Vi ønsker nok å vandre som Jesus vandret. Men vi har vært veldig forsiktige, fornuftige og kalkulerende i å gi vårt liv til Herren. Vi vil gi minst mulig. Og så undrer vi oss hvorfor det ikke fungerer. Det vil aldri fungere! Ikke om du bruker 100 år!

Sal. 106, 9. Her skriver salmisten om tiden da Herren frigjorde Israel fra egypterne. Det er beskrevet på en fantastisk detaljert måte, og det er et bilde på vår frigjøring fra synden. Det var to ting som hendte: De var fridd ut fra Egypt ved blodet av et lyteløst lam, fra Faraos slaveri. Og Faraos hær ble begravd i Rødehavet.

Dette er et bilde på to ting som skjedde på Golgata kors. Vi ble frigjort ved Lammets blod og Satans hær er permanent tilintetgjort på korset. Vers 9-11. Vers 12: «Da trodde de på hans ord, de sang hans pris».

Har vi tro på Guds ord vil resultatet bli lovprisning i vårt liv. Det ene følger av det andre. Hvis vi ikke hadde sunget hans pris, ville det bevist at vi ikke tror på Hans ord. Det er umulig for en mann å ha tro, uten å være en lovprisningens mann. All surmuling, all frykt og all uro kommer av at vi ikke tror Guds ord.

Gud vil at hans folk alltid skal ha lovprisning i hjerte. Det er det samme som å puste. Å tro er som å puste. Den rettferdige, ved tro skal han leve. Hvis du slutter å puste, så dør du.

Det er mange som har dette bildet av menigheten: Satan angriper menigheten fra alle sider – og menigheten må forsvare seg selv. Straffe Satan både her og der. Og så få ham til å fly. Og så er vi glad hver gang vi får ham til å forsvinne.
Men dette er ikke bildet av menigheten i Det nye testamente.

Matt. 16, 18. Vi trenger å forstå dette verset virkelig klart. Det er ikke slik vi ofte har forstått det, at menighetens porter skal overleve Satans angrep. Er det menigheten som skal angripe Satan, eller Satan som skal angripe menigheten? Det er menigheten som skal angripe Satan.

Vi har fått bildet helt galt. Det er Satan som burde rope om hjelp, fordi hans rike blir angrepet. Vi har denne defensive livsinnstilling: På en eller annen måte skal vi overleve.

Satan angriper meg her, og han angriper meg der. Han angriper familien min, han angriper menigheten. Han angriper hjemmet mitt, økonomien min.
Jesus tegnet derimot et bilde av menigheten som en hær, som gikk i mot Satan. Som går og binder den sterke mann. Og ødelegger hans eiendom. Det er slik som Jesus var, da han levde på jorda.

La oss videre se på Jesus, hvordan han var på jorda. Vi ser i hvert fall i 3 ½ år hvordan hans liv er beskrevet. Kan du skape deg et bilde av da Jesus ble angrepet av Satan? Roper han: Kom og hjelp meg mot Satan? Sier Jesus: På en eller annen måte skal jeg overleve dette?

Jesus sa at han så Satan falle som et lyn fra himmelen. Overalt hvor Jesus gikk, fløy demonene bort. De flyktet og var redde, da de hørte at Jesus skulle komme.

Demonene ble forstyrret i synagogene der Jesus kom. Det var de som ble skremt. Det var de som fløy. De ønsket ikke at Jesus skulle komme nær dem. Det var det første Kristi Legeme.

Hvorfor er menigheten kalt Kristi legeme? Fordi dette Kristi legeme som du og jeg utgjør, skal gjøre akkurat det samme. Akkurat det samme! Vi leser i 1. Joh. 4, 17. «For som Han er, slik er vi i denne verden.»

