvunnet når vi av hjertet er rede til å gjøre Herrens vilje, uansett hva den vil bli. Er man oppriktig så langt, er ikke veien lang til å kjenne hva som er hans vilje.»

Noen ønsker først å finne ut hva som er Guds vilje, før de bestemmer seg om de vil lyde eller ikke. Gud åpenbarer ikke sin vilje for slike mennesker. Jesus sa: «Om noen vil gjøre hans vilje, da vil han kjenne …» (Johannes 7:17). Det eneste som kvalifiserer oss til å kjenne Guds fullkomne vilje, er å være villig til å gjøre alt det Gud krever. Dette gjelder i små, så vel som i store, forhold.

Et fornyet sinn

«Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje» (Romerne 12:2). [«Skikk dere ikke like med denne verden … men bli forvandlet ved at deres sinn (fullt og helt) fornyes – med nye idealer og en ny holdning – så dere kan dømme (for dere selv) om hva som er Guds vilje, det gode, det som han har behag i, det fullkomne»].*

Verdslighet tetter våre åndelige ører og hindrer oss i å høre Guds stemme. Alle som lever i denne verden er berørt av verdensånden. Ingen har unnsluppet dens innflytelse. Helt fra barndommen har vi alle mer eller mindre drukket av den ånd, ved det vi har hørt, sett eller lest. Det påvirker spesielt vårt sinn og vårt tankesett. De avgjørelsene vi da tar, kommer først og fremst på bakgrunn av en verdslig vurdering.

Guds ånd som tar bolig i oss når vi blir «født på ny,» er helt motsatt denne verdens ånd, og ønsker derfor å fornye vårt tankesett fullstendig. Guds ypperste plan for oss er at vi skal bli dannet til likhet med hans Sønns bilde. Dette er det viktigste i hans vilje for oss. Alt annet – hvem vi skal gifte oss med, hvor vi skal bo og arbeide – kommer i annen rekke. All Guds behandling av oss peker mot dette – at vi skal bli lik Jesus (se Romerne 8:28-29). Det er bare hvis vi lar Den Hellige Ånd fornye vårt sinn daglig, at vi kan komme til dette. Jo mer vårt sinn blir fornyet, jo lettere vil vi finne Guds vilje i livets veikryss.

Verdslighet er ikke først og fremst i det ytre – slik som å gå på kino, drikke, røyke, kle seg i dyre og flotte klær og smykker eller leve overdådig. Dette kan være kjennetegn på en verdslig person, men det er bare ytre uttrykk for hans verdslige tankegang. Likhet med verden består først og fremst i menneskets sinn, og gir seg forskjellige utslag. Det vises særlig i de avgjørelsene vi tar. La oss for eksempel tenke på valg av jobb eller karriere: En verdslig person vil styres av slike momenter som lønn, karrieremuligheter, komfort, hvor mye han må yte i jobben osv. Han er også opptatt av om jobben er behagelig. Når det gjelder ekteskap vil han bli påvirket av slikt som familiestatus, kaste, størrelse på medgift, posisjon i livet, skjønnhet eller velstand. [Noen av disse eksemplene kan være spesielle for indiske forhold – oversetterens anm.]

En troendes avgjørelse burde hovedsakelig bli styrt av åndelige hensyn, selv om andre hensyn ikke bør bli oversett. Guds navns ære og utbredelsen av hans rike burde være vårt først hensyn. Det er derfor Jesus lærte oss å be slik: «La ditt navn holdes hellig, La ditt rike komme.» Først da kan man si, «La din vilje skje.» Å lære seg å skille ut og eliminere verdslige motiver, er livsviktig hvis vi skal lære å kjenne Guds vilje. Det er blasfemi å be om Guds ledelse når våre motiver er selviske. Da er det mye bedre å si at vi bestemte selv, enn å ta Guds navn til inntekt for forfengelighet, og gi vår verdslighet et skinn av åndelighet. Vi oppnår ikke noe av å overbevise andre (eller til og med oss selv) om at vi gjør Guds vilje. Gud lar seg ikke lure. Som det står i Bibelen: «Alle mannens veier er rene i hans egne øyne, men Herren prøver ånder.… Hver vei er rett i mannens egne øyne, men Herren prøver hjertene.» (Salomos ordspråk 16:2; 21:2).

Når vårt sinn fornyes, vil vi tenke som Gud tenker og se på folk og forhold som han ser på dem. Paulus var så fornyet i sitt sinn, at han våget å si at han hadde Kristi sinn og at han ikke lenger så på menneskene bare fra et menneskelig synspunkt (1. Korinter 2:16; 2. Korinter 5:16). Hans bønn for de kristne i Kollossæ var at også de måtte bli forvandlet på samme vis – «Vi ber Gud om at dere må se ting fra Guds synspunkt, ved at dere får åndelig innsikt og forståelse» (Kolosserne 1:9).*

En slik forvandling av vårt sinn vil sette oss i stand til å forstå hva som behager Gud og hva som mishager ham. Da vil vi med letthet klare å finne hans vilje i de forskjellige situasjoner vi møter. I den nye pakt er Guds løfte til oss: «Dette er den nye avtale (testamente) … Jeg vil skrive mine lover i deres sinn slik at de vil vite hva jeg ønsker at de skal gjøre uten at jeg engang forteller dem det … Jeg vil skrive mine lover i deres hjerte, slik at de alltid vil kjenne min vilje» (Hebreerne 8:10; 10:16).*

En slik fornyelse vil ikke bare gi oss en forståelse av Guds vilje, men også en forståelse av hans metoder og hans hensikt. Da vil vi ikke bare få vite hva han ønsker at vi skal gjøre, men også hvordan og hvorfor han ønsker at det skal bli gjort. Hvis vi ikke verdsetter Guds plan, kan det bli tungt å gjøre Guds vilje. Når vi setter pris på den, vil Guds vilje bli for oss det den var for Jesus – en stor glede. Vi frykter Guds vilje fordi vi er uvitende om Guds natur. Vi ville glede oss over alle hans befalinger, hvis vi hadde kjent ham bedre.

Hvordan kan vi få et fornyet sinn? En kone som lever nær sin ektemann i et hjertefellesskap, vil forstå mer og mer av mannens tanker og sinn etter som årene går. Det samme gjelder den troende og Gud. Den nye fødsel kan sammenlignes med et ekteskap med Jesus. Derfra skal vi vandre videre i et nært fellesskap med Herren, i daglig samtale med ham. Vi må også la han daglig få tale til våre hjerter, både med sitt ord og gjennom den opplæring vi får gjennom de prøver han sender i vår vei. På denne måten vil vi gradvis bli forvandlet til vår Herres bilde (2. Korinter 3:18). Hvis vi forsømmer å grunne på Guds ord daglig og ha bønnefellesskap med Jesus, vil det være utrolig vanskelig å kjenne Guds sinn. Ved å meditere på Guds ord kan vår forkvaklete og gale tankegang bli fornyet. Vi kan få sans for det åndelige og bli vàre for Guds stemme.

Det er bare når vi venner oss til å høre Guds stemme, at vi kan kjenne den igjen. En nyomvendt, som selv ikke klarte å høre Hyrdens røst, spurte en gang en moden Herrens tjener om hvorfor Jesus sa: «Mine sauer hører min stemme.» Han fikk da til svar: «Ja, det er sant at hans sauer hører hans stemme, men det er også sant at lammene må lære det.» En sønn gjenkjenner lett farens stemme fordi han har hørt den så ofte. Det er bare ved stadig å lytte til Herrens stemme, at vi vil klare å skille den fra alt bråk og støy fra andre stemmer som vil ringe i våre ører når vi søker Guds vilje. Hvis det har blitt en vane for deg å høre Herrens stemme, har du et løfte som gjelder selv i kritiske situasjoner: «Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!» (Jesaia 30:21).

Hvis vi derimot bare vender oss til Herren i nødsituasjoner, er det mest sannsynlig at vi ikke hører hans stemme i det hele tatt. Noen av Guds barn har det så travelt at de ikke har tid til å lytte til Herren i sitt daglige liv, og likevel vil de vite hva som er hans vilje per omgående i krisetider. Christian Weiss har illustrert ånden i slike troendes bønner i en krisesituasjon omtrent slik: «Herre Jesus, jeg har vært forferdelig opptatt og har ikke hatt mye tid til å snakke med deg. Tilgi meg. Men Jesus, jeg er nå i en vanskelig situasjon og jeg må vite hva som er din vilje i denne veldig viktige saken før klokken ti i morgen. Vær derfor så snill Herre, vær rask med å vise meg din vilje. Amen.» Gud vil ikke åpenbare sin vilje på den måten, og i hvert fall ikke til en slik person. Dersom vi ønsker at Gud skal lede våre liv, er det nødvendig med et daglig fellesskap med Gud i bønn og tanke.