Som Jesus er! Det er ikke som Jesus var for 2000 år siden. For 2000 år siden var Satan ennå ikke beseiret. Han ble først beseiret på Golgata.
Nå kan du tro at Satan er knust under Jesu føtter. Det er ikke noe som ikke er under hans føtter. Alt er beseiret. Som Jesus er, slik er også vi i denne verden!

Jeg tror det er Guds vilje for meg – at jeg må leve i denne verden som Jesus er. På denne måten skal jeg utvikle meg i denne verden. På denne måten skal jeg ta prøvelsene jeg møter. På samme måte som Jesus ville gjøre.

På denne måten skal jeg ta situasjonene. På denne måten må jeg leve, midt i en vanskelig verden. Kommer jeg til å møte forfølgelse? Hvis jeg gjør det – så blir det som Jesus er – så også jeg.

Han ber oss ikke om å gå noe sted, hvor han ikke har gått selv. Han ble fristet på alle områder, akkurat som vi. Han ble lik oss på alle måter. Han har gått foran oss på alle måter. Som han er – så er også vi.

Hvorfor virker det som om mange troende ikke lever slik i det daglige liv – til tross for alle taler de hører? Det virker ikke som de har den seiersånden som Jesus hadde, som de første apostlene hadde. Uansett hvilken situasjon de kom opp i, seiret de.

Tenk på apostelen Paulus. 2. Kor. 2, 14. «Men Gud være takk som alltid leder oss til seier i Kristus». Dette sier mer enn et vitnesbyrdet som «jeg har fått seier». Paulus takker Gud som alltid leder ham i triumferende seier i Kristus! Guds vilje er alltid å lede oss i triumferende seier.

Motstand, forfølgelse, spott, sladder, falsk anklage. Vi kommer til å møte mye av det i tiden som kommer.

Noen setter ut noen smårykter om din familie, om kona de – og du reagerer. Hvordan kan du da kunne stå i mot forfølgelser?

Vi skal leve i triumf gjennom alt dette. Jesus gjennomgikk det, apostlene gjennomgikk det. I perioder gjennom de forskjellige århundrene har alle sanne kristne opplevd forfølgelser.

Men alt dette forandret ikke noe på dem. De levde med denne triumferende seieren i livet.

I «The Living Bible» (eng. bibelov.) står det at han har seiret over oss. Dette er hemmeligheten: Hvis jeg vil leve i Kristi seier, så må han seire over meg. Det betyr at Gud har klart å ydmyke meg, og blitt Konge i mitt liv. Han har beseiret meg!

Da kan han lede i sin seier! Over alt. Dette er årsaken til at flesteparten av de troende ikke lever i Kristi seier i deres daglige liv.
Dette er årsaken til at størstedelen av de troende som har forståelse av seieren, ikke når den.

Jesus har ikke beseiret dem. Og de prøver å leve i seier. Hvis du virkelig setter prøve på deg selv, er holdningen til mange, mange troende: Hvordan kan jeg få seier med et minimum av angstrengelse?

Det fungerer ikke på den måten. Hvordan kunne Jesus leve i en slik enestående triumferende seier? Fordi han ikke levde for seg selv. Han sier i Joh. 17, 10-11: Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. OG jeg er herliggjort i dem.
Det er grunnen til at han levde i seierens ånd. Faderen beseiret Jesus, han kunne gjøre alt hva han ville med ham. Han kunne ta alt. Han ba Jesus lukke munnen, og Jesus åpnet den ikke.

Jesus gikk ikke noe sted uten tillatelse fra sin Far.
Han ønsket ikke sine rettigheter, ikke penger. Alt hva han eide og hadde tilhørte Faderen.

Derfor tilhørte alt Faderen hadde, Jesus. Han var høyt hevet over alle Satans angrep. Jeg glemmer aldri en historie jeg hørte, om en av Guds menn: Han ble spurt om hvordan han lykkes i sin store tjeneste for Gud på slutten av 1800-tallet. Hvordan Gud hadde fått gjort et slikt verk gjennom ham.