SammendragHvis vi ønsker å finne Guds vilje, må vi først oppfylle disse betingelsene:1. Tro at Gud ønsker å åpenbare sin vilje for oss. Oppriktig lengsel og tålmodighet vil kjennetegne en slik tro. Være villige til å vente på Guds time.2. Ikke ha tillit til vår egen dyktighet, men ydmykt støtte oss til Gud. Vi trenger ikke vrake våre intellektuelle evner, men vår tillit må stå til Gud og ikke til oss selv. 3. Være villige til å gjøre Guds vilje på alle områder i livet, og ikke bare på noen få. Være lydige i det lys Gud allerede har gitt oss, og alltid holde vår samvittighet ren. 4. Overgi oss til Gud uten forbehold og være villige til å akseptere alt det Han velger for oss. 5. Vandre med Gud, dag for dag, og lytte til det Han har å si oss. La han fornye vårt sinn og frigjøre oss fra å tenke verdslig.

3
GUD LEDER DEG GJENNOM ET INDRE VITNESBYRD

Når vi nå skal se på hvordan Gud leder oss, må vi huske at de bibelske prinsippene er mye viktigere enn menneskers opplevelser. Det gjelder selv gudfryktige menn og kvinners opplevelser. Gud er ikke begrenset til et bestemt arbeidsmønster. Han er suveren, og noen ganger gjør han bruk av mirakler i stedet for de normale ledelsesmetoder. Han ledet Israel med en sky- og ildstøtte i ørkenen, men da de kom inn i Kanaan, ble det slutt på det.

I Apostlenes gjerninger finner vi eksempler på ekstraordinær ledelse. En engel talte til Filip og ba han forlate Samaria og følge ørkenveien mellom Jerusalem og Gaza (8:26). I et syn ba Herren Ananias om å gå og møte Saul (9:10-16). Gud åpenbarte seg i et syn for Peter, og ba ham forkynne evangeliet for hedningene. (10:9-16). I et syn ble Paulus ledet til å dra til Makedonia (16:9). Han refererer også til en gang Herren i et syn ledet ham i Jerusalem (22:17-21). Men dette er unntakene som bekrefter regelen.

Vi kan ikke se helt bort fra at Gud vil bruke lignende metoder når han leder sine barn i dag, men slike opplevelser er sjeldne, slik som de også var i apostlenes dager. I dette heftet vil vi konsentrere oss om Guds normale ledelsesmetoder.

I Det gamle testamentet ser det ut til at det var relativt enkelt å finne Guds vilje. Moseloven var klar og konsis på mange områder. I ørkenen kunne israelerne bare følge skystøtten om dagen og ildstøtten om natten. De trengte ikke å være åndelige for å vite når og hvor de skulle gå. Det eneste de trengte var å ha godt syn! Det eneste yppersteprestene måtte gjøre når de skulle finne Guds vilje, var å kaste «urim og tummim» inn for Gud. Og det ble enten «ja» eller «nei.» Det hele var lett, fordi det var et synlig tegn som var lettfattelig.

Å stole på Den Hellige Ånd

Det kan virke som om det er mye vanskeligere for oss å finne Guds vilje i vår tid. Men det er fordi Gud vil at vi skal prøve hva som er hans fullkomne vilje (Romerne12:2). Den Hellige Ånd lever i den troende som en personlig veileder, og han erstatter den ytre måten å bli ledet på som vi leser om i den gamle pakt. Ytre ledelse er for de umodne. Indre ledelse er for de modne – og det er slik Gud vil lede alle sine barn i dag.

Når vi søker Guds vilje, må vi finne ut hva Den Hellige Ånd taler til vår ånd. Derfor er det viktig at vi søker Gud for å bli fylt med Den Hellige Ånd. Det står skrevet: «Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva Herrens vilje er … (derfor) bli (alltid) fylt av ånden» (Efeserne 5:17-18). Ordene i Lukas 4:1 er også viktige – «Fylt av Den Hellige Ånd … han ble av Ånden (Den Hellige) ført omkring.» I hele sitt liv på jorden ble Jesus ledet av Den Hellige Ånds røst i sitt indre – aldri av menneskelig tvang eller råd fra velmenende men villedede mennesker.

De første kristne var også lydhøre overfor Den Hellige Ånds stemme. I Apostlenes gjerninger leser vi om Filip, som går bort til vogna til den etiopiske hoffmannen, etter at Den Hellige Ånd har bedt ham om det (Apostlenes gjerninger 8:29); om Peter, som lyder Åndens røst i sitt indre og blir ført til Kornelius (Apostlenes gjerninger 10:19-20); og om menighetslederne i Antiokia, som kjenner Åndens vitnesbyrd i sin ånd og stadfester kallet til Paulus og Barnabas om å misjonere i fremmede land (Apostlenes gjerninger 13:2). Den samme Ånd ønsker å lede hver og en av oss i alt vi foretar oss.

Å gjenkjenne Den Hellige Ånds stemme

Den Hellige Ånd taler heller til oss gjennom en indre dragning i vår ånd, enn gjennom en hørbar stemme. Ånden virker i vårt indre i de forskjellige valg vi skal ta. Normalt skjer dette som et resultat av mye tid i bønn, hvor man har veid fordeler og ulemper i saken opp mot hverandre. Men Den Hellige Ånd kan også gi en plutselig innskytelse i oss om å gå et sted eller gjøre et eller annet. Men en plutselig impuls til å gjøre noe merkelig kan også komme fra Satan – eller fra oss selv. Vi må derfor være forsiktige. Den Hellige Ånd vil uansett ikke lede oss til noe som går i mot Bibelens lære.

Vi kan gjenkjenne Den Hellige Ånd ved en økende dragning han gir i vår ånd og den dypere fred han gir oss, etter hvert som vi ber over saken. «For kjødets sinnelag er død, men Åndens sinnelag er liv og fred (Romerne 8:6). Djevelens stemme er gjerne plagsom og ofte anklagende, hvis vi ikke adlyder momentant. Gud gir oss bestandig nok tid til overveielse og til å bli sikker på hans vilje. Det hender at Ånden leder oss på en uforklarlig måte. Stephen Grellet, en amerikansk predikant, ble en gang ledet av Ånden til en leir for tømmerhoggere. Han fant den folketom, men Grellet var så sikker på at Gud stod bak, at han gikk inn i den tomme spisesalen og holdt en tale. I London, mange år senere, kom en mann bort til ham. Han minnet Grellet om hendelsen og fortalte at han hadde arbeidet som kokk på det stedet. Den aktuelle dagen var han alene igjen i leiren. Han hadde lyttet i skjul til Grellets tale utenfor vinduet. Han omvendte seg og begynte å arbeide for Herren. Men denne typen ledelse er ganske uvanlig.

Det er ikke alltid lett å skille mellom vårt eget hjertes stemme og Den Hellige Ånds stemme, for vårt hjerte er så bedragersk. Hvis vi f.eks. tenker på valg av en mulig ektefelle, er det lett å ta feil av følelsene («den økende følelse av fred og glede for hvert skritt man tar») og Den Hellige Ånds vitnesbyrd. Men vi blir ikke så fort lurt hvis vi ransaker oss selv og forsikrer oss om at vi bare vil fremme Guds ære og er villige til å akseptere alt, samme hva han velger for oss. Det er vanligvis når vi er selviske og ikke har overgitt oss helt, at det går galt. Noen ganger vil Guds vilje være i samsvar med vår egen vilje, men den kan også gå imot oss. Vi må ikke tro at Gud alltid velger det som er vanskeligst for oss. Det trenger heller ikke være det som er lettest. Hvis vi lever i en vanskelig situasjon eller har det tøft på arbeidsplassen, er det lett å bli fristet til å rømme. Her kan det være lett å ta feil og tro at dette er Åndens ledelse. Når vi er i tvil, er det bedre å velge den vanskeligste løsningen og stole på at Gud gir nåde til å åpenbare Jesu seier i forholdet.

Når du skal bestemme deg for hva du skal gjøre, kan det være greit å tegne opp en balansekonto. Tegn en strek på midten av et ark og på den ene siden skriv ned alle grunnene for å gjøre en ting, og på den andre siden alt som taler i mot. Be over dette hver dag og revider lista, om nødvendig. Vær ærlig og villig til å akseptere begge alternativer. Etter hvert som du fortsetter å be, vil Den Hellige Ånd vitne i din ånd om hva du skal gjøre. Hvis du da føler en dypere fred i ditt indre i det ene valget, er det vanligvis en klar indikasjon på hva Gud vil at du skal gjøre. Det står i Bibelen: «Og la Guds fred råde (som en dommer) i hjertene deres (ved Den Hellige Ånd)! Den ble dere også kalt til i ett legeme. Og vær takknemlige!
[«… og bestemme og avgjøre alle spørsmål som reiser seg i ditt sinn»] (Kolosserne 3:15).* Alt spill stanser når en fotballdommer blåser i fløyta fordi det er begått en feil. På samme måte må vi stanse og gå i oss selv når vi mister freden i hjertet. Vi skal kun fortsette fremover når vi har fått tilbake en fullkommen fred i vår ånd.
Forstå betydningen av Den Hellige Ånd

Det er viktig at vi forstår betydningen av Den Hellige Ånds vitnesbyrd i vårt indre, det som vi har tatt opp i dette kapitlet, for det er den vanligste måten Gud leder sine barn på i dag. Vi må alltid være raske til å følge minnelsene vi får, og den indre rettledningen fra Ånden. Det holder ikke for en troende å bare leve etter hva han vet er rett og galt. Slik var det i den gamle pakt. I den nye pakt er vi kalt til å leve på et høyere plan – ta del i Guds natur og bli styrt av dette guddommelige liv. Disse to måtene å leve på er symbolisert ved de to trærne i Edens have – tre med kunnskap om godt og ondt og livets tre. Det er godt å ha en moralsk standard som sier oss hva som er godt og ondt, og så leve etter det. Men da går man tilbake til å leve «under loven.» Den kristne standarden er høyere (Matteus 5:17-48).

Watchman Nee skriver i sitt hefte «Two Principles of Conduct»: «Det er helt forbløffende at så mange kristne bare ønsker å leve etter en ytre standard, selv om det Gud har gitt oss i den nye fødsel er alt annet enn regler og bud som vi skal holde. Han har ikke brakt oss til et nytt Sinai og gitt oss ett nytt sett med bud med «du skal» og «du skal ikke.»… Som en kristen eier du nå Kristi liv, og det er hans levemåte du må forholde deg til. Når du overveier å gjøre noe, og det er en livsgnist inni deg som gir sin støtte, hvis det er en indre «salvelse» (1. Johannes 2;20, 27), da kan du trygt gjøre det du hadde tenkt. Det indre livet har gitt signaler om det. Men hvis du begynner å bli usikker i ditt indre, bør du ikke gjøre det, samme hvor prisverdig det ellers er.

Vær klar over at mange ikke-kristne også blir styrt av prinsippene om rett og galt. Hvor skiller en kristen seg fra en ikke-kristen hvis de samme prinsippene styrer dem? Det står klart i Guds ord at kristne er kontrollert av Kristi liv, og ikke av et etisk regelverk. Kristne har et indre liv som er samstemt etter det som er fra Gud og som reagerer på alt som ikke er fra ham. Derfor må vi lytte til det som rører seg inne i oss … Vi må slett ikke la oss styre av ytre ting, heller ikke av fornuften, verken vår egen eller andres. Det kan være noe som andre bifaller, og når vi har vurdert saken grundig, kan det hende at vi synes det samme. Men hva med Åndens tale i hjertet?

Straks du er klar over at den viktigste faktoren i alle kristnes handlemåte er liv, vil du også forstå at du ikke bare må unngå det onde, men også alt som er godt bare i det ytre. Bare frukten av et liv med Kristus kan kalles «kristelig oppførsel.» Derfor kan vi ikke være med på det som ikke springer ut fra livet … Det er mye som er «riktig» etter menneskers målestokk, men etter Guds målestokk blir det galt, fordi Guds liv uteblir … Vi finner ikke Guds vei for oss med ytre antydninger, men ved indre registreringer. Den kristnes vei består av fred og glede i Den Hellige Ånd. Det er et faktum at Jesus Kristus bor i de troende, og at han stadig taler til oss. Derfor må vi være lydhøre overfor hans liv og lære oss hva hans liv sier.»

Må Gud hjelpe oss å lære denne leksen.

Sammendrag1. Det er sjelden Gud leder oss på dramatiske måter. I den nye pakt leder Gud oss gjennom Den Hellige Ånd. Derfor må vi søke å bli fylt med den.2. Den Hellige Ånd taler til oss gjennom en indre ledelse i vår ånd. Dette trykket øker etter hvert som vi venter på Gud i bønn, og vil bli avløst av en indre fred som blir dypere og dypere.3. Vi må ransake våre motiver og sørge for at de er rene, slik at vi kan skille Den Hellige Ånds tale fra andre stemmer. 4. En god hjelp til å finne Guds vilje, er å skrive ned fordeler og ulemper i en bestemt sak på en balansekonto. 5. Vi må verdsette det indre vitnesbyrd som Den Hellige Ånd er, for det er slik Gud pleier å lede oss i dag. Slik vil Gud lede oss i dagliglivet. Han vil ikke at vi skal bygge livet vårt på et moralsk regelverk.

4
GUD LEDER DEG GJENNOM YTRE FORHOLD

Når vi søker å bli ledet av Gud, taler Den Hellige Ånd til oss også gjennom følgende ytre forhold: Bibelens lære, tegn fra våre omgivelser og råd fra andre troende. Hvis vi har fått se klart hva som er Guds vilje, vil Den Hellige Ånds ledelse ved disse ytre forholdene stemme overens med det indre vitnesbyrd vi har i vår ånd.

Bibelens lære

Vi har fått Bibelen for at vi skal få rett forståelse av læren og bli ledet på rettferdighets stier (2. Timoteus 3:16,17). I mange tilfeller er Guds vilje allerede gitt oss helt klart i Guds ord. Hvis du f.eks. har planer om å gifte deg med en ikke-troende, er Guds ord helt klart: «Dra ikke i fremmed åk med vantro!» (et symbol på ekteskap) (2. Korinter 6:14). [Ikke slå deg sammen med dem.]* Dette verset gjelder også mot ekteskap med navnekristne eller uomvendte kirkegjengere.

Her er andre eksempler hvor Guds vilje blir klart åpenbart: Hvis vi ser en troende bror som er i materiell nød, så står det helt klart at vi skal hjelpe ham (Jakob 2:15,16; 1. Johannes 3:17). Eller hvis du ligger i strid med en annen kristen og ønsker å finne ut om du skal gå til sak mot ham eller ikke, så står det ettertrykkelig: «Nei» (1. Korinter 6:1-8). Det står også at det er galt å stjele og lyve (Efeserne 4:25,28). Hvis det er et dårlig forhold mellom deg og en annen troende, så etterlater ikke Bibelen noen tvil om hva du må gjøre. Du må selv ta initiativet, gå og forlike deg med din bror, selv om det er den annens skyld (Matteus 5:23,24).

Hvis vi har signert en kontrakt eller bundet oss til en avtale med et firma eller med noen andre, er det ikke nødvendig å prøve å finne ut om det er Guds vilje at vi skal bryte denne kontrakten eller trekke oss fra avtalen hvis det dukker opp noe bedre tilbud. Den som blir i Gud «holder sine løfter selv om det skulle ruinere ham» (Salme 15:4)* og at «Falske lepper er en styggedom for Herren, men de som går ærlig fram, er ham til behag. (Gud gleder seg over de som holder det de har lovt og han avskyr de som ikke gjør det.)» (Salomos ordspråk 12:22).* Det er en skam og en vanære når troende ikke holder sitt ord. På samme måte står det i Bibelen at vi ikke skal bli noen noe skyldig (Romerne 13:8).

I tillegg til konkrete bud, legger Guds ord også føringer for livet vårt. Hvis f.eks. en ung mann har tenkt å gifte seg, kan han lure på om han skal spørre om å få en medgift, slik som alle andre i hans samfunnslag gjør. Guds ord advarer oss klart og tydelig mot å begjære og være glad i penger. Den gjennomgående bibelske lære er at vi heller må lære å gi enn å ta i mot – for ikke å snakke om å kreve (se Apostlenes gjerninger 20:33-35). Gud vil selvfølgelig ikke bønnhøre noen som ber om (eller ønsker seg) en medgift. [Dette heftet er skrevet i India, hvor medgift er vanlig. – Oversetters anm.]

Hva med å bli rik på pengespill? Det står i Salomos ordspråk 28:22: «En mann med ondt øye haster urolig etter rikdom, og han vet ikke at han kommer til å lide nød» (se Salomos ordspråk 13:11; 28:20; og 1. Timoteus 6:9-11). Ut fra disse avsnittene er det klart at Gud ikke støtter en troende som tar del i noen form for lotteri, spill eller gambling. Guds ord er sannelig «en lykt for min fot og et lys på min sti» [Beskytter (oss) fra å snuble.] (Salmene 119:105).*

I noen sjeldne tilfeller kan Gud stadfeste sin ledelse for oss i tilknytning til vår daglige bibellesning. Men vi må være forsiktige, for vi har en tendens til å lese ting inn i sammenhengen som i virkeligheten ikke stemmer. Vanligvis vil vi komme over slike vers uten at vi på forhånd ser etter dem. Det er ikke visdom å se etter rådgivende vers i vår daglige bibellesning, for det er ikke hensikten. Her kan vi lett bli villedet.