– Mange år tidligere, svarte mannen, da jeg var en ung mann – bestemte jeg at Gud skulle ha alt i livet. Og jeg mente alt. Jeg ville at Gud skulle beseire meg fullstendig, og ikke noe skulle være mitt eget.

Hvorfor er det så få av dem som snakker om seier, som virkelig har kommet til det? Det er nok fordi de ikke fullt og helt har gitt Gud alt. De gir ikke opp ønsket om å leve et komfortabelt liv. Penger, tid, energi – blir bare delvis gitt til Gud og for hans arbeide.

Vet du om en eneste gang i livet, hvor det virkelig kostet deg enormt mye – å tjene Herren? Ikke at du tjener litt mindre enn det du kunne ha tjent? Dumhet!
Kan du tenke på noen situasjoner i livet, der du frivillig oppgav noe som kostet deg enormt?

Som kostet deg enormt mye i det jordiske. Det kan være penger, arbeid. Jeg nevner penger fordi det betyr mye for så mange. Har du gitt et skrekkelig stort offer? Fordi du har bestemt deg for å følge Herren? Har Gud bedt deg om noe slikt?

Hvis vi ser på våre liv – så vil de fleste finne at vi har ikke gitt noe slikt stort offer. Og så vil vi bli brukt av Herren??!!

Vi ønsker nok å vandre som Jesus vandret. Men vi har vært veldig forsiktige, fornuftige og kalkulerende i å gi vårt liv til Herren. Vi vil gi minst mulig. OG så vil vi vandre som han vandret??!!

Og så forundrer vi oss hvorfor det ikke fungerer. Det vil aldri fungere! Ikke om du bruker 100 år!

Du tror at du må lære mye teori. Og når du har lært teorien, så kan du vandre som Jesus vandret. Men selv etter 20 stevner, viser det seg at det ikke har vært noen utvikling i ditt familieliv eller personlige liv. Og det blir det heller ikke etter 20 stevner til, før vi gir opp denne forsiktige, fornuftige og kalkulerende overgivelsen.

Jesus spurte ikke etter et komfortabelt liv. Det gjør heller ikke vi.
Det er mange pastorer, misjonærer og kristne fulltidsarbeidere som vi kan se ned på, fordi vi mener at de ikke har lys. De har ofret deres arbeid og strever for å oppfostre barna, for å få nok mat til dem – fordi de ønsker å tjene Herren.

Slike må vi ikke kritisere så lett. Du har ikke tatt noen slik bestemmelse. Og du kritiserer dem? Du har ikke rett til å gjøre det!

Du har omsorg for din inntekt, du har utdannet barna dine – og du ønsker også å tjene Herren. Du ønsker å vandre som Jesus vandret. Det fungerer ikke.

Den enkle sannheten er: Du har ikke gitt alt til Herren.
Jeg ber deg ikke om å gi opp jobben. Hvor mange av oss ville gjort som Peter gjorde da han fikk beskjed om å følge Jesus? Han forlot jobben sin. Hvem av oss ville gjort som Matteus gjorde? Han forlot også jobben sin. Hvor mange av oss vil virkelig gjøre det? Vil vi vandre som Matteus? Vil vi vandre som Peter, Jakob og Johannes?

Og selv om vi ikke gjør det i praksis, må vi være villig til det. Matteus sjekket ikke opp hvilken fordeler han ville få ved å følge Jesus, før han sluttet i jobben. Han sa bare: Jesus har kalt meg, jeg går.

Han brydde seg ikke om hvilke fordeler han ville få eller ikke få. Disiplenes overgivelse var fullstendig. Ikke noe rart at Herren gav dem slik autoritet.

Satan er ikke skremt av troende som ikke gir alt. Derfor er det nederlag, nederlag, nederlag, nederlag – år etter år. Enkelte får aldri seier over for eksempel sinne eller over øynenes lyst. De fortsetter å bekjenne sitt håp. 20 år senere bekjenner de fortsatt sitt håp. Og 10 år derpå bekjenner de fortsatt håpet, fordi de aldri har gjort noe med roten til ondet.