En ung troende kan f.eks. ønske å flytte til USA, selv om Gud vil ha ham i India. Vestens materielle tiltrekning kan holde et så sterkt grep om personen at han finner slike vers som: «De skal fly ned … i vest.» (Jesaia 11:14), og vil umiddelbart konkludere med at Gud oppmuntrer ham til å reise. Vårt hjerte er bedragersk og djevelen er en snedig fiende, og vi må være på vakt mot begge. Gud kan med sin store visdom lede oss ved et vers tatt ut av sin sammenheng, men det er heller unntaket enn regelen. Når Gud bruker en slik metode, er det vanligvis kun for å stadfeste det vi har mottatt gjennom de vanlige kanaler. Vi må aldri i noen forhold la slike vers være det eneste grunnlaget for ledelsen.

Tegn fra våre omgivelser

Gud kjenner all vår fremtid. Han kan kontrollere alle våre omstendigheter og gjøre sin vilje kjent for oss gjennom dem. Han tillater at ting hender oss, enten for å stadfeste ledelsen vi har fått gjennom Åndens vitnesbyrd eller for å hindre oss i å gå feil. Som George Muller har sagt: «En god mann får ordre av Herren, både når han går og når han stanser.» (se Salmene 37:23).

Vi må også huske på at Satan til en viss grad kan styre at noe skjer, for å villede oss. Det er mange som er blitt forført i valget av ektefelle, ved at de har blitt ledet i forhold som djevelen har satt opp som en felle for dem! Man kan unngå å bli forført ved å oppfylle betingelsene for ledelse, som er beskrevet i kapittel to.

Man må akseptere og underordne seg de forholdene Gud har lagt til rette for oss, men stå i mot de som Satan har arrangert. Hvis vi ikke er sikre, kan vi be noe slikt som: «Herre, jeg vet ikke om det er du som står bak dette eller om det er Satan. Men jeg vil gjøre din vilje uansett hva det skal koste. Frels meg fra å bli forført og fra å gå glipp av det som er best for meg. Er dette fra deg, aksepterer jeg det med glede. Hvis det er fra Satan, vil jeg stå i mot ham og binde ham i ditt navn.» Jesus vil bevare våre veier og gjøre at alt samvirker til vårt beste hvis vi er oppriktige overfor ham og holder hans bud (Salomos ordspråk 2:8; Romerne 8:28). Satan hindret Paulus fra å dra til Tessalonika, men Timoteus dro i stedet og Guds plan ble likevel utført (1. Tessaloniker 2:18; 3:1-2).

Vi leser mange steder i Apostlenes gjerninger om hvordan apostlene ble ledet av tegn fra omgivelsene. Gud brukte forfølgelse for å spre menigheten i Jerusalem, slik at evangeliet kunne utbre seg (Apostlenes gjerninger 8:1). Paulus og Barnabas flyttet fra det ene stedet til det andre når forfølgelsen ble så betydelig at de ikke kunne være der lenger (Apostlenes gjerninger 13:50-51; 14:5-6,19-20). Dette var i samsvar med Jesu ord og eksempel (Matteus 10:23; Johannes 7:1). Gud brukte en hungersnød for å få Paulus og Barnabas til Jerusalem (Apostlenes gjerninger 11:28-30). Der lærte de hvor livsviktig det var å be (Apostlenes gjerninger 12:5). Da de kom tilbake til Antiokia, formidlet de bønnens ånd til sine medarbeidere og dette resulterte i at arbeidet gikk videre til steder langt borte (Apostlenes gjerninger 12:25-13:3).

Gud brukte uheldige omstendigheter i Filippi for å få Paulus og Silas til å forkynne evangeliet til de i nød, og det viser hvordan Gud brukte forholdet til å få Paulus til å tale til de som han normalt ikke ville ha truffet (se Filipperne 1:12). Noen av verdens mest betydningsfulle misjonærer ble ledet ut i misjonsmarken ved hjelp av ytre tegn. Til å begynne med følte David Livingstone seg ledet til å reise til Kina og utdannet seg derfor innen medisin for å kunne arbeide i det landet. Da han var klar til å reise, var innreise til Kina umulig på grunn av opiumskrigen. Misjonsorganisasjonen i London foreslo da de vestindiske øyer. Han avslo forslaget, fordi det var mange leger der fra før. Til slutt, etter kontakt med pionermisjonæren Robert Moffat, reiste Livingstone til Afrika.

Adoniram Judson følte seg kallet til å være misjonær i India, og satte seil fra Amerika. Da han kom fram til India, fikk han ikke oppholdstillatelse. Mens han var i Madras ble han bedt om å forlate landet innen en bestemt dato. Han ble derfor tvunget til å ta den eneste båten som gikk fra Madras innen den datoen. Denne båten skulle til Burma og Judson tilbrakte resten av livet der. Det arbeidet disse to mennene utførte i landene de kom til, viser tydelig at det var Gud som sto bak det som skjedde og at han ledet dem dit.

Gud kan hindre oss fra å gå i en retningen han ikke har planlagt for oss, ved å gjøre oss syke, ved at vi mister et tog, eller går glipp av en avtale eller et intervju. Det vi opplever som en skuffelse, kan i virkeligheten være en klar ledelse fra Gud, hvis han er Herre i livet vårt. Dersom vi ikke oppnår noe vi har lengtet etter eller bedt om lenge, kan vi være sikre på at Gud har noe bedre i vente for oss.

En gang rakk jeg ikke toget, og båten kom for sent. Dette gjorde at jeg kom i snakk med en sjel i nød som samme kvelden åpnet sitt hjerte for Jesus. En annen gang ble jeg overført til et annet skip, noe jeg ikke likte, men det var Guds plan, da jeg traff en ung sjømann. Han gav livet sitt til Jesus og ble døpt. Gud gjør aldri feil. Han kjenner hele vår fremtid. Vi kan stole på at han ordner våre omstendigheter til sin ære og til vårt beste.

Når vi møter hindringer, kan vi noen ganger be Gud om å ta dem bort, for å bekrefte hans vilje. Da Herren talte til meg om å si opp min stilling som offiser i den indiske marinen, søkte jeg avskjed. Søknaden ble omgående avslått av marinens overkommando. Slik ble omstendighetene stikk i strid med hva jeg følte var Den Hellige Ånds vitnesbyrd inne i meg. Jeg ba til Herren om at han måtte gjøre noe med det, slik at jeg fikk fratre og at hans kall dermed skulle bli bekreftet. Jeg søkte tre ganger om å få slutte i stillingen. Etter to år fikk jeg endelig lov. Det ble da klart for meg at det var Satan som hadde hindret meg fra starten av. Men Gud overstyrte dette for å styrke min tro på hans suverene autoritet over alle myndigheter og jordiske krefter, og lære meg mer om hans veier. Han er sannelig den eneste som har nøkkelen til enhver dør. Når han åpner en dør, kan ingen lukke den, og når han lukker en dør, kan ingen åpne den (Åpenbaringen 3:7). Selv en konges hjerte kan Gud vende i den retningen han ønsker (Salomos ordspråk 21:1; se Esra 6:22).

Gud kan også lede oss helt motsatt av hva forholdene skulle tilsi. Første gang forfølgelsene gikk over Jerusalem, prøvde ikke apostlene å komme seg unna, men ba om frimodighet. Gud fylte dem med sin Ånd og gjorde at hele Jerusalem skalv under åpenbarelsen av hans makt, for tiden da disiplene skulle bli spredt, var ennå ikke kommet (Apostlenes gjerninger 4:29-33; 5:11-14). Da Filip var i Samaria ville de at han skulle være der lenger, fordi han hadde vært til stor nytte. Så ut fra omstendighetene kunne det se ut som om han skulle det, men han reiste derfra likevel (Apostlenes gjerninger 8:26).

Altså er ikke de ytre omstendigheter alltid en indikasjon på Guds vilje. Man må bare ta det med i beregningen og være ydmyk overfor Den Hellige Ånds indre vitnesbyrd og dens bekreftelse gjennom Bibelen. Gud vil ikke at hans barn skal herjes av omstendighetene. Han er herre over alle forhold og ønsker at hans barn også skal herske over dem.

Er det riktig å be Gud vise sin vilje med ytre tegn? I Det gamle testamentet står det nevnt noen hendelser der noen ber Gud om et tegn for å vise hans vilje. Abrahams tjener ba om et tegn, og fant på denne måten bruden Gud hadde utvalgt for Isak (1. Mosebok 24:10-27). Gideon ba Gud om å bekrefte sin vilje med et tegn. Natten etter ba han Gud om å gjøre motsatt tegn. Gud besvarte begge deler og stadfestet sin vilje. (Dommerne 6:36-40). Sjøfolket på båten Jonas var med i, kastet lodd for å finne ut hvem som var skyld i stormen. Gud svarte (Jonas 1:7). Loddkasting ble brukt i et par andre tilfeller også (Josva 7:14; 1. Samuel 10:20; 14:41-44; se Salomos ordspråk 16:33).

I Det nye testamentet er det bare ett tilfelle hvor Gud blir bedt om å komme med et tegn for sin vilje, og det var før pinsefestens dag (Apostlenes gjerninger 1:23-26). Legg merke til at etter Den Hellige Ånd ble gitt, er det ikke beskrevet et eneste tilfelle hvor troende skulle søke tegn fra Gud for å finne hans vilje. Det ser ut som det ikke lenger er Guds normale måte å lede på. I Det gamle testamentet tjente det en hensikt, fordi Den Hellige Ånd ikke bodde i menneskene – men slik er det ikke i dag.

Det kan forekomme at Gud stadfester sin vilje eller styrker vår svake ånd med et tegn. Men det er bare etter at vi har prøvd alt annet og ikke finner ut av det, at vi kan våge å be Gud om et tegn. Vi bør også be om hvilket tegn vi skal bruke. Vi må ikke bruke tegn som en metode for å få egen vilje i gjennom. Vi må f.eks. ikke be Gud om et mirakeltegn, når vår egentlige intensjon er å få en unnskyldning for å slippe å gå den veien vi vet han vil at vi skal gå. På den annen side må vi ikke be Gud om noe som er så vanlig at det egentlig ikke er noe tegn i det hele tatt, bare for å ha en unnskyldning for å fortsette på vår selvvalgte vei.

Vi må også være våken for metoden som noen kristne har tatt etter, hvor de ber Gud om et tegn i et vers og deretter lukker øynene, åpner Bibelen og setter fingeren på den siden de blar opp i. Den metoden kan mislede oss og er uansett dåraktig. Bibelen er ikke en magisk bok! Ikke bruk den som om den var det. Det er helt ubibelsk å la et ytre tegn være hovedfaktoren i ledelse eller den eneste ledelsen. Vi bør huske at det å søke tegn er et bevis på åndelig umodenhet. Vi bør vokse fra det så fort som mulig.

Råd fra andre troende

I Det nye testamentet er det lagt stor vekt på betydningen av at troende fungerer sammen som lemmer på det samme legemet. Ingen lemmer kan fungere alene. Alle er avhengige av de andre for både å leve og å overleve. Det er derfor ganske fornuftig å anta at Gud ønsker et slikt nært samfunn mellom de troende, også når det gjelder å finne Guds vilje. Hjelpen fra andre troende er en trygghet. Den kan bidra til at vi ikke går glipp av Guds fullkomne vilje.

Det er ikke alltid så lett for oss å se alle fordelene og ulempene i en gitt valgsituasjon. Råd fra andre gudfryktige mennesker vil være svært verdifullt, og hjelpe oss til å se på saken fra flere vinkler. Dette er spesielt viktig når vi skal ta en viktig avgjørelse. Hvis vi i stolt selvsikkerhet ignorerer denne delen av ledelse som Gud har forordnet, kan vi ikke annet enn lide tap.

Det står i Bibelen: «Der det er mange rådgivere, er det redning … Planer får fremgang ved rådslagning … (Ikke sett i gang med dine planer uten å få råd fra andre.) … Den vises lære er en livets kilde … (et råd fra en vis mann frisker opp som vann fra en fjellkilde.), ved den slipper en fra dødens snarer … Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis … Den rettferdige veileder sin neste, men de ugudeliges vei fører dem vill. (En god mann spør om råd fra sine venner; men en ond mann farer fram og faller.).» (Salomos ordspråk 24:6; 20:18; 13:14; 12:15, 26).* Det er uansett to ytterpunkter vi må unngå. Det ene er å være helt uavhengig av gudfryktige menneskers råd. Det andre er å være så avhengig av dem at man uten videre godtar deres råd som Guds fullkomne vilje. Hvis vi går i en av disse grøftene, vil vi enten fare vill eller forbli åndelig hemmet resten av vårt liv. Selv om Gud vil vi skal innhente råd fra våre medtroende, så forventer han ikke at vi skal følge dem slavisk – selv om rådene er gitt av hellige mennesker.

Sannhetene i Bibelen er i fullkommen balanse. Dessverre har menneskene en tendens til å svinge fra det ene ytterpunktet til det andre. På denne måten er det mye vranglære som har kommet inn i kristendommen. I Det gamle testamentet blir dette illustrert tydelig i 1. Kongebok 12 og 13. I kapittel 12 står det om den unge kong Rehabeam som burde ha rådført seg med de eldre som var gudfryktige, i stedet for å lytte til de som var like unge som han selv. Fordi han ikke gjorde det, ble hans rike delt. I kapittel 13 står det om den unge profeten som ikke burde ha lyttet til de gamle profetenes råd («De gamle er ikke alltid vise» – Job 32:9). Fordi han gjorde det, mistet han livet.

I Det nye testamentet ser vi den sunne balansen i apostelen Paulus’ sitt liv. I Apostlenes gjerninger 13:1-3, kaller Gud Paulus til utenlands misjonstjeneste. Men samtidig åpenbarte Gud det samme for to av Paulus’ medarbeidere. Det som Gud talte til Paulus i det skjulte, ble stadfestet for ham gjennom andre. På den annen side ser vi i Apostlenes gjerninger 21:1-15, at Paulus ikke tok imot alle rådene som hans medtroende kom med (heller ikke profetiene). Paulus reiste dit han trodde det var Guds vilje for ham. Senere stadfestet Gud at det var rett av ham å dra til Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 23:11). I et annet tilfelle, da Paulus akkurat var blitt en kristen, dro han til Arabia, etter å ha funnet Guds vilje på egen hånd og uten å rådføre seg med noen i det hele tatt (Galaterne 1:5-17).

Disse eksemplene fra Guds ord viser oss at vi i noen tilfeller må lytte til råd fra gudfryktige mennesker og i andre tilfeller gå imot rådene fra de samme menneskene. Til slutt er det tilfeller hvor vi ikke kan rådføre oss med noen i det hele tatt. Uansett om vi tar imot råd fra andre eller ikke, må vi selv ta den endelige avgjørelsen. Vi er selv personlig ansvarlig overfor Gud for det vi har bestemt. Et råd fra en Guds mann kan være verdifullt, men det er ikke ufeilbarlig.

Michael Harper skrev i sin bok, Profeti – En gave til Kristi legeme: «Man må være veldig skeptisk til profetier som forteller andre hva de skal gjøre. Det står ikke at profeti inngår i Guds ‘ledelse.’ Paulus fikk høre hva som ville hende ham hvis han gikk til Jerusalem, men han ble aldri fortalt om han skulle gå dit eller ikke. Kanskje vennene hans gav ham råd, men ledelsen kom ikke gjennom profetier. Agabus profeterte at det ville komme en hungersnød, men han gav ikke noe råd om hva de skulle gjøre med det. Gjennom hele Det nye testamentet er ledelse gitt direkte til den det gjelder, og ikke gjennom en annen person, slik som det var vanlig i Det gamle testamentet. Selv om en engel ba Kornelius om å sende bud etter Peter (Apostlenes gjerninger 10:5), fikk Peter beskjeden gjennom en uavhengig formidler (Apostlenes gjerninger 10:20).»

Jakob McConkey skriver i sin bok om ledelse: «Kjød og blod kunne ikke åpenbare Kristus for Simon Peter (Matteus 16:17). Det kan heller ikke åpenbare Kristus for oss. Det er det samme om det er vårt blod og kjød eller om det er noen annens. For en annens kjød og blod er like svakt og har like mange feil som vårt eget. Jo mer man støtter seg til sine venners råd, jo mer oppdager man at variasjonene i rådene de gir bare øker ens egen frustrasjon. Det er også et guddommelig prinsipp at Gud ikke åpenbarer sine planer for ditt liv til en annen. Det at Jesus irettesatte Peter da han ønsket å få vite hva som var hans vilje for Johannes, er et klart bevis på det (Johannes 21:22). Når et barn skal lære å gå, må du hjelpe det i begynnelsen. Men skal det lære å gå alene må det en gang slippe hånda di og prøve seg selv uten å være avhengig av deg. Den troende som vil vandre med Gud må også lære den samme leksen. På samme måte som et barn lærer det ved å snuble, må den kristne lære det ved å gjøre noen feil. Det er bedre å lære det på den måten, enn ikke å lære det i det hele tatt. Noen få feil er ikke en for høy pris for den verdien det ligger i å få vandre alene med Gud hvor han leder. Gir da Gud dine kristne venner ingen mulighet til å veilede deg? Jo, i sannhet. Motta all den hjelp, alt det lys i Guds ord og alle de erfaringer du bare kan. Slik får du faktaopplysninger fra andre. Men du må selv ta avgjørelsene. Når det kommer til å ta en avgjørelse, er dette et personlig valg. Vi må selv lære tålmodighet når vi venter på Gud alene, og da lærer vi den mest dyrebare lekse ved hans ledelse.» Likevel må vi sjekke vår egen ledelse igjen og igjen når vi må gå i mot rådene fra modne troende. Vi må være helt sikre på at det er Gud alene som leder oss. Dette er spesielt viktig å huske når det gjelder viktige avgjørelser.