Roten til problemet er at de er avmålte og kalkulerende i å oppgi sitt eget liv, sine egne interesser. Jeg ville spørre dere: Hvor mange av dere er rike i Gud? Hvor mange av oss kan stå for Gud, avkledd alt – og så sier Gud at vi er rike i ham?

Nå tenker jeg ikke på penger. Men at alt i livet har andreplassen i forhold til Gud. Er du villig til å gå uten mat? Uten søvn? Er du villig til å gå uten komfort? Villig til å leve uten penger, fordi Guds rike kommer først? Guds plan må komme først.

Guds rike må bli etablert, uansett hva det vil koste. Det betyr ikke noe hva vi må betale. Om jeg ikke har noe sted å sove. Om jeg ikke har penger og mat.
Det gjør ikke noe forskjell – ikke på noen måte.

Det var bare en lengsel som brant i Jesu hjerte: Guds plan må bli fullført i meg.
Og vi, med vårt delte og kalkulerende hjerte, forventer å vandre som han vandret. Han må beseire oss, før vi kan vandre i hans seier.

Når vi sier at vi ser på Jesus – ser vi på de områdene i hans liv som ikke vil koste oss så mye å følge. Man velger seg ut de områdene man er sterke i som menneske, og etterfølger ham her.

Jeg har eksaminert mitt eget liv. Når jeg ber for syke, så blir de ikke alltid helbredet. Tidligere fant jeg noen intelligente unnskyldninger om at «kanskje det ikke er Guds vilje», «kanskje det er godt for deg å være syk».
Men den virkelige grunnen er at jeg ikke er en mann fullstendig under Guds autoritet.

Det er områder i livet vårt hvor vi virkelig må spørre oss selv: Har Jesus triumfert over oss fullstendig? Jeg tror ikke at det er Guds vilje, på noe tid i livet, at sykdom eller noen andre hindringer, skal hindre meg i å gjøre det han vil at jeg skal gjøre.

Det hendte at Paulus ble oppholdt i fengselet, når Gud ville at han ikke skulle gå et sted. Andre ganger ble han syk, fordi han skulle være på et sted sammen med vennene. Slike ting kan Gud gjøre, men poenget er at Guds plan ikke skal bli hindret. Jeg må tro det!

Ikke noe av Satans arbeid hindret Guds plan med Jesus. Slik levde Jesus, og slik er det vi skal leve i denne verden.

Gud ønsker menn som vil stå for ham. Alle dere som er over 40, og som har vært omvendt fra dere var ca. 20 – når du ser tilbake på livet ditt – føler du at Gud har fullført alt han ønsker å gjøre gjennom deg? Eller føler du at du bare driver av sted år etter år? Hva skal du gjøre for å være sikker på at livet ditt ikke blir forgjeves?

– Du hopper aldri over et stevne. Du kommer alltid til møter. Du vil være der og holde et godt vitnesbyrd. Du er ikke umoralsk og synder ikke grovt.
Men er det ikke noe som Gud vil fullføre i livet ditt, som ikke er fullført så langt? Spør deg selv om det er fordi du selv har vært avmålt og kalkulerende – selv om du er en trofast deltaker i din lokale menighet.

Hva tror du Gud vil fullføre gjennom deg? Bare å delta på møter? Bare delta på stevner? Leve et ganske bra liv, og så dø?

Tror du ikke Gud vil bruke deg til å ryste en del av Satans rike? Tror du ikke Gud vil bruke deg til å bryte gjennom et område hvor Satan har stor makt? Kan du ikke utfri noen fra Satans grep på ditt hjemsted?