Herrens stemme

På forklarelsens berg ble Peter irettesatt av Gud fordi han plasserte Jesus på samme nivå som Moses og Elias. Disse mennene var Det gamle testamentets talsmenn, men en ny tid hadde kommet og det måtte Peter forstå. I denne nye tiden er det bare en talsmann – «Dette er Min Sønn, Den Elskede, hør ham!» (Markus 9:7). Og da disiplene så opp igjen, «så de ikke lenger noen hos seg uten Jesus alene» (vers 8). Det er kun Herrens stemme vi må høre, uansett hvilke ytre forhold han måtte bruke når han taler til oss.

Watchman Nee skriver i boken What Shall This Man Do: «Kristendommen innebærer alltid en personlig kunnskap om Gud gjennom hans Ånd, og ikke bare å kjenne ham gjennom et annet menneske eller gjennom en bok… I praksis betyr det at vi har skriften, skrevet av Moses, og vi har mennesker som er budbærere, representert av Elijah, som aldri smakte døden. Disse to gudgitte gavene til alle troende er blant de mest dyrebare bidrag til vårt kristne liv: Bibelen er gitt til vår instruks, og vår venn som lever nær Herren, kan ofte fortelle oss hva Herren har vist ham. Bibelen har alltid rett; rådet fra en venn kan også ofte være rett. Vi trenger Guds ord og vi trenger Guds profeter. Dem skal vi ikke forakte, men tildragelsen om forklarelsens berg lærer oss at dette ikke kan erstatte Guds stemme i vårt hjerte. Vi må ikke spotte Guds budbærere. Vi trenger stadig å bli rettledet av det profetiske ord, eller å lære av en rolig og moden åndelig instruksjon. Men vi overgir oss ikke totalt eller utelukkende til åpenbaringer fra hellige Guds menn, uansett hvor sunt det er. Vi er forpliktet til å høre Herrens røst og å følge ham.

Enda verre er det å forakte Guds skrevne ord. De inspirerte sannhetens ord er livsviktige for vårt liv og for vår framgang, og vi vil ikke – vi våger ikke – være dem foruten. Likevel er det noen av oss som kan være i fare for å se på bokstaven i Ordet fremfor å se på Jesus Kristus som vår høyeste autoritet. Vi praktiserer det som står i Bibelen, religiøst og i detaljer, og Gud vil kanskje ære oss for det. Men hvis vi i det går videre og opphøyer Bibelen til en posisjon hvor vår bruk av den utfordrer selve Jesu herredømme, kan man risikere det tragiske å forbli uten kontakt med Ham selv… (Kristendommen) krever en personlig, førstehånds kunnskap om Guds vilje, som inkluderer de andre gud-gitte hjelpere, men som ikke slutter der.»

Hemmeligheten i ledelse ligger i å høre Herrens stemme.

Sammendrag1. Den Hellige Ånd leder oss gjennom Bibelens lære, når vi søker hans ledelse.(a) På mange områder er Guds vilje allerede åpenbart for oss i Bibelen.(b) Gud kan stadfeste ledelsen ved noe vi leser i vår daglige bibellesning, men det må aldri være det eneste vi baserer våre valg på. 2. Den Hellige Ånd taler ofte til oss gjennom forskjellige ytre omstendigheter. (a) Gud kan gjøre seg bruk av ytre forhold enten for å stadfeste sin vilje, eller for å hindre at vi trår feil. (b) Men Satan kan også til en viss grad påvirke forholdene. Derfor er ikke alltid ytre omstendigheter et tegn på Guds vilje. (c) Gud kan av og til lede oss helt motsatt av hva forholdene tilsier. Vi kan også be Gud om å åpenbare sin vilje ved å forandre forholdene. (d) Gud kan av og til stadfeste sin ledelse ved tegn. Å be om tegn er et kjennetegn på åndelig umodenhet og noe vi burde vokse fra så raskt som mulig. 3. Den Hellige Ånd kan tale til oss gjennom råd fra andre troende. (a) Gud har sørget for dette som en forsikring mot å miste hans vilje. (b) Råd fra et gudfryktig menneske vil hjelpe oss til å se saken fra flere sider, noe vi ikke hadde klart alene. (c) Noen ganger har vi godt av å følge gudfryktige menneskers råd, men andre ganger må vi gå imot dem.

5
HVILKET YRKE HAR GUD KALT DEG TIL?

Et av de første store problemene unge mennesker møter når det gjelder ledelse, er å vite hvilket yrke Gud ønsker at de skal velge, og hvor de skal arbeide. Det er ikke bare de som tenker på kristent heltidsarbeid som trenger å finne Guds vilje, men alle troende trenger å søke den. Som nevnt i kapittel én, har Gud planlagt et yrke for hvert av hans barn. Det er derfor viktig at vi søker å finne ut hva det er. Hvis Gud har kalt deg til å være lærer på en skole, vil du være ulydig om du ble en pastor. Ikke bli en evangelist hvis Gud ønsker at du skal bli lege. På samme måte må du ikke ta en vanlig jobb hvis Gud vil at du skal være en kristen heltidsarbeider.

Guds yrkesvalg

Uansett bør alle troende være et heltidsvitne for Jesus – selv om man ikke er i heltids kristent arbeid. En kristen lege ble spurt om hvilket yrke han hadde og svarte: «Mitt yrke er å være et vitne for Jesus og å bringe sjeler til ham. Jeg arbeider som lege for å klare utgiftene.» Han hadde virkelig det rette perspektivet. Når vi skal gjøre yrkesvalg ut fra dette synspunktet, trenger vi ikke være redd for å miste Guds vilje. Det er når personlig forfremmelse og prestisje influerer på valget at vi kan fare vill.

Hvordan skal en ungdom forholde seg i dette med å finne Guds vilje for arbeidslivet? Så lenge man har muligheten til å velge, bør man ta hensyn til sine intellektuelle evner og prøve å finne det yrket som passer best for en. Men man bør be mye før en bestemmer seg. Hvis en ikke kjenner det noe særskilt i sin ånd etter at en har bedt, må man bare ta det som egner seg mest for en. Man må aldri bli presset inn i et yrke av noen andre.

De som allerede er i gang med utdannelse, har kanskje begrensede muligheter til å velge yrke. Du trenger likevel ikke være redd for at du har mistet Guds vilje. Gud er suveren og har herredømme over livene våre selv om vi overser hans veier. I lang tid før vi overgav oss til ham, holdt han sin hånd over oss, og styrte vår kurs, selv om ikke vi så det. Vi er ansvarlige overfor ham først etter at han har talt til oss.

Stedet Gud har valgt

Gjennom hele studietiden bør en troende be mye om at Gud må gi den rette informasjonen om jobbmuligheter, og kontakter med de rette personer og institusjoner. Når man er ferdig med studiene, kan man så dra dit Gud har bestemt for en. Man må alltid tenke på Jesu ord i Matteus 9:37 – «Høsten er stor, men arbeiderne er få.» I lydighet mot Jesu bud i Johannes 4:35, bør man søke å finne ut i detaljer om Herrens arbeid i de forskjellige deler av landet og ellers i verden. Man må være klar til å dra overalt hvor Herren har bruk for en – uansett om det er som lærer, sykepleier, ingeniør eller et annet yrke. Det er en skam at det er så mange som søker et behagelig liv for seg selv, uten å bry seg om å spre evangeliet og få frelst sjelene.

Man må deretter søke råd og bønnefellesskap med troende som er modne (på sitt eget hjemsted eller andre steder), og har interesse for saken og som kjenner til forholdene i områdene hvor man søker arbeid. Man må også prøve å forstå hva Gud vil si gjennom ytre omstendigheter. Når tiden nærmer seg at man må bestemme seg, må man med all den informasjonen man har for hånden, søke å bli sikker på hva Den Hellige Ånd sier i ens ånd. Til slutt må man basere avgjørelsen på Åndens vitnesbyrd i sitt indre, og stole på at Gud kan snu alt i tilfelle man har tatt feil.