Tror du det kunne blitt gjort hvis du hadde vært litt mer trofast? Litt mindre kalkulerende. Og litt rikere i Gud? Hvorfor ikke starte i dag?
Vi kan ikke gjøre noe med de 20 år som er gått. Derfor vil jeg si til dere unge, dere som nå er i 20-årene: Nå er tiden å få tak i Gud. Du er den heldigste som sitter her. Du har livet foran deg.
Hold fast ved Gud, slik at ikke også du vil drive bort!

La oss be til Gud: «Jeg vil at mitt liv skal bety noe for deg. Jeg har bestemt meg for å være rik i deg, hver eneste dag. Overgivelsen skal være fullstendig, total. Satan skal oppdage min tilstedeværelse. Hvor hen jeg enn her.»

Ønsker du å bli slik? Det vil bli lidelser. Folk vil baksnakke deg. Hvis du er skremt av alt det – så glem det. Da er det bare å underskrive fredsavtale med Satan.

Jeg håper virkelig ikke at dere har det slik! Jeg håper du vil bli med i Guds krig, og kjempe for Ham. Gud trenger menn som vil stå på muren. Ikke bare sitte komfortabelt innenfor, men møte Satan ansikt til ansikt – som vil ta striden til helvetes porter og seire – som vil leve med lovprisningens ånd hele tiden. Som kan beseire enhver situasjon. Fordi Gud er med dem. Jeg tror det er Guds vilje med oss. Jeg tror Gud vil lære oss det.

Vi må be oss gjennom, og stride for Gud. Binde den sterke mann. Seire. Og selv før du egentlig ser seieren, prise Herren. For seieren er blitt vunnet, Satan er beseiret. – Om noen dager, eller uker, eller måneder vil du se seieren.
For seieren er allerede vunnet. Tror du ikke Gud trenger noen slike i våre midte, som kan stride i bønn og faste?

Du søster, som strider mot andre søstre i menigheten. Du broder som strider mot de eldste. Når skal du slutte med det, og begynne å stride mot Satan? Når skal du slutte å kjempe mot blod og kjød? Når skal dine øyne bli åpnet til å se at du aldri vil bli i stand til å kjempe i det himmelske, når du ikke er ferdig med å kjempe med blod og kjød? Kjemper du mot kjød og blod, vil du bli unyttig i denne kampen.

Seieren ble vunnet på Golgata for 2000 år siden. Gud ønsker av oss, at vi går til forskjellige steder og proklamerer seieren. Han kaller oss til å gå som hans representanter. Og etablere hans seier på forskjellige steder. Det er det som menes med å bygge menigheten.

Det er ikke bare å samle noen til et møte og synge noen sanger. Og si at «vi har hatt møte». Det er et legeme som skal etablere Kristi seier i vårt lokalområde. Hvor mennesker kan komme med problemer og bli utfridd. Hvor Kristi autoritet er manifestert.

En årsak til lite tro kan være at man ikke faster og ber. Du lever bare et pyntelig, kristent liv. Du sier kanskje at du bare ser gode programmer på TV. Hvordan skal du kunne møte Satan, når du sitter og ser gode programmer på TV?

«Vi trenger litt underholdning» – ja, ja, ja. «Livet er så stressende, så vi trenger litt underholdning». Ja, det er greit. Det eneste jeg spør om: Når skal du bli voksen? Tror du at de som er i fronten trenger underholdning? De har ikke tid til underholdning, for det er en strid som foregår.

Bombene faller hele tiden, er det da tid til underholdning og å leve seg selv? Nei, det foregår i de bakre rekker. Slike trenger litt avslapning, men de som er i fronten har ikke tid til det. I den kristne menighet er det på samme måte. Det er mennesker i fronten, ved portene. Og det er mennesker i de bakre rekker, som gjør alt for et komfortabelt liv.