Kristent arbeid på fulltid

Det er nødvendig å få med noen ord om kristent heltidsarbeid – det vil si kallet til kun å være engasjert i ordets tjeneste som misjonær, evangelist, bibellærer eller som forstander. Det er bare en liten prosent av de troende Gud kaller til slik tjeneste, på samme måte som han bare kalte én stamme av de tolv i Israel til å tjene i tempelet. Men Gud forventer at alle barna hans skal være villige når han kaller dem. Enhver troende bør derfor tenke over dette kallet og søke av hele sitt hjerte å finne ut om det er dette Gud vil med en eller ikke. Man må være hundre prosent sikker på at Gud har kalt en til det arbeidet, før en går inn i det. En som har et vanlig yrke bør være like sikker på at Gud ønsker ham der. Det er ikke noe mer åndelig å bli kalt til å være evangelist eller misjonær, enn det er å bli kalt til å være ingeniør eller regnskapsfører. Det som er viktig er å bli det som Gud ønsker at vi skal bli.

Man må aldri ta avgjørelsen om å gå inn i kristent heltidsarbeid under en følelsesladet atmosfære på et møte eller under press fra andre. Valget må tas i stillhet og ro. Man angrer ofte på hastige avgjørelser i etterkant. Gud gir oss alltid nok tid for å bli sikre på hans vilje før vi bestemmer oss. Det er ikke lett å finne ut om en er kalt til kun kristent arbeid. Som all annen kallelse, kommer det forskjellig til forskjellige mennesker. I noen sjeldne tilfeller kan det komme som et syn eller gjennom en hørbar stemme. Esther Butler, som var pionermisjonær i Kina i begynnelsen av 1900-tallet, sa at hun så en vei i Kina full av folk da Gud kalte henne til dette arbeid. Da hun senere kom til Nanking, kjente hun tydelig igjen ansiktene og stedene fra visjonen.

Andre har fått kallet som et indre press basert på ren «hellig logikk.» Johannes G. Paton reiste fra Skottland til øyer i Stillehavet som misjonær fordi han mente at folk der hadde mindre sjanse for å få høre evangeliet enn de i Skottland. Jakob Gilmour dro til Mongolia fordi, som han sa, at han ikke fikk noe kall til å bli værende i hjemlandet sitt. Det de der utførte for Gud viser tydelig at de var i Guds fullkomne plan for dem. På hvilken måte kallet kommer betyr ingenting, men den som går inn i heltidskristen tjeneste må ikke være usikker på sitt kall. Han kan ikke verve seg selv til denne tjenesten, og det kan heller ingen andre gjøre. Det er en forrett som for alltid alene ligger i Guds hender.

I de fleste tilfeller vil en som er kalt til å virke for Gud på heltid, se at Gud stadfester kallet gjennom ytre forhold og gjennom åndsfylte troende. Men det kan være og har vært unntak fra denne regelen, for Gud er ikke bundet av et bestemt mønster. Likevel kan vi trekke noen retningslinjer: Gud kaller de som er arbeidsomme i sin vanlige jobb. Han taler bare til de som søker å være et vitne for ham i de forholdene de står i. Han lønner dem som søker ham med iver. Vi må også huske på at Guds kall ikke er noe statisk. Gud kan lede oss inn i heltids kristent arbeid for en stund og så lede oss til å være et vitne i en vanlig jobb. Vi må være villige til å følge Gud ettersom forholdene og situasjonene endres, og ikke være bundet av tradisjoner og menneskers meninger.

Enten vi er i vanlig arbeid eller kun i kristent arbeid, er vårt kall uansett å være en Guds tjener. Arbeidets art og atmosfære kan variere, men vi er alle kalt til å representere Herren overfor andre, han som er all ære verdt, og gi dem kunnskap om ham som kan frelse dem. Gud har en spesiell plass for deg i sin store vingård, slik som det står i salmen: «Det er et arbeid for Jesus som ingen andre enn du kan gjøre.» Det er ditt ansvar å finne ut hva det er og sørge for at det blir gjort. «Gi akt på den tjenesten du har fått av Herren, så du fullfører den – (Kolosserne 4:17).

SammendragGud har et spesielt kall til deg. Det er din plikt å være lydig mot det kallet.2. Enhver troende er kalt til å være et «heltidsvitne» for Jesus, uansett hvilket yrke de har.3. En ungdom som søker Guds ledelse angående yrke, bør utdanne seg til det han passer best til, hvis en ikke har en klar indikasjon fra Gud på noe annet. 4. Når man ser etter arbeid, må man finne ut hvilket behov det er for Guds arbeid på de forskjellige stedene. Man bør be mye, og etter å ha rådført seg med modne troende og også tatt hensyn til forholdene, må man til slutt bli ledet av det indre vitnesbyrd ved Den Hellige Ånd. 5. Ingen må gå inn i kristent heltidsarbeid uten å ha et klart kall fra Gud. 6. Guds kall er dynamisk. Vi må være villige til å skifte kurs, på det tidspunkt og på den måten han kaller.

6
NOEN ORD TIL SLUTT

Det skulle nå være klart for leseren at det ikke finnes noen perfekt oppskrift på ufeilbarlig ledelse. Vi vil ofte bli noe forvirret når vi skal prøve å finne Guds vilje. Gud tillater det for at vi skal trenge inn på ham, lære hans tanker å kjenne og motta mer av hans liv. I tider med usikkerhet vil Gud finsikte motivene våre. Når vi er usikre på Guds vilje, bør vi ransake oss selv og se om vi har oppfylt det som kreves for å bli ledet (se kapittel 2).

Gud bruker også kompliserte forhold for å utvikle og styrke vår tro: «Hvem blant dere frykter Herren og hører på hans tjeners (Jesu) røst? Når han vandrer i mørket, og intet lys skinner for ham, skal han sette sin lit til Herrens navn og stole på sin Gud» (Jesaia 50:10). Derfor må vi ikke være overrasket eller bli motløs når vi møter vanskeligheter. Selv apostelen Paulus var ofte tvilrådig, men han ble aldri fortvilet eller gav opp (2. Korinter 4:8). Gud kan noen ganger vise oss sin vilje rett før vi må bestemme oss, og ofte lar han oss vente lenge i forkant.

Gud vil uansett bare vise oss ett skritt om gangen. Han leder oss skritt for skritt fordi han vil at vi skal være avhengig av ham dag for dag, og vandre i tro og ikke ved det synlige. Når Gud bare leder oss ett skritt om gangen, er vi tvunget til å støtte oss til Ham. Dessuten kunne det godt hende at vi ikke ville lyde ham skikkelig hvis han hadde vist oss alt hva som skulle skje i fremtiden. Derfor viser han oss bare ett skritt om gangen og gjør oss gradvis villig til å gjøre all hans vilje. Det eneste vi trenger å gjøre for å finne hans vilje, er å ta det neste skrittet Gud viser oss. Mens vi gjør det, vil Guds plan litt etter litt bli klar for oss.

Det er et gammelt kinesisk ordtak som sier: «En reise på tusenvis av kilometer, begynner kun med et enkelt skritt.» Abraham dro ut fra sitt hjemland uten å vite hvor han til slutt ville ende. Han visste bare at Gud ledet ham (Hebreerne 11:8). Han adlød Gud for hvert skritt og Gud skuffet ham ikke. Ingen som følger Gud slik som Abraham gjorde trenger å være redde for å bli skuffet.

Frigjørelse fra ubestemthet

Mange ganger må vi ta et skritt fremover før vi blir helt sikre på Guds vilje. Dette er også en del av opplæringen i å vandre i tro, for sikkerhet kan ofte være det samme som å vandre ved det synlige. Noen ganger gir Gud oss en klar forsikring for å styrke oss slik at vi ikke mister motet, men ofte forventer han at vi går framover uten synlige tegn på hans støtte. Etter å ha klarlagt Den Hellige Ånds ledelse etter beste evne, må vi gå videre uten å vente i lange tider. Det står skrevet: «Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer hans gang» (Salomos ordspråk 16:9). Når vi senere ser tilbake på slike avgjørelser, vil vi se at Gud, til tross for at vi ikke så klart, ikke lot oss gå vill. Med andre ord: Selv om det var mye usikkerhet i saken, vil det bli mye visshet og glede når vi ser tilbake. «Uklarheten i mitt syn gjør meg sikker – for når jeg famler i tåke kjenner jeg hans hånd og hører han sier: ‘Min hjelp er sikker.’ »

J. Oswald Sanders skriver i Åndelig lederskap: «Det kan hende at de som ikke er ledere, tenker at desto større erfaring og jo lenger en har vandret med Gud, jo lettere vil det være å finne Guds vilje i vanskelige forhold. Men det motsatte er ofte tilfelle. Gud behandler ledere som modne voksne, og overlater mer og mer til deres åndelige forståelse, og leder med færre fornuftige og håndgripelige ledetråder enn det han gjorde tidligere.» Hudson Taylor, grunnleggeren av «China Inland Mission» sa en gang i forbindelse med ledelse, at i hans yngre dager fikk han det klart for seg hva han skulle gjøre med en gang. «Men,» sa han, «nå som jeg går videre og Gud har brukt meg mer og mer, virker det som om jeg går omkring i tåke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» (Sitert i D.E. Hoste av Phyllis Thompson). Men alltid når bestemmelsen var tatt, belønnet Gud alltid Hudson Taylor fordi han stolte på ham.