De som er i fronten kjemper mot Satan. Jeg spør: Hvor mange er det som er villig? Hvem er villig til å si: Herre, all min tid er din?
Jeg skal ikke bare finne ut om en ting er god eller dårlig. Men spørsmålet må bli: Herre, er det dette du ønsker at jeg skal gjøre? Hva ønsker du at jeg skal gjøre her og nå? – La andre bruke tiden sin til å finne ut av om det å søke underholdning er godt eller dårlig.

Tilbakegangen kommer straks vi ikke lenger søker det som er oppbyggelig og nyttig. Vi synker ned på planet til andre troende, og sier at «dette er lovlig for meg».

Gud ønsker et folk som vil registrere seieren på Golgata. Som Jesus er, slik er vi i denne verden. En karakteristikk av deres liv vil bli lovprisningsånd.
Heb. 13, 15. «La oss derfor, ved Ham, alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn.» Alltid, alltid, alltid!
Tror du dette ordet? La oss ofre til ham takkoffer – alltid.

I dag lever vi i den nye pakt. Alle onde ånder er beseiret på Golgata. Satans makt ble beseiret fullstendig. Bibelen sier at Satan er blitt avvæpnet.
Han kan ikke beseire oss. Han får lov å leve, men han er avvæpnet. Han er en flink bedrager. Han får oss til å tro at han har makten over oss. Og de fleste troende tror det.

Han har bare makt over meg, hvis jeg gir ham noen områder av livet mitt.
Det er ikke et eneste område i livet mitt han kan berøre.
I den tiden som kommer, trenger vi å vite hvordan vi skal krige mot ondskapens åndehær.

I dag prøver Gud å forberede brødre og søstre som er rike i Gud, som ikke tenker på deres egen komfort og behov.
Hvis du ønsker å føre kampen på Satans banehalvdel, kan du ikke søke ditt eget på noe som helst område. Du må gå til Gud og si at du ikke ønsker å leve ditt eget liv.

– Jeg bryr meg ikke om karriere. Jeg bryr meg ikke noe om jobben eller lønnen. Jeg ønsker å bety noe for deg. Jeg oppgir alt, når som helst.

– Hvis du ber meg om å kvitte meg med huset jeg akkurat har bygd, så vil jeg gjøre det. Jeg vil dra dit du ønsker, gå dit du vil.

I perioder kan vi leve som frie, men i nye livssituasjoner – i ny jobb, i ekteskap eller nytt hus – kan vi igjen bli bundet.

Slik får Satan makt. Ingenting på jorden må holde oss nede.
Vår bønn må bli: «Min jobb, mitt hus, mitt hjem, min bankkonto – alt må tilhøre deg, Herre. Jeg vil leve for deg. Jeg vil at mitt liv skal bety noe for himlenes rike. Jeg vil at mitt liv skal fullføre Guds hensikt på jorden.»

Satan var skremt når han hørte at Jesus skulle komme til en by. Tenk om demonene blir redde når du besøker et hjem eller besøker en by. Hvis demonene hadde hørt at Jesus kom til et hjem, ville de blitt skremt. Slik må det også være for deg og meg!

«Jeg vil leve på jorden som deg. Jeg vil binde Satans makt overalt hvor jeg kommer. Jeg vil utfri folk fra Satans makt. Jeg vil gjøre godt for mennesker, og frigjøre mennesker som er nedtrykket av Satan.»

Hvis ikke de eldre kan gjøre det, så må dere unge gjøre det. Du er den unge bror, du er den unge søster. Gjør det!

Kjære søster! Hvordan skal du utfri noen fra synden, hvis du bruker tiden til å se på filmer og høre på kjærlighetssanger! Aldri, ikke i løpet av en million år.
Du vil bli blant de andre. Du blir en «drop-out». Tenk alvorlig over dette! Alt som hindrer deg fra å bety noe for Gud i disse dager – kvitt deg med det!
La livet bety alt for Gud! Så Satan kan komme til skamme – overalt hvor vi går! Amen.

Referert fra tale under stevne i India, mai 2000.