Hvis vi har gått et skritt i usikkerhet og derved mistet Guds fullkomne vilje, kan vi stole på at han vil gripe tak i oss. Løftet i Jesaia 30:21 er: «Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den.» Gud kan bruke omstendigheter til å endre vår kurs når vi går feil. Men vi må ikke la være å gjøre noe for å vente på en ekstraordinær ledelse for hvert skritt vi tar. Et skip kan lettere bli snudd rundt når det er i bevegelse enn når det står stille. Slik er det også med oss.

I Apostlenes gjerninger 16:6-10 står det om Paulus og Silas som prøvde å reise til Asia, ikke fordi de hadde fått en klar ledelse fra Gud, men fordi de ønsket å gjøre hans vilje. De ble hindret – kanskje ved forhold Gud forordnet. Videre prøvde de å reise til Bitynia. De ble igjen hindret. Men fordi de var aktive i å finne Guds vilje og ikke bare satt og ventet på den, ledet han dem til slutt dit han ville – til Makedonia.

I de små detaljene i dagliglivet, er ikke ledelse nødvendigvis et spørsmål om alltid å stille bevisste spørsmål. Det handler om å vandre i Ånden. Det rette fellesskapet med Jesus vil lede til de rette handlinger. I slike små detaljer tenker vi ikke på Guds ledelse hele tiden. Det kan være ubevisst for oss. Det er vårt grunnleggende fellesskap med Jesus som er det viktige, for ledelse er et åndelig spørsmål og ikke en mekanisk teknikk.

Å bli frigjort fra å angre

Å angre på feil vi har gjort tidligere kan plage noen av oss. Vi kan ha gått glipp av Guds vilje på noen områder og ikke være i stand til å gjøre noe med det. Men det hjelper ikke å holde på med det, for det vil bare ødelegge vårt åndelige liv og gjøre oss ubrukelig i tjenesten for Gud. Vi må bekjenne våre nederlag, og Gud vil trofast tilgi og rense oss per omgående (1. Johannes 1:7,9). Han har også lovet å ikke komme våre gamle synder i hu (Hebreerne 8:12). Hvis ikke Gud stadig minner oss på våre gamle synder, trenger ikke vi plage oss selv med det. Derfor må vi én gang for alle snu ryggen til alle disse gamle nederlagene. Kanskje er det ikke mulig å korrigere feilene, men vi kan be Jesus om å bruke den tiden vi har igjen å leve, til hans ære.

David falt veldig dypt da han syndet med Batseba og drepte hennes mann, Uria. Men i stedet for å føle anger resten av livet, gikk han brutt og angrende tilbake til Gud. Etter at han hadde mottatt tilgivelse, levde han resten av livet for å ære Gud. Den Hellige Ånd skrev senere at David behaget Herren gjennom hele livet, bortsett fra saken med Uria (1. Kongebok 15:5). Dersom David hadde tillatt at angeren skulle fortsette å plage ham, ville han bare ha fortsatt med å gjøre Gud sorg. De som fortsetter å la angeren tynge seg, vil bare føye nederlag til nederlag. Vi må glemme tidligere nederlag og jage framover for å fullføre Guds vilje (se Filipperne 3:13-14). Gud kan gjøre godt igjen for de årene vi har mistet (Joel 2:25).

En annen fristelse er å bekymre seg over tidligere avgjørelser man har tatt. Den gang var vi helt overbevist om at det var Guds vilje, men nå er vi ikke så sikker lenger. Kanskje har avgjørelsen gjort det vanskelig for oss. Eller så har vi blitt klar over noe som hadde gjort valget vårt annerledes hvis vi hadde kjent til det. Vi må huske på en viktig sannhet i slike situasjoner: Tvil aldri i mørket på det Gud har åpenbart deg i lyset. Hvis vi søkte Guds vilje alvorlig og tok bestemmelsen ut i fra det lyset vi hadde, trenger vi ikke se oss tilbake i anger. Gud er ikke en grusom despot som gleder seg over å ha narret oss. Han er en kjærlig far som ikke vil gi oss stener når vi ber om brød. Hvis vi søkte ham alvorlig kan vi være sikre på at Gud overstyrte alt for at vi skulle velge riktig. Selv kjensgjerninger som vi den gang ikke visste om, må Gud med hensikt ha holdt tilbake.

I Troas fikk Paulus og Silas klar beskjed fra Gud om å reise til Makedonia, og de reiste med en gang. Like etter at de ankom ble de satt i fengsel med bena i stokker. Da kunne de ha lurt på om de hadde tatt feil av ledelsen. Hvis de på forhånd hadde sett hva som skulle skje, ville de kanskje aldri ha reist fra Troas. Men Gud advarte dem ikke. Paulus og Silas stolte på Gud, selv om de ble fengslet. De nektet å tvile i mørke på det Gud hadde vist dem i lyset, og de fortsatte å prise Ham (Apostlenes gjerninger 16:8-26). Senere ble det klart at de virkelig var i Guds vilje. Det å støte på vanskeligheter, er i seg selv ingen bevis på at vi har kommet ut av Guds vilje. Hvis vi stoler på Gud vil vi prise ham i det svarteste mørke uten å bebreide oss selv.

Frigjørelse fra frykt

Menneskefrykt og frykt for omstendigheter kan gjøre at vi går glipp av Guds vilje. Mange troende tenker heller på trygghet og sikkerhet når de søker Guds vilje. De føler at et spesielt sted eller et bestemt yrke er utrygt og farlig, og så kutter de ut tanken på det hele. Men det er ikke noe sted eller noe yrke i verden som er helt fri for fare. Det tryggeste sted i verden er alltid å være midt i Guds fullkomne vilje. Vi står bare overfor fare når vi tar et skritt utenfor Guds plan. Den som tar avgjørelser uten å søke Guds ledelse, vil være sårbar for Satans angrep. Men «den som lever og arbeider der Gud har planlagt, vil bli bevart av den Allmektiges skygge» (Salmene 91:1).*

Vi må også bli frigjort fra frykten for å gjøre feil. Den som aldri gjør feil er den som aldri gjør noe som helst. Vi er elever i Guds skole og vi vil uten tvil ta feil av og til. Men Gud er alltid nær oss og alltid klar til å gjøre det rett igjen. Bortsett fra Jesus er det intet menneske som har lært å vandre i Guds fullkomne vilje uten å gjøre feil. De helligste menn og kvinner lærte å vandre i Guds vilje på samme måte som barn lærer å gå – gjennom mange fall. Det barnet som er redd for å falle lærer aldri å gå! Vi må aldri tillate at slik frykt holder oss borte fra å gjøre noe. Å vandre i Guds vilje er kanskje ikke lett, men en stor opplevelse med ham. Han har lovet å holde oss når vi faller – «Herren gjør en manns gang stø, og han har velbehag i hans vei. Når han snubler, faller han ikke til jorden, for Herren støtter hans hånd» (Salmene 37:23-24).

Til slutt må man huske på at ledelse i bunn og grunn er en personlig sak mellom deg og Gud. Måten Gud leder en annen person, vil kanskje aldri være måten han ønsker å lede deg på. Hovedprinsippene er like for alle troende, men den eksakte måten varierer for oss alle. Hvis du er på jakt etter den samme type ledelse som en annen har vitnet om, blir du bare forvirret. La Gud lede deg slik det passer ham. Bare stå til hans disposisjon, slik at du kan gjøre hans vilje, samme hva det går ut på. Gud skal sørge for at du får vite hva hans vilje er, og at du får styrke til å utføre den.

Sammendrag1. Gud tillater uklare valgsituasjoner for at vi skal lære ham bedre å kjenne. På samme måte finsikter han motivene våre og styrker troen vår.2. I de fleste tilfeller må vi handle, selv med bare en svak fornemmelse av Guds vilje, men vi må anstrenge oss for å høre etter hva Ånden vil si oss. Vi må ikke vente i det uendelige.3. Vi må ikke stadig vekk se oss tilbake og henge oss opp i alle feil vi har gjort. 4. Vi må aldri la frykt for fare eller frykt for å gjøre feil gjøre oss passive. 5. Vi må overlate til Gud å lede oss slik han vil.